Vi er i ferd med å ruste opp Luftforsvaret

Tale ved Luftmaktseminaret 1. februar 2011
Forsvarsminister Grete Faremo

(sjekkes mot framføring)

Om ettermiddagen, søndag 2. mai i fjor gikk alarmen i operasjonssenteret i PRT Meymaneh til NAD i Afghanistan. 16 norske soldater var tatt i bakhold langt vest for Meymaneh, flere av dem var såret, hvorav to svært hardt. Som dere vet, har Luftforsvaret tre helikoptre i Meymaneh, og det er vanlig å bruke to av dem på oppdrag samtidig. Denne ettermiddagen valgte man å fly med tre helikoptre, for å kunne hente alle de skadde tilbake til sykehuset i PRT-leiren raskest mulig. 

Det tok helikoptrene litt over en halvtime å komme soldatene til unnsetting. Mens eskortehelikopteret sikret landingsområdet, gikk det ene helikopteret med sanitetspersonell ned og fikk løftet inn to hardt skadde medsoldater. Planen var at alle tre helikoptrene skulle fly sammen tilbake, fordi man alltid skal ha med sikring. Men sanitetspersonellet om bord i helikopteret vurderte situasjonen til pasientene som så kritisk, at fartøysjefen bestemte seg for å fly alene tilbake til Meymaneh uten å vente på de to andre.

NADens innsats var avgjørende for at våre skadde soldater på bakken kom til kyndig kirurgisk behandling i tide.
Jeg har blitt fortalt at denne snarrådigheten reddet livet til en av de skadde.

NAD har inntil nå flydd over 160 oppdrag, og evakuert til sammen nærmere 200 personer fra en skadesituasjon tilbake til kyndig medisinsk hjelp i Meymaneh. Om lag en av fire som evakueres er norske soldater, men 75% av dem som evakueres har altså andre nasjonaliteter enn norsk. NAD har således blitt en uvurderlig ressurs ikke bare for norske, men også for soldater fra andre nasjoner.

Uten NAD i Meymaneh hadde norske, amerikanske, afghanske og andre medsoldater ikke kunnet operere slik de gjør.  NADs viktigste oppgave er å redde liv. Det har mannskapene gjort gjentatte ganger med stor risiko for egne liv. Denne kapasiteten har blitt en svært viktig del av vårt oppdrag i Afghanistan.  Helikoptermiljøet i Luftforsvaret er et lite, men uhyre sterkt fagmiljø. Jeg vet at det består av mennesker som vil mye og som strekker seg langt. Det er jeg takknemlig for.  Tryggheten for at man får hjelp og blir evakuert raskt hvis uhellet er ute er dessuten umåtelig viktig for soldatene våre, og for dem vi opererer sammen med. NADs virksomhet i Afghanistan er et eksempel på det beste innen vårt innsatsforsvar.

Et moderne forsvar krever høyt spesialisert kompetanse og avansert materiell på mange sektorer og nivåer. Og militære styrker kan ikke improviseres eller bygges opp hurtig. Det er i dag vi må legge forutsetningene for å kunne håndtere krevende situasjoner i framtiden. Vi anskaffer ikke fly bare for å møte nåtidens utfordringer. Vi forbereder oss på tiårene som ligger foran oss.

En småstat har en særlig interesse av en velfungerende internasjonal rettsorden. Et militært forsvar er også helt nødvendig for at vi kan bære vår del av byrdene ved internasjonal inngripen i konflikter. Gjennom slik innsats bidrar Norge til at bruk av militærmakt forankres i FN-pakten og gjennomføres i fellesskap. Samtidig er det grunnleggende at Forsvaret bidrar til å forebygge krig og konflikter i våre områder. Derfor må norske bidrag til internasjonale operasjoner sees i sammenheng med de nasjonale forsvarsoppgavene og Forsvarets ressurser.

Et konkret og aktuelt bidrag er at Norge vil stille mannskaper til NATOs AWACS-fly som nå skal deployeres til Afghanistan. Både den sivile og militære lufttrafikken over Afghanistan har økt betydelig de siste årene, og siden landet ikke har noe bakkebasert radarsystem, blir oppdraget til styrken å være et luftbårent system for overvåkning og kontroll av luftrommet over Afghanistan. 
 
