Et forsvar for vår tid

Foredrag i Oslo Militære Samfund 16. april 2012
Statssekretær Roger Ingebrigtsen

Sjekkes mot fremføring.

Kjære venner av Forsvaret,
Jeg er her i dag for å presentere den nye langtidsplanen for forsvarssektoren. Det er en hyggelig oppgave. Vi har et forsvar som er i godt skikk og som de kommende årene vil bli enda bedre. Derfor er jeg stolt og glad for å presentere hovedlinjene i Forsvarets fremtidige utvikling for denne høyst kompetente forsamlingen.

Et godt utgangpunkt
Det første som er gledelig er at utgangspunktet for Forsvaret er så bra. Ti års omstilling fra den kalde krigens invasjonsforsvar til et nytt innsatsforsvar er fullført med meget vellykket resultat. Det skal ikke stikkes under en stol at det siste tiåret har vært en svært krevende tid for Forsvarets ansatte. Mange har opplevd store og vedvarende utfordringer, for noens del også periodevis usikkerhet om egen avdelings fremtid og lokalisering. Samtidig er det grunn til å merke seg at omleggingen har foregått parallelt med at Forsvaret har drevet kontinuerlig suverenitetshevdelse i norske nærområder og ytt viktige bidrag i krevende utenlandsoperasjoner. Vi har altså slett ikke tatt noen pause i operativ virksomhet for å legge om organisasjonen – tvert om har vi levert på høyeste nivå samtidig som vi har reformert organisasjonen fra topp til bunn.

Jeg vil gi stor honnør til de kvinner og menn som har gjennomført den største og mest vellykkede omleggingen i offentlig sektor i moderne tid. Jeg vet ikke om noen annen offentlig sektor kunne klart det samme. Dere skal være klar over hvilken legitimitet og troverdighet dette har gitt oss i den skarpe konkurransen om etterspurte budsjettmidler til ulike aktverdige formål. Forsvaret har vist – og viser – at det både har leveringsevne og er omstillingsdyktig. Med en slik organisasjon i ryggen er det en takknemlig oppgave å være politiker.

Dernest har vi oppfylt de økonomiske forutsetningene i forrige langtidsplan. Forutsetningene var basert på en gjensidig avtale: Hvis Forsvaret kunne hente ut effektiviseringsgevinster på 2,75 mrd. 2008-kroner, skulle regjeringen tilføre friske midler tilsvarende 800 mill. 2008-kroner. Begge forutsetninger ble oppfylt. Resultatet er at vi i dag har et forsvar i balanse og med høy operativ evne. Regjeringen har levert, og Forsvaret har levert. Det legger det best mulige grunnlaget for en ny langtidsplan.

De neste årene vil Forsvarets stridsevne økes ytterligere. Vi vil anskaffe verdens mest moderne kampfly i et tilstrekkelig antall til å ivareta Norges interesser i våre store interesseområder. Vi vil øke Hærens reaksjonsevne og fleksibilitet samtidig som vi beholder brigaderammen med tre manøverbataljoner. Vi beholder og styrker vernepliktens rolle samtidig som innslaget av fast personell i Hæren øker. Vi sikrer et heimevern med lokalt nærvær og med tilstrekkelig volum og øvelsesnivå til å kunne yte viktige bidrag både i sikkerhetspolitiske kriser og som bistand til det sivile samfunn i andre krisesituasjoner. Vi vil fortsette utviklingen av Europas mest moderne marine.

Så vet jeg at det sitter noen i salen som ikke er helt overbevist. For er ikke dagens forsvar mye mindre i volum enn det var i den kalde krigens storhetstid? Og er det ikke fortsatt utfordringer i organisasjonen? Burde ikke samfunnet avsatt enda større ressurser til forsvarsformål?

Til disse vil jeg først si at vi har utviklet et forsvar som har moderne operative evner tilpasset dagens komplekse trusselbilde. Selv om Forsvarets grunnleggende funksjoner ligger fast, må hver generasjon tilpasse Forsvaret etter tidens behov. Det er et stort ansvar. Mellomkrigstidens generasjon feilet – i 1940 var Forsvaret ute av takt med tidens krav. Etterkrigsgenerasjonen handlet rett: Under den kalde krigen hadde vi et invasjonsforsvar som svarte til denne epokens utfordringer. På samme måte må vår generasjon forholde seg til vår tids utfordringer. Vi trenger et forsvar som er fleksibelt og innsatsklart og kan respondere raskt og med stor kraft på et bredt spekter av utfordringer. Med andre ord: Vi må utvikle et forsvar for vår tid. Og det er det vi gjør.

