Derfor er vi i Afghanistan

Vi er ikke i Afghanistan for å vinne en krig. Vi er der for å støtte afghanske myndigheter slik at de kan ta ansvar for sikkerheten i eget land.

Av statssekretær Roger Ingebrigtsen, Forsvarsdepartementet

I Nationens kommentar 25. januar beskrives innsatsen i Afghanistan som ”et mislykket felttog”. Allerede i tittelen kommer misforståelsen tydelig frem. La meg gjøre det helt klart: Vi er ikke i Afghanistan for å drive et felttog. Vi er der sammen med 47 andre land – faktisk en fjerdedel av verdens nasjoner – og med et solid mandat fra et enstemmig FNs sikkerhetsråd. For å bidra til stabilitet og sikkerhet. For å beskytte sivilbefolkningen. For å hjelpe afghanske myndigheter til selv å ta ansvar for sin egen sikkerhet og utvikling. Og til slutt: Ved å bidra til sikkerheten i regionen, bidrar vi også til vår egen sikkerhet.

Jeg vil minne om hvordan det hele begynte. Foranledningen var terrorangrepene mot USA 11. september 2001. Afghanistan var den gang et land i oppløsning, et arnested for internasjonal terrorisme og et regime som utførte grove brudd på menneskerettighetene. Det var bred enighet i det internasjonale samfunnet om at vi måtte engasjere oss.

Det folkerettslige grunnlaget er krystallklart: I tillegg til at FN har gitt sitt mandat, har den afghanske regjeringen bedt Norge om hjelp til å skape fred og stabilitet i landet.

Nationen mener vi bør ta inn over oss at ”krigen har gått over i en annen fase”. Det har vi har gjort. Det er derfor NATO har dreid sin strategi, slik at de vestlige styrkene i større og større grad bruker kreftene sine på å lære opp sine afghanske kolleger. Å bygge opp afghanske sikkerhetsstyrker - hæren og politiet - tar tid. Men det er den eneste måten å sikre at afghanerne en gang kan ta over ansvaret for sikkerheten i eget land, slik at vestlige styrker kan trekke seg ut. Det er den eneste måten å hindre det Nationen skriver de er redd for: At krigsherrenes blodige oppgjør og Talibans terrorvelde kommer tilbake.

Samtidig ser vi selvfølgelig at situasjonen er kompleks. Hadde løsningen vært enkel, hadde vi for lengst grepet den. Det er mange aktører med ulik agenda. Staten er svak, landet er et av verdens fattigste og sikkerhetssituasjonen er ustabil. Dette har heller ikke jeg noen rask løsning på. Men til tross for at situasjonen er vanskelig, er den mindre vanskelig enn for ti år siden: En vesentlig utvikling har funnet sted.. Det bygges skoler, veier og helseinstitusjoner. Det er blitt gjennomført flere demokratiske valg.

Nationen anklager meg for å komme med en lettvint Afghanistan-analyse. Hvis avisen hadde satt seg inn i verdenssamfunnets og regjeringens argumenter for hvorfor vi er i Afghanistan, hadde de sett at de er langt bredere enn man får frem i en kjapp radiodebatt.

Konflikten i Afghanistan kan ikke vinnes – den må løses.

Publisert i Nationen, 27.01.2011