Forsvarets rolle i kampen mot terror

Forsvarsminister Grete Faremo
Åpningsforedrag ved Sampol-konferansen i Bergen, 21. september 2011

Kjære alle sammen!

Det å møte studenter som dere er noe av det mest lærerike og inspirerende jeg gjør som politiker. Det er en oppfordring til åpenhet og å stille de grunnleggende spørsmålene. Derfor vil jeg begynne med å takke for invitasjonen! Dette har jeg gledet meg til helt siden jeg ble spurt om å komme.

Mitt tema er forsvarets rolle i kampen mot terror.
Et tema som dessverre har kommet ubehagelig nært inn på oss.

Terroren som rammet Norge 22. juli har minnet oss om hvor usikker og uforutsigbar verden er. Og om at vi ikke kan ta åpenhet og demokrati som en selvfølge. I løpet av noen få timer en fredag ettermiddag fikk tusenvis av mennesker forandret sine liv for alltid. 77 mennesker omkom. Langt flere må leve med skader og ettervirkninger, sorg og savn, mange livet ut. 

Svært mange ble direkte berørt av det som skjedde i Regjeringskvartalet og på Utøya. Samtidig er vi alle berørt, fordi terroren var et målrettet anslag mot vårt samfunn og våre verdier. Gjerningsmannen forårsaket vold og død i et omfang vi ikke har sett før i Norge i fredstid.

I kjølvannet av 22. juli har vi fått en forsterket debatt om beredskap og sivil-militært samarbeid. Vi har erfart at terror er en reell trussel, også her hjemme. Og da den først materialiserte seg, så kom den ikke utenfra, den kom innenfra – fra oss selv. Det gjør noe med oss. Det vil sannsynligvis få konsekvenser for hvordan vi tenker sikkerhet og beredskap framover. Det er politiets ansvar å bekjempe terror nasjonalt. På anmodning fra politiet kan Forsvaret støtte politiets arbeid med relevante tilgjengelige kapasiteter.

Dette skal jeg komme tilbake til i den andre delen av mitt innlegg. I den første delen skal jeg snakke om Forsvarets internasjonale rolle i å bekjempe terror.

Terrorisme er en viktig sikkerhetsutfordring, men vi må ikke la den bli altoverskyggende. La meg starte med å se dette i et litt større perspektiv.

1. Tilbakeblikk

Vi står overfor et sikkerhetspolitisk bilde som er preget av internasjonale konflikter og et trusselbilde som er langt mer sammensatt enn tidligere.

Vi er i en situasjon der vi ikke kan utelukke at stater i større grad enn før kan komme til å bruke militære virkemidler for å ivareta sine interesser. Hvor vi kan få økt konkurranse om viktige ressurser. Og hvor vi kan oppleve at klimaendringer får sikkerhetspolitiske konsekvenser. Allerede nå ser vi at de mest negative konsekvensene av klimaendringene er en del av bakteppet for kriser og konflikter i de mest utsatte områdene, som på Afrikas Horn.

Vi har en situasjon med økt risiko for mellomstatlige konflikter og krig. Samtidig er det mange sårbare stater med svake strukturer, og vi kan forvente flere såkalte ”failed states”.

Den globale finanskrisen berører de fleste land, på mange forskjellige måter. Det er økt konkurranse om ressurser og råvarer, noe som er en kilde til rivalisering mellom stater og i verste fall grunnlag for konflikt. Andre trusler som omgir oss er spredning av masseødeleggelsesvåpen, cybertrusler og det som er vårt tema her - terrortrusselen.

Terror er ikke noe nytt fenomen. Vi har kjent den i ulike former i mange år. For oss som opplevde 1970- og 80-årene er venstreradikale grupper som Røde Arme Fraksjon i Tyskland og Røde Brigader i Italia vel kjent. Likeledes PLO-fraksjoner i Midtøsten og Europa. Separatistgruppene ETA i Spania og IRA i Nord-Irland var en konstant trussel mot både myndigheter og befolkning der de slo til. Fellesnevneren var viljen og evnen til å bruke vold og frykt for å oppnå politiske mål.

Her hjemme har terrortrusselen alltid vært liten, både fra høyre- og venstreekstreme miljøer. I hovedsak har disse gruppene vært en utfordring mot lov og orden. Høyreekstreme miljøer har stått for de mest slående angrepene, mord og vold. Vi har knapt hatt eksempler på venstreradikal terrorisme i Norge.  Det høyreekstreme miljøet har vært splittet de siste 20 årene. Angrepene 22. juli kom derfor overraskende. De kom fra en ukjent aktør. 