Dernest vil jeg oppfordre til å kaste et blikk utenfor Norges grenser. Resten av Europa er sterkt preget av den globale økonomiske krisen og problemene i euro-sonen. De fleste av våre europeiske partnere har startet på en ny runde med dype kutt i forsvars-organisasjonene. Selv Storbritannia skjærer til beinet.

I et europeisk perspektiv er Norge enestående. Vi bygger opp der andre bygger ned. Norge er nå et av de landene som bruker mest på forsvarsformål per innbygger i Europa – avhengig av hvordan man regner ligger vi enten helt på topp eller i toppen. Norges forsvar er med andre ord i en privilegert situasjon. Det skyldes en ansvarlig økonomisk politikk som gir tilstrekkelig handlingsrom til å satse på Forsvaret, en regjering og et storting som er bevisste på ansvaret for å holde oss med et sterkt forsvar, samt ikke minst en forsvarsorganisasjon som har vist seg tilliten verdig gjennom å gjøre god bruk av de ressursene det har fått til rådighet.

Forsvar av Norge
La meg si litt om de forsvarspolitiske grunnforutsetningene. I den nye langtidsplanen har vi lagt vekt på å formidle tydelig hvorfor vi trenger et forsvar.

Forsvarets fremste oppgave er å forebygge angrep på norsk suverenitet. Gjennom tilstedeværelse og troverdige maktmidler skal Forsvaret utgjøre en krigsforebyggende terskel som beskytter Norges befolkning, territorium og interesser fra ytre anslag og press. NATO-medlemskapet er en grunnleggende del av en slik terskel. En aggressor skal vite at et angrep på Norge vil bli møtt med resolutt slagkraft og ha en uakseptabelt høy risiko og kostnad. Forsvaret skal med andre ord sørge for at alvorlige trusler mot norsk sikkerhet ikke oppstår ved å vise at vi kan bite fra oss om det trengs.

For å gjøre dette helt klart har vi formulert dette som oppgave nummer én for Forsvaret: “Utgjøre en krigsforebyggende terskel med basis i NATO-medlemskapet”. Og vi har omformulert den påfølgende oppgaven slik at den nå lyder: “Forsvare Norge og allierte mot alvorlige trusler, anslag og angrep, innen rammen av NATOs kollektive forsvar”.

Noen i salen vil tenke at dette er da slett ikke noe nytt. Dette er det vi i tidligere tider kalte avskrekking. Og det er helt riktig. På mange måter uttrykker vi det åpenbare: Den grunnleggende eksistensberettigelsen for et forsvar er å forsvare oss og det vi er glad i – for alt vi har og alt vi er. Det nye er at vi sier dette enda mer utvetydig enn det har vært uttrykt de seneste årene. Dere i salen har nok visst det hele tiden. Men de unge både i og utenfor Forsvaret trengte å bli minnet på det. Derfor er vi tydelige på Forsvarets krigsforebyggende funksjon.

Internasjonalt medansvar
Den økte vekten på Forsvarets grunnleggende funksjon i å sikre landet mot ekstern aggresjon vil likevel ikke si at vi viker unna vårt ansvar for en tryggere verden. I dagens globaliserte verden må sikkerhet og trygghet betraktes i et bred internasjonalt perspektiv. Det er i Norges interesse å bidra til internasjonal fred og stabilitet ved å delta i innsats for å opprettholde en FN-ledet internasjonal rettsorden, forsvare menneskerettigheter og styrke mellomstatlig samarbeid. I Norges internasjonale innsats på disse områdene utgjør Forsvaret et vesentlig element. Forsvarets internasjonale styrkebidrag demonstrerer Norges evne og vilje til å ivareta våre forpliktelser, viser internasjonal solidaritet og bidrar til byrdefordeling.

Etter mange år med tunge bidrag i Afghanistan, vil imidlertid både Forsvarets og NATOs innsats i større grad dreies mot egne nærområder i tiden som kommer. Dels fordi oppdraget i Afghanistan går mot slutten og dels fordi det er behov for å videreutvikle andre egenskaper i vårt forsvar. Dette vil også omfatte mer øving nasjonalt og sammen med våre allierte i nordområdene.