Vi er i ferd med å ruste opp Luftforsvaret. Både for å kunne møte den sikkerhetspolitiske situasjonen her hjemme, og for å oppfylle våre forpliktelser i NATO. De nye kampflyene er viktige, men også nye transportfly, maritime helikoptre og moderniserte overvåkningsfly vil få viktige roller i vårt framtidige forsvarskonsept.

Dette er kapasiteter som vi kan bruke både hjemme og ute, på oppdrag i våre nærområder og i internasjonale operasjoner. Stadige endringer i våre sikkerhetspolitiske omgivelser krever at våre kapasiteter er fleksible og relevante i flere sammenhenger.

Risikobildet
Dagens sikkerhetspolitiske situasjon er preget av globale, raske endringer, regionale og lokale konflikter.  Færre land opplever krig.  Utfordringene er likevel mer sammensatte enn før og skaper ny usikkerhet. Dette har konsekvenser for vår forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Den økonomiske veksten i land som Kina, India og Brasil fører til at USAs og Europas relative makt svekkes. Verdens tyngdepunkt flytter seg østover, til Asia.
Det betyr ikke at vi går mot en ny todeling av verden slik det var før 1990. Men det blir flere stormakter og nye maktsentra - med økt risiko for innbyrdes rivalisering og bruk av militærmakt, spesielt mot små land. 

I tillegg til at en del av de ”gamle” utfordringene fortsatt er med oss, har nye kommet til. Klimaendringer og rivalisering om strategiske ressurser er utviklingstrekk som kan øke spenningsnivået i våre nærområder. Andre utfordringer er spredning av masseødeleggelsesvåpen, faren for dataangrep og at internasjonal terrorisme også rammer oss her hjemme.
Hva betyr dette for Norge?

Nordområdene
Først og fremst betyr det at Nordområdene får økt strategisk betydning. Her ligger noen av våre største utfordringer, og her befinner en av våre viktigste samarbeidspartnere seg - Russland. At vi i dag omtaler vår store nabo i øst som en samarbeidspartner er et tegn på at Europa har tatt store skritt framover siden den kalde krigen. Det bilaterale forholdet mellom Russland og Norge har hatt en positiv utvikling siden 1990.

Russland er en regional stormakt som har store og legitime interesser i Arktis. Men selv om forholdet mellom våre to land er godt i dag, vil det alltid være preget av assymetri.

Klimaendringene, med isen som smelter og trekker seg tilbake, åpningen av framtidige transportveier gjennom havområdene, og spørsmål om råderett over fisk-, olje- og gassressurser: Alt dette kan innebære mulige framtidige interessemotsetninger mellom land som har tilknytning til, eller interesser i Arktis.

Derfor er multilateralisme og alliansetilknytning viktig for oss. Derfor er det også viktig å ha en nasjonal evne til å hevde våre interesser, gjennom overvåkning, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse, og en selvstendig evne til å håndtere episoder og begrensede kriser.

Endringene i nord gir først og fremst store muligheter. Alle har interesse av å samarbeide av hensyn til sin egen ressursutnyttelse. Forholdene ligger godt til rette for konstruktivt samarbeid i et område med lavspenning. Det er bred enighet blant landene i Arktisk råd om at Havrettskonvensjonen skal danne det folkerettslige grunnlaget for aktiviteten i nord, og at eventuelle tvister skal løses ved fredelige midler.

Delelinjeavtalen som ble undertegnet i fjor, etter nærmere 40 år med forhandlinger, reflekterer det lave konfliktnivået i området og samarbeidet som har utviklet seg mellom Norge og Russland, også på militær side. På flere områder er faktisk det militære samarbeidet bedre utviklet enn det sivile, og har blitt et viktig element i regjeringens nordområdesatsing. Ikke minst har vi et godt samarbeid med Russland innen overvåkning, ressursforvaltning, redningstjeneste og myndighetsutøvelse.

Fra norsk side har vi lenge ønsket å videreutvikle det militære samarbeidet og gjøre det mer praktisk, blant annet gjennom felles øvingsvirksomhet. Slike øvelser er viktige for at vi skal være i stand til å håndtere mulige framtidige kriser sammen militært.

