Ingen flybløff

Forsvarsminister Espen Barth Eide

Dagsavisens sjefsredaktør Arne Strand går den 25. februar langt i å påstå at ”eksperter fusket og manipulerte” da Norge valgte F-35 som nytt kampfly i 2008. Lite kunne være lengre fra sannheten.

Inspirert av John Berg, som i mange år har argumentert for at Norge heller burde ha valgt svenske JAS-39 Gripen NG som kampfly, kommer Strand med en rekke påstander som ikke kan stå uimotsagt.

For det første: Det er direkte galt at man endret kriteriene underveis i prosessen for å tekkes en bestemt kandidat. Tvert i mot ble et bredt sett av tekniske krav satt opp før Norge sendte ut sin endelige forespørsel til tilbyderne, det som heter en ”request for binding information”. Disse spesifiserte Norges behov for et fly som kunne kombinere evnen til luftforsvar, støtte til hær-og sjøstyrker, ha moderne og gode sensorer, og ha evne til å angripe bak fiendtlige linjer i en stridssituasjon. Dette var et høyt ambisjonsnivå, logisk nok, fordi vi jo skulle velge vårt neste kampfly, ikke en ren erstatning for dagens F-16.

Kriteriene ble utviklet i et omfattende og grundig flerdepartementalt samarbeid i perioden 2006-2008. Her var både politikere og embedsverk fra en rekke departementer og alle regjeringspartiene involvert. Før den endelige forespørselen ble sendt, ble kriteriene låst fast (og faktisk også fysisk låst ned!). Det var ingen mulighet til å endre på disse i ettertid, og evalueringen av kandidatenes svar ble rigid knyttet til nettopp disse på forhånd definerte kriteriene.

Når de operative egenskapene til Gripen og F-35 skulle analyseres og sammenlignes ble flyene testet mot moderne våpensystemer. Dette inkluderte fly og luftvernsystemer som kan bli benyttet i våre interesseområder. Begrepet ”scenarier” er litt misvisende fordi de ikke var knyttet til spesifikk geografi eller hvordan en konflikt kan utvikle seg. De var heller å anse som testløyper med stigende grad av kompleksitet og vanskelighet som begge flytypene ble utsatt for. Å snakke om ”scenarier med angrep dypt inne på Kola-halvøya eller oppdrag i Iran” har derfor ingen ting med realitetene i kampflyprosessen å gjøre.

Strands andre påstand har med kostnadene å gjøre. Han mener at ”selv et barn må forstå at det er galt at Gripen er mye dyrere enn F-35”, da dette, stadig i følge Strand, er som ”å hevde at Fiat er dyrere enn Mercedes-Benz”. Nå skal ikke jeg som Strand påstå at Gripen ligner på noen bestemt bil. Den foreslåtte versjonen av Gripen som ble tilbudt Norge, Gripen NG, var en helt ny og mer avansert versjon av det flyet Sverige bruker i dag, og er foreløpig ikke produsert. Men det er faktisk ikke så vanskelig som Strand hevder å forklare at et produkt som produseres i noen få eksemplarer fort kan bli dyrere å eie enn et som produseres i mange tusen eksemplarer, og der andre tar det aller meste av utviklingskostnadene.

Utgangspunktet for kostnadsanalysene var tilbudet som ble levert av produsentene. Det ble lagt svært sterk vekt på å behandle begge kandidatene likt. Det ble lagt til en rekke nasjonale kostnadsområder, i tråd med kravene om en mest mulig realistisk vudering av hele kostnadsbildet gjennom hele levetiden, men de ble lagt til likt på begge flytypene. Det var en utfordring å gjøre flytypene sammenlignbare i evnen til å løse operative oppdrag. Derfor fikk Gripen et tillegg av kostnader som ble beregnet til å anskaffe utstyr ut over det leverandørene hadde inkludert i tilbudet sitt, men som lå innebygget i F-35. Under så sammenlignbare forutsetninger som mulig, viste analysene at F-35 vil koste mindre enn Gripen både i anskaffelse og ikke minst i levetidskostnader.

Det var et omfattende materiale som ble vurdert i kampflyvalget. Mer enn 1000 spesifiserte krav ble stilt. Mer enn 100 eksperter ble involvert for å analysere data. Konsulentselskapene Holte Consulting og Econ Pöyry sto for den eksterne kvalitetssikringen. Hovedkonklusjonen, som står i deres rapport fra 2008, er som følger:

”Evalueringen av kandidatene er gjennomført på en faglig og etisk forsvarlig måte som gir tillitt til at kandidatvurderingen er i samsvar med Stortingets og Regjeringens premisser”

Strands tredje påstand går på den politiske prosessen, der han synes det var mye mistenkelig hemmelighold. Det er riktig at både politikerne og andre som var involvert frem mot Regjeringens interne beslutning høsten 2008, da kandidatene ble evaluert mot de norske kriteriene, måtte gjøre dette innenfor et strengt sikkerhetsregime. Dette var nødvendig både fordi saken, frem til kunngjøring av Regjeringens valg, var svært børssensitiv. Det finnes klare prosedyrer for hvordan børssensitive saker håndteres. Dessuten ønsket vi å dele informasjon rundt flyenes militære egenskaper som er av høyt gradert karakter, og derfor måtte en del briefer finne sted i egnede lokaler i Forsvarsdepartementet og ikke i Stortinget. Men Strand tar feil når han blander dette med Regjeringens informasjonen til Stortinget som organ. Den kom i ettertid, på helt vanlig måte, gjennom proposisjon 36 (2008-2009), som Regjeringen la fram den 19. desember 2008. Stortinget sluttet seg så til denne våren 2009, med Høyres, KrFs, Venstres, Arbeiderpartiets, Senterpartiets og SVs stemmer. Siden det har Forsvarsdepartementet forhandlet slik Stortinget besluttet. I 2011 behandlet Stortinget saken på nytt, og ga Regjeringen tilslutning til forslaget om å anskaffe fire F-35 treningsfly. Og om kort tid komme Regjeringen nok en gang tilbake til Stortinget med status i saken, nå i forbindelse med ny Langtidsplan for Forsvaret.

(Publisert i Dagsavisen 27.2.2012)