Evnen og viljen til å anvende Sjøforsvaret i internasjonale operasjoner

Statssekretær Roger Ingebrigtsen
Foredrag for Sjømaktsymposiet 25. august 2011

Innledning
Takk for anledningen til å møte så mange sentrale personer i Sjøforsvaret her ved Sjøkrigsskolen i dag og for invitasjonen til å snakke om regjeringens evne og vilje til å bidra i internasjonal krisehåndtering. Dette gir meg også anledning til å dvele litt ved sikkerhets- og forsvarspolitikken mer generelt og ved enkelte fokusområder i arbeidet med en ny langtidsplan for Forsvaret.

Den nye langtidsplanen skal som kjent legges frem for Stortinget våren 2012. For Sjøforsvarets del er det ikke behov for en bred gjennomgang i denne runden. Fokus vil først og fremst være på Luftforsvaret, men den videre utviklingen av Hæren og Heimevernet vil også bli behandlet. De brutale terroranslagene 22. juli vil dessuten kreve en gjennomgang av sivilt-militært samarbeid og Forsvarets støtte til sivil krisehåndtering.
 
Foredraget er firedelt. Jeg vil først skissere noen sikkerhetspolitiske hovedtrekk og utfordringer som vi legger til grunn for neste langtidsplan. Dernest vil jeg komme inn på noen forsvarspolitiske og strukturelle hovedspørsmål det arbeides med i planprosessen. Så vil jeg dvele litt ved utfordringene som ligger i å ivareta Forsvarets mange oppgaver her hjemme, samtidig som vi bidrar med substansielle styrkebidrag ute. Jeg vil selvsagt også svare på spørsmålet jeg har blitt stilt om regjeringens evne og vilje til å bruke Sjøforsvarets kapasiteter i internasjonale operasjoner.

Sikkerhetspolitiske hovedtrekk og utfordringer
Internasjonale utviklingstrekk – konsekvenser
2011 har på flere vis illustrert hvor raskt verden forandrer seg. Dynamikk skaper muligheter, men samtidig synes nye utfordringer aldri langt unna. De siste ukene har nyhetsbildet vært preget av de forferdelige attentatene mot regjeringskvartalet og Utøya 22. juli. Massivt anlagte terroranslag har nå også rammet oss. Omfanget av de menneskelige lidelsene er ufattelige og vil være med oss i lang tid fremover.

Selv om terroraksjonen etter alt å dømme hadde sitt utspring i Norge, er terrorisme et internasjonalt fenomen uten geografiske grenser. Dette er et klart uttrykk for at truslene mot norsk sikkerhet er komplekse, kan komme fra ulike steder og uten forvarsel. Som et resultat av dette anslaget, blir forsvarssektorens bistand til politiet og andre sivile etater satt under lupen i tiden fremover.

Før det forferdelige skjedde var nyhetsbildet preget av Den arabiske våren. Av hvordan den arabiske verden er i oppbrudd og endring. Etter mange måneder vet vi fremdeles ikke hvor utviklingen går, og hvilke konsekvenser dette vil få for oss. De tydeligste konsekvensene hittil har vært en strøm av flyktninger til Europa og til nabolandene, og mye menneskelig lidelse. Og for oss her hjemme har selvsagt den umiddelbare konsekvensen vært deltakelsen med jagerfly for å gjennomføre Sikkerhetsrådets resolusjoner om å beskytte sivilbefolkningen i Libya mot overgrep.

2011 har også vært preget av økonomiske problemer, slik vi ser de utspilles i flere euro-land og i USA. Problemene i Hellas har vært med oss lenge. Irland og Portugal har også slitt tungt en stund, og nå i det siste har Italias og Spanias gjeldssituasjon kommet i fokus.  Også USA står overfor betydelige økonomiske utfordringer og behovet for å redusere det store budsjett-underskuddet har blitt et dominerende tema i amerikansk politikk.

Nå i sommer raste børsene over hele verden. De alvorlige og vedvarende økonomiske problemene vil få betydelige konsekvenser for budsjettene både i Europa og USA.  Militærutgiftene vil også måtte reduseres.
At norsk økonomi fortsatt er solid, betyr ikke at vi er uberørt av hva som skjer rundt oss. Vi kan heller ikke utelukke at dersom de økonomiske problemene vedvarer i mange allierte land, kan dette i seg selv representere en sikkerhetsutfordring på sikt.