I de kommende årene ser vi derfor for oss at omfanget på norske utenlandsbidrag vil reduseres. Og når vi deltar ute, vil vi vil i større grad søke å gjenreise vårt engasjement i FN-operasjoner. Men la det være helt klart: Hvis det skulle oppstå en alvorlig situasjon som gjør det nødvendig for det internasjonale samfunn å stille med tunge bidrag på kort varsel, er vi rede til å ta vår del av ansvaret sammen med allierte og partnere. Vi gjorde det i Libya, og vi kan gjøre det igjen. En trygg verden krever vilje og evne til å bidra hvis det trengs.

Våre omgivelser
Hvis vi nå løfter blikket et øyeblikk og ser på våre internasjonale omgivelser, hva er situasjonen?

Jeg har allerede berørt den internasjonale økonomiske krisen, og euro-krisen i vårt eget nabolag. Reduksjonene i medlemslandenes forsvarsbevilgninger som følge av den økonomiske krisen er en betydelig utfordring for NATO.

Videre gjør den dynamiske utviklingen i Asia og Stillehavsregionen, spesielt Kina, at USA retter mer oppmerksomhet mot denne regionen. Dette medfører at Europa får mindre oppmerksomhet. Europeiske land må i fremtiden regne med å ta en større del av alliansens byrde i det kollektive forsvaret. NATO forblir hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk. I årene som kommer vil det være avgjørende at det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet videreføres og utvikles.

For Norge er det særlig viktig å ivareta egne interesser i nærområdene, ikke minst i nordområdene. Det innebærer å ivareta NATOs nærvær og fortsette samarbeidet med Russland og de andre naboene i nordområdene og Arktis. For Norge er det av særlig interesse å bidra til godt samarbeid mellom Russland og det vestlige sikkerhetsfellesskap. Dette er viktig både for den internasjonale utvikling generelt og for stabiliteten i våre nærområder spesielt.

Kombinasjonen av russiske stormaktsambisjoner, interesser i nordområdene og militære opprustning innebærer at stabiliteten i nord kan bli utfordret i fremtiden. For å bidra til forutsigbarhet og stabilitet vil Norge videreføre et høyt nivå for militær tilstedeværelse i nord.

En rekke brede internasjonale trender bidrar til usikkerhet om hvilke sikkerhetspolitiske utfordringer Norge vil stå overfor i fremtiden. Blant disse er den fortsatte globaliseringen, fremveksten av nye stormakter og økonomisk maktforskyvning.

Forholdet mellom USA og Kina vil ha stor betydning for det internasjonale sikkerhetspolitiske klimaet. Kina er i dag verdens nest største økonomi og verdens største eksportnasjon. USA er fortsatt ledende hva angår global politisk og militær innflytelse. Kinas økonomiske vekst legger imidlertid grunnlag for en omfattende modernisering av landets styrker.

Spredning av masseødeleggelsesvåpen er en vedvarende trussel mot internasjonal sikkerhet og stabilitet. Særlig har Iran og Nord-Korea lenge vakt bekymring. Flere land som kan stå på terskelen til å anskaffe kjernefysiske våpen, har også kommet langt i utviklingen av langtrekkende missiler. Dette er en viktig bakgrunn for NATOs utvikling av missilforsvar.

Terrorisme er en kontinuerlig trussel som har fått global utbredelse. Internasjonal terrorisme med utspring i militante islamistiske miljøer er fortsatt den mest fremtredende trusselen, men vi ser i økende grad at også andre ideologiske strømninger kan være opphav til terrorhandlinger.

For å oppsummere: Ingen vet hvordan morgendagen vil se ut. Men vi vet at den vil stille høye krav til vår evne til å respondere raskt på ulike typer utfordringer. Ved behov for militær maktanvendelse er det avgjørende med et moderne og tilpasningsdyktig forsvar.

