Statsrådens hovedinnlegg under høring i Forsvars- og utenrikskomiteen om Prop 73 s (2011–2012)

Komitéleder,

Det er en svært hyggelig oppgave å presentere hovedlinjene i den nye langtidsplanen for Forsvaret. Planen beskriver et forsvar som er i godt skikk og som de kommende årene skal bli enda bedre.

Regjeringen mener at den fremlagte planen gir det beste svaret på hvordan vi i tiden som kommer balanserer forsvarets struktur, teknologi og personell for å oppnå mest mulig operativ evne.

Jeg ser fram til denne anledningen til å utdype hvorfor jeg mener det ovenfor Komiteen her i dag.

Sikkerhetspolitiske omgivelser

La meg begynne litt med det bredere, sikkerhetspolitiske bildet.

Jeg kom for få timer siden tilbake fra en omfattende rundreise til Afghanistan, der jeg blant annet besøkte de rundt 550 norske soldatene som er stasjonert i Kabul, i Masar-e-Sharif og i Maimanah. Nok en gang fikk jeg bekreftet hvilken strålende innsats de norske soldatene gjør for Afghanistan, ISAF og Norge. De er godt trente, godt utstyrte og høyt motiverte, og de høster stor anerkjennelse fra så vel afghansk som alliert hold.

Det aller ferskeste bidraget, våre spesialstyrker i Kabul, kom i kamp mot opprørere tilknyttet Taliban allerede etter to uker på post - en utfordring de besto med glans, nok en gang. Det gjorde også de afghanske styrkene de trener opp. Innsatsen deres bar tydelig vitnesbyrd om at kvaliteten på Afghanistans egne sikkerhetsstyrker er stadig bedre, noe jeg også fikk rapporter om både i Masar og i Maimanah.

Samtidig ble reisen en klar påminnelse om at det nærmer seg 2014 og slutten på ISAF-operasjonen. Innsatsen er i en nedbyggingsfase. ISAF-sjefens ønske om å konsentrere innsatsen om færre steder i landet, har som kjent også den konsekvens at det norske bidraget i Maimanah vil bli avviklet allerede i løpet av høsten. Andre land får i disse dager den samme beskjeden som vi fikk nå sist søndag.

Jeg tror vi skal forberede oss på at nedbyggingen av NATOs største utenlandsoperasjon kan komme til å gå enda raskere enn vi trodde for bare kort tid siden.

Norge gikk inn med våre allierte og vil gå ut med våre allierte når tiden er inne til det. Den tiden nærmer seg imidlertid nå.

Nye trender i NATO

For en uke siden deltok utenriksministeren og jeg på NATOs utenriks- og forsvarsministermøte i Brussel, som skulle forberede NATOs kommende toppmøte i Chicago i mai. Også her kom det tydelig fram at NATO-alliansen i årene som kommer i noe mindre kommer til å ha internasjonale operasjoner som sitt hovedfokus.

I årene som kommer ligger det an til at NATO i sterkere grad snarere vil vektlegge sin helt grunnleggende oppgave – å bidra til sikkerhet og stabilitet i egne nærområder. Det begynner å bre seg en erkjennelse om at mange års tungt operasjonstempo innen såkalte assymetriske operasjoner utenfor området i noen grad har gått utover alliansens evne til å planlegge for og gjennomføre operasjoner innenfor Artikkel V-rammen.

Operasjonen i Libya - der Norge bidro tungt - var en suksess i den forstand at formålet ble oppnådd. Men den ble kun en suksess fordi man fant ad-hoc-løsninger til erstatning for de strukturer som burde ha vært på plass, eller som var på plass men ikke veldig godt egnet. Her er det mange lærdommer å hente for alliansen.

At NATO nå igjen tar kjerneoppgavene på større alvor, er en utvikling som er helt i samsvar med det som lenge har vært Norges politikk: Både vårt eget forsvar og NATO som helhet må evne å ivareta det ansvaret som utgjør hele berettigelsen for alliansen: å utgjøre en stabiliserende krigsforebyggende terskel som beskytter våre befolkninger, territorier, interesser og verdier fra ytre anslag og press.

