Nyttig innsats

Under tittelen Faryab Blues i Dagens Næringsliv 8. desember retter statsviter Aslak Toje et kritisk blikk på den norske innsatsen i Afghanistan. I kjent stil hevder Toje at “Norge reiser trolig hjem med uforrettet sak”.  Dette er jeg grunnleggende uenig i.

For det første reiser vi altså ikke hjem nå, men i 2014. Og for det andre mener jeg at vi har oppnådd viktige ting, ikke minst i oppbygging av afghanske sikkerhetsstyrker. Dette fikk jeg en ny bekreftelse på under i mitt nylige besøk til Afghanistan. Nok en gang møtte jeg godt trente og motiverte soldater, klare til å gjøre den jobben vi har satt dem til, under en betydelig risiko og i en krevende situasjon.

Norge gikk inn med våre allierte, og vi vil trekke oss ut med våre allierte i 2014. Den store Bonn-konferansen sist uken bekreftet veien videre for overføring av sikkerhetsansvaret til afghanske myndigheter. Allerede ved årsskiftet 2011/12 vil halvparten av Afghanistans befolkning bo i områder der afghanerne selv har overtatt ansvaret. Sammen med lokale afghanske myndigheter, legger vi opp til at slik transisjon for «vår» provins finner sted i løpet av 2012, men at vi fortsatt vil til stede som militær støttespiller etter det, om lag på samme nivå som i dag.

Etter sommeren 2013 vil vår militære innsats være i Masar-e-Sharif der vi vil fortsette å veilede og trene bl.a. den afghanske hæren på korps-nivå. Vårt samlede bidrag vil være mindre enn i dag, men fortsatt telle flere hundre soldater. Norge står selvsagt løpet ut, men forholder seg til det som nå er ISAFs strategi for veien videre. En rekke sentrale allierte i vår del av Afghanistan tenker i samme retning.
Jeg har en rekke ganger understreket at vi ikke kommer til å forlate et Afghanistan der alle utfordringer er løst. Afghanistan vil fortsatt være en fattig og relativt svak stat med mange interne konflikter når vi drar. Regionen Afghanistan ligger i, vil fortsatt være et internasjonalt problembarn. Vårt mål er å sette landet i bedre stand til finne en egen vei uten det tunge militære nærværet vi har nå. Og som vi ga klart uttrykk for på Bonn-konferansen: både bistand og politisk støtte vil fortsette på et høyt nivå også etter dette.

Kritikken av det norsk-ledete Provincial Reconstruction Team (PRT) kjenner jeg meg rett og slett ikke igjen i. Det er riktig at Norge har hatt fokus på å ha et godt samvirke, men å unngå samrøre, mellom militær og sivil humanitær innsats. Vi har understreket at våre soldater har et klart, tydelig og skarpt militært oppdrag. De er ikke bistandsarbeidere i uniform.
Det er også riktig at våre allierte har hatt ulike tilnærminger i denne saken. I både NATO- og FN-sammenhengen har vi derfor hatt et kritisk blikk på hvordan enkelte allierte arbeider på dette feltet. Men forståelsen for at vår tilnærming har vært riktig er blitt styrket underveis.
Det samme har både NATOs sivile representanter i flere omganger, så vel som flere av FNs øverste representanter i Afghanistan, gitt uttrykk for. La meg minne om at i en fersk rapport fra den amerikanske kongressens utenrikskomite, erkjennes det at den "quick fix"-tilnærming som kjennetegner bl.a. amerikanske styrkers innsats på bistandssiden, rett og slett ikke har gitt noen langsiktig virkning, og på visse områder til og med har vært kontraproduktiv. Rapporten anbefaler derfor en bistandspolitisk linje som ligner på den Norge fører og har argumentert for.   

Det er helt riktig, som Toje skriver, at sikkerheten i Faryab provins har forverret seg siden 2007. Det er dog en grov og feilaktig påstand at norske soldater har sittet inne i sine leire. De har planlagt og gjennomført krevende operasjoner sammen med afghanske sikkerhetsstyrker i hele Faryab. La meg minne om at norske soldater mot slutten av 2008 også fikk ansvaret for det svært urolige Ghwormach-området som opprinnelig lå utenfor Faryab.  Det har medført at norske soldater langt oftere har vært i kamp med opprørere. At Toje har hørt om en ikke navngitt dansk offiser som - av alle ting i 2008 - skal ha ment på et like lite navngitt seminar at norske soldater var "turister", for stå for denne offiserens regning. Spesielt imponerende som forskningsmetode er det uansett ikke.

Vi har bidratt til å etablere et styresett og sikkerhetsstyrker som danner et grunnlag for å skape en bedre fremtid. Afghanerne må ta utfordringen videre, men Norge og det internasjonale samfunnet vil støtte dem videre også i årene etter at vi avslutter vårt militære engasjement.

(Publisert i Dagens Næringsliv 13. desember 2011)