Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk – muligheter og utfordringer

Foredrag ved Forsvarets Høyskole 23. august 2011
Forsvarsminister Grete Faremo 
  
Kjære kursdeltakere, skolestab og gjester!
 
Takk for invitasjonen!  Det er en spennende utfordring å få snakke om norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk i denne forsamlingen. Dere har kommet med på kurset nettopp pga høy kompetanse og sterk interesse for dette feltet. 
 
2011 har vært et dramatisk år, både hjemme og ute.
Det har vært et år hvor etablerte sannheter er blitt utfordret. 
 
To faktorer av svært ulik karakter har så langt preget 2011. Den ene er terroren som rammet oss 22. juli. Den andre - som også kan legge nye føringer for vår forsvars- og sikkerhetspolitikk - er den økonomiske situasjonen internasjonalt, særlig blant våre allierte i Europa og USA. 
 
22. juli og konsekvenser for Forsvaret
 
Den 22. juli ble Norge utsatt for et dramatisk terrorangrep. I løpet av få timer denne fredags ettermiddagen fikk tusenvis av mennesker forandret sine liv for alltid.  77 mennesker ble drept og mange ble skadet. Hundrevis av mennesker må leve med skader og ettervirkninger, angst og sorg, kanskje livet ut.  
 
 
Svært mange er direkte berørt av det som skjedde i Regjeringskvartalet og på Utøya den 22. juli. Samtidig er vi alle berørt, fordi terrorhandlingene var et målrettet anslag mot vårt samfunn og våre verdier. Gjerningsmannen forårsaket vold og død i et omfang vi ikke har sett før i Norge i fredstid. Men - han lyktes ikke med sitt forsett om å ødelegge vårt demokrati og spre ønsker om hat og hevn. 

Tvert imot! Oppslutningen om nettopp de verdiene han ønsket å ramme, er blitt forsterket. Hundretusener av mennesker har vært ute i gatene med blomster og demonstrert for trygghet og åpenhet, menneskeverd og demokrati. Vi har blitt mer bevisste på hvor viktige disse verdiene er for oss. Dette gir håp og tro på framtida. 
 
Men – noen etablerte “sannheter” er blitt rokket ved. Uskylden er borte. Terror er ikke bare en fjern trussel, det er en realitet vi må forholde oss til. Vi må også erkjenne det smertefulle, at når terroren først skulle ramme oss, så kom den innenfra.
 
Terrorbekjempelsen er et ansvar for politiet. De organiserer også rednings- og hjelpearbeidet. Mange etater bistår. Politiet setter stab for å sikre koordinering og riktig ressursbruk. Forsvaret deltar selvsagt og bidrar på anmodning med relevante kapasiteter, slik vi også gjorde 22. juli og dagene etterpå.  
 
Vi sitter alle med sterke inntrykk etter hendelsene. Det er viktig å få fram alle detaljer og vurderinger som ble gjort underveis i operasjonen - i R-kvartalet og på Utøya.
 
Regjeringen har nedsatt en kommisjon - 22. juli Kommisjonen - som skal gå grundig gjennom det som har skjedd, og den vil legge fram sin rapport om et år. Kommisjonen under sin leder Alexandra Bech Gjørv, skal se nærmere på samfunnets og myndighetenes evne til

• å avdekke planer om og avverge angrep
• å beskytte seg mot og redusere konsekvensene av angrep
• å håndtere situasjonen under og etter slike hendelser, herunder ivaretakelse av skadede og pårørende.

Kommisjonen er ingen granskningskommisjon. Den vil derfor ikke følge reglene for granskingskommisjoner. Den må også selv tolke sitt mandat nærmere, herunder fastlegge hvilke typer angrep som skal stå i sentrum for deres tilrådinger om framtidig beredskap.

