Forsvarets utfordringer

Av forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen
Bergen Militære Samfunn, 16. oktober 2012

Kjære alle sammen, kjære forsvarsvenner,

Det er alltid godt å komme hjem til Bergen. Det er godt å være i en by som fortsetter å være et kraftsentrum i vårt forsvar.

Her i byen som huser Nord-Europas største marinebase, vet dere hvordan det er å ligge i front av omstillingen. Dere har sett og erfart tidenes modernisering av Sjøforsvaret. Dere har opplevd et samfunn i stor endring. Og dere har sett hvordan bredden i den maritime virksomheten genererer et vell av aktiviteter til beste for Bergen og nasjonen.

Ja, når jeg kommer hit tenker jeg – hvor mye forteller Bergen om omstillingen vi har vært gjennom? Svaret er for meg – alt!

Den forteller om en av de meste omfattende og vellykkede omstillingsprosessene som har vært gjennomført i Norge. Den forteller om en gjennomgripende modernisering av baser og materiellpark. Men mest av alt forteller den om endringsviljen blant de ansatte.

Det er blitt løftet i fellesskap mot et felles mål. Det er vist handlekraft og evne til å sette planer ut i livet. Mange av dere har bidratt. Til dere vil jeg si – takk for alt arbeidet, takk for at dere har bidratt til å omskape Forsvaret i tråd med de politiske vedtak gjort i Stortinget.

Vi bergensere er kjent for snakke i store bokstaver. Jeg er likevel ikke kommet hit i dag for å skjønnmale. Fordi møtet med Haakonsvern viser også en annen historie. Den forteller meg at vi har uløste utfordringer vi må jobbe videre med.

En så stor omstilling bærer med seg ulike erfaringer. Vi fatter beslutninger med virkning flere år fram i tid. Endringer rundt oss krever at vi er i stand til å justere kursen underveis. Det skaper utfordringer for Forsvaret og de ansatte. Dere har kjent på disse. Det er det jeg skal snakke om i dag.

Våre NH 90 helikoptre er et slikt eksempel. Vi besluttet å anskaffe disse fordi vi sammen med Forsvaret fant de å være de beste. Vi hadde en klar plan for innfasing. Forsvaret har hatt god prosjektstyring. Likevel skjer det ting vi ikke var i stand til å forutse. Det har gitt et utfall vi er lite tilfreds med. Jeg er meget bekymret over denne situasjonen. Derfor jobber vi kontinuerlig med dette. Vi ønsker å finne fram til en rask og bærekraftig løsning. En tidsplan er satt opp med konkrete beslutningspunkter. NH 90 er fortsatt den foretrukne plattformen, men vi har gjort det klart overfor leverandøren at det forutsetter leveranser til avtalt tid og med den kvalitet vi etterspør.

Omstilling er blant mye annet, også prøving og feiling. Det tester vår evne til å planlegge for fremtiden og handle i nuet. Det krever at vi ser utfordringene tidlig nok og handler deretter. Det gjør denne regjeringen. Historien taler for seg.

Vi visste hva vi ville

Det er gått syv år siden jeg ble forsvarsminister første gang. Det var i sannhet en annen tid. Vi hadde et annet forsvar, et forsvar midt i en krevende omstilling. Dere vil huske at vi bare så vidt hadde begynt å fase inn de nye fregattene. Planene om en tørrdokk lå på tegnebordet. Vi hadde ikke våre nye korvetter og vi hadde så vidt begynt å tenke på et nytt treningsanlegg.

Vi visste likevel hvor vi ville. Denne regjeringen ville styrke Forsvaret – og Bergen som forsvarsby. Vi ville kraftsamle marinen her i Bergen. Og vi ville gi kystvakten et solid fotfeste i nord. Det jeg har sett i dag bekrefter at vi gjorde det rette. Jeg har i dag sett Europas mest moderne marine. Jeg har sett en marine med meget slagkraftig fartøystruktur som bare blir bedre og bedre.

Sist onsdag fikk vi nyheten vi ventet på. De nye sjømålsmissilene testet fra en korvett på Andøya. Søndag, for to dager siden, ble tilsvarende test gjennomført fra fregatten KNM Frithjof Nansen. Begge var vellykket! Dette er historisk. Det er en milepæl for norsk våpenindustri med blikket rettet også mot eksportmarkedet. Det er resultat av et unikt godt samarbeid mellom Kongsberg Defence Systems, FFI og Forsvaret. Og det er intet mindre enn et teknologisk kvantesprang for et land med ansvar for store havområder.