Situasjonen i nord er som sagt stabil og preget av samarbeid. Men Russlands status som revitalisert stormakt kommer til uttrykk også i her, blant annet i form av økt selvhevdelse. Russiske myndigheter har gjentatte ganger gjennom historien vist at de er villige til å gå langt for å forsvare sine interesser. Selv om det ikke er sannsynlig at en konflikt vil starte i nord, vil en generell økt spenning og eventuell større konflikt andre steder kunne forplante seg hit. Vi må ikke avskrive at dette kan utfordre vår suverenitet i en gitt situasjon.

NATO
NATO er vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste. Selv etter over 65 år i fred er vi bevisste på hvor viktig alliansen er for oss, og at vi som et lite land er avhengig av støtte fra våre allierte dersom vi blir utsatt for en reell trussel utenfra.

Derfor er det viktig at NATO nå øker oppmerksomheten om kjerneoppgavene i medlemslandenes nærområder, det være seg rundt Østersjøen, Svartehavet, Middelhavet eller i Nordområdene, og er mer synlig gjennom felles trenings- og øvingsaktivitet. Dette har Norge arbeidet for lenge. Vi trenger en bedre balanse mellom ”hjemme” og ”ute”-perspektivet i NATO. I det nye strategiske konseptet, som ble vedtatt på toppmøtet i november, har vi bidratt til å få gjennomslag for dette.

Vi har også bidratt til å få gjennomslag for en mer anvendelig og effektiv militær kommandostruktur i NATO. Det blir færre allierte hovedkvarter og de nasjonale hovedkvarterene vil få en viktigere rolle.

En slik utvikling vil få stor betydning for oss. Forsvarets operative hovedkvarter kan få en tilknytning til alliansens kommandostruktur, og bidra til å styrke NATOs oversikt og situasjonsforståelse i nordområdene.
Med nytt strategisk konsept og ny kommandostruktur, vil alliansen stå bedre rustet til å møte de sikkerhetspolitiske utfordringene framover, både i nærområdene og utenfor.

Utviklingen i NATO er et godt utgangspunkt for oss av flere grunner.
Alliansen blir mer synlig og tilstede i vårt nærområde. Det gir oss sikkerhet og trygghet.

Selv om det ikke foreligger noen konkret militær trussel mot Norge i dag, må vi kunne håndtere episoder og uforutsette hendelser. Vi må være forberedt både på å møte begrensede militære angrep og andre former for anslag. Som småstat er vi sårbare, noe som viser hvor viktig det er for oss å ha gode allierte og venner.

Mange lands interesser møtes i Arktis og dette kan i ytterste konsekvens føre til konflikter. Som nasjon må vi selv ha evne til å håndtere episoder og krisesituasjoner opp til et visst nivå før NATO eventuelt blir involvert. Derfor kan både nasjonal og alliert rutinemessig tilstedeværelse spille en viktig rolle for å bidra til fortsatt stabilitet og forutsigbarhet. Samtidig er dette en legitim måte å markere våre interesser og rettigheter på.

Det innebærer at vi må bygge opp nasjonale kapasiteter som er fleksible og kan brukes i forhold til mange typer utfordringer. Norges jurisdiksjonsområde til havs er seks til syv ganger så stort som norske landområder. Nordområdenes økte strategiske betydning innebærer at vi har økt behov for å drive suverenitetshevdelse langs kysten og rundt Svalbard.

Samtidig har vi forpliktelser til å levere til NATO og bidra i ulike typer utenlandsoperasjoner – også etter Afghanistan. I tillegg er det viktig at vi synliggjør vår støtte til FNs innsats for fred og stabilitet i verden med større tyngde enn i dag, også militært.

Med vår geografiske plassering og vårt behov for alliert støtte, vil vi i overskuelig framtid måtte planlegge vår forsvarsstruktur og våre kapasiteter i et ”hjemme-ute” perspektiv. Å bidra militært til fred og stabilitet ute vil være en permanent oppgave for Forsvaret i årene som kommer.

Vi har stått i Afghanistan i snart ti år. Vi må fortsatt ha et langsiktig fokus på vårt engasjement der, og samtidig sørge for at det norske styrkebidraget til enhver tid er satt sammen på en måte som er tilpasset det operative behovet. Norge er langt framme i opptreningen av afghanske militære styrker i Faryab. Våre styrker har hatt fokus på kapasitetsbygging gjennom lengre tid. Det er besluttet at norsk militær innsats skal opprettholdes på samme nivå i 2011, men med en innretning som styrker opplæringsperspektivet ytterligere.

