Åpningstale ved KFBs kvinnekonferanse

Atle Ottesen, politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet
15. november 2012

Kjære alle sammen! 

Tusen takk for invitasjon til en spennende konferanse!

Jeg har stor tro på møteplasser som dette. Som de fleste politikere mener jeg at det er ved å snakke med folk at man lærer mest. Derfor er jeg veldig glad for å få lov til møte dere i dag.  Dere representerer organisasjoner og nettverk som er viktige for oss i Forsvarssektoren.

Vi skal snakke om veteraner, om de som sendes ut på vegne av Norge for å skape stabilitet og sikkerhet i konfliktfylte områder. Og om deres nærmeste, om foreldre, barn, søsken, kjærester, ektefeller, nære venner. De er også en del av det internasjonale oppdraget. Uten den støtten de gir våre soldater mens de er ute, hadde det for mange ikke vært mulig å fullføre tjenesten.

Jeg skal snakke om tre ting:

Først om Norges deltakelse i internasjonale operasjoner, og om hvordan tjenesten virker inn på soldatene.

Så skal jeg si noe om det ansvaret vi som samfunn har for å ta vare på veteranene og deres nærmeste før, under og etter tjeneste i internasjonale operasjoner.

Og avslutningsvis skal jeg si noe om hva Forsvaret gjør for å ivareta familiene.

1. Norge i internasjonale operasjoner

Men la meg starte med selve operasjonene. Hvor omfattende er Norges militære bidrag til internasjonale operasjoner? Ingen må være i tvil om at vi yter en betydelig innsats.

Siden 1947 har mer enn 100 000 norske soldater deltatt i internasjonale operasjoner. Norske kvinner og menn har siden Tysklandsbrigadene i 1947, blitt deployert til mer enn 100 operasjoner i over 40 land. Faktisk har Norge bidratt til 50 % av FN-fredsbevarende oppdrag siden 1950.

Operasjonene har blitt gjennomført i mange deler av verden, og med ulike styrkestrukturer. De har hatt et bredt spekter, fra tradisjonell fredsbevaring, til fredsbygging, og rene stridshandlinger.

Soldatene har tjenestegjort på bakken, i luften og på sjøen. De har vært i front – i stridskontakt, i bakre rekke i støtteoperasjoner, de har drevet operasjonsplanlegging og ledelse. De har tjent under alle typer forhold. De har fått sine personlige egenskaper og profesjonelle holdninger satt på prøve. De har vært under ufattelig press.

De har måttet ta vanskelige valg.

Noen har ofret livet. Noen har måttet ta liv.

De fleste militære operasjoner er risikable og krevende, og innebærer bruk av våpen. Og aldri mer enn i Afghanistan. 7 000 norske soldater har tjenestegjort i Afghanistan. Mange har opplevd kampsituasjoner, langt fra Norges grenser.

Hvordan påvirker dette soldatene?

For noen uker siden ble det utgitt en viktig bok i Norge. “På våre vegne” av Malin Stensønes er en historie om vår militære innsats i Afghanistan, Her formidler soldatene selv unike fortellinger om det å være soldat i Afghanistan. De forteller om ekstremt krevende operasjoner, om opplevelser og inntrykk som nesten ikke kan beskrives med ord. De forteller om belastningen ved ikke å være hjemme hos sine kjære. De forteller om mareritt og vonde tanker i tiden etterpå. "Skallet blir tynt», som en soldat uttrykker det i boka. Mange føler en stor tomhet og ensomhet etter tapet av nære bånd og det sterke samholdet med venner og medsoldater ute i felt.

Dette er en virkelighet som vi alle i større grad bør ta inn over oss.

Og det bringer meg over til mitt andre poeng, som er samfunnsansvaret.

2. Samfunnsansvaret

Det å sende ut soldater til internasjonale operasjoner, som i Afghanistan, pålegger oss som nasjon et stort ansvar. Det er vårt ansvar å sørge for at de får den respekten og anerkjennelsen de fortjener, men det er også vårt ansvar og bidra til at den unike kompetansen de bringer med seg hjem, blir sett, og brukt – ikke bare i en videre karriere i Forsvaret, men også i det sivile liv.

Soldatene har tilegnet seg erfaringer, kunnskaper og ferdigheter som svært få har. Og da tenker jeg ikke bare på militære ferdigheter. Jeg tenker på kunnskap om andre kulturer og religioner, erfaring i å samarbeide med mennesker med en annen kulturbakgrunn og et annet språk. Erfaring i å leve og jobbe tett sammen med andre mennesker over lang tid. Erfaring i å ta raske og vanskelige avgjørelser under press, og være utholdende i krevende situasjoner.

Dette er ferdigheter som våre soldater er drillet i. Og som vi i langt større grad bør nyttiggjøre oss og se verdien av i det sivile samfunn.