I den nye langtidsplanen la vi vekt på å formidle tydelig hvorfor vi trenger et forsvar. Forsvarets fremste oppgave er å forebygge angrep på norsk suverenitet. Forsvaret skal utgjøre en krigsforebyggende terskel som beskytter Norges befolkning, territorium og interesser fra ytre anslag og press. Det skal være klart for alle at et angrep på Norge vil bli møtt med resolutt slagkraft og ha en uakseptabelt høy risiko og kostnad for den som måtte tenke på å true oss. En moderne marine med nye sjømålsmissiler er en avgjørende del av en slik krigsforebyggende terskel.

Det jeg ser her i Bergen, er et resultat av beslutninger fattet for lang tid siden. God forsvarspolitikk handler om å rette blikket framover. Det handler om å tørre å fatte vanskelige beslutninger.

En av de viktige lærdommene fra forsvarsomstillingen er at det smerter lenge før det smaker. Det har vært avgjørende å sette det langsiktige foran det kortsiktige – bærekraft og fornuft fremfor popularitet og ønske om ro.

Resultatene dokumenterer at omstilling gir rom for nye og nødvendige satsinger. Satsingene er muliggjort gjennom systematisk effektivisering, innsparinger og økte bevilgninger fra Stortinget.

Et eksempel: For ti år siden måtte vi bruke mikroskop for å finne satsing på våre veteraner i de årlige forsvarsbudsjettene. I 2012 er satsingen på om lag 200 millioner kroner. Effektiviseringen bare av forsvarssektorens bygge- og eiendomsvirksomhet – som har krevd en rekke upopulære beslutninger – betaler for langt mer enn det dobbelte av dette beløpet – årlig.

Et annet eksempel: Det gamle invasjonsforsvaret var stort i antall ansatte, men ikke lenger relevant da den kalde krigen var over. Avdelinger stasjonert over det meste av landet måtte erstattes med moderne avdelinger som kunne brukes over hele landet. Dette krevde nedbemanning.

I et sivilisert samfunn koster nedbemanning penger, men hvis man gjør det riktig, kan gevinsten bli svært stor. Netto gevinst av Forsvarets nedbemanning er beregnet til over 12 milliarder kroner bare over 10 år. Denne summen er mer enn det som kreves for å drive et moderne heimevern i 10 år. Alternativt: Summen er større enn den samlede investeringskostnaden for Forsvarets nye korvetter og NH 90 helikoptre.

Et tredje eksempel: For få år siden stilte Norge bakerst i rekken av allierte som ble etterspurt i internasjonale oppdrag. Nå er vi blant de første. Etter 100 hektiske timer var vi blant de første på plass i Libyas luftrom. Også dette skyldes moderniseringsbeslutninger som ble truffet for flere år siden. Over lang tid har våre norske kvinner og menn gjort en svært god og grundig jobb i Afghanistan. Og vi er etterspurt i kampen mot piratvirksomhet fordi vi har de mest moderne og avanserte plattformer, og personell i verdensklasse.

Når NATO ber om det, kan vi stille relevante kapasiteter som gjør en forskjell. Det gjør vi også nå når vi igjen har besluttet å delta i Ocean Shield utenfor kysten av Somalia. Vi klargjør i disse dager en fregatt som andre halvdel i 2013 skal være kommandofartøyet i NATOs stående maritime styrke. Med norsk styrkesjef og stab vil dette oppdraget gi Sjøforsvaret et betydelig kompetanseløft. Sist gang vi deltok med en fregatt i NATOs maritime styrker var i 2005 med KNM Trondheim. Åtte år senere skal vi igjen delta rutinemessig i NATOs stående maritime styrker. Dette betyr mye for Sjøforsvaret og for Forsvaret.

Vi gjør dette fordi vi ønsker å ta et internasjonalt medansvar. Vi ønsker å stille opp for vår Allianse. Vi ønsker å delta når FN og verdenssamfunnet ber om det. Og vi vil som stor sjøfartsnasjon ta vår tørn ved roret.

Deltakelse internasjonalt viser at innsatsforsvaret fungerer. Vi vet at vi ikke står tilbake for noen europeisk alliert med hensyn til kvaliteten og kvantitet på vårt bidrag. Ja, vår deltakelse internasjonalt fremstår som et tegn på vellykket omstilling.

