Aktuelle forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål

Foredrag av statssekretær Roger Ingebrigtsen for Asker og Bærum Forsvarsforum 15. november 2011.

Innledning
Takk for invitasjonen til å komme hit til Asker og Bærum Forsvarsforum. Jeg vet at det er en betydelig andel nåværende og tidligere forsvarsansatte samt veteraner i de to kommunene. Selv om NIKE luftforsvar og NATOs nordkommando nå tilhører historien, foregår det fortsatt svært viktig aktivitet i området som har betydning for hele Forsvaret. Jeg tenker da på  virksomheten til Forsvarets Logistikkorganisasjon (FLO), Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) og Informasjonsinfrastrukturavdelingen (INI) på Kolsås.

Jeg vil i dag først snakke om Forsvarets rasjonale og oppgave, og om den transformasjonen som Forsvaret har vært gjennom de siste par tiårene. Videre vil jeg komme inn på nåværende langtidsplan og den langtidsplanen som er under utarbeidelse, og som skal legges fram til våren. Til slutt vil jeg si litt om de sikkerhetspolitiske utviklingstrekk vi har sett den senere tid og om regjeringens nordområdesatsing, forhold som også virker inn på arbeidet med ny langtidsplan. 

Forsvarets rasjonale og oppgave (IV)
De største utfordringene for forsvarssektoren er oss selv og vår evne og vilje til å sette av nok ressurser i en tid som preges av at nasjonen er i dyp fred. Eventuelle mørke skyer på himmelen er for mange knyttet til renter, finanskriser, vinterens pendlertrafikk inn til hovedstaden på E-18 og så videre. Det vi beskjeftiger oss med er Forsvarets oppgaver; veldig grunnleggende i sin natur og til dels upåvirket av alt dette – vi har et Forsvar for alt vi har og alt vi er.

Jeg ser det som meget viktig å kunne dele våre tanker om Forsvarets betydning og utvikling med dere. Folks hverdagsoppmerksomhet er som sagt fanget av flere områder i samfunnet som er meget synlig og har mange aktive forkjempere (M. Gilbert poenget). Også Forsvaret, med sin enorme viktige oppgave for Norge, både hjemme og ute, trenger folk som bryr seg, skjønner hva det dreier seg om, er aktive og kan påvirke. Dere representerer denne gruppen.

Så til hva dette dreier seg om:

Forsvarets hovedoppgave er å forsvare norsk territorium og befolkning. Forsvaret må som en del av denne oppgaven framstå som en tilstrekkelig krigsforebyggende terskel for en potensiell angriper. Den som forsøker å påtvinge Norge sin vilje med våpenmakt, skal være klar over at det ikke bare er å ta seg til rette. Det skal være tydelig at vi har maktmidler til å forsvare oss med, og vi har en solidarisk allianse i ryggen. Eller for å si det på en annen måte: Den som måtte tenke på å angripe oss, skal vite at det vil gjøre vondt. Dermed bidrar vi til at en slik trussel ikke materialiserer seg, de som vil oss vondt må velge andre midler - eller avstå.

Det betyr ikke at vi har som mål å holde oss med et Forsvar som kan stoppe eller nedkjempe enhver angriper – vi er tross alt et lite land. Men vi må ha styrke nok til å vise at vi kan by på betydelig motstand og skape uforutsigbarhet for en motstander– det skal ikke være mulig å sette oss sjakk matt i en håndvending. Vi vil forsvare oss.

Vi forebygger konflikt gjennom å ha kapasitet til å bekjempe den. Dette betyr faktisk å holde seg med en evne til å løse utfordringer som forhåpentligvis aldri dukker opp. For en kort stund siden faset vi ut eldre Leopard-stridsvogner som aldri har avfyrt et eneste skudd i strid og vi skal gjøre det samme med vårt gamle artillerisystem. Men det vil ikke si at de var unyttige. De fylte en rolle ved å stå til rådighet og de viste at vi kunne.

En krigsforebyggende terskel er noe som faktisk bare kan etableres med troverdighet over lang tid, uansett om det for øyeblikket finnes en aktuell trussel eller ikke. Et avskrekkende forsvar lar seg nemlig ikke improvisere. Du kjøper ikke nytt forsvarsmateriell på Clas Ohlson. Du leier ikke inn bataljonssjefer fra Adecco. Forsvaret krever spesielt materiell og spisskompetanse som må bygges planmessig opp og holdes oppdatert tiår etter tiår.