De siste tjue årene har den internasjonale terrorismen forandret seg, på flere vis. Den er blitt mer nettverksorganisert og mer globalt orientert. Terroren kan ha sin opprinnelse langt unna og likevel treffe oss her hjemme. Den er blitt et grenseoverskridende fenomen. Likevel ser vi at langt de fleste terroranslag i Europa faktisk blir utført av separatister.

Den internasjonale terrorismen er også blitt stadig mer dominert av ekstreme fortolkninger av religion. Vi har fått overgangen fra Marx til Jihad, eller fra maoisme til jihadisme. Både jihadismen og anti-jihadismen deler imidlertid felles tankegods, ved at de har en politisk agenda og er imot likestilling og liberale idéer som religionsfrihet, demokrati og pluralisme.

Og forholdene er stadig i endring. Vi vet lite om hva “den arabiske våren” på sikt vil si for jihadismens muligheter for å oppnå støtte. Generelt vet vi jo at større rettigheter og velstand undergraver ekstremismens vilkår. Forskerne peker på stadig større sammenheng mellom sikkerhet og utvikling, samtidig som brustne forventninger virker radikaliserende. Derfor er ulikhet farligere enn fattigdom. Og derfor er utvikling og demokrati det viktigste “våpenet” for å bekjempe ulikhet. 

Og dette fører meg fram til “9/11”, og begrunnelsen for den internasjonale militære operasjonen i Afghanistan.

2. Afghanistan

Vi har nettopp markert 10-årsdagen for terrorangrepene mot USA, 11. september 2001. Angrepene hadde enorme dimensjoner, både når det gjelder antall drepte og skadde, omfanget av materielle ødeleggelser, og ved symbolverdien det hadde at anslagene var rettet mot USAs økonomiske, militære og politiske maktsentra.

I dagene som fulgte ble det klart at det var Al Qaida som sto bak angrepene. Osama bin Ladens gruppe hadde tilhold i Afghanistan under beskyttelse av Taliban. Afghanistan var på dette tidspunktet et arnested for internasjonal terrorisme og hadde et regime som begikk grove brudd på menneskerettighetene. Etter angrepene mot USA var det bred enighet i det internasjonale samfunn om at det var nødvendig å engasjere seg for å motvirke at terrorisme fortsatt skulle ha grobunn i Afghanistan.

FNs sikkerhetsråd hadde også tidligere slått fast at situasjonen i Afghanistan var en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Men det var først etter anslagene mot USA 11. september 2001 at FN autoriserte bruk av militærmakt.
Anslagene førte til at selvforsvarsreglene i Folkeretten ble utløst. Dette ble utvetydig bekreftet i FNs resolusjon 1368 fra 12. september 2001. Resolusjonen slo også fast at det forelå en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet i FN-paktens forstand.

Parallelt med at krisen var til behandling i Sikkerhetsrådet, utløste NATO-rådet artikkel 5 i Atlanterhavspakten. Dette er bestemmelsen om kollektivt forsvar, som sier at et væpnet angrep på en alliert er å anse som et angrep på alle. Med det var også Norge politisk forpliktet til å bistå det medlemslandet som var angrepet, USA.

7. oktober startet den amerikansk-ledede invasjonen i Afghanistan Operation Enduring Freedom. Målet var å fjerne Taliban-regimet og Al Qaida. Dagen etter, 8. oktober, ble situasjonen drøftet i Sikkerhetsrådet. Ingen av medlemmene hadde innvendinger mot forståelsen av at militærmakt ble benyttet under henvisning til selvforsvarsretten. Det er derfor dekning for å si at det internasjonale samfunnet sto bak denne handlemåten.

Kampen mot internasjonal terrorisme har tatt mange former siden 11. september. Den kan ikke vinnes med militære virkemidler alene. Derfor bidrar Norge, sammen med en rekke andre land, med bistand til økonomisk og sosial utvikling i Afghanistan og med støtte til politiske prosesser. Bare en politisk løsning kan gi varig fred og føre til at vi lykkes i kampen mot terror. Men på den veien har den internasjonale militære innsatsen vært nødvendig. For å bidra til sikkerhet og for å bygge kapasitet slik at afghanerne selv kan bli istand til å ta vare på sin egen sikkerhet.