Bistand til det sivile samfunn
Terrorangrepene 22. juli satte et kraftig søkelys på beredskapen i Norge og Forsvarets rolle i denne. Ansvarsfordelingen mellom politi og forsvar er helt klar. Det er politiets oppgave å håndtere kriser og terroranslag på norsk jord, mens Forsvaret skal kunne bistå på anmodning. Når vi nå i kjølvannet av 22. juli gjennomgår Norges samlede sivilberedskap med et kritisk blikk, er det naturlig at Forsvarets sivile bistandsrolle vil kunne få en tydeligere profil enn tidligere. Spesielt HM Kongens Garde, Heimevernet og helikoptrene på Rygge vil i enda større grad enn tidligere ha sivil krisebistand som en del av sine oppgaver.

Et moderne innsatsforsvar
Vi har i dag et robust og fremtidsrettet forsvar med dyktig personell, avansert materiell, stor slagkraft og høy reaksjonsevne. Forsvaret er fleksibelt nok til å håndtere en rekke ulike scenarier både hjemme og ute, og smidig nok til å moderniseres løpende i takt med den sikkerhetspolitiske og teknologiske utviklingen. Vi har nå et solid fundament å bygge videre på, og kan i større grad gjøre endringer fordi det er klokt og fremtidsrettet, og ikke fordi vi er tvunget til det.

Hovedinnretningen for Forsvaret i årene som kommer er på mange områder lagt. Vi har vårt operative hovedkvarter på Reitan. Hæren er solid etablert i sør og i nord. Sjøforsvaret har moderne fartøyer med hovedbaser på Vestlandet og i Nordland. I den langtidsplanen som nå legges fram, følger regjeringen opp sitt løfte om å gå gjennom og optimalisere Luftforsvarets basestruktur. Vi skal forberede innfasing av nye kampfly og videreutvikle luftkommando- og kontrollstrukturen, og vi går inn for å styrke Forsvaret ytterligere innen Hæren, Heimevernet, cyber og etterretning.

I resten av foredraget skal jeg gå nærmere inn på noen av disse temaene. La meg også understreke at langtidsplanen er basert på råd fra forsvarssjefen basert på grundige militærfaglige utredninger. Svært mange av forsvarssjefens råd er fulgt, men på enkelte felter har en politisk helhetsvurdering ført til noe justerte konklusjoner. Slik viser langtidsplanen både at regjeringen har stor respekt for forsvarssjefens militærfaglige råd, men også at forsvarssjefens råd ikke var politisk diktert – forsvarssjefen har levert en uavhengig faglig vurdering som i etterkant er underkastet politisk behandling og avveining. Det er slik det skal være.

Bedre Hær, godt trent Heimevern
Regjeringen ønsker som nevnt å styrke Hærens reaksjonsevne og fleksibilitet. I Troms skal brigadens 2. bataljon opprettholdes. I tillegg skal Panserbataljonen videreutvikles med en større andel vervet personell i kombinasjon med vernepliktige mannskaper. Samtidig vil også Telemark bataljon få et innslag av vernepliktige. Dermed beholder vi en fullverdig brigadestruktur med tre manøverbataljoner. Vi har også funnet en god kombinasjon av verneplikt og vervet personell som gir rom for både høy reaksjonsevne og for å benytte den unike ressursen som verneplikten utgjør. Denne kombinasjonen åpner også for større utholdenhet gjennom en hærreserve. Samlet bidrar dette vesentlig til å videreføre og styrke den krigsforebyggende terskelen på landterritoriet.

Heimevernet trenger lokal nærhet for å bidra i krisehåndtering både i krig og fred. Derfor går regjeringen inn for at Heimevernet beholder sin størrelse og alle sine 11 distrikter. Samtidig vil vi tilpasse styrkestrukturen noe med om lag 42 000 soldater i områdestrukturen og om lag 3 000 i innsatsstyrkene. Slik skal vi sikre en best mulig balanse mellom områdestyrker som kan stille med et høyt antall personell og innsatsstyrker som kan løse en større bredde av oppdrag og forsterke det øvrige Heimevernet ved behov.

Heimevernet skal utvikles videre med et sterkt fokus på oppdragsløsning innen vakthold og sikring, men også evnen til nasjonal krisehåndtering og oppdragene med sivil-militært samarbeid. Regjeringen tar sikte på å øke treningen gradvis for områdestyrkene og videreføre dagens høye treningsnivå for innsatsstyrkene.

