Statssekretærens foredrag i Bodø Militære Samfund 11. mai 2011

Statssekretær Roger Ingebrigtsens foredrag i Bodø Militære Samfund,
11. mai 2011

Bodø hovedflystasjon har siden femtitallet vært en av våre viktigste flystasjoner, kanskje den aller viktigste, noe som blant annet er reflektert ved at to tredeler av den norske kampflyflåten har Bodø som sin hjemmebase og at Bodø ivaretar kampfly på 15 minutters beredskap døgnet rundt. Bodøs posisjon som forsvarsby forsterkes ytterligere ved at Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH) er lokalisert til Reitan. I tillegg er det et betydelig sivilt luftfartsmiljø i byen, inkludert Norges ledende luftfartshistoriske miljø ved Luftfartsmuseet. Samlet gjør dette Bodø til luftfartsby nummer 1 i Norge – derom hersker ingen tvil

Til tross for dette er altså Bodø, på lik linje med de andre flystasjonene i Norge satt under lupen – ikke fordi dere gjør en dårlig jobb her i Bodø -  anskaffelsen av nye kampfly gjør det både naturlig og nødvendig å ta en helhetlig gjennomgang av Luftforsvarets struktur.

Dette skal jeg komme tilbake til senere i foredraget men la meg innledningsvis skissere noen sikkerhetspolitiske hovedutfordringer.

Sikkerhetspolitisk utsyn
NATO var, er og forblir Norges viktigste sikkerhetspolitiske forankring. Alliansen er en unik organisasjon som bidrar til å ivareta medlemslandenes grunnleggende sikkerhetspolitiske behov. De bærende prinsippene er gjensidig forsvarsforpliktelse, byrdefordeling og transatlantisk samarbeid. Forholdet mellom USA og de europeiske allierte er godt, men preges til en viss grad av den geopolitiske utviklingen, der USA vender stadig mer oppmerksomhet mot Asia og Stillehavsregionen.

Dette skiftet medfører at europeiske medlemsland må regne med å ta en større byrde i opprettholdelsen av europeisk sikkerhet enn tidligere. Dette kan vise seg utfordrende i en tid med økonomisk krise i mange vestlige land. Nedskjæringene i forsvarsutgifter hos en rekke sentrale allierte, inkludert USA, er bekymringsfull for små land som Norge.

Høsten 2008 lanserte Norge det såkalte nærområdeinitiativet i NATO. Dette initiativet oppsto som en motvekt til alliansens altoverskyggende fokus på krisehåndtering siden begynnelsen av 1990-årene. Gjennom initiativet har vi jobbet aktivt for å løfte det kollektive forsvaret av alliansens egne områder – artikkel 5-oppgavene – frem i alliansens bevissthet på nytt. Vi er glad for å ha lykkes med det.

Målsetningen om å kunne møte sikkerhetsutfordringer på eget territorium og i nærområdene, er tydelig uttrykt i NATOs nye strategiske konsept som ble vedtatt under Lisboa toppmøtet i fjor høst. Alliansens militære organisasjon er nå i ferd med å følge dette opp på det praktiske plan. Blant annet ser vi for oss at FOH vil få en nærmere tilknytning til NATOs kommandostruktur i fremtiden, en kommandostruktur som i dag mangler viktig kunnskap om regionale forhold.

Samtidig kan vi merke oss at NATOs nærområder ikke bare er våre egne omgivelser i nord. NATO har også nærområder i sør og i øst. Dette har vi til fulle fått erfart gjennom bølgen av opprør i den arabiske verden de siste månedene og konkret gjennom Libya-oppdraget. Middelhavet er nettopp ett av NATOs utsatte nærområder og Mahgreb-regionen er av vital interesse for alliansen. På den måten er NATOs oppdrag i Libya både et oppdrag for FN ”out of area” og et spørsmål om å håndtere sikkerhetsutfordringer i alliansens sørlige nærområde.

For regjeringen var det derfor to hovedmotiver for å bidra med jagerfly til luftoperasjonen mot Gaddafis regime:
 
• Å følge opp en historisk sikkerhetsrådsresolusjon om beskyttelse av sivile mot overgrep fra egne myndigheter, og
• Å vise i handling hvor viktig alliansen er for oss.