Her tror jeg dere har mye å bidra med som vi i Forsvarssektoren kan ha nytte av. Vi bør tenke sammen om hvilke samarbeidsmulighetene vi har, når det gjelder å verdsette og bruke veteranenes unike erfaringer, og når det gjelder å ivareta familiene, som jeg skal komme tilbake til.

Det har vært en økende erkjennelse av at ivaretakelsen av veteranene ikke er et ansvar for den enkelte sektor som har sendt dem ut, enten det er Forsvaret, utenrikstjenesten eller justissektoren. Veteranene er et felles samfunnsansvar. De har ulike behov og trenger støtte fra flere sektorer, enten det er hjelp med arbeid, trygd, kompensasjon for skader, helseproblemer, familievern eller annet. Bevisstheten om behovet for et tverrsektorielt ansvar gjorde seg økende grad gjeldende utover på 2000-tallet.

Også på politisk nivå.

I Norge har den politiske bevisstheten utviklet seg fra midten av 2000-tallet. Det førte fram til en stortingsmelding om veteraner 2008, som de seks mest berørte departementene sto bak. Den ble fulgt opp med en handlingsplan i 2011, som inneholder 126 tiltak som skal iverksettes i perioden 2011-2013.

Denne planen ligger til grunn for det arbeidet vi gjør nå. Mye har blitt gjennomført, men mye arbeid står fortsatt igjen før veteranene får den støtten og anerkjennelsen de trenger. Det er viktig for dem, men det er også viktig for deres familier, som ofte ikke får den plassen de fortjener i denne diskusjonen.

Og det bringer meg over til mitt siste tema som handler om ivaretakelse av familiene.

3. Ivaretakelse av familiene

For vi skal huske på at samfunnsansvaret ikke bare handler om veteranene, det handler også om de som står dem nær. Foreldre, kjærester, ektefeller, barn, venner. De tar en stor del av belastningen. Også de får livet sitt forandret. Tiden før, under og etter tjenesten, er vanskelig også for dem. Usikkerheten og engstelsen de lever med, kan komme til overflaten hjemme, på jobb, i barnehagen og på skolen.

Tiden etter hjemkomst kan bli en vanskelig situasjon som mange trenger hjelp til å takle. Her trenger vi mer kunnskap, flere som bryr seg og flere som snakker sammen over profesjonsgrensene.

Forsvaret har en egen familiepolitikk, som jeg ikke skal gå i detalj på her. Jeg skal bare nevne at Forsvaret laget et eget familiedirektiv i 2006, som ble revidert i 2009 og det ble også utgitt en egen veiledning til direktivet i 2010. Her legges det føringer for hvordan avdelingene skal gjennomføre familiepolitikken i Forsvaret. Og la meg nevne noen av de tiltakene som omfattes av den;

Det har vært et mål at disponeringsrundene skal bli mer forutsigbare, og her har Forsvaret gjort en god del. Offiserer kan, ved spesielle behov, dele en kontingent mellom seg, slik at to offiserer tar 3 måneder hver av en 6 måneders kontingent. Da kan småbarnsfamilier lettere ta ops oppdrag, på grunn av mindre fravær fra hjemmet.

Det gis et utvidet familietillegg på kr 6 000 per måned til familier der en av ektefellene er ute i internasjonale operasjoner. Soldatene opparbeider 7 dager fri hver måned og fire tariffestede hjemreiser pr år. Det er også avtalt at statlig tilsatte som har omsorg for barn, og hvor ektefellen tjenestegjør i internasjonale operasjoner, skal få dobbelt antall sykedager ved barns sykdom.

Det er etablert familiekoordinatorer på hver avdeling, det vil si ca 85 stykker. Det gjennomføres jevnlige forberedelseskurs for familiene, som skal gi bedre samtale, bedre samarbeid og bedre samliv. Og det er utgitt en arbeidsbok til barnefamilier og en egen bok til alle pårørende.

Vi har kommet et stykke på vei, men vi skal videre. Jeg har dessverre ikke anledning til å være tilstede under hele denne konferansen, men jeg ser fram til å høre om innleggene og diskusjonene i etterkant. Jeg tror dere kan komme med veldig gode innspill til oss i forsvarssektoren, fordi dere er opptatt av de som reiser ut, og av å ta vare på dem og deres familier. Jeg vet at mange av dere jobber med andre profesjoner som reiser ut i internasjonale oppdrag. Dette handler ikke bare om soldatene, men også om bistandsarbeidere, jurister, diplomater, leger og andre. Mye av det jeg har sagt her, gjelder også for dem. Og fordi disse gruppene har så mye felles, har vi mye å lære av hverandre.

Jeg håper dere vil bruke tiden godt, at dere vil ha utbytte av det som blir sagt her fra talerstolen, og ikke minst av å snakke med hverandre. For det er det vi lærer mest av.

Lykke til med konferansen og takk for oppmerksomheten.