I denne situasjonen forblir NATO bærebjelken for norsk sikkerhet og politiske handlefrihet. Det er derfor viktig å bidra til at alliansen kan fortsette å være relevant og effektiv. Dette er krevende, ikke minst når forsvarsbudsjetter og styrkestrukturer reduseres i sentrale land.

Mens USAs militærutgifter inntil nylig har økt jevnt siden 9/11, er de fleste europeiske medlemslands utgifter redusert. Dette er en viktig side ved den byrdefordelingsdebatten som preger NATO i disse dager. Fordelingen av byrder, risiko og ansvar mellom allierte har vært et gjennomgangstema i lang tid. Det mest problematiske ved dagens situasjon er at USA dekker en enda større del av fellesutgiftene nå enn tidligere, og at europeerne i amerikanske øyne ikke evner å levere nok.

Fra norsk side vil vi best kunne bidra til å rette opp denne situasjonen ved å opprettholde det betydelige budsjettnivået vi har hatt de siste årene. Gjennom å fortsette prosessen med å modernisere Forsvaret til et effektivt og tidsmessig innsatsforsvar og gjennom politisk vilje til å bidra internasjonalt, kan vi sikre at Norge tar sin del av byrdene. 

Norge er et rikt land som har evne til å bidra til felles sikkerhet. Men uansett økonomisk evne, er vi et lite land som ikke kan gjøre all verden på egen hånd. Regjeringen ønsker derfor at Norge medvirker til, og inngår i, flernasjonalt samarbeid som gir kostnadseffektive løsninger.

Vi ser at den siste runden av forsvarsnedskjæringer hos flere nære allierte gjør det mer utfordrende å bevare en bred styrkestruktur. Derfor er det viktig at samarbeid mellom to eller flere likesinnede land kan sikre viktige kapasiteter for alliansen, som enkeltland ikke vil ha råd til på egenhånd. Samordning av og felles trening og opplæring er også elementer i en slik politikk.

Foruten samarbeidet med USA, er Norge først og fremst interessert i økt samarbeid med allierte- og partnerland i Nordsjø- og Østersjø-regionen. Forsvarssamarbeidet med Storbritannia, Tyskland, Nederland og Danmark har vært viktig for oss i årevis og vi ønsker å videreføre dette, tilpasset nye krav og behov. Samarbeidet med Sverige og Finland ønskes også videreutviklet. NATOs partnerskapsprogram og nordisk samarbeid er de viktigste rammeverkene for dette. Det regionale forumet Northern Group har også fått en rolle i konsultasjon og samordning mellom nord-europeiske allierte. Også de tre baltiske land er trukket inn i denne prosessen.

For regjeringen spiller FN en vesentlig rolle, både for å legitimere felles opptreden internasjonalt, og som ramme og grunnlag for å utvikle partnerskap. Dermed blir FN også del av basisen for bredere sikkerhet og stabilitet. Da FNs sikkerhetsråd vedtok sine resolusjoner om Libya, sikret dette den senere NATO-ledete operasjonen den nødvendige legitimitet og legalitet. Libya har vært et godt eksempel på hvordan samarbeid mellom FN og NATO fortsetter å tilby et viktig bidrag til sikkerhet.

Regjeringen har et klart mål om å styrke FNs evne til å gjennomføre fredsoperasjoner og delta i slike i den grad vi har kapasitet. Et tallmessig mindre innsatsforsvar gjør det imidlertid nødvendig å basere våre bidrag på økt samarbeid med nære allierte og partnere.

I en tid med synkende militær kapasitet i Vesten, blir alliansetilknytningen enda viktigere enn den har vært tidligere. Derfor har regjeringens håndtering av Afghanistan og Libya spørsmålene vært en forutsigbar konsekvens av vår grunnleggende sikkerhetspolitiske forankring i FN, NATO og i multilateralismen.

