Statssekretærens foredrag på Norges Forsvarsforenings landsmøte, 4. juni 2011

Statssekretær Roger Ingebrigtsen,
foredrag på Norges Forsvarsforenings landsmøte, 4. juni 2011

Kjære forsvarsvenner,

Det er en glede å få lov til å innlede på Norges Forsvarsforenings landsmøte. Vi lever i en tid der Forsvaret må konkurrere med mange samfunnssektorer om oppmerksomhet, ressurser og kompetanse. Norge er involvert i krevende operasjoner utenlands – i Afghanistan, i Libya og i Adenbukten utenfor Somalia. I nordområdene ser vi en positiv utvikling i form av økt fokus på sjøtransport og ressursutvinning – noe som også reiser utfordringer for Forsvaret. Samtidig lever vi her hjemme i dyp fred. Den generasjonen som har sett resultatene militær aggresjon her i Norge, er i ferd med å falle fra. Vi kan ikke lenger stole på at behovet for et effektivt forsvar er selvinnlysende for befolkningen.

I en slik situasjon trenger vi støttespillere. Vi trenger pådrivere som kan holde forsvarsviljen levende. Og kanskje trenger vi i Forsvaret noen vakthunder som kan utfordre oss litt innimellom. Dere fyller disse rollene – både som supporter og som en kritiker som dypest sett vil oss vel. Takk for den innsatsen dere gjør – og takk for at jeg på regjeringens vegne får komme og presentere våre synspunkter for landsmøtets delegater.

Sikkerhetspolitisk utsyn
La meg innledningsvis skissere noen sikkerhetspolitiske perspektiver.

NATO forblir Norges viktigste sikkerhetspolitiske forankring. Alliansen er en unik organisasjon som bidrar til å ivareta medlemslandenes grunnleggende sikkerhetspolitiske behov. De bærende prinsippene er gjensidig forsvarsforpliktelse, byrdefordeling og transatlantisk samarbeid. Forholdet mellom USA og de europeiske allierte er godt, men preges til en viss grad av den geopolitiske utviklingen, der USA vender stadig mer oppmerksomhet mot Asia og Stillehavsregionen.

Dette skiftet medfører at europeiske medlemsland må regne med å ta en større byrde i opprettholdelsen av europeisk sikkerhet enn tidligere. Dette kan vise seg utfordrende i en tid med økonomisk krise i mange vestlige land. Nedskjæringene i forsvarsutgifter hos en rekke sentrale allierte, inkludert USA, er bekymringsfull for små land som Norge.

Høsten 2008 lanserte Norge det såkalte nærområdeinitiativet i NATO. Dette initiativet oppsto som en motvekt til alliansens dominerende vekt på krisehåndtering siden begynnelsen av 1990-årene. Gjennom initiativet har vi jobbet aktivt for å løfte det kollektive forsvaret av alliansens egne områder frem i alliansens bevissthet på nytt. Vi er glade for å ha lykkes med det.

Målsetningen om å kunne møte sikkerhetsutfordringer på eget territorium og i nærområdene, er tydelig uttrykt i NATOs nye strategiske konsept som ble vedtatt under Lisboa toppmøtet i fjor høst. Alliansens militære organisasjon er nå i ferd med å følge dette opp på det praktiske plan. Blant annet ser vi for oss at Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) vil få en nærmere tilknytning til NATOs kommandostruktur i fremtiden.

Utviklingen i Russland er av stor betydning for oss. Vår store nabo i øst har brede sikkerhetspolitiske interesser og besitter et bredt spekter av virkemidler for å ivareta dem. Samtidig har Russland store interne utfordringer som begrenser ambisjonene: en sårbar og ensidig økonomi, utbrytergrupper og radikalisering i Kaukasus, manglende omstillingsevne i næringslivet, korrupsjon og en bekymringsfull demografisk uvikling.