• Samarbeidet mellom politiet og Forsvaret er viktig for å kunne møte dagens og morgendagens trusler. Samarbeidet fungerer godt. Ansvarsforholdene er dessuten generelt klargjort og forbedret de senere år.
• Politiet skal bekjempe kriminalitet og opprettholde den alminnelige ro og orden i landet. Forsvaret er statens primære maktapparat for suverenitetshevdelse og vern mot ytre trusler. Et effektivt samarbeid og arbeidsdeling mellom sivile og militære myndigheter i innsatsen mot terrorisme er nødvendig. Dette inkluderer også et effektivt samarbeid mellom Etterretningstjenesten, Nasjonal sikker-hetsmyndighet og Politiets sikkerhetstjeneste. En samordning av de hemmelige tjenesters virksomhet skjer blant annet gjennom Koordi-nerings- og rådgivningsutvalget (KRU), som Forsvarsdepartementet for tiden innehar ledelsen av og sekretariatsfunksjonen for.
• Forsvaret har i de senere år fått en tydeligere rolle som bidragsyter til samfunnssikkerhet. Forsvaret skal bistå politiet i Norge ved terroranslag og andre krisesituasjoner på norsk jord, innenfor instruks-fastsatte rammer (bistandsinstruksen, fastsatt ved kgl.res. i 2003), både med generell bistand og med spesialkompetanse.
• Et eksempel på bruk av Forsvarets spesialkompetanse er militære eksplosiveksperters innsats i forbindelse med undersøkelse av mistenkelige gjenstander eller rydding av eksplosiver. Ved terroranslag både offshore og onshore er Forsvarets spesialkommando spesielt aktuelle som bistandsressurs, men også Hæren, Marinen, Luftforsvaret og Kystvakten vil etter omstendighetene kunne ha en sentral rolle. Ved omfattende og/eller langvarig behov for objektsikring vil Heimevernet være en viktig bistandsressurs.
• Det norske beredskapssamfunnet er for lite til å bygge opp dublerende apparater og kompetanse både på sivil og militær side.
• En grunnleggende forutsetning for militær bistand til politiet, er at slik bistand er hjemlet i instruksen, er forenlig med Forsvarets primære oppgaver, samt at politiets egne personell- og/eller materiellressurser ikke strekker til.

• Bistandsinstruksen skiller mellom ulike former for bistand:  
   
  1.  Med administrativ bistand menes transport, utlån av teknisk utstyr og annen administrativ støtte. 
  2.  Med operativ bistand menes bistand ved ulykker og naturkatastrofer, samt bistand som innebærer uskadeliggjøring og fjerning av eksplosiver o.l. 
  3.  Håndhevelsesbistand omfatter ettersøking og pågripelse av farlige personer, samt bistand i situasjoner hvor det foreligger (fare for) anslag av omfattende eller av annen årsak. Dette gjelder særlig skadevoldende karakter rettet mot vesentlige samfunnsinteresser. Ved terrorhendelser kan militært personell benyttes til direkte bekjempelse av terroristene.

• Administrativ og operativ bistand kan etter anmodning fra vedkommende politimester klareres av Forsvarets operative hovedkvarter (FOH). Håndhevelsesbistand krever klarering på politisk nivå: Vedkommende politimester sender anmodning til Politidirektoratet, som gir tilrådning til Justisdepartementet, som – dersom de ønsker bistand - ber Forsvarsdepartementet (FD) om å godkjenne bistanden. FD kan sette vilkår for godkjennelsen. Dersom operativ eller administrativ bistand medfører fare for Forsvarets personell eller reiser politiske eller prinsipielle problemstillinger, gjelder i stedet prosedyrene for håndhevelsesbistand.
• I hastetilfeller etableres direktekontakt mellom politiet og aktuell bistandsenhet for straks å planlegge bistanden, uten å avvente formell beslutning om at bistand kan ytes. I nødsituasjoner kan
  enhver sjef treffe innledende tiltak uten hensyn til den formelle klarering. Det er derfor ikke grunnlag for å si at prosedyrene gjør at verdifull tid går tapt.
• Den politimester som mottar bistand fra Forsvaret, har den overordnede ledelse av operasjonen, skal påse at midler som tas i bruk ikke overskrider de rettslige og andre grenser som er satt
  for politiets virksomhet, og kan tildele den militære bistandsenheten begrenset politimyndighet for oppdraget.