Transformasjonen - overgang fra kaldkrigsforsvar til moderne innsatsforsvar (IV)
Under den kalde krigen hadde vi eksempelvis en mobiliseringsbasert invasjonshær som på det meste skulle kunne mobilisere hele 13 brigader og mer til. Den kalde krigens hærbrigader var dominert av fotsoldater med ryggsekk og gevær – og med ski om vinteren. Hvis vi i tillegg tar i betraktning at de fleste av soldatene ved mobilisering skulle hentes rett opp av sofakroken, sier det seg selv at en slik hær ikke kunne drive hurtige eller overraskende manøvrer. Den kalde krigens hær var stor, langsom og enkelt utstyrt – og tilpasset sin tids utfordringer. Den kalde krigens Forsvar var til stede i hele landet – det var et poeng i seg selv å spre seg så grundig utover at man ikke kunne slås ut enkelt. De delene som var statiske ble kraftig fortifisert – det være seg de tallrike kystfortene og minefeltene i farvannene våre eller Frøy-stillingen i Lyngen i Troms.

Jeg nevner dette så vi ikke skal glemme hvor forskjellig fortidens Forsvar var fra nåtiden. Fra årtusenskiftet har Forsvaret gjennomgått en voldsom omlegging og er i dag en moderne og mobil kvalitetsstyrke med evne til innsats hjemme og ute. Dramatiske reduksjoner i volum har gitt rom for en helt annen kvalitet og evne. Luftforsvarets bidrag i Libyakrigen er et godt eksempel på dette. På kort varsel drar piloter, støttepersonell og stabsoffiserer med kampfly og bakkemateriell til Kreta, etablerer seg på en ny base og starter operasjonen. Vi markerer oss og viser vår evne til innsats – i dette tilfelle evnen til presisjonsbombing i en integrert alliert luftoperasjon.

Takket være en imponerende modernisering er vi ikke denne gangen henvist til å fly hull i luften over Adriaterhavet slik vi gjorde under Kosovokonflikten i 1999.

Hæren og spesialstyrkene våre har gjort en stor innsats i operasjoner, særlig gjennom 10 år i Afghanistan. Fregatter og nå maritime patruljefly bidrar i å sikre skipsfarten i Aden-bukten og utenfor Afrikas østkyst.

Disse operasjonene og vår daglige nasjonale virksomhet demonstrerer vår operative evne, som sammen med alliansetilknytningen og et balansert innsatsforsvar utgjør Forsvarets krigsforebyggende terskel.

Inneværende LTP (IV)
Både regjeringen og Forsvaret har levd opp til de forsikringer som ble gitt da forsvarsplanen ble vedtatt av Stortinget i 2008. Hovedmålene i inneværende langtidsplan med blant annet mer varig balanse mellom budsjett, oppgaver og kapasiteter nå er godt innenfor rekkevidde.

Budsjettet for 2012 representerer det fjerde året i gjeldende langtidsplan. Jeg er glad for å stå her og si at planen er ferdigfinansiert, jeg tror for første gang i historien. Glad fordi jeg representerer en regjering som har stått bak sine finansielle løfter, men mest av alt glad på vegne av Forsvaret som sterkest har bidratt til at budsjettet er i havn. De har gjennom hele langtidsperioden lojalt stilt seg bak de løfter de har gitt, og da er det bra at regjeringen har oppfylt sin del. Det er Forsvaret med sin evne og vilje til nødvendig omstilling og effektivisering som først og fremst skal hedres for at vi er gitt muligheten til å nå hovedmålene i langtidsplanen.

Budsjettstyrkingen går til prioriterte områder i Forsvarets langtidsplan som økt bemanning, økt øving og trening, en stor vinterøvelse i Nord-Norge og innfasing av nye kapasiteter som fregatter, helikoptre og transportfly samt et nytt artillerisystem.

La meg nevne noen punkter av styrkingen og hva dette innebærer for Forsvaret:

For Hæren betyr dette at vi kan styrke både på bemannings- og øvingssiden der Brigaden i Nord-Norge er gitt prioritet. Hæren leverer fortsatt meget kompetente avdelinger til utenlandsoperasjoner samtidig som den løser oppdragene hjemme med høy kvalitet. Vi har dessuten deltatt med sykehus i FN operasjon i Tsjad.