Det vil være utfordrende for Norge å stå ute med tunge bidrag over tid. Vårt Forsvar er lite og fagmiljøene er små. Derfor er det viktig at vi er smarte og kan stille med etterspurte kapasiteter av høy kvalitet om kriser inntrer. På den måten kan vi få god uttelling for mindre, men essensielle bidrag.

Kapasiteter i Luftforsvaret
For å kunne løse framtidens utfordringer, både hjemme og ute, er vi helt avhengig av å ha et moderne Luftforsvar, med riktig materiell, godt utdannet personell og operert av godt trente avdelinger.

Det er vi i ferd med å få nå!
Vi har nylig anskaffet fire nye transportfly, C130 J, som har stor fleksibilitet og kan brukes i de aller fleste typer oppdrag. Noe av det viktigste er at de kan brukes i flere, og langt mer krevende (internasjonale) operasjoner, enn de gamle flyene. De kan transportere styrker og materiell til og fra – og innenfor - operasjonsområder. De kan evakuere nordmenn som blir såret i konflikt. Og de kan gi støtte til norske spesialstyrker både i Norge og i utlandet.

Vi har startet innfasingen av nye maritime helikoptre, riktignok sterkt forsinket. NH90 helikoptrene innebærer at Kystvakten får et bedre virkemiddel til å drive suverenitetshevdelse i nord. De har langt større rekkevidde og kan gi et videre bilde av området rundt fartøyet enn de gamle helikoptrene. Innføring av NH90 vil også være et viktig virkemiddel i internasjonale operasjoner i framtiden, gjennom å gjøre fregattvåpenet langt mer fleksibelt.

Til sammen vil nye transportfly og maritime helikoptre i samspill med øvrige kapasiteter, gjøre oss bedre rustet til å ivareta våre nasjonale interesser i nord og å innfri våre forpliktelser ute. I denne sammenheng er kampfly viktig. 

F-16 vil bli faset ut i løpet av noen år. Vi er et lite land og har et lite forsvar, og de situasjonene vi kan stå overfor er krevende. Vi må ha høy kvalitet på folk og materiell. Vi trenger et moderne kampfly! Anskaffelsen av de nye kampflyene vil pågå det neste tiåret. Det er den største enkeltanskaffelsen i fastlands-Norge i vår historie. 

Kampfly F-35
Norge har valgt F-35 som sitt nye kampfly. Flyet vil, på samme måte som F-16 i dag, utgjøre ryggraden i Luftforsvaret i fremtiden. På hvilken måte vil det nye kampflyet påvirke dagens materiell- og basestruktur i Luftforsvaret?  Vi må spørre oss om det er mulig å få mer ut av de ressursene vi allerede har. Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å besvare disse spørsmålene i detalj. F-35 gir likevel en strategisk mulighet for nytenking og endring i Luftforsvaret, både med tanke på operative kapasiteter og basestruktur. Den muligheten må vi utnytte!

Kampflyene er en av de mest anvendbare kapasitetene vi har i Forsvaret, ja kanskje den mest anvendbare, og F-35 har et betydelig bredere kapasitetsspekter enn dagens F-16. Utvidet funksjonalitet i forhold til informasjonsinnsamling er kanskje den aller største forskjellen mellom et såkalt fjerde generasjons kampfly, som dagens F-16, og et femte generasjonsfly som F-35.  Mye av dette skyldes en helt ny grunnkonstruksjon av flyet, med innebygde sensorer og lavsignatur. Et moderne kampfly som F-35 vil videreføre forgjengerens sterke sider, samtidig som nye operative evner tilføres.

Teknologi og multifunksjonalitet gir bedre oppgaveløsning.. Det gir mulighet både for økt ytelse og en mer kostnadseffektiv innretning.   

Kampfly i tradisjonell betydning som primært en våpenbærer minker, i og med at tjenestetenkning erstatter den tradisjonelle plattformstenkningen. Plattformen får dermed en videre og mer variert rolle, Disse muligheter må også fanges opp i doktrine- og konseptutvikling.