Det har vært mye snakk om terrortrusslen og hvem som har ansvaret for errorbekjempelsen i Norge. Politiets primæransvar er klart.

• Forsvaret har dog primæransvaret for å håndtere terroranslag som konstateres å være et væpnet angrep mot Norge som utløser selvforsvarsrett etter internasjonal rett. Forsvaret har herunder et
  selvstendig ansvar for å forebygge og bekjempe anslag og sabotasje mot offshore infrastruktur. Dette gjelder dersom det anses sannsynlig at det står en statlig aktør bak trusselen, eller det står en utenlandsk ikke-statlig aktør bak trusselen og trusselen anses som et væpnet angrep etter FN-pakten artikkel 51 og Atlanterhavspakten artikkel 5.
• Man kan også tenke seg nasjonale kaossituasjoner. For eksempel ved sabotasjeaksjoner over hele landet, dersom det er en rimelig mulighet for at det står en statlig aktør bak, eller det står en utenlandsk ikke-statlig aktør bak og trusselen anses som væpnet angrep etter FN-pakten artikkel 51 og Atlanterhavstraktaten artikkel 5. I slike tilfeller kan Regjeringen beslutte at Forsvaret har primæransvaret.

Terroren som rammet oss 22. juli har aktualisert verdien av det sivil-militære samarbeidet, og av Forsvarets rolle i å støtte politiet og andre sivile etater i håndteringen av alvorlige anslag mot samfunnssikkerheten.

I tråd med instruks om Forsvarets bistand til politiet, ble det lagt ned et betydelig arbeid i å framskaffe relevante kapasiteter til politiet. De omfattet følgende: 
-  Mannskap fra Garden og Heimevernet bisto med vakt og sikring i Oslo sentrum. 
-  Ressurser fra Forsvarets spesialkommando ble sammenkalt 22. juli og gjort tilgjengelig for støtte til politiet. 
-  Eksperter på eksplosiver har gitt betydelig bistand til politiet i Oslo, på Utøya og på Åsta. 
-  Helikopterressurser ble stilt til politiets disposisjon basert på anmodninger. Dette dreide seg om overvåking og transportstøtte. Tre Bell 412 helikoptre ble klargjort på Rygge fredag kveld. Ytterligere
helikopterstøtte i form av Bell 412 og Lynx ble gitt om kvelden 22. juli og lørdag 23. juli.   

Dette er ikke tiden for å konkludere om hvordan Forsvarets støtte til politiet fungerte 22. juli. Men som en naturlig konsekvens av terrorhandlingene vil Forsvarsdepartementet og Forsvarssjefen de nærmeste månedene gjennomgå alle sider ved forsvarssektorens støtte til sivile etater ved alvorlige hendelser, ulykker og katastrofer. Dette gjelder både med hensyn til beredskap, ressurser og samarbeidsordninger. 
 
Gjennomgangen må ikke begrenses til den type angrep vi ble utsatt for 22. juli. Det er viktig at vi tar høyde for en rekke ulike former for terrorangrep som setter samfunnets ressurser på prøve. Vi trenger robuste ordninger for støtte til det sivile samfunn. Og vi trenger mannskap og utstyr med tilstrekkelige fleksibilitet slik at de vil være relevante også når vi utsettes for angrep som vi ikke har forutsett muligheten av, og ikke er godt forberedt på. Etterretningstjenesten og Politiets Sikkerhetstjeneste må ha et tett samarbeid for å avdekke trusler med utgangspunkt både i Norge og internasjonalt. På dette området er samarbeidet bedre utbygget og tettere en før. Men også her må vi vurdere om det er behov for forbedringer.
 