Sjøforsvaret har en viktig rolle i å bidra i vårt ansvar for å vokte over store og svært viktige havområder som inneholder enorme ressurser av fisk, olje og gass. Seiling og tilstedeværelse i nord er høyt prioritert i Sjøforsvaret. Når alle fartøyene i Nansen- og Skjold-klassen i 2012 tas i bruk, gir dette en svært moderne og slagkraftig marine.

Kystvakten er de siste årene blitt kraftig modernisert. Vi planlegger med at vi innen utgangen av 2012 har vi mottatt seks nye helikoptre til Kystvakten.

For Luftforsvaret er C-130J fullt operativ i 2012 og et av flyene blir satt i tjeneste i Afghanistan mot slutten av 2012 til erstatning for dagens sivile løsning.

Bemanningen i helikoptermiljøet styrkes og de første maritime helikoptre innføres og skal stasjoneres til Bardufoss for testing.

For Heimevernet betyr budsjettet økt trening og ytterligere tilføring av materiell. Innføring av Sjøheimevernsfartøyene Reine-klassen betyr mye for evnen til en effektiv og bedret evne til trening og understøttelse.

Kontrakten mellom Forsvaret og Regjeringen er dermed oppfylt. En ferdigfinansiering gir oss muligheten til å nå hovedmålene i planen. Regjeringen har i perioden tilført Forsvaret 895 millioner kroner i friske midler, mens Forsvaret har effektivisert for 1260 millioner kroner. Dette har ført til et forsvar i mer varig balanse, det viderefører evnen til å modernisere strukturen, det har gitt økt bemanning og ikke minst, en høyere operativ evne.

Neste LTP – evne til å forebygge kriser og konflikter og nye kapasiteter (IV)
Forsvaret er i ferd med å fullføre de store omleggingsprosessene som ble startet under regjeringen Stoltenberg I. Forsvaret må imidlertid fortsette å være i kontinuerlig modernisering og utvikling. Norge trenger et tidsmessig og fleksibelt innsatsforsvar som kan møte ulike utfordringer hjemme og ute.

Som nevnt innledningsvis hviler evnen til å forebygge kriser og konflikter i vårt område på vårt medlemskap i NATO. For at Forsvaret skal bidra med sin del trenger det en balansert struktur med demonstrert evne. Nettopp her kommer kampflyene inn. De er virkelig i kjernen av denne evnen ikke bare med sin iboende evne, men også den interoperabiliteten de vil ha i en alliert operasjon og evnen til å understøtte øvrige deler av forsvarsstrukturen.

Regjeringen tar sikte på å fatte lokaliseringsbeslutning og endelig beslutning knyttet til antall kampfly, finansiering og ambisjonsnivå samlet våren 2012, som en del av den nye langtidsplanen. Siden F-35 har et betydelig bredere evneregister enn dagens kampfly, handler det om noe langt mer enn å bytte kampfly; det handler like mye om å tilpasse resten av Luftforsvaret til det nye kampflyet. F-35 systemet vil i likhet med eksisterende kampfly F-16 være ryggraden i Luftforsvaret. På denne måten vil anskaffelsen av F-35 være bestemmende for den videre utviklingen av norsk luftmakt.

I løsningen av Forsvaret nasjonale oppgaver har kampfly en særlig kritisk funksjon innen suverenitetshevdelse i norsk luftrom, forebyggelse og håndtering av episoder og sikkerhetspolitiske kriser, samt mottak av alliert assistanse. Et nasjonalt femtegenerasjons kampflyvåpen med F-35s egenskaper gir en betydelig evne til militærmakt som selve en stor og teknologisk avansert motstander vanskelig kan planlegge seg bort fra eller omgå.

La meg gå litt tilbake i tid og sitere daværende forsvarsminister Rolf Hansen i 1977:

”Beslutningen om å anskaffe nye jagerfly til det norske forsvaret hører til de viktige beslutninger. Det dreier seg om store penger. For et land som Norge er det et alvorlig løft. Men det er slike løft som er nødvendige om vi fortsatt skal kunne ha et troverdig forsvar. I vårt område er det ikke oppnåelig uten fly.”

Landets daværende politiske lederskap med Trygve Bratteli, Odvar Nordli, Rolf Hansen og Thorvald Stoltenberg, bestemte at lille Norge skulle gjøre en forsvarsanskaffelse som sprengte alle vante rammer, nemlig 72 jagerfly av typen F-16.

De var forutseende. Et lite land – med et formidabelt havområde og luftrom – skaffet seg et verktøy som har vært i bruk hver eneste dag siden 1980. I dag nærmer F-16 seg endt levetid. Nå er det vi som skal treffe beslutninger med konsekvenser for kommende generasjon.