Overvåkning og informasjonsinnsamling har fram til i dag ikke vært prioriterte oppgaver for kampfly. Det vil nå kunne endre seg, fordi de moderne kampflyene kan levere flere tjenester enn de tradisjonelle oppgavene som er luftkamp og bakkestøtte.  De nye kampflyene vil være en sentral - kanskje den aller viktigste - premissleverandøren i utviklingen av det nettverksbaserte forsvaret med nye oppgaver knytta til overvåkings- og informasjonsinnsamling.

Dette vil også påvirke vår tilnærming til forsyning og vedlikehold. Logistikk- og vedlikeholdskonseptet for F-35 skal i størst mulig grad gjennomføres som et globalt flernasjonalt samarbeid innenfor både industri og forsvar, basert på best value-prinsippet.  For at den nasjonale implementeringen skal bli vellykket, må det arbeides aktivt for at den endelige logistikkløsningen tilfredsstiller Forsvarets krav og behov.  Vi må imidlertid unngå at det etableres for mange særnorske løsninger, med påfølgende ekstrakostnader for Forsvaret. For at konseptet er optimalisert og kostnadseffektivt, må det nemlig tilpasses operative behov for flernasjonale løsninger og felles konfigurasjon..
 
Dagens F-16 er kjernen i et system som består av flere elementer, som er nøye balansert og tilpasset hverandre. Et nytt kampfly krever derfor en gjennomgang av hvordan dette skal operere sammen med de eksisterende systemer. De nye flyene vil være av sentral betydning, ikke bare for Luftforsvarets, men for hele Forsvarets operative virksomhet. På denne måten vil F-35 bli den viktigste driveren for utvikling av norsk luftmakt, ja endog for norsk militærmakt, i tiden fremover.

F-35 anskaffelsen handler derfor om noe langt mer enn å bytte ut et aldrende kampfly med et nytt.  Den handler like mye om å tilpasse og balansere resten av Luftforsvarets fremtidige operative struktur til det nye kampflyet.

Multirolleegenskapene til et nytt kampfly er nært knyttet til de sikkerhetspolitiske utfordringene og oppgavene som flyene i prinsippet kan møte. I norske områder skal kampflyene framstå som et potent våpen både mot luft-, land- og sjømål, for avskrekking og eventuelt i væpnet strid. Flyene har en konfliktforebyggende kapasitet. Det betyr at hvis flyet aldri blir brukt i en kamphandling, så er det likevel en god investering.

Vi må se kampflyet i sammenheng med de andre kapasitetene i forsvaret, som for eksempel fregattene. Et nettverksbasert forsvar innebærer et skifte av fokus fra hva de enkelte plattformene - som eksempelvis fly eller fartøy - kan yte, til hva et nettverk av plattformer kan yte. Det gjør det mulig å knytte ulike militære funksjoner sammen på en fleksibel måte, og den samlede stridsevnen vil øke. Vi får dermed mulighet til å lage en mer effektiv organisasjon.

Vi må imidlertid ikke undervurdere kompleksiteten i det flernasjonale F-35 programmet, der Norge deltar sammen med åtte andre land. Det er knyttet usikkerhet til et så stort og teknologisk utfordrende program, der utvikling, testing og produksjon foregår samtidig. Uforutsette ting har oppstått og det vil kunne skje igjen. Vi må dessuten være forberedt på årvisse, repeterende gjennomganger av programmet og en kontinuerlig diskusjon om hvor mange F-35 det enkelte partnerland – USA inkludert – til slutt kommer til å anskaffe.

Det er så langt for tidlig å trekke konklusjoner om konsekvensene for den norske anskaffelsesprosessen av de seneste endringene som er annonsert i USA. Fremdriftsplanen for i år ligger således fast. 

Gjennomgang av basestrukturen
Kampflyene kan bare utnyttes effektivt dersom vi har ressurser til å drifte flyene og tilhørende støttestruktur på en forsvarlig måte.

Som dere vet, har regjeringen ikke behandlet lokaliseringsspørsmålet ennå. Siden høsten 2009 har Forsvarsdepartementet utredet de tre aktuelle alternativene, nemlig Bodø, Evenes og Ørland, og kombinasjoner av disse.

Utredningen knyttet til lokalisering av kampfly omfatter blant annet vurderinger av støy, operative forhold, trenings- og infra¬strukturbehov, styrkeproduksjon, logistikk og støttebehov, samt distrikts- og regionalpolitiske konsekvenser. Den eller de baser som velges kommer til å være et forsvarstyngdepunkt i overskuelig fremtid. Derfor er vi opptatt av at beslutningen blir god både for oss og for de neste generasjoner.