Nordområdene er blitt stadig viktigere for Russland. Og for oss i Norge. Baseområdene på Kola står fortsatt sentralt i landets kjernefysiske strategi. Russland har utarbeidet en overordnet strategi for Arktis, der utviklingen i nord knyttes til russisk sikkerhet i større grad enn tidligere. I 2006 fikk Nordflåten tildelt forsvar av Russlands strategiske ressurser i området som nytt oppdrag, og vi har for kort tid siden hørt at det skal etableres en ny brigade i Petsjenga med oppdrag i Arktis. Hva det faktisk innebærer er for tidlig å si, men vi må regne med økt russisk militært fokus på regionen.

Arktiske områder har stort potensial for maritim transport og ressursutvinning. Dette vil gi nordområdene økt strategisk betydning og behov for mer statlig aktivitet.

Delelinjeavtalen med Russland i Barentshavet kan gi nye muligheter for utvinning av ressurser på begge sider av grensen, og legge til rette for økt norsk-russisk næringssamarbeid. Denne avtalen erstatter en komplisert grenseforordning og har fjernet en viktig faktor med potensial til å skape konflikt.

Hvorfor trenger vi et forsvar?
De sikkerhetspolitiske omgivelsene jeg her har beskrevet, viser at vi står overfor mange og komplekse utfordringer. Likevel kan vi ikke si at Norge i dag er utsatt for en konkret militær trussel. Det skal vi være glade for. Slik jeg var inne på da jeg innledet dette foredraget, kan imidlertid fraværet av én tydelig trussel være en utfordring – for deler av befolkningen er det ikke lenger like åpenbart hvorfor vi trenger et Forsvar.

Jeg har inntrykk av at mange, særlig yngre mennesker, ikke har tenkt særlig over behovet vårt for et forsvar. Noen er likegyldige, andre er skeptiske. Jeg frykter noen ganger at Forsvaret er i ferd med å bli en sak for spesielt interesserte – enten det er aktive forsvarsvenner som dere, eller folk som har sitt daglige virke i Forsvaret. Det er i tilfelle synd. For vi som folk – som nasjon – bør vite hva vi har å forsvare. La meg derfor gi en kortversjon av hvorfor vi trenger et forsvar. Det jeg skal si nå, vil neppe inneholde mye nytt for dere, men det fortjener å bli gjentatt.

Vi trenger et forsvar fordi de som måtte tenke på å angripe oss, skal vite at det vil gjøre vondt. Eller for å si det på en annen måte: Den som forsøker å påtvinge Norge sin vilje med våpenmakt, må være klar over at det ikke bare er å ta seg til rette. Vi skal ha maktmidler til å forsvare oss, og om nødvendig har vi en solidarisk allianse i ryggen. Dermed bidrar vi til at en slik trussel aldri vil materialisere seg.

Det betyr ikke at vi har som mål å holde oss med et forsvar som kan nedkjempe enhver angriper – vi er tross alt et lite land. Men må ha styrker nok til å vise at vi kan by på betydelig motstand – det skal ikke være mulig å sette oss sjakk matt i en håndvending. Vi vil gjøre motstand, om nødvendig inntil NATO kommer på banen. Norge må altså etablere en militær terskel, og denne må være høy nok til at ingen ønsker å tråkke over den.

Opprettholdelsen av en militær terskel er det vi i gamle dager – under den kalde krigen – kalte avskrekking, og som vi i dag kanskje kan kalle Forsvarets krigsforebyggende funksjon. Det vil si at Forsvaret i en nærområdekontekst er mest effektivt når det aldri behøver å vise i praksis hvor effektivt det er.

En krigsforebyggende terskel er noe som bare kan etableres med troverdighet over lang tid, uansett om det for øyeblikket finnes en aktuell trussel eller ikke. Et avskrekkende forsvar lar seg nemlig ikke improvisere. Du kjøper ikke nytt forsvarsmateriell på Clas Ohlson. Du leier ikke inn jagerpiloter fra Adecco. Forsvaret krever spesielt materiell og spisskompetanse som må bygges planmessig opp og holdes oppdatert tiår etter tiår. Forsømmelser i dag kan skape farlige hull i vår forsvarsevne i morgen.