Stortinget har vedtatt å kjøpe de fire første kampflyene, F-35. Det er fire treningsfly som bestilles for levering i 2016 slik at vi kan starte treningen av de første kampflypilotene.

I likhet med beslutningen som ble gjort på slutten av 1970-tallet dreier det seg om store penger når en skal investere i nye kampfly. F-16 gjorde likevel et større innhugg i statsbudsjettet enn alle F-35 vil gjøre nå. Framsynte valg ble gjort den gang. Neste generasjon skal kunne si at vi gjorde det samme!

Sikkerhetspolitiske utviklingstrekk (II)
Vår omverden preges av store endringer i de globale maktforhold. Det gjenstår å se hvilke langsiktige konsekvenser disse endringene vil få. USA er fortsatt verdens mest dominerende makt, og vil militært i mange år være verdens eneste supermakt. Samtidig har sterk økonomisk vekst over lenge tid i de største asiatiske økonomiene tid bidratt til en gradvis forskyvning av verdens økonomiske tyngdepunkt, bort fra Nord-Atlanteren til Asia. Dennetrenden har blitt styrket den senere tid som følge av den økonomiske krisen i flere vestlige land. Fremveksten av revitaliserte og nye stormakter som Kina, Russland, India og Brasil fører til at vi nå igjen beveger oss i retning av en mer multipolar verden hvor flere store staters interesser på ulike områder må balanseres mot hverandre. 

Vi har allerede gjennom flere år måtte forholde oss til utfordringene fra såkalte asymmetriske trusler. Slike trusler kjennetegnes ved at en styrkemessig langt svakere aktør ved hjelp av ekstreme virkemidler framstår som en reell trussel i forhold til en i utgangspunktet styrkemessig langt sterkere aktør. Disse truslene har ofte sin opprinnelse langt vekk, men kan likevel ramme alliert og norsk område. De asymmetriske truslene representerer i de aller fleste tilfeller en større trussel mot samfunnssikkerheten enn mot stassikkerheten. Vi må likevel være forberedt på at slike trusler i overskuelig fremtid vil være en del av vår sikkerhetspolitiske virkelighet. 

En annen urovekkende utvikling som også har pågått over lengre tid og som trolig vil vedvare, er spredningen av masseødeleggelsesvåpen og ballistisk våpenteknologi. Vi kan ikke utelukke at ballistiske missiler fra områder preget av konflikt og uforutsigbare stater vil kunne nå den europeiske delen av NATO. Dette er mye av bakgrunnen for satsingen på missilforsvar i NATO.

Som tidligere nevnt vil NATO- medlemskapet også i årene fremover være et sentralt element i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Vi opplever nå fornyet fokus på alliansens kjerneoppgaver knyttet til kollektivt forsvar. Dette innebærer blant annet en styrking av felles planlegging for forsvar av medlemslandene, sterkere kobling av NATOs kommandostruktur til nasjonale kommandostrukturer og en økning av øvingsaktiviteten under NATO-flagg.

Samtidig vekker de store reduksjonene i forsvarsbudsjettene i store allierte land bekymring, og vil kunne gi negative konsekvenser for alliansens samlede militære kapasitet. Dette vil i en gitt situasjon også kunne få følger for evnen til å bistå andre alliansemedlemmer innenfor rammen av kollektivt forsvar. På den annen side fremtvinger reduksjonene i budsjettet økt vilje til samarbeid mellom allierte land for å opprettholde de ønskede forsvarsstrukturer. Dette er kosteffektivt og positivt for alliansesamarbeidet generelt.
 
Nordområdene og forholdet til Russland (II)
Nordområdene forblir regjeringens viktigste satsingsområde. Vi viderefører en bred satsing som omfatter alle samfunnsområder. Vi ser allerede at mindre is som følge av klimaendringene medfører økt transportaktivitet langs den nordøstlige sjørute. Økt aktivitet er nord er positivt for bosetting og næringsliv. Men det skaper også utfordringer knyttet til faren for forurensning og behovet for økt kapasitet for søk og redning. Flere oppgaver for sivil sektor vil også kunne berøre Forsvaret, eksempelvis i form av bidrag til søk- og redningsoperasjoner. Vi har god erfaring med sivil-militært samarbeid her til lands, og dette er utfordringer vi gjennom nært samarbeid både nasjonalt og internasjonalt vil kunne møte på en god måte. Behovet for myndighetsnærvær i de nordlige havområdene vil også øke som følge av mer kommersiell trafikk. For Norges vedkommende er det primært Forsvaret som kan ivareta et slikt behov.