For Norge og det norske Forsvaret har deltakelse i internasjonal krisehåndtering blitt en hovedoppgave. Vår langvarige innsats i Afghanistan, vårt luftbidrag i Libya i år, vårt tidligere sanitetsbidrag i Tsjad, samt vårt tidligere og fremtidige bidrag for maritim sikkerhet utenfor kysten av Somalia viser at dette favner hele bredden av Forsvarets kompetansemiljø.

Ikke minst gjelder dette mange av Sjøforsvarets miljøer. Særlig har flere av kysteskadrens avdelinger gjennomført internasjonale oppdrag på en meget imponerende måte de siste ti årene, både til sjøs og ikke minst på land gjennom marinens jegervåpens (fotnote 1) innsats i Afghanistan. For øvrig representerer kysteskadren noen av våre mest alliansetilpassede kapasiteter, bl.a. gjennom sin regelmessige deltakelse i NATOs stående marinestyrker.

Utfordringer i vårt nærområde – forholdet til Russland
Fra norsk side har vi helt siden etableringen av NATO vært opptatt av å knytte sentrale allierte, ikke minst USA, til vår region. Målsetningen om å være i stand til å møte sikkerhetsutfordringer på eget territorium og i nærområdene, er tydelig uttrykt i NATOs nye strategiske konsept som ble vedtatt under Lisboa toppmøtet i fjor høst. Alliansens militære organisasjon er nå i ferd med å følge dette opp på det praktiske plan. Dette betyr blant annet at FOH vil kunne få en nærmere tilknytning til NATOs kommandostruktur i fremtiden. En kommandostruktur som nå reformeres for å bli bedre tilpasset de utfordringer alliansen forventes å stå overfor. Samtidig skal den slankes og bli mer effektiv.

Her hjemme er utviklingen i Russland av stor betydning for oss. Russland har brede sikkerhetspolitiske interesser og russiske myndigheter har et vidt spekter av virkemidler til disposisjon for å ivareta dem. Samtidig har Russland store interne utfordringer – en sårbar og ensidig økonomi, utbrytergrupper og radikalisering i Kaukasus, manglende omstillingsevne i næringslivet, korrupsjon og en bekymringsfull demografisk utvikling.

Nordområdene har blitt stadig viktigere for Russland, som for Norge. Baseområdene på Kola står fortsatt sentralt i landets kjernefysiske strategi. Det har blitt utarbeidet en overordnet strategi for Arktis, der utviklingen i nord knyttes til russisk sikkerhet i større grad enn tidligere. I 2006 fikk Nordflåten tildelt forsvar av Russlands strategiske ressurser i området som et nytt oppdrag, og vi hører stadig at det skal etableres nye militære kapasiteter på Kola og langs Nordøst-passasjen med oppdrag i Arktis. Hva dette faktisk vil innebære er for tidlig å si, men vi må regne med økt russisk militært fokus på regionen i årene fremover.

Heldigvis er nordområdene preget av lavspenning og stabilitet. Vi vil gjøre vårt til at det kan fortsette, men vi vil tydelig markere våre interesser, både politisk og i form av et avpasset militært nærvær. Arktiske områder har stort potensial for maritim transport og ressursutvinning. Dette vil gi nordområdene økt strategisk betydning og behov for mer statlig aktivitet og nærvær. Delelinjeavtalen med Russland i Barentshavet muliggjør utnyttelse av ressurser på begge sider av grensen, og legger til rette for økt norsk-russisk næringssamarbeid. Avtalen har også tatt av bordet en faktor med potensial til å skape konflikt.

De sikkerhetspolitiske omgivelsene, slik vi ser dem, viser at vi samlet sett står overfor mange utfordringer, selv om vi ikke er utsatt for en direkte militær trussel i dag. Men tegn til økt rivalisering mellom stormakter, gjør at vi må ta høyde for situasjoner som kan representere en mulig trussel mot norsk statssikkerhet i fremtiden, eller at vi kommer under press. Den pågående uenigheten mellom USA/NATO og Russland om missilforsvar i Europa kan for eksempel være en kime til å forsure det gode forholdet vi har til Russland i dag. Spenninger eller konflikter utenfor Norge kan raskt smitte over til vår region.