Så har vi en annen viktig funksjon ved et Forsvar: Vi kan bidra til internasjonal fred og stabilitet ved å delta i flernasjonale fredsoperasjoner. Respekten for menneskerettigheter og internasjonal rett krever innimellom at verdenssamfunnet setter foten ned og går inn for å beskytte sivilbefolkning mot overgrep. Noen ganger må stridende parter skilles med makt, eller en skjør våpenhvile må beskyttes av flernasjonale styrker som står i midten. Dette er oppgaver Norge bare kan bidra til å løse i samarbeid med andre – innen rammen av FN, NATO eller EU – basert på et utvetydig folkerettslig mandat.

I tillegg løser Forsvaret også en rekke andre oppgaver: Det markerer norsk suverenitet og norske suverene rettigheter i våre områder, blant annet gjennom å håndheve fiskerireguleringer. Det sørger for at vi har særdeles god oversikt over hva som foregår i de områder der vi har interesser. Forsvaret kan dessuten yte bidrag til samfunnssikkerheten og bistå samfunnet ved behov – blant annet gjennom HV. Alle disse funksjonene kunne vi for så vidt ha organisert på en annen måte hvis vi ikke hadde hatt noe forsvar, men når vi først har det, er dette funksjoner som Forsvaret utfører godt og effektivt.

Digitale trusler
Dagens trusselbilde er mer komplekst enn tidligere. La meg knytte noen kommentarer til et konkret område der både Norge og våre allierte står overfor nye utfordringer. Det gjelder trusler knyttet til datateknologi og datanettverk – av ekspertene ofte omtalt som ”det digitale rom”, eller ”cyber space” for å bruke et engelsk uttrykk.

Bruken av digitale verktøy blir stadig viktigere for hele samfunnet – enten det er privatpersoner, næringsliv eller offentlige myndigheter på sivil side. Forsvaret er selvsagt med på denne teknologiske utviklingen. Både på militær og sivil side har digital teknologi gitt store gevinster, men det medfører samtidig at det åpnes et nytt felt som en motstander kan utnytte for å ramme oss.

Sammenliknet med mer tradisjonelle militære virkemidler kan anslag mot samfunnskritisk og militær digital infrastruktur være en effektiv og lite ressurskrevende måte for å legge press på norske myndigheter. For en motstander kan slike virkemidler særlig være aktuelle i en innledende fase av en konflikt eller krise.

Jeg ønsker på ingen måte å overdramatisere. Men det er et faktum at Forsvaret og andre samfunnskritiske virksomheter allerede i dag utsettes for forsøk på inntrengning i våre informasjons- og kommunikasjonssystemer nærmest på kontinuerlig basis. Våre kommando-, kontroll- og våpensystemer kan også utsettes for forsøk på digital manipulering.

Vi ser at både enkeltpersoner, organiserte kriminelle grupper og fremmede staters etterretningstjenester driver virksomhet vi må beskytte oss mot. Dette krever et velutviklet sivil-militært samarbeid og nært samvirke med allierte. De erfaringer Estland gjorde for noen år siden da de ble utsatt for et massivt digitalt angrep, har vært viktige i utviklingen av det flernasjonale samarbeidet.

Digitale angrep er ikke bare aktuelt som et avgrenset virkemiddel ved innledningen av en krise, men kan også benyttes sammen med andre og mer tradisjonelle militære virkemidler gjennom hele forløpet av en konflikt. Dette så vi eksempelvis i Georgia under konflikten med Russland i 2008. Det er derfor med god grunn at myndigheter verden over arbeider for å beskytte seg mot slike angrep, og også selv treffer forberedelser for å kunne utnytte det digitale rom i forsvarssammenheng. Norge vil videreføre og forsterke sitt arbeid innenfor dette området.

Inneværende langtidsplan
La meg gå over til å si litt om Forsvarets langtidsplanlegging. Politisk vedtatte langtidsplaner er et nyttig verktøy for å sikre langsiktighet og skape bredest mulig enighet om forsvarspolitikken, og for å gi befolkningen informasjon om hvordan vi ser for oss at Forsvaret skal utvikles.

Inneværende Langtidsplan legger opp til et Forsvar i balanse innen 2012. Veien dit har to spor: For det første har Regjeringen lovet å styrke forsvarbudsjettet reelt med 800 mill 2008-kroner. Det betyr en økning på 2,5 % friske midler, i tillegg til eventuelle endringer i bidrag til utenlandsoperasjoner. Det andre sporet består av tiltak internt i sektoren. Det innebærer blant annet interneffektivisering, et noe lavere investeringsnivå på enkelte felter og basetiltak.