Utfordringsbildet – veien mot et bedre forsvar

Et norsk forsvar som skal gjøre en tilsvarende solid innsats om noen år, krever gode beslutninger i dag. Det ansvaret tar denne regjeringen. Vi har over tid sett et forsvar som trener, øver bedre og er bedre enn det Forsvaret vi hadde tidligere. Resultatet av en tøff omstillingsperiode er at vi i dag har et forsvar i balanse og med høy operativ evne. Vi har et solid fundament å bygge videre på. I dag kan vi gjøre endringer fordi det er klokt og fremtidsrettet, og ikke fordi vi er tvunget til det.

Selv om vi er i en gunstig situasjon, kan vi likevel aldri gi opp ambisjonen om å skape et bedre forsvar. Vi må høste av de valg som er gjort før oss, og vi må rette vårt arbeid mot områder der behovene er størst.

Jeg ser flere utfordringer i arbeidet videre, for Forsvaret og for Sjøforsvaret. Og jeg ser utfordringer som vi ikke alene rår over eller kan styre dithen vi ønsker det. Dette er områder vi også trekker fram i den nye langtidsplanen for Forsvaret. La meg bruke resten av foredraget på å snakke om fire slike sentrale utfordringer.

NATO i en krevende tid – økonomisk uro

Første utfordring angår økonomi og sikkerhetspolitikk. Og det angår vår Allianse. Vi vet alle at vi befinner oss i en unik situasjon her oppe i nord. Vi er på en øy i et Europa som står overfor alvorlige økonomiske utfordringer. La meg gi dere to bilder:

Bilde nummer én: Mandag la regjeringen fram statsbudsjettet for 2013. Igjen trapper vi opp satsningen på Forsvaret. For 2013 foreslår vi å gi forsvarssektoren økt kjøpekraft med ca 568 millioner kroner. Det totale budsjettallet er på 42,2 milliarder kroner. Vi legger til rette for økt operativ aktivitet, mer øving og trening. Vi anskaffer nytt materiell og vi styrker beredskap og tilstedeværelsen i nordområdene. På en slik dag er det godt å være forsvarsminister.

Bilde nummer to: Forsvarsministermøtet i Brussel sist onsdag. Et møte preget av dypt alvor. På den ene siden den akutte situasjonen i Syria. På den andre, forsvarsministere som forteller om store og varige kutt i forsvarsbudsjettene. Stemningsskiftet i NATO er i disse dager påtakelig. Jeg merket meg en helt annen uro. Ikke over operasjonene i Afghanistan, men om NATOs egen helsetilstand.

Det er ikke tvil som at stoltheten jeg føler her hjemme over et godt forsvarsbudsjett, blekner i møte med slike realiteter. Vi skal være kry av å være i Europa-toppen i å bruke flest kroner per innbygger på Forsvaret. Det hjelper likevel veldig lite når de alliertes forsvarsbudsjetter så langt er redusert med 50 milliarder dollar. Og la meg minne om at konsekvensene av slike kutt merkes ikke neste år. Det er om fem, ti og femten år beslutninger tatt i dag, kommer til overflaten.

At den økonomiske nedgangen rammer forsvarsbudsjettene, er en side av dette. Mer alvorlig på kort sikt, er den økende sosiale uroen. I de mest kriseutsatte landene ser vi stor arbeidsledighet og manglende tro på fremtiden. Og vi ser en retorikk mellom enkelte land vi ikke har sett på lenge. Dette nører under et bilde av et mer fragmentert Europa som mer en noensinne trenger felles løsninger og sterke multilaterale organisasjoner. Årets fredsprisvinner, EU, er et unikt fredsprosjekt med høy relevans også for dagens Europa.

Den økonomiske krisen er alvorlig for NATO og det er alvorlig for et land som har Alliansen som hjørnesteinen i sin sikkerhetspolitikk. Her hjemme kan det dreie seg om at vi i fremtiden må gjøre mer av jobben selv. For NATO sin del kan på sikt ble krevende å opprettholde dagens ambisjonsnivå. Antallet soldater og strukturelementer blir simpelthen færre, ikke flere.