I en tid med synkende militær kapasitet i Vesten, blir alliansetilknytningen enda viktigere enn den har vært tidligere. Derfor har regjeringens håndtering av Libya-spørsmålet egentlig vært en forutsigbar konsekvens av vår grunnleggende sikkerhetspolitiske forankring i FN, NATO og behovet for en multilateral tilnærming i sikkerhetsspørsmål.

I Nord-Afrika og Midt-Østen står vi nå overfor et belte av regional ustabilitet, som også kan representere globale sikkerhetsutfordringer. Det er ikke gitt at utviklingen i alle disse landene vil gå mot stabile demokratier i fremtiden. Overgangsfasen kan bli voldsom, vare lenge, og skape nye behov for intervensjon fra det internasjonale samfunn.

For Norge og det norske Forsvaret har deltakelse i internasjonal krisehåndtering blitt en integrert del av virksomheten. Vår langvarige innsats i Afghanistan, vårt bidrag i Libya, og vårt tidligere og fremtidige bidrag mot anti-piratvirksomhet utenfor kysten av Somalia viser at dette favner hele bredden av Forsvarets kompetansemiljø.

Her hjemme er utviklingen i Russland av stor betydning for oss. Vår store nabo i øst har omfattende sikkerhetspolitiske interesser og russiske myndigheter har et bredt spekter av virkemidler til disposisjon for å ivareta dem. Samtidig har Russland store interne utfordringer som begrenser ambisjonene; en sårbar og ensidig økonomi, utbrytergrupper og radikalisering i Kaukasus, manglende omstillingsevne i næringslivet, korrupsjon og en bekymringsfull demografisk uvikling.

Nordområdene er blitt stadig viktigere for Russland. Og for oss i Norge. Baseområdene på Kola står fortsatt sentralt i landets kjernefysiske strategi. Russland har utarbeidet en overordnet strategi for Arktis, der utviklingen i nord knyttes til russisk sikkerhet i større grad enn tidligere. I 2006 fikk Nordflåten tildelt forsvar av Russlands strategiske ressurser i området som et nytt oppdrag, og vi har for kort tid siden hørt at det skal etableres en ny brigade i Petchenga med oppdrag i Arktis. Hva det faktisk innebærer er for tidlig å si, men vi må regne med økt russisk militært fokus på regionen.

Arktiske områder har stort potensial for maritim transport og ressursutvinning. Dette vil gi nordområdene økt strategisk betydning og behov for mer statlig aktivitet.

Delelinjeavtalen med Russland i Barentshavet kan gi nye muligheter for utvinning av ressurser på begge sider av grensen, og legge til rette for økt norsk-russisk næringssamarbeid. Denne avtalen erstatter en komplisert grenseforordning og har fjernet en viktig faktor med potensial til å skape konflikt.

Hvorfor trenger vi et forsvar?
De sikkerhetspolitiske omgivelsene jeg her har beskrevet, viser at vi står overfor mange og komplekse utfordringer. Likevel kan vi ikke si at Norge i dag er utsatt for en konkret militær trussel. Det skal vi være glade for. Likevel kan fraværet av én tydelig trussel være en utfordring – for deler av befolkningen er det ikke lenger like åpenbart hvorfor vi trenger et Forsvar.

Jeg har inntrykk av at mange, særlig yngre mennesker, ikke har tenkt særlig over behovet vårt for et forsvar. Noen er likegyldige, andre er skeptiske. Jeg frykter noen ganger at Forsvaret er i ferd med å bli en sak for spesielt interesserte, enten det er godt voksne forsvarsvenner, eller folk som selv jobber i Forsvaret. Det er i tilfelle synd. For vi som folk – som nasjon – bør vite hva vi har å forsvare. La meg derfor gi en kortversjon av hvorfor vi trenger et forsvar:

Vi trenger et forsvar fordi de som måtte tenke på å angripe oss, skal vite at det vil gjøre vondt. Eller for å si det på en annen måte: Den som forsøker å påtvinge Norge sin vilje med våpenmakt, må være klar over at det ikke bare er å ta seg til rette. Vi skal ha maktmidler til å forsvare oss, og om nødvendig har vi en solidarisk allianse i ryggen. Dermed bidrar vi til at en slik trussel aldri vil materialisere seg.