La meg gjøre det helt klart: Regjeringen har holdt sin del av avtalen. Det gjenstår fortsatt ett år, men Forsvaret har allerede blitt tilført 547 mill kr (eller nesten 600 mill regnet i dagens kroneverdi) av de 800 mill kr som Regjeringen lovet. Dette skjer på samme tid som mange av våre nære allierte har måttet kutte kraftig i sine forsvarsbudsjetter, som en følge av den internasjonale økonomiske krisen.

Forsvaret må ta de nødvendige grepene og oppfylle sin del av avtalen. I perioden 2009–2012 skal Forsvar frigjøre 600 mill kr mer til trening og øving, operativ virksomhet og investeringer gjennom effektivisering av interne prosesser.

Ny langtidsplan
Samtidig har vi startet arbeidet med ny langtidsplan, som regjeringen tar sikte på å legge fram for Stortinget våren 2012. Den kommende planen representerer en endring, sammenliknet med det siste tiårets langtidsplaner: Vi tar ikke lenger sikte på å tegne opp hele Forsvarets struktur fra grunnen av i hver ny langtidsplan. I den neste og de kommende langtidsplanene vil vi i stedet konsentrere oss om spørsmål hvor det er ønskelig å justere kursen eller treffe sentrale beslutninger.

Vi følger dermed opp beslutningen om å gå over til en modell med kontinuerlig langtidsplanlegging. Dette skyldes at verden og rammeforutsetningene endres raskere enn før. Derfor vil vi i større grad foreta løpende tilpasninger, i stedet for å utsette endringer til en ny fireårsplan som kanskje ligger flere år frem i tid.

Forsvarssjefens rolle i langtidsplanleggingen er ikke endret i den nye planmodellen. Hans uavhengige, fagmilitære råd vil fortsatt utgjøre et sentralt grunnlag for utarbeidelsen av den nye langtidsplanen. Forsvarssjefens funksjon som den fremste fagmilitære rådgiver ligger altså fast – noen vil si at hans innflytelse er vel så stor som tidligere.

Hovedtemaer i den nye langtidsplanen
I den kommende langtidsplanen er det noen temaer som vil være særlig sentrale:

Videre utvikling av Luftforsvaret
Det viktigste temaet blir reform av Luftforsvaret. Anskaffelsen av nye kampfly gir mulighet til å se på hele Luftforsvarets struktur og skape en slagkraftig organisasjon som er tilpasset vår tids utfordringer.

Som en del av den nye langtidsplanen vil vi legge opp til at Stortinget fatter endelig beslutning knyttet til antall kampfly, finansiering, ambisjonsnivå og lokalisering. Norge har valgt F-35 som sitt nye kampfly, og i likhet med dagens F-16, vil F-35 utgjøre ryggraden som resten av Luftforsvaret skal bygges rundt. På denne måten vil anskaffelsen av F-35 være bestemmende for den videre utviklingen av norsk luftmakt.

Regjeringen har nylig besluttet å kjøpe de første F-35 – fire treningsfly. De bestilles for levering i 2016, så fort Stortinget har behandlet saken.

I nasjonal sammenheng har kampfly en særlig kritisk funksjon innen suverenitetshevdelse, krisehåndtering, samt mottak av alliert assistanse hvis det skulle bli nødvendig. Et moderne kampflyvåpen med F-35 utgjør en formidabel kapasitet som selv en stor og teknologisk avansert motstander må ta hensyn til. Kampflyene vil med andre ord ha en betydelig avskrekkende effekt.

Når det gjelder baseløsning for kampflyene, utreder vi Bodø, Evenes og Ørland, og kombinasjoner av disse. Vi er ennå ikke helt i land med de omfattende utredningene, men jeg kan forsikre om at beslutningen vil baseres på et solid faglig grunnlag.