Dertil kommer asymmetriske trusler, som i første rekke rammer samfunnssikkerheten. 22. juli attentatene i Oslo og på Utøya illustrerte til fulle dette og viser at terror innenfra kan være like ødeleggende som anslag utenfra. I slike situasjoner har Forsvaret en støttende rolle overfor de sivile beredskapsetatene og da særlig ved å stille ressurser til rådighet for politiet.

Når det gjelder anslag mot Norge og norsk territoriell integritet er Forsvaret statens viktigste virkemiddel for å ivareta sikkerhet. En hovedambisjon må være å kunne håndtere en begrenset sikkerhetspolitisk krise i våre nærområder alene, eventuelt sammen med allierte hvis krisen eskalerer.

Det er i den forbindelse umulig å se for seg håndteringen av en sikkerhetspolitisk krise i nordområdene uten en betydelig rolle for Sjøforsvaret. Norges geostrategiske plassering som kyststat med jurisdiksjon i store havområder har gitt, og vil fortsatt gi, militære kapasiteter på sjøen en avgjørende plass i det nasjonale forsvar. Økt kommersiell- og statlig virksomhet i Arktis vil forsterke denne situasjonen. Våre nordområder er i første rekke sjø- og luftdomener. Norge vil mer enn noen gang ha behov for en moderne, kapabel marine og kystvakt i årene fremover.

Noen hovedspørsmål i neste langtidsplan
Overgang til kontinuerlig forsvarsplanlegging
Politisk vedtatte langtidsplaner er et nyttig verktøy for å sikre langsiktighet og skape bredest mulig enighet om forsvarspolitikken, samt for å gi befolkningen informasjon om hvordan vi ser for oss at Forsvaret skal utvikles.

Men den kommende planen representerer også en endring, sammenliknet med det siste tiårets langtidsplaner – vi tar ikke lenger sikte på å tegne opp hele Forsvarets struktur fra grunnen av i hver ny plan. Vi vil i stedet konsentrere oss om spørsmål der det er ønskelig å justere kursen eller treffe sentrale beslutninger. Der kursen er uendret, vil vi nøye oss med å fastslå dette. Vi følger dermed opp beslutningen om å gå over til en modell med kontinuerlig langtidsplanlegging.

Dette skyldes at omgivelsene og rammeforutsetningene endres raskere enn før. Den integrerte strategiske ledelsen i Forsvarsdepartementet vil i sterkere grad enn tidligere foreta løpende tilpasninger, i stedet for å utsette endringer til en ny fireårsplan som kanskje ligger flere år frem i tid.

Økonomiske hovedutfordringer
Det er fra regjeringens side fremhevet (fotnote 2) at epoken med tung omstilling skal bringes over i en ny fase med vektlegging av mer kontinuerlig utvikling og tilpasning til endringer i behov og rammebetingelser. Og kanskje viktigst, at balansen mellom Forsvarets oppgaver, struktur og ressurstilgang styrkes ytterligere.

I utarbeidelsen av sitt råd er forsvarssjefen bedt om å ta utgangspunkt i det styrkede nivået som regjeringen la til grunn (fotnote 3) for inneværende langtidsperiode, samt de midlene som ble lagt til grunn  for kjøp av nye kampfly. Samtidig forventes det at han fremmer en anbefaling der gjeldende oppgaver og forsvarsambisjon skal videreføres på lengre sikt. I denne sammenheng kan det bli aktuelt å fremme satsningsforslag basert på høyere økonomiske nivåer for drift av kampflyvåpenet.

Av de økonomiske utfordringene vi står overfor, utgjør finansiering av totalpakken rundt nye kampfly den største. Selv om Forsvarets gjeldende langtidsplan har betydelige midler avsatt til denne investeringen, vil ambisjonsnivået kreve ytterligere finansiering av både investering og drift. Ved siden av dette, krever fortsatt fornyelse og modernisering av materiell og infrastruktur betydelige midler. Det er nå særlig landstrukturen som står for tur.