Det betyr ikke at vi har som mål å holde oss med et forsvar som kan nedkjempe enhver angriper – vi er tross alt et lite land. Men må ha styrker nok til å vise at vi kan by på betydelig motstand – det skal ikke være mulig å sette oss sjakk matt i en håndvending. Vi vil gjøre motstand, om nødvendig inntil NATO kommer på banen. Norge må altså etablere en militær terskel, og denne må være høy nok til at ingen ønsker å tråkke over den. Moderne kampfly utgjør en viktig del av denne terskelen

Opprettholdelsen av en militær terskel er det vi i gamle dager under den kalde krigen – kalte avskrekking, og som vi i dag kanskje kan kalle Forsvarets krigsforebyggende funksjon. Det vil si at Forsvaret i en nærområdekontekst er mest effektivt når det aldri behøver å vise i praksis hvor effektivt det er.

En krigsforebyggende terskel er noe som bare kan etableres med troverdighet over lang tid, uansett om det for øyeblikket finnes en aktuell trussel eller ikke. Et avskrekkende forsvar lar seg nemlig ikke improvisere. Du kjøper ikke nytt forsvarsmateriell på Clas Ohlson. Du leier ikke inn jagerpiloter fra Adecco. Forsvaret krever spesielt materiell og spisskompetanse som må bygges planmessig opp og holdes oppdatert tiår etter tiår. Forsømmelser i dag kan skape farlige hull i vår forsvarsevne i morgen.

Så har vi en annen viktig funksjon ved et Forsvar: Vi kan bidra til internasjonal fred og stabilitet ved å delta i flernasjonale fredsoperasjoner. Respekten for menneskerettigheter og internasjonal rett krever innimellom at verdenssamfunnet setter foten ned og går inn for å beskytte sivilbefolkning mot overgrep. Noen ganger må stridende parter skilles med makt, eller en skjør våpenhvile må beskyttes av flernasjonale styrker som står i midten. Dette er oppgaver Norge bare kan bidra til å løse i samarbeid med andre – innen rammen av FN, NATO eller EU – basert på et utvetydig folkerettslig mandat.

I tillegg løser Forsvaret også en rekke andre oppgaver: Det markerer norsk suverenitet og norske suverene rettigheter i våre områder, blant annet gjennom å håndheve fiskerireguleringer. Det sørger for at vi har særdeles god oversikt over hva som foregår i de områder der vi har interesser. Forsvaret kan dessuten yte bidrag til samfunnssikkerheten og bistå samfunnet ved behov – blant annet gjennom HV. Alle disse funksjonene kunne vi for så vidt ha organisert på en annen måte hvis vi ikke hadde hatt noe forsvar, men når vi først har det, er dette funksjoner som Forsvaret utfører godt og effektivt.

Så over til arbeidet med en ny langtidsplan.

Ny langtidsplan
Vi har startet arbeidet med ny langtidsplan, som regjeringen tar sikte på å legge fram for Stortinget våren 2012. Politisk vedtatte langtidsplaner et nyttig verktøy for å sikre langsiktighet og skape bredest mulig enighet om forsvarspolitikken, og for å gi befolkningen informasjon om hvordan vi ser for oss at Forsvaret skal utvikles.

Kontinuerlig langtidsplanlegging
Den kommende planen representerer en endring, sammenliknet med det siste tiårets langtidsplaner: Vi tar ikke lenger sikte på å tegne opp hele Forsvarets struktur fra grunnen av i hver ny langtidsplan. I den neste og de kommende langtidsplanene vil vi i stedet konsentrere oss om spørsmål hvor det er ønskelig å justere kursen eller treffe sentrale beslutninger. Der kursen er uendret, vil vi nøye oss med å fastslå dette.

Vi følger dermed opp beslutningen om å gå over til en modell med kontinuerlig langtidsplanlegging. Dette skyldes at verden og rammeforutsetningene endres raskere enn før. Den integrerte strategiske ledelsen i Forsvarsdepartementet vil i sterkere grad enn tidligere foreta løpende tilpasninger, i stedet for å utsette endringer til en ny fireårsplan som kanskje ligger flere år frem i tid.

Forsvarssjefens rolle i langtidsplanleggingen er ikke endret i den nye planmodellen. Hans uavhengige, fagmilitære råd vil fortsatt utgjøre et sentralt grunnlag for utarbeidelsen av den nye langtidsplanen.
Forsvarssjefens funksjon som den fremste fagmilitære rådgiver ligger altså fast – noen vil si at hans innflytelse er vel så stor som tidligere.