Moderne terrorisme kjennetegnes ved direkte angrep. Dette gjør at å avdekke planer og avverge angrep i mange tilfeller er mer relevant enn å sette in væpnede styrker for å nedkjempe en fiende. I noen tilfeller, som 22. juli, var det både et direkte bombeangrep og påfølgende omfattende angrep mot forsvarsløse mennesker.
 
Helikoptertransport er en særlig viktig bistandsressurs. Vi må vurdere beredskapskravene for våre samlede helikopterressurser. Lokalisering må sees i sammenheng med de styrkene som skal kunne forflyttes til aktuelle innsettingsområder. Vi må også vurdere de ulike militære styrkenes rolle, beredskap og lokalisering i et samfunnssikkerhets perspektiv. Forsvaret i Norge er utformet for sin primære militære rolle. Det har vært enighet om at støtte til sivile oppgaver ikke skal være dimensjonerende for forsvaret.  Jeg vil ikke utelukke at spørsmålet om å gjøre unntak for dette prinsippet på noen områder, blir tatt opp i kommisjonen. Den debatten hilser jeg i så fall velkommen.
 
En slik vurdering må ta utgangspunktet i at vårt sivile samfunn er mer sårbart enn før, og at trusselen er annerledes. Storstilte terrorangrep eller alvorlige angrep mot infrastruktur gjennom datamanipulering var oppgaver vi knapt tenkte på for et par tiår siden. Til dette kunne vi også føye faren for angrep med primitive ABC-våpen (atom, biologiske og kjemiske våpen). Vi må vurdere hvordan samfunnet kan håndtere slike nye trusler.
 
Det vil være uheldig hvis vi legger frem en omfattende ny langtidsmelding over nyttår, uten å ha hensyn til 22. juli-kommisjonens arbeid. Samtidig bør vi ikke utsette behandlingen av de saksfelt som i liten grad er relevant i forhold til 22. juli-kommisjonen. Vi vurderer nå hvordan dette kan håndteres, og vi må nok også ha en dialog med kommisjonens ledelse om dette.

Finanskrisen og sikkerhetspolitikken
 
Vår sikkerhets- og forsvarspolitikk påvirkes av et trusselbilde i stadig endring. I tillegg synes det ganske klart at den økonomiske krisa vil ha innvirkningen på politikken.
 
Den økonomiske uroen vi opplever i dag er en videreføring av krisen i 2008. Nå i sommer har vi opplevd et nytt børsras over det meste av verden. Vi er i en situasjon hvor det settes spørsmålstegn ved mange staters økonomiske fundament og betalingsevne. 
 
Dagens økonomiske krise kommer i en situasjon hvor flere stater har høy gjeldsgrad og liten handlefrihet. Det er fare for flere tiår med lite økonomisk handlingsrom. Når det er behov for økonomisk innstramming, vil man i det lengste prøve å skjerme grunnleggende velferdstiltak som helse og undervisning.
 
Allerede før den økonomiske uroen i sommer var det varslet betydelige nedskjæringer i europeiske lands forsvarsbudsjetter. Dette gjelder f eks nære samarbeidspartnere som Storbritannia, Tyskland, Nederland, Danmark og Finland. Også USA står foran nedskjæringer i forsvarsbudsjettet.
 
Den forrige amerikanske forsvarsministeren advarte Europa mot å tro at USA ville dekke kostnadene for et europeisk forsvar. USA står nå for tre fjerdedeler av NATO-landenes forsvarsutgifter. Tidligere utgjorde USAs forsvarsutgifter ca 50 % av NATO-landenes samlede utgifter. Nye generasjoner amerikanere har et fjernere forhold til Europa, og vil neppe akseptere en skjev byrdefordeling. Det gjelder både økonomisk og i forhold til å påta seg risikable og krevende kampoppdrag.
 