Dette er utfordringer som forsvarssjefen må ta hensyn til i sitt råd. Det forventes at det legges opp til et systematisk og kontinuerlig effektiviserings- og forbedringsarbeid, samt at realistiske effekter av dette arbeidet legges til grunn for de økonomiske forutsetningene for rådet.
Skal vi lykkes med å få Stortinget med på økte bevilgninger til Forsvaret, er det avgjørende at vi selv viser evne og vilje til å være kritiske til innretningen av egen virksomhet og finne kostnadseffektive løsninger.

Videre utvikling av forsvarsgrenene
Luftforsvaret blir den viktigste forsvarsgrenen som legges under lupen i langtidsplanen. Anskaffelsen av nye kampfly gir mulighet til å se på hele Luftforsvarets struktur og skape en slagkraftig organisasjon som er tilpasset vår tids utfordringer. Regjeringen vil legge frem en anbefaling om lokalisering av de nye kampflyene som en del av langtidsplanen.

Hæren opplever store utfordringer, ikke minst på grunn av krevende utenlandsoppdrag. Vi skal legge grunnlaget for en hærstruktur som er robust, bærekraftig og i tråd med de oppgaver forsvarsgrenen skal løse. Hæren og Heimevernet skal sammen representere en troverdig og krigsforebyggende landmilitær kapasitet, som bidrar til nasjonal krisehåndtering og deltar sammen med allierte i internasjonale operasjoner. Hæren er i dag dimensjonert for å kunne bidra i høyintensive stridshandlinger mot mekaniserte avdelinger og tradisjonelt den tyngste bidragsyteren i andre typer operasjoner utenfor Norge.

Heimevernet på sin side er utformet for å håndtere sikringsdimensjonen. Med sin landsdekkende tilstedeværelse, lokale forankring og tette integrering med det sivile samfunn, er Heimevernet i en god posisjon til å ivareta en territoriell sivil-militær koordineringsrolle i totalforsvaret. Vi vil også se på Heimevernets innretning for å sikre at våre HV-styrker kan videreføre sin unike rolle i både sivil og militær krisehåndtering. Denne rollen har utvilsomt blitt aktualisert etter terroranslagene 22. juli.

For Sjøforsvarets del er det som nevnt ikke like stort behov for en bred gjennomgang. Som dere kjenner til, er Kysteskadren i ferd med å implementere et langsiktig moderniseringsprogram og dette skal fullføres. Særlig fregattenes kapasitet vil øke betydelig når NH-90 helikoptre og nytt sjømålsmissil er på plass. De fleste nye fartøyene forventes operative i løpet av et par år og vil styrke vår maritime evne i betydelig grad. Anskaffelse av et nytt logistikkfartøy er som kjent under planlegging.

Kystvakten har fått på plass nye havgående fartøyer og vil innlede samvirket med de nye maritime NH-90 helikoptrene mot full operativ utnyttelse fra ca. 2013. Evnen til havovervåkning, suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og ressurskontroll vil dermed styrkes betydelig.

Undervannsbåtene utgjør i dag en viktig strategisk ressurs, med en unik evne til å operere skjult. ULA-klassen oppgraderes for å sikre full operativ status fram til ca. 2020, men vil likevel nå sin tekniske levealder om 10–15 år. Det er derfor gjennomført en konseptuell studie av behovet for undervannsbåter, herunder hvilket alternativ som kombinerer samfunnsøkonomiske hensyn og Forsvarets operative behov. Vi vil snart konkludere og planlegger å legge disse frem for regjeringen i løpet av året.

Det nye Sjøforsvaret representerer derfor på mange måter et kvantesprang innen teknologi og fellesoperativt samvirke. Det må være svært inspirerende å være del av en organisasjon som disponerer det ypperste av kapasiteter for utøvelse av sjømakt innenfor de oppgaver vi har bestemt oss for å prioritere nasjonalt. All erfaring tilsier at de samme kapasitetene er svært etterspurt internasjonalt.

Samtidige oppgaver hjemme og ute
Internasjonale operasjoner har blitt en integrert del av Forsvarets virksomhet. Man kan for så vidt si at Norge helt siden Tysklandsbrigadens tid regelmessig har bidratt til internasjonal krisehåndtering. Under den kalde krigen ble styrkebidragene til FN- operasjoner satt opp utenfor den ordinære styrkestrukturen og betraktet som en tilleggsoppgave for Forsvaret. Den gangen hadde vi også en stor mobiliseringsstyrke å rekruttere fra. Oppdragene var dessuten overveiende av fredsbevarende art, med lavere krav til trening, utrustning og beskyttelse enn tilfellet er i dag.