Hovedtemaer i den nye langtidsplanen
I den kommende langtidsplanen er det noen temaer som vil være særlig sentrale:

Videre utvikling av landforsvaret
Vi skal legge landforsvaret under lupen. Hæren opplever store utfordringer, ikke minst på grunn av krevende utenlandsoppdrag. Vi skal legge grunnlaget for en hærstruktur som er robust, bærekraftig og i tråd med de oppgaver forsvarsgrenen skal løse. Vi vil også se på Heimevernets innretning for å sikre at våre HV-styrker kan videreføre sin unike rolle i både sivil og militær krisehåndtering.

Hæren og Heimevernet representerer en troverdig landmilitær ”terskel”, bidrar til nasjonal krisehåndtering og deltar utenlands sammen med allierte. Hæren er i dag dimensjonert for å kunne bidra i høyintensiv strid mot mekaniserte avdelinger. Samtidig er Hæren tradisjonelt den tyngste bidragsyteren i en annen type operasjoner utenfor Norge. Heimevernet på sin side er utformet for å håndtere sikringsdimensjonen. Med sin landsdekkende tilstedeværelse, lokale forankring og tette integrering med det sivile samfunn, er Heimevernet i en god posisjon til å ivareta en territoriell sivil-militær koordineringsrolle i totalforsvaret.

Selv med en betydelig erstatning og oppgradering av landforsvarets materiell de nærmeste årene vil det likevel være utfordrende å fremskaffe hele bredden av kapasiteter vi ønsker. Utviklingen mot et teknologisk avansert nettverksbasert forsvar, medfører samtidig økte krav til trening og øving. Dette er utfordringer vi må håndtere i den nye langtidsplanen.

Operasjonalisering av den nye marinen
For Sjøforsvarets del er det ikke like stort behov for en bred gjennomgang i den kommende langtidsplanen. Marinen er i ferd med å implementere et langsiktig moderniseringsprogram, og dette skal fullføres. Nesten hele fartøystrukturen er under erstatning eller moderniseres. De fleste fartøyene forventes nå operative i løpet av et par år og vil styrke vår maritime evne i betydelig grad.

Det moderniserte Sjøforsvaret representerer på mange måter et kvantesprang innen teknologi og fellesoperativ samvirke.

Kystvakten har nylig fått på plass de siste havgående fartøyene og vil i løpet av året øke samvirket med de nye maritime NH-90 helikoptrene mot full operativ utnyttelse fra ca. 2013. Evnen til havovervåkning, suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og ressurskontroll vil dermed økes betydelig.

Videre utvikling av Luftforsvaret
Som flere av dere sikkert er kjent med tas det sikte på å fatte lokaliseringsbeslutning og endelig beslutning knyttet til antall kampfly, finansiering og ambisjonsnivå samlet våren 2012, som en del av den nye langtidsplanen. Siden F-35 har et betydelig bredere evneregister enn dagens kampfly, handler det om noe langt mer enn å bytte kampfly; det handler like mye om å tilpasse resten av Luftforsvaret til det nye kampflyet.. Norge har valgt F-35 som sitt nye kampfly og dette systemet vil i likhet med eksisterende kampfly (F-16) være ryggraden i Luftforsvaret som den resterende luftforsvarsstrukturen skal bygges rundt. På denne måten vil anskaffelsen av F-35 være bestemmende for den videre utviklingen av norsk luftmakt
Før jeg kommer litt nærmere inn på disse temaene. la meg gå litt tilbake i tid og sitere daværende forsvarsminister Rolf Hansen i 1977:

”Beslutningen om å anskaffe nye jagerfly til det norske forsvaret hører til de viktige beslutninger. Det dreier seg om store penger. For et land som Norge er det et alvorlig løft. Men det er slike løft som er nødvendige om vi fortsatt skal kunne ha et troverdig forsvar. I vårt område er det ikke oppnåelig uten fly.”

Landets daværende politiske lederskap med Trygve Bratteli, Odvar Nordli, Rolf Hansen og Thorvald Stoltenberg, bestemte at lille Norge skulle gjøre en forsvarsanskaffelse som sprengte alle vante rammer, nemlig 72 jagerfly av typen F-16.

De var forutseende. Et lite land – med et formidabelt havområde og luftrom – skaffet seg et verktøy som har vært i bruk hver eneste dag siden 1980. I dag nærmer F-16 seg endt levetid. Nå er det vi som skal treffe beslutninger med konsekvenser for kommende generasjon.