Fra mine møter i Brussel sist uke, kan jeg dessverre ikke rapportere om et gjennombrudd. Man vedtar seg ikke bort fra en ny realøkonomisk situasjon. Tilsvarende kan vi heller ikke beslutte å holde fast en vestlig dominert verdensorden. Det vi derimot kan gjøre i dag er å trekke framtidsrettede og gode konsensusbeslutninger som gjør NATO bedre rustet.

Kort sagt må vi hegne om Alliansen i en krevende tid. Vi må unngå at krisen lammer vår evne til å tenke felles løsninger. Vi må utnytte det at det i dag ikke er noe umiddelbare trusler mot Europa. Det er i dag vi må handle for å forberede oss på morgendagens sikkerhetsbilde. Dette dreier seg blant annet om å gjøre kloke kutt og oppmuntre til felles løsninger. Det handler om å få mer forsvar ut av mindre penger. Og det handler om at allierte samordner sine nedskjæringer.

Ingenting vil skade Alliansen mer, og ingenting vil gjøre hver enkelt alliert mer sårbar, enn ukoordinerte kutt og nedskjæringer.

Jeg er blant dem som velger å tro at krisen kan gi nye muligheter. Den kan åpne opp for å gjennomføre nødvendige reformer og bringe alliansesamarbeidet et hakk videre. Den kan gi mer kreative svar på hvordan NATO kan bli mer effektiv. Den kan bidra til en Allianse som i større grad kraftsamler seg om sine kjerneoppgaver her hjemme. Og den kan skape insentiver for å finne sammen om flernasjonale løsninger, selve «limet» i Alliansen.

Omstillingens tredje akse - kompetansereformen

Vi må se etter mulighetene. Det gjelder ikke minst i dyrtid. Dette gjelder for NATO og det gjelder for utviklingen av vårt hjemlige forsvar.

Her hjemme påvirkes vi i dag av en høykonjunktur i samfunnet. Vi opplever stor konkurranse om arbeidskraft. AS Norge mangler anslagsvis 16000 ingeniører hevdes det. I dette markedet må også Forsvaret kjempe om dyktige fagfolk. Dere i Bergen vet hva dette dreier seg om. Dette er vår andre store utfordring.

Vi kan ikke konkurrere med de store oljeselskapene på lønn. I stedet må vi satse på å skape bedre rammevilkår slik at flere velger å bli. Derfor har vi økt antall plasser på tekniske linjer ved Sjøkrigsskolen og innledet samarbeid med tekniske fagskoler. Vi har fått en mer aktiv familiepolitikk. Og vi gjør det vi kan for at de som velger å bli ikke belastes med for mye overtidsarbeid.

Men vi må gjøre mer. Vi må finne en varig og bærekraftig løsning. Vi må tenke nytt skal vi utvikle og forvalte kompetanse i møte med nye behov rundt oss og i Forsvaret.

Vi har brukt milliardbeløp på nye fregatter, korvetter, og kystvaktfartøy. Vi er i ferd med å investere massivt i Hæren og vi skal nå gå i gang med å anskaffe nye kampfly. Vi har gjennomført en konsentrasjon av base- og støttevirksomheten som har gitt mye mer effekt og langt mindre overflødig struktur.

Alt dette gir likevel liten mening hvis vi ikke har de rette menneskene i organisasjonen. Og nettopp derfor må vi gi kompetanse det samme løftet. Det er dette vi har kalt den tredje aksen i omstillingen av Forsvaret. Vi må ta fatt i de langsiktige, strategiske oppgavene knyttet til moderne satsing på personell og kompetanse.

Og la det være klart: Forsvaret trenger de beste hodene. Vi trenger dybde- og spesialkompetanse innenfor en rekke felt. I en stadig mer kompleks organisasjon, ser vi at bedre oppgaveløsning går gjennom økt mangfold. Det gjelder i det private og det er ingen grunn til å tro at Forsvaret skiller seg fra dette.

Vi trenger større fokus på ledelse og lederskap. Gode ledere som ser og verdsetter riktig kompetanse får ansatte til å bli. Vi må legge til rette for et mer fleksibelt karriereløp. Sist, men ikke minst, må vi tenke større gjensidighet mellom enkeltmenneskets kompetanseutvikling og organisasjonens kompetansebehov.

I dag er det slik at næringslivet nyter godt av Forsvarets utdanningssystem. Det er fordi Forsvarets skoler og utdanninginstitusjoner holder en meget høy kvalitet. Vi gir en utdannelse som store deler av samfunnet skriker etter. En offshorenæring i massiv vekst er bra for Norge. For Forsvaret betyr det at vi mister dyktige folk for tidlig.

