Forsvarets veteraner - Lokal fagkonferanse for hjelpe- og støtteapparatet

Politisk rådgiver Atle Ottesen (Ap)
Elverum 25. oktober 2012

Kjære alle sammen!

Velkommen til en viktig konferanse!

Takk for denne anledningen til å møte dere i dag. Dere representerer ulike yrkesgrupper og etater, men dere er alle med på å ivareta den viktigste ressursen vi har i Forsvaret, nemlig menneskene.

Det er menneskene det skal handle om i dag. Om de som sendes ut på vegne av Norge for å skape stabilitet og sikkerhet i konfliktfylte områder. Vi skal snakke om soldatene og om deres nærmeste. Og om hvordan vi i fellesskap – dere som fagfolk og vi som er politikere - kan lage et enda bedre system for å ta vare på soldatene og deres familier, før under og etter utenlandstjeneste.

La oss starte med hvem dette handler om, hvem er veteranene?

Det må være helt klart, dette er ikke en ensartet gruppe. Over 100 000 norske soldater har vært i utenlandstjeneste for Norge siden den annen verdenskrig. De har deltatt i 100 ulike operasjoner i mer enn 40 land. Over 7 000 nordmenn har tjenestegjort i Afghanistan. Dette er veldig forskjellige mennesker, i ulike aldre, og med ulike erfaringer og behov. Det de har felles, er at de har gjort en viktig jobb med å skape trygghet og sikkerhet for andre mennesker, ute og hjemme. For i dagens sikkerhetspolitiske bilde henger disse to tingene sammen. Gjennom å skape sikkerhet ute, skaper vi sikkerhet her hjemme.

Denne koblingen henger sammen med at de sikkerhetspolitiske utfordringene har vært i dyp endring de siste årene. Norge er i en helt annen situasjon i dag enn vi var for et par tiår siden. Under den kalde krigen forholdt vi oss til én klart definert fiende som kunne true vår sikkerhet. Forsvaret var innrettet mot å bekjempe en storstilet invasjon fra øst. Våre soldater trente og øvde for en situasjon som aldri kom.

Heldigvis!

I dag er det sikkerhetspolitiske bildet blitt mer sammensatt. Verden består ikke lenger av to supermakter som utfordrer hverandre. Det består av én supermakt og flere stormakter, mens det økonomiske og politiske tyngdepunktet flytter seg østover, fra USA og Europa, til Asia. Vi har fått en rekke nye sikkerhetspolitiske utfordringer, spredning av masseødeleggelsesvåpen, terror og angrep i det digitale rom.

Vi lever med større usikkerhet om hva framtida vil bringe.

Norge er et lite land. Vi er sårbare for storpolitiske konflikter og et høyt internasjonalt konfliktnivå. Det er derfor i vår interesse å bidra til demokratiutvikling, respekt for menneskerettighetene, stabile regimer og fredelig sameksistens mellom stater. Noen ganger innebærer det å stille militære bidrag til internasjonale operasjoner.

Det betyr at soldatrollen har forandret seg. I dag har de fleste av våre soldater erfaring fra krigsoperasjoner, langt borte fra norsk territorium. De gjør en viktig innsats, ofte under svært krevende forhold. Dette er også farlige oppdrag. De må være villige til i ytterste konsekvens å risikere sitt eget liv. Norge har mistet 10 personer i Afghanistan. Våre veteraner fortjener hele det norske samfunns dype respekt og anerkjennelse.

Men de fortjener mer enn det. De fortjener at vi alle i større grad ser verdien av den unike kompetansen de bringer med seg hjem. De har erfaringer, kunnskaper og ferdigheter som svært få har. Og da tenker jeg ikke først og fremst på militære ferdigheter. Jeg tenker på kunnskap om andre kulturer og religioner, erfaring i å samarbeide med mennesker som har en annen kulturbakgrunn og et annet språk. Erfaring i å leve og jobbe tett på andre mennesker over lang tid, gjerne i små grupper. Erfaring i å ta raske og vanskelige avgjørelser under press, og være utholdende i krevende situasjoner.

Dette er ferdigheter som våre soldater er drillet i. Og som vi i langt større grad må utnytte og se verdien av i det sivile samfunn

I dagens mediebilde kan en få inntrykk av at alle soldater som reiser ut får fysiske eller psykiske skader. Slik er det selvsagt ikke. De aller fleste kommer styrket ut av det. Selv om de har vært utsatt for tøffe påkjenninger, bringer de verdifulle og positive opplevelser med seg hjem. Mange velger å reise ut på nytt, blant annet fordi de opplever å bidra til positiv endring.

Våre soldater er selektert og trent for å takle ekstreme situasjoner og krigshandlinger.