Det gjenstående utredningsarbeidet knyttet direkte til lokaliseringsalternativene omfatter ytterligere vurderinger vedrørende konsekvenser av støy og miljø, konsekvenser for sivil luftfart og en samfunnsøkonomisk kost-/nytteanalyse av basealternativene. Vi vil bruke 2011 til å sluttføre utredningsarbeidet og sikre god kvalitet i prosessen.

Vi kan ikke se kampflyene isolert fra resten av Luftforsvarets basestruktur. Luftforsvaret er i dag lokalisert på 8 fly- og luftforsvarsstasjoner. I tillegg har Luftforsvaret 2 skoler og 3 helikopterdetasjementer. Totalt altså 13 steder med styrkeproduksjon eller operativ virksomhet. Dette er først og fremst et resultat av historisk arv, og reflekterer ikke Luftforsvarets behov i dag. Strukturen er dessuten uforholdsmessig dyr i drift. Tiden er derfor overmoden for reform.

 Det vil derfor, parallelt med det videre arbeidet knyttet til lokalisering av nye kampfly, også være aktuelt å gjøre endringer i øvrige deler av Luftforsvarets basestruktur. Forsvarssjefen vil som en del av forberedelsen til nye LTP og i tråd med normal praksis, fremlegge et helhetlig råd mht forsvarets utvikling. Dette rådet vil, sammen med øvrig materiale gå inn i  beslutningsgrunnlaget for regjeringen i saken. Forsvarssjefens råd vil foreligge i løpet av november. Regjeringen tar sikte på å legge fram LTP for Stortinget i løpet av 2012.
 
Kompetanse
La meg avslutningsvis også si noen ord om kompetanse siden jeg er her på Luftkrigsskolen. Luftplattformer generelt, og kanskje kampfly spesielt, gjør det til Forsvarets mest fleksible plattform. Men plattformen i seg selv danner kun et teknisk utgangspunkt. Det er de våpen vi utstyrer flyet med, og den trening og utdanning vi gir personellet, som avgjør hva vi kan bruke det til praksis. Vi vil snart måtte ta en beslutning på mulig anskaffelse av fire F-35 treningsfly, med levering i 2016, for å ivareta behovet for opplæring av piloter. Planen er at disse flyene ikke skal stasjoneres i Norge, men brukes til flernasjonal trening i USA. Nye kampfly krever utvikling av tilpassede doktriner og konsepter for hvordan de skal anvendes. I dette arbeidet har Luftforsvarets akademiske miljøer en viktig rolle.

Jeg er derfor opptatt av at vi ikke overfokuserer på de nye plattformer som sådan, men legger like mye vekt på alle de andre elementene som inngår. Her er personellet en viktig faktor - sannsynligvis den aller viktigste. Uten et kompetent offiserskorps som behersker alle elementer av luftmakt, er ikke de nye flyene noe annet enn et avansert stykke teknologi og som for øvrig vil være uten militær og politisk relevans.

Og, det er faktisk dere kadetter og mange av dere andre unge som sitter her i dag, som vil utgjøre kjernen i fremtidens Luftforsvar. 

Dette handler i utgangspunktet ikke om Luftforsvarets fremtid – men om fremtidens Luftforsvar.

Jeg startet dette foredraget med å gi et eksempel på NADs innsats i Afghanistan. Da dette bidraget var under etablering, manglet det ikke på kritiske røster. Men kritikken er for lengst gjort til skamme. NAD er i dag et eksempel på det beste innen innsatsforsvaret. Det viser hva vi kan få til, når kompetansen, viljen og engasjementet er på plass.

Og kompetanse, vilje og engasjement er egenskaper som kjennetegner hele Luftforsvaret. Derfor er jeg ikke i tvil om at den omstillingen vi nå står foran i basestruktur og innfasing av nye kapasiteter vil bli vellykket. Vi er i ferd med å få et innsatsforsvar på plass som er meget godt rustet til å møte de sikkerhetspolitiske utfordringene vi står overfor i framtiden, både hjemme og ute.

Takk for den viktige jobben dere gjør hver eneste dag, og lykke til videre!