Dette er en utfordring vi tar på alvor. Vi har ikke råd til å miste de gode folkene våre. Det er et problem at erfarne medarbeidere søker nye utfordringer utenfor Sjøforsvaret. Det påvirker kvalitet og leveranser. Det rammer bærekraften og det rammer ikke minst de ansatte som velger å bli igjen.

For Sjøforsvaret betyr det at vi mister robusthet og fleksibilitet innenfor viktige stillingskategorier. Vi mister kritisk personell som gjør at andre må jobbe lenger. Vi mister forutsigbarheten som er så viktig for den enkelte ansatte. Det skapes en ond sirkel som er vanskelig å bryte ut av, i hvert fall på kort sikt.

Jeg har allerede nevnt tiltak som er iverksatt. Jeg er likevel ikke i tvil om at vi trenger en kraftigere lut. I det lange løp er mer omfattende endringer påkrevd. Mot et slikt mål finnes ingen raske løsninger. Det lar seg simpelthen ikke gjøre. Dere vet og jeg vet – kompetanse koster. Kompetanse krever tid å bygge. Moderne høyteknologisk materiell har lang ledetid for kompetansebygging. 10-15 år er ikke utenkelig for å bygge kompetanse på enkelte områder.

Våre løsninger må settes inn i en bredere samfunnssammenheng. Vi må søke samarbeid med andre som utdanner og som ansetter de samme menneskene. Vi må legge til rette for en utdanning som blir relevant for tjenesten. Og vi må vi søke nærmere samarbeid med andre bedrifter som har liknende utfordringer. Samarbeid er bedre enn konkurranse. Vi må finne løsninger som hele den nasjonale maritime næringen er tjent med.

Informasjon om utdanningsmuligheter og karrieremuligheter, kan bli bedre. Vi må selge vår vare. Attraktive karriereløp, faglig egenutvikling og familiehensyn er stikkord. Det er også et godt arbeidsmiljø – gode kollegaer og god ledelse.

Som forsvarsminister ønsker jeg at vi er offensive. Vi tar mål av oss at forsvarssektoren skal bli den fremste offentlige aktøren på strategisk kompetansestyring. Derfor ønsker jeg en grundig gjennomgang og en god dialog med berørte organisasjoner. Vi har satt dette på dagsorden på Stortinget gjennom Langtidsplanen. Vi tar dette videre gjennom en egen Stortingsmelding ved årsskiftet.

Nye kapasiteter – fornuftig ressursbruk

Vi har investert tungt. Vi har bygget et forsvar som skal øve og trene mer. Vi har fått et fleksibelt forsvar som skal operere regelmessig i våre nordlige interesseområder. Det er her våre strategiske interesser ligger.

Vi går inn en tid der vi skal gjøre tidens største fastlandsinvestering. Beslutningen om å anskaffe nye kampfly, er historisk. Den vil gi hele Forsvaret en helt ny evne til skarp operativ innsats. Våre kampfly vil bli en hjørnestein i vårt fremtidige forsvar.

Investeringen i moderne og kostbart materiell bringer med seg utfordringer vi må løse. Det påligger oss å bruke våre tildelte ressurser fornuftig. Derfor må vi for det første sørge for at våre nye plattformer blir riktig anvendt. Vi skal ha høy aktivitet, men en aktivitet som er rasjonell og som sikrer at våre nye kapasiteter kommer til sin rett i et effektivt nettverksbasert forsvar. Dernest må vi sørge for at disse nye kapasitetene blir hjørnesteiner, og ikke gjøkunger i vårt nye forsvar. Vi må opprettholde et investeringsbilde som gjør andre viktige investeringer mulig.

Først til aktivitet. De av dere som er i Sjøforsvaret er i en forsvarsgren som kjennetegnes av høy aktivitet. Dere har valgt en forsvarsgren og en utdanning som har mobilitet og deployerbarhet som kjennetegn. Det ligger i fargen på uniformen, enten du er i marinen eller i kystvakten.

Jeg er veldig glad for at vi har fått til en styrking av Sjøforsvaret i årets forsvarsbudsjett. Økte bevilgninger betyr høy aktivitet ved Sjøforsvarets hovedbase i Bergen. Det betyr styrket operativ slagkraft og økt tilstedeværelse i nord. Det betyr økt seilingsaktivitet for hele fartøysstrukturen.