Både NATO og EU består nå også av en rekke små og ressurssvake land som i stor grad trenger støtte. F eks er det nå flere av våre allierte som ikke har et flyvåpen. Tilsvarende kan mange av våre allierte mangle riktige kapasiteter som er avgjørende for stridsevnen. Brede samarbeidsløsninger og solidaritet vil være avgjørende for det fremtidige kollektive forsvaret. På lengre sikt kan det bli flere.
 
-  Hva betyr dette for Norge?
 
Vi har klart oss godt i denne situasjonen. Aktiviteten i norsk økonomi har holdt seg oppe, arbeidsledigheten er lav, og vi har orden i statsfinansene. Som et lite land med tette økonomiske bånd til verden rundt oss, er imidlertid utviklingen hos våre handelspartnere viktig for oss. Mange av våre nære allierte tvinges til å foreta omfattende kutt i sine forsvarsbudsjetter. Dersom de økonomiske problemene fortsetter for mange av våre allierte, kan dette i seg selv representere en sikkerhetsutfordring. Det kan sette alliert samhold på prøve. 
 
Ungdomsledigheten i mange europeiske land er allerede nå urovekkende høy. Historien har gang på gang vist hvor destruktivt dette kan være. Håpløshet og fremtidsfrykt kan gi seg utslag i ytterliggående politiske retninger. Økonomiske nedgangstider fører også lett til motsetninger mellom stater. Så langt har EU-samarbeidet fungert, men det stilles stadig oftere spørsmål ved om euro-samarbeidet kan overleve. Vi ser en fremvekst av partier med et snevert nasjonalt utgangspunkt.
 
For Norge og for Europa vil det være en tragedie om de økonomiske nedgangstider skal undergrave flernasjonale løsninger og støtte til de internasjonale organisasjoner som i vesentlig grad har bidratt til stabilitet og fred helt siden avslutningen av 2. verdenskrig. 
 
Fra norske side må vi i størst mulig grad bidra til effektive, flernasjonale løsninger og vern om det verdigrunnlaget vi har stått sammen med våre allierte om.
 
Tett samhold i NATO vil i seg selv bidra til avskrekking, og hindre at det oppstår utfordringer mot vår felles sikkerhet. Dette er i seg selv et vesentlig bidrag til stabilitet i vår del av verden.
 
En bedre byrdefordeling mellom USA og de andre medlemslandene i Nato synes nå nødvendig. Byrdefordeling gjelder både forsvarsbudsjetter og vilje og evne til å bidra til operasjoner i tråd med NATOs strategi. Det er fremdeles et sterkt interesse- og verdifelleskap mellom Europa og Nord-Amerika. Et forpliktende forsvarssamarbeid i NATO er avgjørende både for Europa’s og Nord-Amerikas sikkerhet. 
 
USA i lys av utviklingen i Asia
 
Den økonomiske uroen er med på å forsterke globale politiske utviklingstrekk vi har sett en stund. 
 
USAs rolle som verdens eneste supermakt er under press gjennom framveksten av nye stormakter, særlig i Asia. Denne utviklingen forsterkes av gjeldskrisen og amerikanernes økonomiske utfordringer.  Mens vestlige land reduserer sine forsvarsbudsjetter i takt med den økonomiske nedgangen, øker mange land i Asia sine forsvarsbudsjetter parallelt med den økonomiske framgangen. Kina blir mer selvsikker, og ønsker å hevde seg også globalt, understøttet av en vesentlig militær modernisering og oppbygging. Også Russland har nye ambisjoner og store moderniseringsplan er for sitt forsvar.
 
Denne utviklingen innebærer at amerikanerne må rette stadig mer av sitt fokus mot Asia. Og vi i Europa må i større grad konkurrere om amerikanernes oppmerksomhet. 
 