Norge har bidratt med tropper og andre kapasiteter til International Security Assistance Force – ISAF-operasjonen - siden NATO overtok kommandoen i desember 2002. Operasjonen har et klart FN-mandat gjennom en rekke sikkerhetsrådsresolusjoner og kan sees som en indirekte følge av 11. september. Operasjonen er nå inne i sin siste fase, der målet er en gradvis overføring av sikkerhetsansvaret til afghanerne selv (transition) innen utløpet av 2014.

3. Folkerettslige perspektiver

La meg si litt om folkerettslige perspektiver på krigen mot terror. Både terrorisme og krig mot terror er grunnleggende problematiske begreper. I mange tilfeller vil terrorisme være et internt statsanliggende, og er å anse som kriminelle handlinger. Det hører da hjemme under justis- og politimyndighetene i de fleste land.

Men, i enkelte situasjoner er terrorhandlinger av en slik karakter at de truer en stats suverenitet. Et terrorangrep vil kunne defineres som et væpnet angrep på en stat, slik tilfellet var 11. september 2001. I slike situasjoner har statene rett til å utøve individuelt og kollektivt selvforsvar i henhold til artikkel 51 i FN-pakten. I tillegg vil FNs Sikkerhetsråd, også med hjemmel i FN charteret, kunne komme til at det foreligger en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. En resolusjon i Sikkerhetsrådet vil også kunne hjemle bruk av militære virkemidler for å sikre internasjonal fred og sikkerhet.

FN har de siste ti årene hatt et betydelig fokus på terrorisme. Allerede i 1999 uttrykte Sikkerhetsrådet i resolusjon 1267 at bekjempelse av internasjonal terrorisme vil være essensielt for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.
Norge deltar i en rekke internasjonale organisasjoner og samarbeidsfora med formål å hindre terrorisme.

Ulike stater har ulik tilnærming til begrepet terrorisme og hvordan terrorisme skal bekjempes. Krigen mot terror har i enkelte tilfelle medført at grunnleggende menneskerettigheter har kommet under press. Anholdelse, internering, utlevering av arresterte personer og avhørsmetoder er forhold som potensielt kan komme i konflikt med grunnleggende rettssikkerhetsgarantier.

I kampen mot terrorisme er det avgjørende at vi ikke går på akkord med de verdier vi selv forsøker å fremme og beskytte. Å kompromisse i spørsmålet om menneskerettigheter vil gi terroristene en psykologisk seier de ikke kan klare å oppnå på egen hånd. Ikke minst vil dette styrke terroristenes legitimitetsgrunnlag og følgelig svekke de krefter innenfor den muslimske verden som fordømmer terrorisme. Vi avviser argumentet om at vår tid preges av så farlige trusler at vi må legge til side respekten for våre mest grunnleggende prinsipper som menneskerettighetene.

4. Sivilt-militært samarbeid

Muligheten for at Norge kan bli rammet av internasjonal terror har lenge vært en del av trusselbildet. Likevel kom det som et sjokk da terroren materialiserte seg 22. juli, også at angrepene kom innenfra. Terror er ikke lengre bare en fjern trussel, det er en realitet vi må forholde oss til. Anslagene rammet det norske samfunnet på en måte som vi aldri har sett før i fredstid. Vår evne til krisehåndtering ble satt på en hard prøve.

Mange har stilt spørsmålet om politiets beredskap og Forsvarets bistand til politiet fungerte godt nok denne dagen. Det er både riktig og nødvendig å stille dette spørsmålet. Derfor har regjeringen nedsatt en egen 22. juli-kommisjon som skal dokumentere og gjennomgå hendelsene denne forferdelige dagen, og evaluere hvordan krisen ble håndtert. Det er viktig å få fram alle detaljer og vurderinger som ble gjort underveis i operasjonen i Regjeringskvartalet og på Utøya. Kommisjonen skal legge fram sin rapport om et år.

I mellomtiden går debatten friskt i media. Og her er det viktig at vi har ansvarsforholdene mellom politi og forsvar klart for oss. Mediestormen mot Forsvarsdepartementet etter 22.7 viser at selv garvede journalister kan blande her. Ingen må være i tvil – det er politiet som har ansvar for å bekjempe kriminalitet og forebygge og bekjempe terror i Norge. Forsvarets primære oppgaver er å drive suverenitetshevdelse og forsvare landet mot ytre angrep.