Vi ser at aktiviteten for marinen er sterkt oppadgående. Vi ser hyppigere øvelser i større forband. Task Group konseptet gir stor avkastning fremfor kun å pløye sjø. Vi registrerer at nye plattformer begynner å virke. Vi ser større aktivitet nasjonalt, og vi ser at vi er i stand til å påta oss viktige oppgaver i internasjonale operasjoner og i NATOs stående maritime flåter.

Dere vet godt at vi må skille mellom dem som har sine oppgaver i krig og i fredstid. Kystvakta har fredstidsoppgaver. Derfor seiler den hele tiden. Den sikrer oss blant annet for tyvfiske. Det sikrer norske samfunnsverdier hver dag.

Likevel blir jeg ofte møtt av påstander om at vi seiler våre fregatter for lite. Da er det viktig å minne om at den egentlige målestokken på Forsvarets evne til å løse sine oppdrag, ikke er seilingsdøgn i seg selv. Poenget er ikke at alle fartøy til enhver tid skal være på sjøen. Det er heller ikke slik at alle flyene skal være på vingene døgnet rundt.

Vi kan ikke tillate oss å svi av unødvendige midler i fredstid. Våre kapasiteter er ikke evighetsmaskiner. De er anskaffet med tanke på å være klare til bruk dersom krise eller krig skulle oppstå. Derfor er det effektiv og riktig trening og øving som definerer aktiviteten, ikke antall døgn i åpen sjø.

Vi skal også huske på at fregattene og de nye kampflyene er eksempler på nye og avanserte plattformer som kan løse mange flere oppgaver enn forgjengerne. Derfor kan vi ikke bare tenke at vi erstatter gamle fregatter med nye fregatter og gamle kampfly med nye kampfly. Vi må også vurdere hvordan vi skal utnytte de kraftig utvidede mulighetene som ligger i nyanskaffelsene. Vi må være åpen for endringer, for nytenkning. Og da må vi bli flinkere til å se på Forsvaret som en helhet, og ikke som en ansamling av forsvarsgrener.

Dette handler om sunn og god driftsøkonomi. Det handler om å anvende våre kapasiteter på en lur måte som gir oss størst mulig effekt. Og det handler i bunn og grunn om fornuftig sikkerhetspolitikk. Vår avskrekkende evne består ikke i antall døgn vi tilbringer på havet i fredstid. Det er hvor raskt vi kan gå fra en fredstidsfunksjon til å være rede til å stanse en potensiell krise. Det er derfor vi øver og trener.

Så til investeringer. Mye vil i tiden fremover dreie seg om kampflyinvestering. Men ikke alt. Jeg minner om at fra 2013 til 2023 skal 70 % av investeringsbudsjettet brukes til andre ting enn å kjøpe kampfly. Det betyr ikke at det er tale om lite penger. Vi her hele tiden vært veldig tydelig på at det dreier seg om en historisk stor investering. Men det betyr at det er mye av investeringsbudsjettet som vil dreie seg om noe annet enn kampfly.

I langtidsplanen er vi veldig tydelig på betydningen av at Forsvaret i årene som kommer opprettholder moderniseringstakten i hele strukturen. Vi skal fortsette å vedlikeholde hele den vedtatte strukturen.

Vi skal samtidig være realistiske. Jeg tror vi gjør klokt i å forberede oss på en tid der behovet for å foreta noen tøffe prioriteringer blir viktig. Her tror jeg vi må være tydelige på at grunnkapasiteter i den vedtatte strukturen vil bli gitt prioritet fremfor rene forbedringer eller kapasitetsøkninger.

Vi skal være forberedt på at den høye fornyingstakten vi har sett i Forsvaret de senere årene kan gå noe ned. Vi utfordres til å tenke alternative måter å fremskaffe materiell på. Det kan være å gå sammen med andre land om kjøp av hyllevareprodukter der det er mulig.

Vi skal også huske på at investeringen i kampfly kommer på toppen av en periode der alle tre forsvarsgrenene har vært gjennom en omfattende modernisering av materiellparken. Det betyr at vi langt på vei har lagt bak oss de tyngste materiell-investeringene. Den neste store investeringen som kan komme er på ubåtssiden. Regjeringen har besluttet å utrede en videreføring av ubåtvåpenet også etter 2020. Konsekvensene med å prioritere F-35 er dermed håndterbar, men vil ganske sikkert by på utfordringer.