Sikkerhetssituasjonen og NATO
 
Vår sikkerhetssituasjon her hjemme påvirkes av dette. Det er derfor vesentlig at vi har mekanismer som gjør oss i stand til å håndtere utfordringene sammen. Alene oppnår vi lite. 
 
NATO er fortsatt bærebjelken i vår sikkerhet og politiske handlefrihet. Derfor ønsker vi å bidra til at alliansen fortsetter å være relevant og effektiv. 
 
Derfor er jeg glad for at NATO nå vender mer av sin oppmerksomhet hjemover, mot medlemslandenes nærområder. På toppmøtet i Lisboa i november i fjor framsto alliansen som mer enhetlig og mer samordnet enn på lang tid. Vedtaket av et nytt strategisk konsept er basert på bred enighet om videre reformer av alliansen, en “ny start” for NATOs samarbeid med Russland og bred enighet om veien videre i Afghanistan og om behovet for videre utvikling av alliansens partnerskapsordninger. 

Den økonomiske nedgangen har ført til en forventning fra USAs side om at Europa må ta en større del av ansvaret for sin egen sikkerhet. Dette så vi også illustrert i forbindelse med Libya-krisen, hvor USA ønsket at europeiske allierte skulle ta hovedansvaret og lederrollen. 
 
I tiden framover kommer amerikanerne til å legge økende vekt på hva allierte faktisk bidrar med. Dette er en viktig side ved den byrdefordelingsdebatten som igjen preger NATO. 
 
Ny Langtidsplan for Forsvaret
 
Hva innebærer dette for Norge og innretningen på vårt Forsvar framover? Mye er omtalt i gjeldende Langtidsplan for Forsvaret. 
 
-  Utviklingen innebærer at vi må være innstilt på å håndtere mindre episoder og kriser selv, langs kysten og i nord, det vil si – prioritere Forsvarets oppgaver hjemme. 
-  Samtidig må vi være villige til å ta vår del av ansvaret for å stille militære bidrag til internasjonale operasjoner. Vi må være en troverdig alliert. Bidragene våre i Libya og Afghanistan viser at vi lever opp til
dette. 
 
Takket være den omstillingen vi har vært gjennom de siste ti årene har vi i dag et Forsvar som er godt rustet til å møte de sikkerhetsutfordringene vi står overfor.  
 
De sikkerhetspolitiske utfordringene krever at vi har et innsatsforsvar som står klart på brannstasjonen til utrykning, hjemme og ute. Det skal vi fortsatt ha! 

Operasjonen i Libya har vist at innsatsforsvaret fungerer etter hensikten. Fra beslutning ble tatt til flyene aktivt deltok i operasjoner over Libya gikk det 100 timer. Det har aldri skjedd før at vi har vært ute så raskt. 
 
Hjemme-ute

Med vår geografiske plassering og behov for alliert støtte, vil vi i overskuelig framtid måtte planlegge vår forsvarsstruktur og våre kapasiteter i et “hjemme-ute” perspektiv. 
 
Vi har stått i Afghanistan i snart ti år. 
 
Vi har nettopp avsluttet et krevende oppdrag i Libya. Vi er i Sudan, på Balkan og i Midtøsten, og i høst skal vi på ny bidra i piratbekjempelsen utenfor Øst-Afrika - i NATOs operasjon, Ocean Shield. 
 
Det er utfordrende for Norge å stå ute med tunge bidrag over tid.  Vi har et lite forsvar og fagmiljøene er små. Derfor er det viktig at vi er smarte og kan stille med etterspurte kapasiteter av høy kvalitet om kriser inntreffer. På den måten kan vi få god uttelling for mindre, men essensielle bidrag. Det klarte vi med vårt bidrag i Libya. 
 