Regjeringen besluttet i forrige uke å kjøpe de fire første kampflyene, F-35. Det er fire treningsfly. De bestilles for levering i 2016, så fort Stortinget har behandlet saken.

I løsningen av Forsvaret nasjonale oppgaver har kampfly en særlig kritisk funksjon innen suverenitetshevdelse i norsk luftrom, forebyggelse og håndtering av episoder og sikkerhetspolitiske kriser, samt  mottak av alliert assistanse hvis det skulle bli nødvendig. Et nasjonalt femtegenerasjons kampflyvåpen med F-35s egenskaper representerer en betydelig evne til militærmakt som selve en stor og teknologisk avansert motstander vanskelig kan planlegge seg bort fra eller omgå. En motpart som vurderer bruk av militærmakt mot Norge, vil stilles overfor en høy risiko og må vurdere om denne risikoen står i forhold til eventuelle gevinster. Kampflyene vil med andre ord ha en betydelig avskrekkende effekt.

I likhet med beslutningen som ble gjort på slutten av 1970-tallet dreier det seg om store penger når en skal investere i nye kampfly. F-16 gjorde likevel et større innhugg i statsbudsjettet enn alle F-35 vil gjøre nå. Framsynte valg ble gjort den gang. Neste generasjon skal kunne si at vi gjorde det samme.

Det nye kampflyet er ikke bare dimensjonerende for hvor den eller de nye kampflybasene skal ligge, men flyene er også en viktig premissleverandør for den videre utvikling av Luftforsvarets øvrige basestruktur. Den endelige løsningen må veie alle faktorer opp mot hverandre. Hvis vi endrer forutsetningene på ett punkt, vil det ha konsekvenser for helheten. For eksempel vil en justering av antall fly gi endrede krav til kampflybasen som kan stille selve basevalget i nytt lys. Og valget av kampflybase vil i sin tur ha konsekvenser for den øvrige basestrukturen. Det er derfor viktig å se disse elementene i sammenheng. I den nye langtidsplanen vil hele sakskomplekset presenteres samlet som en helhetlig og balansert beslutning.

Så litt om selve valget av kampflybase. La meg først si litt om hva som er gjort så langt, før jeg kommer tilbake til det gjenstående utredningsarbeidet knyttet til kampflybase.

I 2010 ble det utgitt en rapport hvor lokaliseringsalternativene for Forsvarets nye kampfly ble vurdert. Rapporten sammenfattet de vurderinger som forelå per mars 2010 med hensyn til alternativenes egnethet og vesentlige konsekvenser, uten at den ga noen konklusjon eller anbefaling om hvilken eller hvilke baser som anses som best egnet.
Rapporten pekte, ikke overraskende, på at de alternative lokaliseringsløsningene alle har både sterke og svake sider. Naturlig nok vil tobaseløsninger generelt ha fortrinn i forhold til enbaseløsninger når det gjelder hensynet til styrkeproduksjon og operasjoner. Fordeling av den daglige styrkeproduksjon og operasjoner fra to baser kan bidra til å redusere de ulempene som de ulike basealternativene har som enebase. For at dette skal ha vesentlig effekt må imidlertid de respektive basene oppveie hverandres svakheter, og dermed tilføre løsingen merverdi utover det at virksomheten fordeles på to steder. Både med hensyn til styrkeproduksjon og operasjoner fremstår imidlertid en tobaseløsning med begge baser i nord som lite hensiktsmessig. En eventuell tobaseløsning bør derfor baseres på Ørland og en av basene i nord.

Den grunnleggende utfordringen med tobaseløsningene er at de er vesentlig mer kostnadskrevende enn en enbaseløsning, med hensyn til både investeringer og drift, samtidig som en tobaseløsning ikke nødvendigvis er operativt påkrevet. Vurderingene viser imidlertid så langt at enbaseløsningene vil kunne fungere tilfredsstillende med gjeldende ambisjonsnivå og antall fly.

