Flyene som styrker forsvarsevnen

Av forsvarsminister Espen Barth Eide
Publisert i Klassekampen 13. juni 2012

Anskaffelsen av F-35 fly vil innebære en betydelig styrking av den norske forsvarsevnen. En samlet forsvars- og utenrikskomité i Stortinget har blitt enig om vår tids største, og kanskje viktigste, forsvarsanskaffelse – kampflyene. Denne uken behandles saken i Stortinget.

Jeg har med interesse fulgt debatten om kampflyanskaffelsen i Klassekampen. Jeg ser at det i fredsbevegelsen står en debatt mellom de som ikke ønsker noe nytt kampfly i det hele tatt, og de som vil ha et annet fly enn det vi til slutt valgte. Det gleder meg at det i debatten i Klassekampen er interesse for selve flyanskaffelsen, og ikke bare hvor i Nord-Norge noen av flyene skal parkeres. Jeg vil dog fremheve noen sentrale momenter som har kommet litt i skyggen, men som sto helt sentralt da vi valgte satse på F-35.

Hovedutfordringen vi la til grunn for alle kandidatene i det norske kampflyprogrammet var hvordan man best skal sikre norsk frihet og selvstendighet som en del av det bredere norske forsvaret. Regjeringen ser det å bygge en krigsforebyggende terskel som forsvarets hovedformål, og kampflyanskaffelsen hører hjemme i denne sammenhengen. Derfor må en trusselvurdering som legger til grunn at andre stater kan komme til å bruke militær makt mot Norge stå i sentrum for analysen, herunder den teknologi en potensiell motstander disponerer eller forventes å skaffe seg i nær fremtid. Alle kandidatene i denne konkurransen ble vurdert på lik basis og satt overfor de samme utfordringene og vurdert ut fra hvor godt de løste disse. Kriteriene representerte ikke noen ambisjon om "snikangrep dypt inne på fiendtlig territorium" som enkelte hevder. Kriteriene inkluderte selvsagt heller ikke bruk av kjernevåpen, noe som overhodet ikke er aktuelt for Norge, verken nå eller i fremtiden. Vi kjøper heller ikke den teknologien som vi måtte ha hatt dersom vi skulle ha funnet på noe slikt. Våre F-35 vil ikke bli satt opp for å bære slike våpen, noe vi heller aldri gjorde for F-16.

F-35 viste seg gjennom denne prosessen å være det suverent beste alternativet for Norge. F-35 vil tilby en sterkt bedret kapasitet sammenlignet med dagens F-16. Overlegen sensorkapasitet, rekkevidde og evne til å forbli uoppdaget vil gjøre flyet i stand til å forsvare norsk luftrom mye bedre enn dagens fly. Også i luft-til-bakke rollen, f.eks. i form av støtte til land- og sjøstyrker, representerer F-35 et kvantesprang. F-35 vil bli det første kampflyet som har de nødvendige kapasitetene til å gjennomføre slike operasjoner bygget inn i selve flyet. Andre kandidater hadde ikke denne evnen, noe heller ikke F-16 har i dag. I stedet må man henge nødvendige sensorer, våpen og selvforsvarssystemer utenpå flykroppen, noe som igjen reduserer flyets fart, rekkevidde og manøvreringsevne og øke dets synlighet på radar. F-35, som har alle slike systemer innebygget i flykroppen, omgår denne problematikken, og kan derfor løse begge oppdrag like bra samtidig. Når sett i sammenheng med flyets sterkt forbedrede evne til å hente inn og dele informasjon sammenlignet med dagens løsninger fører anskaffelsen av F-35 derfor til en betydelig styrking av forsvarsevnen.

Alle moderne kampfly, uansett produsent, er bygget og opereres som multirollefly. Dette betyr at de er tenkt å kunne både angripe og forsvare seg mot andre moderne fly og mot bakketrusler, enten på egen hånd eller sammen med andre styrker. Den svenske forkortelsen JAS i JAS Gripen, for eksempel, som enkelte i fredsbevegelsen nå synes å foretrekke, står for Jakt (jagerfly), Attack (angrep) og Spaning (informasjonsinnhentning). Det samme er tilfelle for alle andre fly vi vurderte. Det skillet som blant annet trekkes opp i Klassekampen mellom «forsvarsfly» og «angrepsfly,» er derfor kunstig. Alle moderne kampfly er i utgangspunktet begge deler, men skiller seg fra hverandre på hvor godt de løser disse oppdragene. Selv om vi forsvarer oss i strategisk forstand, kan det jo godt oppstå en situasjon der vi vil angripe fremmede styrker som prøver å etablere seg på norsk territorium.

Debatten om nye kampfly handler derfor ikke om «angrep» eller «forsvar», men snarere om hvilket ambisjonsnivå som legges til grunn for fremtidens norske kampflyvåpen. Hvor alvorlige trusler vil vi at norske kampfly skal være i stand til å møte?

Vurderingen fra regjeringens side er at listen må ligge høyt. Vi kan ikke vite om sikkerhetssituasjonen rundt Norge vil være den samme om 30 til 40 år som den er i dag. Utfordringen for regjeringen for Forsvaret og for meg som statsråd, er å sørge for at man er best mulig forberedt for slike fremtidige endringer. I det arbeidet er anskaffelsen av en moderne og fremtidsrettet kampflykapasitet en hjørnestein.

Det vil fortsatt være kritikere som mener at ambisjonsnivået burde være lavere. Om man legger til grunn at man aldri vil ha behov for å forsvare Norge mot en motstander med moderne våpen, men kun skal ut i internasjonale operasjoner mot asymmetriske motstandere, vil jo selvfølgelig kravene bli dertil enklere, og færre og mindre avanserte fly ville kunne løse de gjenværende fredstidsoppdragene. Dersom vi kun skal bruke flyene i operasjoner som i Libya eller Afghanistan, der den siden vi tilhører gjerne har fullstendig herredømme i lufta, kunne vi både kjøpt langt færre, og vi kunne ha valgt et annet fly. Det er først og fremst når man legger inn de tyngste, nasjonale forsvarsscenariene at femtegenerasjonsflyet F-35 fremstår som suverent overlegent.

Stortinget har gitt sin tilslutning til en solid, militærfaglig vurdering, basert på et klart politisk ønske om å sette forsvaret av vårt eget land i sentrum. Det er jeg glad for.

For regjeringen er det viktig at Forsvaret er i stand til å løse både dagens og fremtidens utfordringer, og at de midlene som blir stilt til rådighet for dette formålet forvaltes best mulig. En svært grundig prosess har konkludert med at F-35 er den beste løsningen for en fremtidig norsk kampflykapasitet, og som best vil bidra til å styrke den norske forsvarsevnen. Som forsvarsminister er jeg trygg på at vi med dette har lagt det nødvendige grunnlaget for at Norge også i fremtiden skal ha et av Europas mest moderne og effektive forsvar.