Videreføre moderniseringen 
 
Omstillingen fra et invasjonsforsvar til et moderne innsatsforsvar er nå gjennomført, men moderniseringen er ikke sluttført. Utvikling og fornying av Forsvarets kapasiteter og strukturer er avgjørende for at vil skal ha ett Forsvar som svarer til oppgavene. Utvikling og fornying vil være et hovedfokus i den nye Langtidsplanen.   
 
Her står omstillingen i Luftforsvaret sentralt. Norge har valgt F-35 som sitt nye kampfly. I likhet med dagens F-16, vil F-35 utgjøre ryggraden i det nye Luftforsvaret. Men ikke bare det. Forsvarets funksjon som en konfliktforebyggende terskel er grunnleggende. Et moderne kampflyvåpen er av grunnleggende viktighet for at forsvarsstrukturen skal ha denne konfliktforebyggende dimensjonen. De nye kampflyene vil representere en formidabel kapasitet som selv en stor og teknologisk avansert motstander må ta hensyn til. Uten et moderne kampflyvåpen vil denne terskelen være betydelig svekket. 
 
Anskaffelsen av nye kampfly gir oss mulighet til å se på hele Luftforsvarets struktur på nytt og skape en slagkraftig organisasjon som er tilpasset vår tids utfordringer. Luftforsvaret er i dag lokalisert på 13 steder, med styrkeproduksjon eller operativ virksomhet. Denne strukturen reflekterer ikke Luftforsvarets behov i dag. Den er dessuten uforholdsmessig dyr i drift. Vi legger opp til at Stortinget i 2012 fatter endelig beslutning om antall kampfly, finansiering, ambisjonsnivå og lokalisering igjennom behandlingen av den nye langtidsplanen. 
 
Hæren opplever store utfordringer, ikke minst på grunn av krevende utenlandsoppdrag. Dette står sentralt i omstillingen og vil bli gjennomgått i den nye langtidsplanen. Vi skal legge grunnlaget for en robust, bærekraftig utvikling av hærstrukturen som svarer til de oppgavene som hæren skal løse. Vår evne til bidrag ute er viktig for byrdefordeling i NATO. Dette må balanseres mot oppgaver hjemme, herunder en grundig gjennomgang av beredskap og reaksjonstider og skal bygge videre på de kvalitetsmessige forbedringer Hæren allerede har gjennomført.
 
Heimevernets innretning må sikre at de kan videreføre sin rolle i militær krisehåndtering og støtte til det sivile samfunn.  Det sivil-militære samarbeidet vil om mulig få en enda tydeligere profil i arbeidet fremover. 
 
Avslutning
 
La meg avslutte med å si at: 
 
Disse spørsmålene kommer til å prege den offentlige debatten og vårt arbeid framover. 22. juli har aktualisert en rekke viktige problemstillinger, blant annet knyttet til beredskap og sivil-militært samarbeid. Vi har erfart at terrortrusselen er en reell trussel.

Når den først materialiserte seg - så kom den innenfra – fra oss selv. Dette gjør noe med oss.  Jeg tror det vil få konsekvenser for hvordan vi tenker sikkerhet og beredskap framover.  

Sikkerhetssituasjonen er også preget av finanskrisen og uroen i internasjonal økonomi. Dette har allerede fått følger for våre alliertes forsvarsbudsjetter, og følgelig for det militære samarbeidet med våre nære allierte. Det vil bli enda viktigere å finne løsninger der vi alene og sammen med andre får mer forsvar ut av tilgjengelige ressurser. Dette er en situasjon vi må forholde oss til og som vi vil analysere grundig i den nye langtidsplanen for Forsvaret som vi legger fram neste år. 
 
Forsvaret handler ikke bare om å forebygge – eller om nødvendig å utkjempe kriger. Forsvaret handler også om å beskytte de idealene vi har og alt det vi står for, både hjemme og ute. Forsvarets nye slagord For alt vi har. Og alt vi er - har aldri vært mer aktuelt enn nå. 22. juli har minnet oss om det.