Cyber og etterretning
Angrep i det digitale rom – eller cyber – er en av de truslene som har vokst sterkest de senere år. Trusselen går hånd i hånd med en stadig økning i bruken av digital teknologi i praktisk talt alle samfunnssektorer, Forsvaret inkludert. Avanserte samfunn som vårt eget blir derfor stadig mer sårbare for digitale anslag. Både statlige og ikke-statlige aktører gjennomfører omfattende digitale operasjoner, blant annet for å få tilgang til sensitiv informasjon i andre land.

Dette er et felt der forebygging er viktig, men ikke tilstrekkelig. I motsetning til andre områder, er nemlig cyber et felt der vi utsettes for forsøk på inntrengning hver eneste dag. Vi kan dessuten regne med at operasjoner rettet mot motpartens digitale kapasiteter vil være en selvfølgelig og integrert del av fremtidige militære konflikter. Truslene innen cyber er kommet for å bli, og de vil bli stadig viktigere i fremtiden.

I forsvarssammenheng innebærer dette at cyber må betraktes som et operasjons- og trusselområde på lik linje med luft, land og sjø. Et forsvar uten kapasiteter innenfor cyber vil i fremtiden være like utenkelig som et forsvar uten marinefartøyer eller uten fly. Vi er avhengige av å kunne utnytte det digitale rom for egne operasjoner, etterretning og overvåkning, og vi må kunne forsvare oss mot spionasje og dataangrep. Derfor vil regjeringen styrke Forsvarets kapasiteter både innenfor cyber og etterretning.

De beste – på rett plass
Gjennom det siste tiåret har Forsvaret gjennomført en massiv omstilling av struktur og materiell. Men gevinstene av denne moderniseringen kan bare hentes ut om vi legger til en tredje avgjørende forutsetning: personellet.

Det stilles andre krav til personell og kompetanse i det moderne innsatsforsvaret enn i det tidligere invasjonsforsvaret. Nye oppgaver, avanserte systemer og komplekse operasjoner må møtes med en økt satsning på menneskene som skal mestre dem.

Dagens arbeidsmarked innebærer stor konkurranse om arbeidskraft, og en rekke kategorier av kompetanse i Forsvaret er svært ettertraktet i det sivile arbeidsmarkedet. Dette gjelder spesielt teknisk kompetanse. Dette stiller endrede og nye krav til forsvarssektoren som arbeidsgiver. Vi må sørge for at Forsvaret er best mulig i stand til å rekruttere, beholde, videreutvikle og ivareta sitt personell.

Forsvarssektoren må rekruttere et mangfold som møter innsatsforsvarets behov for en større bredde i bakgrunn, ferdigheter, egenskaper og erfaringer blant de ansatte. Vi skal tiltrekke oss de beste og plassere dem på rett sted. Det vil si at vi må være i stand til å anerkjenne og utnytte fordelene som ligger i personellets forskjellige evner og kompetanse. Tjeneste som geværmann i et infanterilag stiller andre krav enn tjeneste som computerekspert i cyberforsvaret. Ledelse i strid krever en annen kompetanse enn ledelse av et regnskapskontor. Vi kan ikke drive personellutvikling etter samme prinsipper som enhetsstøvelen og legge til grunn at én type skal passe til alle formål.

De kommende årene vil vi gjennomføre en reform av personell- og kompetanseutviklingen. Dette vil være en av de viktigeste strategiske satsingene i sektoren framover og en stortingsmelding om temaet vil bli lagt frem innen årsskiftet.

Modernisering av førstegangstjenesten
Verneplikten er, og vil fortsatt være, Forsvarets fundament. Den er en forutsetning for å sikre bred rekruttering og et forsvar som gjenspeiler befolkningen. Førstegangstjenesten skal ytterligere tilpasses det moderne innsatsforsvarets faktiske behov. Regjeringen vil gjøre førstegangstjenesten mer fleksibel for å kunne utnytte den enkeltes kompetanse og ambisjoner enda bedre, samtidig som Forsvarets krav til kvalitet og håndtering av stadig mer komplekse systemer ivaretas. Det vil derfor åpnes for en større grad av differensiert førstegangstjeneste i Hæren. Luftforsvaret og Sjøforsvaret vil videreutvikle verneplikten innenfor dagens 12-måneders tjeneste. For å gjøre verneplikten enda mer attraktiv, går regjeringen inn for å styrke incentivene utover gratis og attraktiv utdanning.