Men dette handler ikke bare om hvor den eller de nye kampflybasene skal ligge – flyanskaffelsen er også en viktig premissleverandør for Luftforsvarets øvrige basestruktur. Luftforsvaret er i dag lokalisert på til sammen 13 steder. Dette er først og fremst et resultat av historisk arv, og reflekterer ikke nødvendigvis Luftforsvarets behov i dag. Nå er tiden kommet til å treffe helhetlige grep.

Vi skal benytte kampflyanskaffelsen til å utvikle et tidsmessig og effektivt luftforsvar som vil utgjøre en avgjørende del av Norges samlede forsvarsevne i tiårene fremover.

Videre utvikling av landforsvaret
Dernest skal vi legge landforsvaret under lupen. Hæren opplever store utfordringer, ikke minst på grunn av krevende utenlandsoppdrag. Vi skal legge grunnlaget for en hærstruktur som er robust, bærekraftig og i tråd med de oppgaver forsvarsgrenen skal løse. Vi vil også se på Heimevernets innretning for å sikre at våre HV-styrker kan videreføre sin unike rolle i både sivil og militær krisehåndtering.

Hæren og Heimevernet representerer en troverdig landmilitær terskel, bidrar til nasjonal krisehåndtering og deltar utenlands sammen med allierte. Hæren er i dag dimensjonert for å kunne bidra i høyintensiv strid mot mekaniserte avdelinger. Samtidig er Hæren tradisjonelt den tyngste bidragsyteren i operasjoner utenfor Norge, og disse operasjonene stiller ofte andre krav enn de Hæren er dimensjonert for å håndtere på hjemmebane. Heimevernet på sin side er utformet for å håndtere sikringsdimensjonen. Med sin landsdekkende tilstedeværelse, lokale forankring og tette integrering med det sivile samfunn, er Heimevernet i en god posisjon til å ivareta en territoriell sivil-militær koordineringsrolle i totalforsvaret.

Selv med en betydelig erstatning og oppgradering av landforsvarets materiell de nærmeste årene vil det være utfordrende å fremskaffe hele bredden av kapasiteter vi ønsker. Dette er utfordringer som vi må håndtere i den nye langtidsplanen.

Operasjonalisering av den nye marinen
For Sjøforsvarets del er det ikke like stort behov for en bred gjennomgang i den kommende langtidsplanen. Marinen er i ferd med å implementere et langsiktig moderniseringsprogram, og dette skal fullføres. Nesten hele fartøystrukturen er under erstatning eller moderniseres. De fleste fartøyene forventes nå operative i løpet av et par år og vil styrke vår maritime evne i betydelig grad.

Det moderniserte Sjøforsvaret representerer på mange måter et kvantesprang innen teknologi og fellesoperativ samvirke.

Kystvakten har nylig fått på plass de siste havgående fartøyene og vil i løpet av året øke samvirket med de nye maritime NH-90 helikoptrene mot full operativ utnyttelse fra ca. 2013. Evnen til havovervåkning, suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og ressurskontroll vil dermed økes betydelig.

Operasjoner
Parallelt med at vi utvikler Forsvarets struktur, deltar vi i en rekke operasjoner utenfor landets grenser. Det er et kvalitetsstempel for omstillingen av Forsvaret at vi kan aksle disse krevende oppgavene – og vi kan være stolte av hva Forsvaret har levert og leverer ute.

Afghanistan
Afghanistan har vært vårt viktigste utenlandsoppdrag i snart ti år. Forsvarets gjør en svært viktig innsats i Afghanistan for å ivareta sikkerheten i landet og gradvis sette afghanerne i stand til å ivareta denne sikkerheten selv. Å støtte oppbyggingen og treningen av afghanske sikkerhetsstyrker er nå hovedoppgaven som hele vår innsats innrettes mot. Det er en forutsetning for at afghanerne selv skal kunne ta ansvar for landet sitt, og at de ikke skal ha behov for vår støtte.

Libya
La meg også si noe om Libya-oppdraget. Denne operasjonen var det knapt mulig å forutse – jeg vil gjerne snakke med den som for et år siden kunne spå at norske kampfly ville bli sendt til Libya i 2011!