Dagens innsatsforsvar er moderne, fleksibelt, slagkraftig og langt på vei profesjonalisert. At våre kapasiteter er på høyde med de beste i verden har blitt illustrert til fulle både i Afghanistan, over Libya, og i Adenbukta. Samtidig er Forsvaret betydelig redusert i volum, mange fagmiljøer er veldig små og har derfor begrenset utholdenhet. Siden internasjonale operasjoner har en tendens til å vare lenger enn forutsatt, blir substansielle bidrag ute raskt en utfordring å vedlikeholde over tid. Derfor kommer Forsvaret fort i skvis mellom pålagte oppgaver hjemme og ute.

Norge er en maritim nasjon. Vår rikdommer i havet – olje, gass og fisk – kommer fra havet og havbunnen. Eksport og import går i stor grad sjøveien. Vi forvalter et havområde som er 6-7 ganger større enn fastlandet. I nordområdene finner vi de fleste problemstillinger vi står overfor til sjøs. Derfor har Sjøforsvaret en nøkkelrolle i utøvelsen av regjeringens nordområdepolitikk og viktige oppgaver å ivareta hjemme. Dette gjelder både innen overvåking, myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse.

Det er viktig å ha en nasjonal evne til å hevde våre interesser. Vi har gode og robuste forvaltningsregimer på plass, men de kan bli utfordret. Sjøforsvaret skal være et konfliktforebyggende instrument i våre havområder. Ved en synlig tilstedeværelse bygger vi opp langsiktig troverdighet rundt vår ressursforvaltning og vår suverenitetshevdelse.

Fra et politisk ståsted er det ønskelig at trenings- og øvingsaktivitet gjennomføres i nord for å støtte opp om nordområdepolitikken. Det ligger et klart politisk signal i å vise regelmessig tilstedeværelse i prioriterte områder. Et slikt signal retter seg både mot egen befolkning, andre stater og internasjonale kommersielle aktører.

Jeg ser derfor frem til at regulær virksomhet i enda større grad kan legges til områdene utenfor Nord-Norge når nye fartøyklasser etter hvert når full operativ status og seilingsaktiviteten øker. Dette gjelder ikke minst øvingsaktivitet som involverer sentrale allierte land. Slik aktivitet er det særlig viktig å synliggjøre. I tillegg til å øke egen og alliert kapasitet til å operere i regionen, åpner dette for muligheten til samvirke med Russland på områder der NATO og Russland har felles interesser.

Alle disse hjemmeoppgavene skal Sjøforsvaret løse daglig. Når bidrag sendes ut i internasjonale operasjoner, legges ikke disse oppgavene på is. Ved normal fredsdrift hjemme og innenfor et avpasset bidrag ute, bør ikke dette være noe problem. Det nivået og den balansen må Sjøforsvaret, forsvarssjefen og Forsvarsdepartementet finne sammen. Å bidra til internasjonal fred og stabilitet er en målsetning for regjeringen og en viktig funksjon for Forsvaret. Særlig i en tid uten militære trusler i vår del av verden.

Sjøforsvaret i internasjonale operasjoner
Sjøforsvaret er den forsvarsgrenen som har lengst tradisjon med å operere langt fra egen kyst og sammen med allierte styrker. Selv for en liten marine som vår, er seiling i fremmede farvann og deltakelse i ulike operasjoner del av den normale virksomhet.

Det maritime domenet er ett av fire domener det er viktig å ha tilgang til. De andre tre er luftrommet, det ytre rom og det digitale rom. Dette går frem av en rapport som Allied Command Transformation i Norfolk publiserte i april i år. Rapporten har tittelen Assured access to the global commons. Den argumenterer for viktigheten av disse domenene for vår sikkerhet, velstand og evne til å påvirke utviklingen globalt.

