FN leverer

Kronikk i Dagbladet 27. august 2011

I Libya skrives det nå historie. En diktator er i ferd med å falle. Forhåpentligvis vil utfallet bli i henhold til folkets vilje, og maktvakuumet vil fylles av dialog og samarbeid til beste for folket. Vi må håpe og arbeide politisk for dette.

At Libyas regime til slutt faller, er den ytterste konsekvens av at verdenssamfunnet har levd opp til sin forpliktelse om å beskytte sivilbefolkningen i Libya. FN- systemet fungerte. Verdens stater tok ansvar for FNs viktige resolusjoner om menneskerettigheter. FN klarer ikke alltid å enes om å gripe inn i konflikter eller mot overgrep. Men det må aldri bli et argument for å la være å gjøre noe hvis man kan. FN blir aldri bedre enn summen av medlemslandene. Vi må være glade for hvert et menneskeliv vi sparer. Vi må ikke se oss blinde på det vi ikke har fått til, men ta med oss det som har gitt resultater. FN har det siste to tiårene bidratt til å sikre freden i en rekke konflikter. La oss bare nevne noen av dem; Kambodsja, El Salvador, Guatemala, Mosabique, Liberia, Sudan, Øst-Timor. Vi må fortsatt bidra til at Libya føyer seg inn i rekken.

Innsatsen i Libya tok riktignok lenger tid enn mange kanskje hadde håpet. Det at koalisjonen likevel klarte å holde sammen er veldig viktig. Mange diktatorer ville ellers vært styrket i troen på at de kan handle på tvers av FNs sikkerhetsrådsresolusjoner uten konsekvenser. Det ville undergravd FN-systemet. Nå har FN tvert imot sendt en advarsel.

Det var viktig for Norge å bidra til at FNs reaksjon kom raskt og effektivt. Også for at FN skulle ha troverdighet. Krig er aldri noen god løsning. Men noen ganger er det den eneste som gjenstår. Ghadaffi hadde allerede varslet et massemord på egen befolkning. Han hadde alt møtt fredelige demonstranter med stridsfly. Han sa han ville rense Benghazis gater. Først da reagerte FN. Det var i siste stund og som en siste utvei at man tok til våpen. Våre F-16 bidro til å stoppe et varslet massedrap.

Overgrep må forhindres uansett hvilken side som er ansvarlige. Verdenssamfunnets oppdrag med å beskytte de sivile er derfor ikke ferdig. Når kampene er over vil Libyas gjenoppbygging og ferd mot demokrati bli lang og vanskelig. Risikoene er mange i et land med mange tiårs eneveldig styre.

Den videre behandlingen av Ghadaffi og hans støttespillere blir en av de første testene på hva slags samfunn Libya ønsker å være. Norge støtter at Ghadaffi utleveres til den internasjonale strafferettsdomstolen i Haag.

Når stridighetene opphører og ny libysk regjering er på plass bør verdenssamfunnet bidra til sikkerheten og med ressurser til gjenoppbyggingen. Men fremfor alt er Libyas skjebne nå i det libyske folkets hender.