Oppdraget kan imidlertid ses i sammenheng med NATOs økte vekt på sine nærområder – i samsvar med det norske nærområdeinitiativet. NATOs nærområder er nemlig ikke bare våre egne omgivelser i nord. Middelhavet er et annet av NATOs nærområder og Mahgreb-regionen er av vital interesse for alliansen. På den måten er NATOs oppdrag i Libya både et oppdrag for FN og et spørsmål om å håndtere alliansens sikkerhetsutfordringer i dens sørlige nærområde.

For regjeringen var det derfor to hovedmotiver for å bidra med jagerfly til luftoperasjonen mot Gaddafis regime:
 
• Å følge opp en historisk sikkerhetsrådsresolusjon om beskyttelse av sivile mot overgrep fra egne myndigheter, og
• Å vise i handling hvor viktig alliansen er for oss.

I en tid med synkende militær kapasitet i Vesten, blir alliansetilknytningen enda viktigere enn den har vært tidligere. Derfor har regjeringens håndtering av Libya-spørsmålet vært en naturlig konsekvens av vår grunnleggende sikkerhetspolitiske forankring i FN, NATO og behovet for en multilateral tilnærming i sikkerhetsspørsmål.

Det var et ualminnelig samstemt internasjonalt samfunn som stod bak Libya-operasjonen. Det er også gledelig at Libya-operasjonen reflekterer et FN som har gjenetablert sin posisjon i det internasjonale samfunnet. Et mandat fra FN ble sett på som en forutsetning for at det internasjonale samfunnet skulle agere.

I Nord-Afrika og Midt-Østen står vi nå overfor et belte av regional ustabilitet, som også kan representere globale sikkerhetsutfordringer. Det er ikke gitt at utviklingen i alle disse landene vil gå mot stabile demokratier i fremtiden. Overgangsfasen kan bli voldsom, vare lenge, og skape nye behov for intervensjon fra det internasjonale samfunn.

Adenbukten
La meg også si noen ord om Norges bidrag til å håndtere piratvirksomheten i Adenbukten. Havområdet utenfor Somalia, er enormt. Her seiler over 20 000 skip i året, og rundt tusen av disse er norskopererte. Både NATO og EU har operasjoner i Adenbukten for å hindre piratvirksomhet, og det seiler totalt 25 marinefartøyer i området. Men situasjonen i området er fortsatt krevende. Norge er en av verdens største sjøfartsnasjoner, og Regjeringen ønsker å ta sin del av det ansvaret som følger med dette. Vi har derfor sagt at vi vil bidra både i de pågående operasjonene for å avverge angrep til havs og til tiltak på land for å bidra til mer langsiktige løsninger.

Fra august 2009 til januar 2010 deltok Norge med fregatten KNM Fridtjof Nansen til EU-operasjonen Atalanta utenfor kysten av Somalia, og vi har tatt sikte på et nytt fregattbidrag i 2012. De seneste månedene har piratene endret operasjonsmønster og opererer nå i aksjonsgrupper i store deler av Det indiske hav, helt ned til Madagaskar. Fordi operasjonsområdet har blitt større, er det oppstått et økt behov for maritime patruljefly som kan overvåke store havområder. I april besluttet Regjeringen å framskynde et norsk styrkebidrag til den internasjonale dugnaden mot piratvirksomhet, og et Orion maritimt overvåkningsfly skal delta i NATO-operasjonen Ocean Shield i inntil tre måneder i høst.

Men jeg vil også understreke at Norge parallelt arbeider for å bidra til utvikling i Somalia. Hvert år gir Norge over 200 millioner til stabilisering av landet og tiltak som kan sette myndighetene i Somalia bedre i stand til å gripe inn overfor pirathandlinger fra somalisk territorium. En økende andel av norsk bistand til Somalia går derfor med til å bygge opp rettsapparatet, politi og fengsler.

Veteranspørsmål
Internasjonale operasjoner har blitt en integrert del av Forsvarets daglige virke. For personellet vårt betyr det at tjeneste i internasjonale operasjoner er en naturlig del av tjenestemønsteret. Det å være veteran vil i fremtiden heller være regelen enn unntaket for militært personell. Det betyr at vi vil få mange flere veteraner fremover, som både Forsvaret og hele samfunnet har et ansvar for å ta vare på. Dette har lenge vært et oversett område, og vi har rett og slett ikke har vært gode nok til å ta vare på de som har tjenestegjort ute.