Tiden etter Afghanistan – hva nå?

Jeg har kalt den fjerde og siste utfordringen tiden etter Afghanistan. Det peker fram mot flere forhold. For meg har vår deltakelse i Afghanistan alltid hatt to tyngdepunkter. Vi skal for det første gjøre jobben vår mens vi er der. Den jobben er snart gjort og våre soldater fortjener stor honnør.

Men vi skal møte våre soldater med mer enn ord. I løpet av vår tid i Afghanistan har vi fått på plass ordninger og systemer vi aldri har sett før. Denne regjeringen har tatt veteranproblematikken på alvor. Vi har ryddet opp i tidligere unnlatelsessynder. Min oppfatning er at de grepene vi har tatt har gitt en større trygghet for den enkelte soldat og pårørende.

Vi nærmer oss nå altså en tid hvor det meste kommer til å handle om tiden etter Afghanistan. Med stor sannsynlighet har flere veteraner med seg en tung bagasje. Mange har opplevd store belastninger. De skal vite at det er gode velferdsordninger på plass. Ingen skal falle utenfor eller føle at de ikke får den hjelp de trenger. Mindre ambisiøse kan vi ikke tillate oss å være.

Jeg vil ha stort fokus på dette i mitt videre arbeid. Handlingsplanen «I tjeneste for Norge» ligger fast. Den er styrende for vårt arbeid. Om kort tid besøker jeg vårt veteransenter på Bæreia. Jeg ønsker å møte våre veteraner. Deres erfaringer er unike. Jeg vil bruke tid til lytte og lære. Jeg vil vite hvordan Forsvaret og samfunnet møter dem. Vi kan aldri bli gode nok.

Tiden etter Afghanistan kan også innevarsle en ny tid for Forsvaret. Mye tyder på at de lange og landtunge operasjonenes tid nå kan være over. Dette er et tydelig signal fra amerikansk hold. Det er mot luften og havets domene at amerikanerne retter sin oppmerksomhet. I Europa merker jeg meg også en krigstretthet. Den økonomiske situasjonen gjør land innad skuende.

Oppdragene i utlandet har gitt Hæren ny kompetanse, nytt materiell, en kvalitativ ny og bedre slagkraft i forsvaret av Norge. De har omstilt og håndtert skarpe operasjoner i samtidighet. Nå venter en mental omstilling der de hjemlige oppgavene muligens kan bli regelen, og operasjoner ute unntaket. Vi må være forberedt på en tid der vi ikke lenger er kontinuerlig i operasjoner i NATO-rammen.

Det er ikke gitt at dette blir en enkel omstilling. Mange har søkt seg til Hæren nettopp fordi de var motivert for tjeneste i Afghanistan. En mer stasjonær tjeneste enten på Rena eller i Indre Troms var ikke nødvendigvis det en ønsket seg. Jeg tror vi skal være oppmerksom på dette. Vi må klare å beholde de flinke og motiverte i Forsvaret. Den kompetansen de bringer hjem fra Afghanistan og andre internasjonale operasjoner, er verdifull her hjemme. Og vi skal aldri glemme at det er her hjemme Forsvaret har sin primære oppgave.

Vi kan bli bedre

Kjære alle sammen,

Jeg har vektlagt fire utfordringer. Og jeg har fremhevet noen som har særlig relevans for Sjøforsvaret. Jeg kunne sikkert nevnt flere. Vi skal samtidig huske på et - vårt utgangspunkt er godt. Vi er godt rustet til å utvikle Forsvaret videre inn i en ny tid. De største og mest krevende grep er allerede tatt. Derfor er jeg veldig trygg på at vi skal løse disse og andre utfordringer som vil komme. Det kan kreve tid og vi må ventelig også ta noen vanskelige beslutninger – igjen.

Vi må også innfinne oss med at det er mye rundt Forsvaret som vi i svært liten kan påvirke. Den økonomiske krisen i Europa er nevnt. Vi kan heller ikke ønske oss et Norge med økonomisk lavkonjunktur, like lite som vi ønsker oss et strammere arbeidsmarked. I stedet må vi i vår sikkerhets- og forsvarspolitikk fortsette å arbeide for et stadig bedre forsvar. Vi er på god vei, men vi kan bli enda bedre!

Takk for meg.