Det er en grunnleggende verdi i det norske samfunn at rettigheter og plikter er uavhengig av kjønn. Det er ute av takt med tiden at verneplikten er fortsatt basert på kjønn og derfor ulik for menn og kvinner. Ut fra et rettighets- og pliktperspektiv, så vel som forsvarssektorens faktiske kompetansebehov, vil derfor en kjønnsnøytral verneplikt vurderes, basert blant annet på erfaringene som nå høstes i forbindelse med sesjonsplikt for kvinner.

Nye kampfly
Nye kampfly er Forsvarets største materiellinvesteringen noensinne. Det er også den største enkeltinvesteringen vi gjør i egen trygghet, både for oss og kommende generasjoner. I 1977 bestemte Norge at vi skulle investere i et moderne jagerfly. Det var en fremsynt beslutning. Gjennom snart 35 år har F-16 vist seg å være uunnværlig for å ivareta landets sikkerhet og suverenitet.

Hver generasjon plikter å gjøre de riktige valgene for sin tid. Nå ligger dette ansvaret på oss. Dagens kampfly nærmer seg slutten av sin levetid. På samme måte som i 1977, foretar vi nå en stor og nødvendig investering for vår og våre etterkommeres sikkerhet.

F-35 er ikke bare en erstatning for et aldrende kampfly. Det er en ny, høyteknologisk plattform for hele Forsvaret. I tillegg til å være neste generasjon kampfly med overlegne egenskaper hva gjelder slagkraft og evnen til å unngå radardeteksjon, vil flyets evne til sanntids innhenting og formidling av informasjon for etterretning og overvåking tilføre Forsvaret helt nye kapasiteter. Knyttet sammen med andre kapasiteter i nettverk vil F-35 styrke hele Forsvarets forutsetninger for å operere i et stadig mer komplekst stridsmiljø både hjemme og ute.

Vi skal sikre at Norge også i fremtiden skal kunne gripe raskt og effektivt inn ved hendelser over de store land- og havområdene vi rår over. F-35 er viktig for å hevde norsk suverenitet og skape en krigsforebyggende terskel.

I langtidsplanen legger regjeringen frem en helhetlig finansieringsplan for kampflyanskaffelsen. Denne inkluderer en midlertidig økning av forsvarsrammen med 22–28 mrd. kroner fordelt over hele anskaffelsesperioden. Ved utløpet av fireårsperioden 2013–2016 vil forsvarsbudsjettet derfor ligge tre milliarder kroner høyere enn 2012-budsjettet som en konsekvens av de midlertidige økningene til kampflyanskaffelsen.

Regjeringens forsvarsambisjon står fast. En struktur på 48 kampfly, i tillegg til de fire treningsflyene som ble besluttet anskaffet i 2011, oppfyller denne ambisjonen. Endelig beslutning om anskaffelse av de siste seks kampflyene tas etter bestillingen av de første 42 kampflyene (i tillegg til de fire treningsflyene).

Hvis vi skulle anskaffet alle kampflyene over en kort periode, ville det spist opp handlingsrommet i hele statsbudsjettet i årene med høyest kostnad. For å jevne ut den budsjettmessige belastningen og gi en betalingsprofil uten ekstreme topper, vil regjeringen derfor gjennomføre anskaffelsen av flyene over noen flere år enn det som tidligere har vært lagt til grunn. Konkret vurderes det å fremskynde den allerede vedtatte anskaffelsen av fire treningsfly, ved å anskaffe to av flyene ett år tidligere, allerede i 2015. De to øvrige vil da leveres i 2016. Det er videre aktuelt å fremskynde oppstarten av hovedanskaffelsen fra 2018 til 2017, samtidig som anskaffelsesperioden planlegges forlenget frem mot 2023–2024.

Noen har vært bekymret for at de nye kampflyene vil bli en gjøkunge som vil gå på bekostning av nødvendige fornyingsbehov i resten av Forsvaret. Med en midlertidig økning av forsvarsrammen og en fornuftig fordeling av anskaffelsen over flere år, vil dette være en utfordring vi håndterer.