De siste fem årene representerer likevel et kvantesprang i dette arbeidet. For få uker siden lanserte Regjeringen en handlingsplan med 126 tiltak for oppfølging for at veteranene skal få den anerkjennelse og de rettigheter de fortjener.

Vi har sagt at vi skal ivareta personellet vårt før, under og etter tjeneste i utenlandsoppdrag. Det skal være lettere for de som trenger det å få hjelp hvis man får problemer når man kommer hjem, og jeg er derfor glad for den nye kompensasjonsordningen som nå er på plass.

Men vi skal også gjøre mer for å forebygge at folk sliter når de har tjenestegjort ute. Som et eksempel vil jeg fremheve den nye mellomlandingsordningen. På vei hjem fra tjeneste vil personellet få et opphold på et nøytralt sted, hvor de kan bearbeide inntrykk og erfaringer i fellesskap. Dette skal hjelpe utenlandssoldater til å omstille seg fra stridsmodus til det å være hjemme. Handlingsplanen la opp til at denne ordningen skulle iverksettes i 2012, men etter at pilotprosjekt ga entydige positive tilbakemeldinger, har regjeringen bestemt at mellomlanding for alle enheter skal iverksettes umiddelbart. Vi har omdisponert 10 millioner kroner i inneværende budsjett for å få dette til.

Sammenlignet med tidligere skal vekten i langt større grad ligge på forebyggende arbeid og tidlig oppfølging. Vi må sørge for å gjøre vårt ytterste for å begrense antall skadde, samtidig som de som blir skadet skal følges opp på en best mulig måte. Veteranene skal vite at Norge står bak dem og verdsetter deres innsats.

Forsvaret leverer!
Avslutningsvis vil jeg understreke at vi har all grunn til å være stolte av Forsvaret, som håndterer krevende utfordringer hjemme og ute på en glimrende måte.

Samtidig opplever mange at det er en uoverensstemmelse mellom det positive bildet vi i Regjeringen og forsvarsledelsen tegner, og et mediebilde som ofte er preget av historier om ressursknapphet i ulike deler av Forsvaret. Dette til tross for at Forsvaret, som jeg allerede har nevnt, faktisk har fått tilført betydelige friske midler de siste årene Og til tross for at Norge i ressurssammenheng utgjør et unntak i et Europa der de fleste land tvert om ser seg nødt til å kutte i forsvarsbudsjettene.

Når enkelte i Forsvaret likevel gjerne ville hatt enda høyere rammer, reflekterer det at vi har ansatte som brenner for det de driver med og gjerne vil gjøre mer. Jeg synes det er positivt at Forsvaret består av folk som har høye ambisjoner på sektorens vegne – selv om det noen ganger fører til at vi snakker mer om det vi gjerne skulle ha gjort enn om alt det vi faktisk gjør.

Samtidig vet vi at politikk handler om å prioritere. En framsynt norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk krever styring, forutsigbarhet og stabilitet.

Mange har skrevet langtidsplaner for Forsvaret uten å gjennomføre. Regjeringen har levert på inneværende langtidsplan. Vi leverer i internasjonale operasjoner. Vi leverer hver dag i tilstedeværelse i våre egne nærområder. Og vi skal fortsette å styre Forsvaret slik at vi får mest mulig effekt av de ressursene samfunnet legger inn.

Slik kan vi bidra til å fullføre det ytterst krevende oppdraget med å stabilisere Afghanistan, og bekjempe terrorisme. Slik kan vi raskt stille opp når FN kaller – som vi nettopp har gjort det for å beskytte Libyas sivile mot Gaddafis brutalitet. Slik kan vi også bidra til å beskytte internasjonal skipstrafikk mot pirater utenfor Øst-Afrika. Og slik skal vi sørge for at Norge får et fremtidsrettet Luftforsvar med nye og topp moderne kampfly.

Forsvarspolitikk handler om langsiktighet og leveringsevne. Vi bygger et Forsvar som kan beskytte norske interesser i dag, i morgen, og i neste generasjon.

Takk for oppmerksomheten.