Åpnet felles beredskapsstudium

Åpning av studietilbudet «Nasjonal beredskap og krisehåndtering», 3. oktober 2012. Innledning ved statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen.

Kjære kursdeltakere, kjære alle sammen,

La meg få slutte meg til justis- og beredskapsministerens utsagn: dette er en viktig dag, og det er viktig for oss som statsråder å være her ved starten på dette studiet.

Etter å ha vært forsvarsminister, helse- og omsorgsminister, og nå igjen altså forsvarsminister, har jeg sett beredskapsorganisasjoner i god skikk. Det gjorde jeg også som ordfører og byrådsleder i Bergen. Jeg har sett profesjonalitet og dyktighet. Jeg har møtt ansatte med stor faglig innsikt og høy integritet. Det er dedikerte mennesker som brenner for sitt fagfelt. 

I våre beredskapsorganisasjoner sitter mye viktig og kritisk kompetanse. Vi skal ta vare på dette. På vei mot en stadig bedre organisering av vårt samlede beredskaps- og krisehåndteringsapparat, skal vi holde fast ved det som fungerer. Men vi skal også tenke nytt. Det er vår oppgave.   

22. juli 2011 ble vi alle satt på en meget alvorlig prøve. Den totale beredskapen ble testet på en måte som flyttet vår forestillingsevne. Noen deler av vår beredskap har gjennom Gjørv-kommisjonen fått mer kritikk enn andre. Det er likevel ikke poenget. Hver for oss kan vi være så gode som bare det. Vi er ikke sterkere enn det svakeste leddet.

Det avgjørende er at vi i vår samlede evne til å motvirke og redusere skadevirkningene av ugjerningene, ikke var gode nok. Derfor er det summen av det vi gjør, vårt samarbeid og vår kunnskap om hverandre, vi til syvende og sist måles på. Vi ble målt og vi kom dessverre til kort. Det er den korte, men også brutale konklusjonen vi tar med oss videre.

Vår tid er preget av en økende grad av kompleksitet. Samfunnsområder veves sammen. Vi ser avhengigheter på tvers av ulike sektorer vokser fram. Vi trenger å løfte blikket skal vi se det store bildet. Vi må ha kunnskap om det totale bildet av norsk krise- og beredskapssystemer. Vi skal lære mer om hverandre. Vi må forstå hvordan statlig virksomheter underlagt politisk styring samvirker.

Vi snakker om rolleforståelse. Og vi snakker om kapasiteter og oppgaver forankret i lover og regler. Vi må forstå det sektorspesifikke, og vi må bli bedre til å tenke og handle i en sektorovergripende sammenheng. Det er i grensesnittene, der ulike etater møtes og samvirker, som 22. juli eller i vinterstormen Dagmar, at vi blir prøvd i vår samlede beredskap og krisehåndtering.

I norsk tenkning og planlegging omkring sikkerhet og beredskap, står vårt totalforsvarskonsept trygt plassert. Som et lite land med begrensede ressurser er vi avhengige av at alle landets ressurser kan tas i bruk for å sikre nasjonen dersom sikkerheten er truet. Det er dette vårt totalforsvar handler om og det er dette som er styrende for våre planverk.  

Forsvarets primæroppgave er å hevde Norges suverenitet og forsvare landet mot ytre angrep. Vårt blikk er rettet utover. Sivile myndigheter derimot har sitt blikk rettet innover. Dette er en etablert arbeidsdeling som har solide politiske og konstitusjonelle røtter i Norge.

Jeg er svært glad for at disse prinsippene i en urolig tid blir hegnet om. I stedet for å forsøke å kapitalisere på folks følelse av utrygghet i den hensikt å sikre nye oppgaver, fullmakter og ressurser, skal vi bli bedre og dyktigere på det vi vet at politiet og Forsvaret gjør hver for seg, og når de handler sammen. 

I utgangspunktet yter Forsvaret støtte innenfor områder der etaten har unik kompetanse eller ressurser som andre ikke har. Innenfor en slik ramme skal Forsvaret være best mulig forberedt på å yte bistand, og vil gjøre sitt ytterste innenfor gjeldende rammer for å kunne bidra når det kommer anmodninger.

Forsvaret bidrar til det sivile samfunn over et svært bredt spekter av situasjoner, fra opprydding av oljesøl og i forbindelse med kraftig uvær, til håndtering av terror. Og på daglig basis ivaretar Forsvaret oppgaver på vegne av sivil side hvor dette er klart definert. Kystvakten er her et godt eksempel, som dag og natt yter tjenester for sivile myndigheter.

Forsvaret har gjennom de siste ti årene vært i gjennom en meget omfattende omstilling, der et tungrodd mobiliseringsforsvar er erstattet av et moderne og tilpasset innsatsforsvar med evne til rask reaksjon. Forsvaret har etablert effektive og tydelige linjer for kommando- og kontroll. Etaten er preget av en operativ kultur.

Forsvaret er trent og øvd på sivil-militært samvirke. Det øves hyppig og det holdes kurs som nettopp har totalforsvarets brede blikk som utgangspunkt.  Forsvaret har tradisjon for å drive kompetansebygging på tvers av ulike sektorer. Det vi i dag kaller Forsvarets høgskoles Sjefskurs, kan se tilbake på 60 år med kompetansebygging for nøkkelpersonell i militær og sivil sektor. Kurset gir bred kunnskap om og innsikt i faktorer som definerer norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Men vi kan og må bli bedre. Derfor har regjeringen i den nye langtidsplanen for årene 2013-2016 som Stortinget sluttet seg til i vår, satt effektivt sivil-militært samarbeid som en av sine hovedprioriteter. Målet er at Forsvaret i enda større grad enn tidligere evner å bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerhet og andre sentrale samfunnsoppgaver.

Dette må ledsages av økt kunnskap om hvilke kapasiteter Forsvaret har og prosedyrene for å anmode om bistand. I dag har jeg derfor lyst til å gi Politihøgskolen og Forsvarets høgskole honnør. Dere har i fellesskap tatt initiativ til et nytt kurstilbud som nettopp har dette som et bærende tema. Dette er viktig.

Dette nye kurstilbudet representerer nytenkning. Det tar mål av seg å gi en god forståelse for hvordan beredskaps- og krisehåndteringssystemene våre virker. Og vi må starte med toppen. Dette kurset er myntet på nettopp dere. Det er skreddersydd for ledere eller kommende ledere i ulike beredskapsorganisasjoner som har et sikkerhet-, krisehåndterings- og beredskapsansvar.

Vi må gi et solid faglig grunnlag for den viktige jobben dere er satt til å gjøre. Vi skal bevisstgjøre ledere om hvilke kapasiteter de ulike etater er i besittelse av. Vi skal lære av hverandre og vi skal bli bedre sammen.  

Det er ved skolebenken det viktige arbeidet begynner. Og det er i møtene, gjennom diskusjoner, dilemmatrening kombinert med øvelser at dette studietilbudet har sitt unike utgangspunkt. Min klare anbefaling er at morgendagens kriseledere ikke lar en slik sjanse gå fra seg.     

Jeg ønsker dere alle lykke til med dette nye kurset!