Alle alternativene har ulike utfordringer. Det finnes mao ingen ”superbase” som løser alle utfordringene optimalt. Bodø som kampflybase har utvilsomt mange styrker og fordeler. La meg nevne de som jeg anser som de viktigste i stikkordsform;
• Bodø har vist over årtier at det er egnet for å drive daglig trening og øving med kampfly
• Bodø ligger nært sannsynlige operasjonsområder i nord
• QRA beredskapen kan løses fra hjemmebasen
• Samarbeid med Sverige og Finland gir tilgang til store øvingsområder i kort avstand fra basen – store fremtidsmuligheter
• Personell og familiepolitikk – beliggenheten ved Bodø by og nærhet til bla FOH gir åpenbart mulighet for et stabil tilværelse for hele familien

Dette er selvsagt ingen overraskelse for dere – det er en grunn til at kampflyene ligger der de ligger i dag. Når det gjelder utfordringer er den største enkeltutfordringen for Bodø relatert til støykonsekvenser.  En løsning med Bodø som base innebærer derfor etablering av et komplett nytt banesystem, lokalisert cirka 2 km sørvest for eksisterende banesystem. Dette vil selvsagt ha en stor investeringskostnad, men til gjengjeld viser støyberegningene så langt at det ikke vil være nødvendig med ytterligere tiltak i form av riving og støyisolering i nevneverdig grad. Støy vurderes likevel til å være en utfordring ved denne løsningen på grunn av det store antallet mennesker som tross alt berøres.

En annen utfordring knyttet til Bodø som enebase vil handle om å finne en tilfredsstillende løsning på AWACS og den allierte forhåndslagringen i området. AWACS på Ørland samt allierte forhåndslagre i Trøndelag vil enten måtte flyttes eller videreføres som del av en minimumsdrift på Ørland. Begge deler vil uansett kreve dialog om, og eventuell reforhandling av, gjeldende avtaleverk.

Det gjenstår fortsatt en del utredningsarbeid for å kunne skape et fullstendig bilde. Det vil bli utarbeidet en konseptuell studie  for å finne ut hvilken lokaliseringsløsning som best kombinerer samfunnsøkonomiske hensyn og Forsvarets behov. For å gjøre dette  er det nødvendig å konkretisere de ulike vurderingskriteriene som ble belyst i utredningsrapporten fra mars 2010 og prioritere mellom dem. Dette beslutningsunderlaget vil bli eksternt kvalitetssikret i tråd med finansdepartementets kvalitetsikrings regime for store offentlige investeringsprosjekter
De ulike lokaliseringsløsningene vil alle få større eller mindre konsekvenser for sivil luftfart og samhandlingen mellom militær og sivil luftfart knyttet både til aktivitet i luften og i forhold til bakkeaktivitet på lufthavnen. Det skal derfor gjennomføres en vurdering av konsekvenser for sivil luftfart, dersom Forsvaret velger å samle alle kampflyene til en base eller at Forsvaret forlater basen i sin helhet. Sistnevnte er sannsynligvis av spesiell interesse for Bodø siden denne utredningen vil synliggjøre hvilke tiltak Avinor ser for seg å gjennomføre dersom Forsvaret forlater Bodø, som eventuelle utbedringsbehov på rullebanesystemet. Arbeidet vil se på konsekvensene primært på Bodø og Evenes, men vil også se på konsekvenser for sivil luftfart på Ørland, selv om den sivile aktiviteten ikke er stor der i dag. Arbeidet gjennomføres i regi av Avinor. Resultatene fra dette arbeidet vil også inngå i den konseptuelle samfunnsøkonomiske analysen som jeg nevnte ovenfor.
Før vi tar en beslutning om lokalisering, legger vi også opp til en strategisk konsekvensutredning knyttet til støy og andre miljøforhold. 
Som dere forstår, er valget av baseløsning for de nye kampflyene en beslutning som Regjeringen på ingen måte tar lett på. Vi foretar svært grundige analyser for å sikre at valget blir basert på et solid og gjennomarbeidet faglig grunnlag. Noen vil nødvendigvis bli skuffet når vi til sist må velge. Men ingen skal kunne hevde at valget blir basert på følelser og synsing. Det skylder vi også de mange som vil bli berørt av avgjørelsen.

Parallelt med arbeidet med hvor de nye kampflyene skal ha sin hovedbase, vil vi også vurdere endringer i øvrige deler av Luftforsvarets flyplasstruktur. Dette vil være en del av arbeidet med ny langtidsplan.

Luftforsvaret er i dag lokalisert på åtte fly- og luftforsvarsstasjoner, pluss to skoler og tre helikopterdetasjementer, totalt 13 steder som Luftforsvaret driver styrkeproduksjon eller operativ virksomhet fra. Dette er først og fremst et resultat av historisk arv og reflekterer ikke Luftforsvarets behov i dag.