Så er det sånn at Forsvaret har ressurser og kompetanse som i visse situasjoner er relevante for politiet. Derfor kan Forsvaret etter anmodning bistå politiet blant annet ved terroranslag og andre krisesituasjoner på norsk jord. Militære avdelinger kan støtte politiet i å løse oppdrag, som for eksempel forsterket vakthold, transport- og logistikkstøtte, og ved direkte bekjempelse av terrorister. Forsvarets bistand til politiet er hjemlet i den såkalte bistandsinstruksen (fastsatt ved kgl.res. i 2003). Den omfatter prosedyrer for ulike kategorier bistand i situasjoner hvor politiets egne ressurser ikke strekker til.

22. juli stilte Forsvaret opp med en rekke typer bistand til politiet. Garden og Heimevernet etablerte vakt og sikring på bestemte steder i Oslo sentrum. Forsvarets eksperter på eksplosiver bisto politiet i Oslo, på Utøya og på Åsta. Og helikopterressurser og ressurser fra Forsvarets spesialkommando ble stilt til disposisjon for politiet.

Forsvarsdepartementet og Forsvarssjefen vil de nærmeste månedene gjennomgå alle sider ved forsvarssektorens støtte til sivile etater ved alvorlige hendelser, ulykker og katastrofer. Både når det gjelder beredskap, ressurser og samarbeidsordninger.

Denne gjennomgangen må ikke begrenses til den type angrep vi ble utsatt for 22. juli. Det er viktig at vi tar høyde for ulike former for terrorangrep som setter samfunnets ressurser på prøve. Vi trenger robuste ordninger for Forsvarets støtte til det sivile samfunn. Og vi trenger mannskap og utstyr med tilstrekkelig fleksibilitet, slik at de er relevante også ved andre typer angrep – også angrep som ikke er forhåndsbeskrevet i våre scenarier.

Etterretningstjenesten og Politiets Sikkerhetstjeneste må samarbeide tett for å avdekke trusler, enten de har sitt utgangspunkt i Norge eller internasjonalt. På dette området er samarbeidet bedre utbygget, rettslig grundig regulert og likevel tettere enn før. Også her vil vi vurdere muligheten for ytterligere forbedringer.

Forsvaret er utformet for å ivareta sin militære rolle. Oppgavene med å støtte det sivile samfunn er ikke dimensjonerende for Forsvaret. Det vil si at Forsvarets budsjett brukes ikke for dette formål. Forsvaret utvikler sine ressurser og kapasiteter med henblikk på å løse Forsvarets primære oppgaver, ikke for å støtte det sivile samfunn. Dette har det vært politisk enighet om.

Jeg vil imidlertid ikke utelukke at spørsmålet om å gjøre unntak fra dette prinsippet på noen områder blir tatt opp i 22. juli Kommisjonen. Den debatten hilser jeg i så fall velkommen. Internt i forsvarssektoren er vi allerede i ferd med å gjennomgå gjeldende ordninger for Forsvarets støtte til det sivile samfunn, med tanke på forbedring og eventuelle behov for justeringer.

5. Framtidas utfordringer

Forsvaret står overfor mange utfordringer, både nasjonalt og internasjonalt. Det gjelder å finne den rette balansen mellom de mange behov og oppgaver som samfunnet ønsker at Forsvaret skal ivareta, i en situasjon der ressursene ikke er uuttømmelige.

Vi lever i en verden hvor truslene flyter på tvers av landegrensene. Et kjennetegn ved dagens situasjon er asymmetriske trusler. Et av de aller mest bekymringsfulle trekk i så måte er utsiktene til at internasjonal terrorisme kobles med masseødeleggelsesvåpen. Så langt har vi unngått dette, men faren er der.

Den fortsatte oppmerksomheten mot terrorisme og masseødeleggelsesvåpen reflekterer at dette er noe mer enn en akademisk diskusjon. NATOs – og Norges – engasjement ute har på mange måter sin direkte bakgrunn i det. Vi er i Afghanistan for å forhindre at landet igjen blir et friste for internasjonal terrorisme som derfra kan aksjonere mot både muslimske og vestlige land. Dette illustrerer at også for Norge henger nasjonal og internasjonal sikkerhet i dag nært sammen.

Vi skal derfor fortsette å bidra til internasjonal krisehåndtering innenfor den ressursbruk som er forsvarlig, og med hensyn til de oppgavene som må håndteres her hjemme. Å finne denne balansen, er en kontinuerlig utfordring som vi trenger en levende offentlig debatt omkring. Med dette seminaret inviterer dere til en slik debatt. Den hilser jeg varmt velkommen.

Lykke til med seminaret og takk for oppmerksomheten!