Det får vi et sterkt bilde av i den nye boken om norske soldater i Afghanistan, som kom ut i forrige uke. Det er Malin Stensønes´ bok «På våre vegne». Her formidler soldatene selv unike fortellinger om det å være soldat i Afghanistan. De forteller om ekstremt krevende operasjoner, om opplevelser og inntrykk som nesten ikke kan beskrives med ord. Om situasjoner der de må ta liv. De forteller om belastningen ved ikke å være hjemme hos sine kjære. De forteller om mareritt og vonde tanker i tiden etterpå. Dette er en virkelighet som vi alle i større grad bør ta inn over oss.

Der har det heldigvis vært en utvikling. Den norske deltakelsen i Afghanistan har bidratt til å løfte veteranenes sak høyere opp på den nasjonale dagsorden. Vi har et bedre system enn før i hvordan vi tar vare på dem som skal ut og tjenestegjøre i internasjonale operasjoner. Vi har ikke vært gode nok, men vi har blitt bedre.

Likevel hører vi fra tid til annen om veteraner som dessverre ikke får den hjelpen de trenger. Slik skal det ikke være. Og vi som er her, er blant dem som kan gjøre noe med det. Mange har sammensatte problemer, og trenger bistand fra NAV, helsevesenet, Statens pensjonskasse, familievernkontoret og andre. Her er det viktig, og utfordrende, å få til et tverrsektorielt samarbeid som fungerer godt.

Vi har kommet et godt stykke på vei. Vi har i dag et godt samarbeid på departementsnivå. Mitt inntrykk er at bevisstheten om de enkelte sektorenes ansvar for å bidra, er mye høyere i dag enn bare for noen få år siden.

Men, så er det jo slik at veteranene bor ikke i et departement i Oslo. De bor ute i kommunene og skal få den hjelpen de trenger der. Derfor må det tverrsektorielle samarbeidet lokalt og regionalt også fungere godt. Her har vi kommet et godt stykke på vei, mange kommuner får til mye. Likevel er det nødvendig å få til mer. Her ligger det mange muligheter foran oss.

I den forbindelse vil jeg løfte fram Pilotprosjekt Østerdalen her i Elverum og Åmot kommuner. Her synes jeg dere er i gang med noe viktig! Dette prosjektet har vi store forventninger til i politisk ledelse i Forsvarsdepartementet. Vi trenger gode modeller for hvordan Forsvaret, kommunene, helsevesenet, NAV, Statens pensjonskasse og andre kan samarbeide bedre.

Jeg tror veien å gå er å bryte ned profesjonsgrensene. At mennesker setter seg ned rundt et bord og snakker sammen. Vi må forenkle rutinene for samarbeid. Her håper jeg at Pilotprosjekt Østerdalen kan skape gode modeller som kommuner i hele landet kan se hen til. Det trenger våre soldater, og det trenger deres nærmeste.

For det er mange som blir berørt når soldatene reiser ut på et krevende utenlandsoppdrag. Dette handler ikke bare om soldatene, det handler også om de som står dem nær. Foreldre, kjærester, ektefeller, barn, venner. De tar en stor del av belastningen. Også de får livet sitt forandret.

Her i Elverum og Åmot er det om lag 2 000 militære ansatte. Av disse er det minst 1 000 veteraner. Alle sammen har familier og nære pårørende. Vi snakker med andre ord om et betydelig antall mennesker.

Mange soldater opplever tiden etter at de kommer hjem som vanskelig. Møtet med det rolige Norge kan åpne et vell av følelser som det kan være vanskelig å takle alene. «Skallet blir tynt» forteller en soldat i Malin Stensønes´ bok. Ute har de det tette nettverket, det unike samholdet med kameratene og medsoldatene, de som bedre enn noen andre forstår hva det handler om. Fraværet av dette kameratskapet er en stor overgang og kan skape en enorm tomhet og ensomhetsfølelse.

Dette er også vanskelig for deres nærmeste. Usikkerheten og engstelsen de har levd med mens dere kjære var borte, kan komme til overflaten hjemme, på jobb, i barnehagen, på skolen. Dette kan bli en situasjon som mange trenger hjelp til å takle. Derfor trenger vi mer kunnskap, flere som bryr seg og flere som snakker sammen over profesjonsgrensene. Og her er det dere kommer inn. Denne konferansen er en unik mulighet for dere til å skape nettverk, bli kjent med hverandre, diskutere felles problemstillinger. Dette er mitt budskap til dere i dag.

Jeg håper dere får mange anledninger til å snakke sammen og knytte nye bekjentskaper i løpet av denne dagen. Kanskje kan det føre til at den ene telefonen blir lettere å ta, eller at dere får nye ideer til hvem dere kan ringe til.

Dette er en viktig møteplass. Bruk den.

Lykke til med konferansen!