Til tross for mange fremstøt og klare intensjoner om konsentrasjon, har antall operative baser forblitt relativt uforandret gjennom de omfattende reformene av Forsvaret det siste tiåret. Innfasingen av et nytt kampfly legger forholdene til rette for å gripe fatt i disse overmodne utfordringene. F-35 er derfor katalysatoren som må tvinge frem nytenking og dermed gjør det mulig å løse den gordiske knute i Luftforsvaret. Hvis vi nok en gang unnlater å ta omfattende grep vil Luftforsvaret sakte men sikkert spises opp av unødvendige høye driftskostnader, noe som på sikt vil føre til at Luftforsvaret ender opp med en mengde flyplasser men uten ressurser til verken fly eller operativ virksomhet.

Innføringen av F-35 vil med andre ord være den viktigste faktoren for utvikling av norsk luftmakt fremover. Vi må se kampflylokaliseringen og resten av Luftforsvarets basestruktur i sammenheng.

Sagt på en annen måte og ved bruk av fotballterminologi; kampflybasevalget er langpasningen som resten av flyplasstrukturen må bygges opp rundt. Avhengig av hvilken vei langpasningen går – det vil si mot Ørland, Bodø eller Evenes – vil kortpasningen - det vil si muligheten for grep i resten av Luftforsvarets basestruktur, gå i ulike retninger. Med fare for å gjenta meg selv; kampfly, kampflybase og strukturen for øvrig kan ikke ses og behandles isolert. Derfor er det også umulig for meg å si noe om hvilken vei det bærer på det nåværende tidspunkt. Forsvarssjefens råd vil være et meget viktig grunnlag i denne sammenheng.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg eg har stor forståelse for Bodø hovedflystasjons betydning for Bodø kommune og regionen, og den usikkerheten som er knyttet til sakens endelige utfall. Samtidig ber jeg om forståelse for at jeg verken kan eller ønsker å ta stilling til Bodøs fremtid, før alle vurderingene er gjort og Regjeringen har konkludert i forhold til den helheten som skal presenteres for Stortinget.

Forsvaret leverer!
Vi har all grunn til å være stolte av Forsvaret, som håndterer krevende utfordringer hjemme og ute på en glimrende måte.

Samtidig opplever mange at det er en uoverensstemmelse mellom det positive bildet vi i Regjeringen og forsvarsledelsen tegner, og et mediebilde som ofte er preget av historier om ressursknapphet i ulike deler av Forsvaret. La meg understreke at Forsvaret faktisk har fått mer penger, nærmere bestemt 600 mill kr. i friske midler, de siste tre årene. Det står i sterk kontrast til de fleste av våre europeiske naboer, som har sett seg nødt til å skjære ned i lys av den alvorlige globale økonomiske krisen.

Når enkelte i Forsvaret likevel gjerne ville hatt enda høyere rammer, reflekterer det at vi har ansatte som brenner for det de driver med og gjerne vil gjøre mer. Det er positivt at Forsvaret består av folk som har høye ambisjoner på sektorens vegne – selv om det noen ganger fører til at vi snakker mer om det vi gjerne skulle ha gjort enn om alt det vi faktisk gjør.

Samtidig vet vi at politikk handler om å prioritere. En framsynt norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk krever styring, forutsigbarhet og stabilitet.

Mange har skrevet langtidsplaner for Forsvaret uten å gjennomføre. Regjeringen har levert på inneværende langtidsplan. Vi leverer i internasjonale operasjoner. Vi leverer hver dag i tilstedeværelse i våre egne nærområder. Og vi skal fortsette å styre Forsvaret slik at vi får mest mulig effekt av de ressursene samfunnet legger inn.

Slik kan vi bidra til å fullføre det ytterst krevende oppdraget med å stabilisere Afghanistan, og bekjempe terrorisme. Slik kan vi raskt stille opp når FN kaller – som vi nettopp har gjort det for å beskytte Libyas sivile mot Gaddafis brutalitet. Slik kan vi også bidra til å beskytte FNs matvaretransport og annen skipstrafikk mot pirater utenfor Øst-Afrika. Og slik skal vi sørge for at Norge får et fremtidsrettet Luftforsvar med nye og topp moderne kampfly.

Forsvarspolitikk handler om langsiktighet og leveringsevne. Vi bygger et Forsvar som kan beskytte norske interesser i dag, i morgen, og i neste generasjon.

Takk for oppmerksomheten.