Retten til fri ferdsel på havet er en vesentlig forutsetning for internasjonal handel og økonomisk utvikling.  Denne retten er under press av piratvirksomhet flere steder i dag, ikke minst utenfor Afrikas horn og i tilstøtende havområder. Dette borger for at maritime kapasiteter er etterspurte som aldri før. Derfor trenger vi et sterkt sjøforsvar med evne til å kunne delta i spesifikke internasjonale operasjoner eller i flernasjonale styrkepakker, slik som NATOs stående marinestyrker.

Tunge bidrag på Balkan og i Afghanistan de siste 20 årene har hovedsakelig falt på Hæren. Utfordringene med å opprettholde Afghanistan-bidraget over tid, illustrerer behovet for å fordele belastningen på flere, både forsvarsgrener og kompetansemiljøer. Hver for seg har små forsvarsgrener begrenset utholdenhet. Men ved å rullere bidragene kan Forsvaret som helhet øke utholdenheten. Dette krever selvsagt god planlegging og evne til å styre deltakelsen i større grad selv, dvs å balansere behovene som presenteres oss utenfra så langt det er mulig. Både forsvarssjefen og departementet jobber med å fremskaffe et bedre plangrunnlag for internasjonale bidrag frem i tid.

Det nye norske sjøforsvaret er vel rustet for internasjonal innsats. Det skulle bare mangle at ikke våre mest moderne kapasiteter ble stilt til rådighet for NATO, EU eller FN når forholdene ligger til rette for det. Jeg skjønner også at det kompetansemessig er mye å hente for personellet ved slik deltakelse. For oss i den politiske ledelsen vil beslutningen om å delta ute alltid være gjenstand for mange avveininger. For Forsvaret handler det selvsagt mye om kapasitet og ressurser.

Beslutningen om å sende et Orion maritimt overvåkingsfly til NATOs operasjon Ocean Shield i høst bygger på en operativ vurdering fra NATO.  Grunnet det nye utvidede operasjonsområdet i Det indiske hav, har operasjonen i hovedsak behov for fregatter med helikopter om bord, samt maritime overvåkingsfly. Maritim overvåkingskapasitet har vært mangelvare i lang tid og vårt Orion fly er en svært ønsket kapasitet. Regjeringen vurderer for øvrig situasjonen i området fortløpende og hvilke kapasiteter det eventuelt kan være aktuelt å bidra med senere.
 
Jeg må for øvrig si jeg er imponert over personellets evne og vilje til å løse de oppdrag som pålegges. Den faglige kompetansen står ikke tilbake for noen og dette bidrar selvsagt også til at norske bidrag er svært etterspurt. 

Avslutning
Vi har et lite, men moderne og meget kapabelt sjøforsvar. Regjeringen vil fortsette å bidra til internasjonal krisehåndtering innenfor den ressursbruk som er forsvarlig og med hensyn til de oppgavene som må håndteres her hjemme.

Betydningen av det maritime domenet og behovet for fri og sikker ferdsel på havene, gjør at Sjøforsvaret må påregne nye oppdrag ute i tiden som kommer. Jeg ser frem til at vi er fullt operative med NH-90 helikoptre, nye sjømålsmissil og et nytt logistikkfartøy på sikt.

Vi i departementet og forsvarsledelsen må forsøke å styre og fordele bidragene mellom forsvarsgrenene og ulike kompetansemiljø så langt det lar seg gjøre. Det er viktig for oss at alle i Forsvaret ser seg selv og sin forsvarsgren som en del av et hele. I dag krever de aller fleste operasjoner innsats fra flere forsvarsgrener.

Vi har selvsagt også et ansvar for at personellet kan leve et rimelig normalt familieliv med en militær karriere. Jeg er glad for at regjeringen har tatt tak i veteranproblematikken og at vårt personell i internasjonale operasjoner nå får den anerkjennelse de fortjener.

Et alliansetilpasset innsatsforsvar med hyppige oppdrag ute stiller nye krav både til organisasjonen, personellet selv, oss politikere og samfunnet for øvrig. Jeg tror forståelsen for dette er i ferd med å synke inn hos alle.

1) Kystjegere, marinejegere og minedykkere har deltatt i Afghanistan og inngår i marinenes jegervåpen.

2) St.prp. nr. 48 (2007-2008)

3) 24 mrd. 2008-kroner