Vi ser ikke at det er grunnlag for å omtale utviklingen i Arktis som et “race” om ressursene i nord. Tvert i mot er det et nært samarbeid mellom de sentrale aktørene i regionen, i første rekke innenfor rammen av Arktisk Råd. Det er også bred tilslutning til at Havrettstraktaten skal være det folkerettslige grunnlaget for å regulere aktiviteten i regionen.

Regionens sikkerhetspolitiske situasjon har endret seg siden den kalde krigens tid, da nordområdene var en av arenaene for maktspillet mellom øst og vest. Likevel er regionen fortsatt av stor militærstrategisk betydning for Russland, med tilgang til isfrie havner, viktige øvingsområder og stor konsentrasjon av avanserte våpensystemer. 

Konstruktivt samarbeid med Russland er en meget viktig del av regjeringens nordområdesatsing. Størstedelen av naturressursene i Arktis er russiske, størstedelen av befolkningen er russisk og omtrent halvparten av kysten mot Polhavet er russisk – i kraft av sin utbredelse i nord vil Russland måtte spille en sentral rolle i nordområdene.Vårt bilaterale forhold til Russland er i store trekk veldig bra. Inngåelsen av delelinjeavtalen representerer en milepæl i det norsk russiske forholdet. Samarbeidet om kontroll av fiskeriaktiviteten i Barentshavet har vært en suksess, selv om det en gang i blant oppstår episoder som skaper en del bølger i begge land. At vi har ulikt syn på enkelte spørsmål er noe vi må leve med. På forsvarssiden har samarbeidet blitt gradvis styrket og fått mer faglig innhold. De to siste årene har det vært avhold bilaterale maritime øvelser (Pomor-øvelsene), med bidrag også fra andre deler av Forsvaret. I løpet av neste år vil det trolig bli gjennomført forsvarsgrenvis trening med mindre enheter.    

At Russland er til stede i nord med store militære kapabiliteter er ikke uttrykk for et latent konfliktpotensial i regionen. Kola-halvøyas strategiske betydning for Russland er vel kjent. Regjeringen ønsker ikke å problematisere det betydelige militære nærværet. Vår innfallsvinkel er at denne situasjonen ikke er en konsekvens av sikkerhetspolitiske spenninger regionalt. Tilsvarende er heller ikke nærvær av norske og allierte militære styrker i nord et signal om tilspissede sikkerhetspolitiske forhold i området.      

Forsvarets løpende oppgaver i nord er særlig knyttet til overvåking og etterretning, til suverenitetshevdelse og til myndighetsutøvelse i havområder hvor Norge har jurisdiksjon. Forsvarets løpende nærvær bidrar til stabilitet og forutsigbarhet. Regjeringen har som et ledd i oppfølgingen av nordområdesatsingen tatt konkrete grep for å styrke Forsvarets aktivitet i nord. Etablering av felles operativt hovedkvarter i Bodø, etablering et samlet hovedkvarter for Kystvakten på Sortland, konsentrasjon av maritim helikopteraktivitet på Bardufoss, styrking av Hæren og økning i Sjøforsvarets samlede aktivitet i nord og bygging av nye grensestasjoner langs den norsk-russiske grensen er alle tiltak som bidrar til en slik utvikling.

Alliert tilstedeværelse i regionen i form av øving og trening er et viktig element i regjeringens nordområdesatsing, og tillegges stor vekt fra norsk side. I det nord-atlantiske området strekker NATOs ansvarsområde seg til Nordpolen. I forbindelse med gjennomføringen av de vedtatte endringene i NATOs kommandostruktur arbeider vi for at Forsvarets operative hovedkvarter skal knyttes nærmere opp til den allierte strukturen. Dette vil gi alliansen en mer synlig rolle i nord. Det er også viktig at alliansen har kjennskap til den politisk-militære utviklingen i området, og til enhver tid har oppdatert situasjonsforståelse knyttet til militær aktivitet i regionen. NATOs nærvær i regionen er legitimt og en naturlig følge av vårt medlemskap. Alliert nærvær er ikke rettet mot noen eller noe, men bidrar på tilsvarende måte som nasjonalt militært nærvær til forutsigbarhet og stabilitet.

Presentasjon brukt under foredraget (pdf, 1 mb)