I media har det versert mange spekulasjoner omkring de totale kostnadene knyttet til kampflyanskaffelsen. Jeg kan berolige forsamlingen med at slike bekymringer er gjort til skamme. Da regjeringen i fjor ba Stortinget om fullmakt til å anskaffe fire treningsfly ble det angitt en oppdatert kostnadsramme for hele investeringen på 61 mrd. kroner (reelle 2011-kroner). En fornyet kostnadsoppdatering som fremlegges i denne langtidsplanen viser at dette nivået ligger fast. Levetidskostnadene er derimot redusert med 10 prosent i forhold til beregningene i 2008. Og disse tallene er eksternt kvalitetssikret i tråd med Finansdepartementets retningslinjer.

Det vil selvsagt ikke si at kampflyene blir billige. Tvert om utgjør anskaffelsen et massivt økonomisk løft for landet vårt. Men vi kjøper ikke nye kampfly fordi de er så billige – vi gjør det for å skape trygghet for Norge i en generasjon fremover. Og kostnadene er slett ikke ute av kontroll, slik enkelte utenforstående kommentatorer vil ha befolkningen til å tro. Vi vil få verdens mest avanserte kampfly til den kostnad vi har lagt til grunn. Og vi får den kapasiteten vi betaler for.

Endringer i Luftforsvarets basestruktur
Anskaffelsen av nye kampfly gjør det naturlig å se på Luftforsvarets basestruktur og organisasjon for å redusere driftskostnadene og frigi ressurser til den operative virksomheten. Dette vil oppnås ved å konsentrere Luftforsvarets hovedvirksomhet til enkelte baser og i større grad å rendyrke kompetansemiljøer.

Etter grundige utredninger over flere år har regjeringen bestemt at hovedbasen for nye kampfly skal legges til Ørland. I tillegg skal det etableres en fremskutt operasjonsbase på Evenes med permanent tilstedeværelse av kampfly for å ivareta suverenitetshevdelse gjennom QRA (Quick Reaction Alert), og for å ha kortere reaksjonstid i nordområdene. Den fremskutte operasjonsbasen vil også benyttes for trening og øving. Dette er en løsning som totalt sett gir best sikkerhetspolitisk effekt innenfor tilfredsstillende økonomiske rammer. I tillegg er det den løsningen som har best utviklingsmuligheter på sikt.

Luftkontroll- og varslingsvirksomheten på Sørreisa vil bli videreført og får tilført skolevirksomhet fra Mågerø. Driften på Mågerø foreslås lagt ned. Med dagens teknologi og innretning på Forsvaret er det ikke lenger nødvendig og kostnadseffektivt å ha flere kontroll- og varslingsstasjoner med dupliserende oppgaver. Det legges opp til å opprette et luftoperasjonssenter i tilknytning til Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan, der blant annet personell fra Mågerø vil inngå som en viktig ressurs. Dette luftoperasjonssenteret vil også bidra til den ønskede robustheten for kontroll- og varslingsvirksomheten.

Luftforsvarets ledelse har vært midlertidig basert på Rygge. Regjeringen foreslår at luftforsvarsledelsen og inspektoratene flytter til Reitan. Dette vil gi sterkere tilknytning mellom Luftforsvarets ledelse og Forsvarets operative hovedkvarter. For Rygges del vil redningshelikopter og et helikopterdetasjement med taktiske transporthelikoptre bli værende, men Rygge som militær flystasjon vil legges ned.
I sum er det regjeringens syn at disse base- og strukturgrepene vil gi et mer effektivt og fleksibelt luftforsvar som er tilpasset innfasingen av de nye kampflyene.

Et forsvar for vår tid
Den nye langtidsplanen for Forsvaret handler om videreutviklingen av innsatsforsvaret. Den tar vare på det beste av det som er oppnådd, den viderefører moderniseringen og den fortsetter å styrke Forsvarets operative evne. Forsvaret forvalter betydelige ressurser på vegne av samfunnet. Vi skal fortsette å sørge for at vi får mest mulig forsvar – og best mulig sikkerhet for landet – ut av hver krone.

Regjeringen legger et langsiktig perspektiv til grunn for forsvarspolitikken. Når forsvaret skal utformes har vi et tungt ansvar overfor den oppvoksende generasjonen. Beslutninger i dag skaper forsvaret i morgen. Forsømmelser i dag kan skape fremtidige hull.

Vi skal ha et forsvar som er en forsikring for egen trygghet og våre barns fremtid.

Vi skal ha et forsvar for vår tid.