Operasjonstempoet har vært høyt, og Afghanistan skulle vise seg å bli NATOs aller tøffeste operasjon noen sinne. Vi har nå vært over ti år i Afghanistan. I NATO er det i dag svært liten stemning for nye omfattende utenlandsengasjementer på linje med Afghanistan. I de kommende årene ser vi også for oss at omfanget på norske utenlandsbidrag vil reduseres noe.

Leder,

Det vil likevel ikke si at vi vil vike unna vårt ansvar for å bidra til en tryggere verden. Det er i Norges interesse å bidra til internasjonal fred og stabilitet ved å delta i innsats for å opprettholde en FN-ledet internasjonal rettsorden, forsvare menneskerettigheter og styrke mellomstatlig samarbeid. Norge vil derfor fortsatt bidra til internasjonale operasjoner, selv om omfanget reduseres. Vi vil særlig søke å gjenreise vårt engasjement i FN-operasjoner.

En fellesnevner for de siste to tiårenes operasjoner, det være seg Bosnia, Kroatia, Makedonia, Kosovo, Somalia, Sudan, Tsjad og Afghanistan er at de har sprunget ut av sikkerhetsutfordringer som har hatt å gjøre med svake stater eller regelrette statssammenbrudd å gjøre.

Det var derved de asymmetriske sidene ved trusselbildet som kom i sentrum for vår oppmerksomhet. På strategisk nivå anså vi at Vesten hadde total dominans, det være seg innen økonomi, politikk, ideer eller global innflytelse. Det var statssystemets "sorte hull" vi engasjerte oss i, vi fryktet Afghanistan som kaosstat, naturligvis ikke som en stat som kunne true oss som sådan.

I det sikkerhetspolitiske bildet som nå vokser fram, er bildet mer nyansert. Vi ser nye og gamle stormakter vokse fram, makter som i hvert fall på regionalt nivå igjen er strategiske konkurrenter. Det fremste eksempelet ser vi kanskje i Kinas fremvekst i Asia; den aktuelle spenningen i Sør-Kina-havet er nok et eksempel på de nye tider. Russlands økende innflytelse på det eurasiske kontinentet er en annen.

Vi ser også en økt sikkerhetspolitisk oppmerksomhet om de store havene, havene som ressursbrønner men også som transportårer og oppmarsjområder for geopolitisk konkurranse eller internasjonalt samarbeid. Dette gjelder Sør-Kina-havet og Det indiske hav men det gjelder også et Arktis som åpner seg, og som mer og mer fremstår som en bro mellom de tre mest dynamiske økonomiene i verden; Asia, Nord-Amerika og Europa. Det er derfor all grunn til å videreføre et tungt nordområdefokus gitt det geopolitiske landskapet som vokser frem.

Leder,

Forsvarets kapasiteter er først og fremst utviklet for å ivareta forsvaret av Norge og forsvaret av våre allierte i en Artikkel V-kontekst. Etter mange år med krevende bidrag i utlandet vet vi at vi har kapasiteter som kan gjøre en svært verdifull innsats internasjonalt. Jeg tror likevel at Norge vil være tjent med at Forsvaret de kommende år i større grad fokuserer på å videreutvikle og konsolidere sine evner i et nærområdeperspektiv. Det vil også omfatte økt vekt på allierte øvelser og trening i Norge.

På NATO-møtet i forrige uke var det derfor et stort fokus på hvordan alliansen skal samarbeide når Afghanistan-oppdraget er over. Flere tok til orde for at vi i en situasjon der man ikke har en stor og tung utenlandsoperasjon til å binde oss sammen, må legge betydelig mer vekt på samtrening og øvelser på tvers av NATOs medlemsland. Vi må også bli enda dyktigere til å investere i det som binder oss sammen som allianse. Av dette følger fokuset på såkalt "smart defence", "connected forces initiative" og NATO force 2020 som alle er tunge temaer på veien mot Chicago.

Andre internasjonale utviklingstrekk

Flere tunge internasjonale utviklingstrekk utfordrer de forestillinger og tankemønstre vi vente oss til da den kalde krigen var slutt og Vesten fremsto som helt dominerende innen økonomi, ideer, politikk og militær makt.

Et av disse trekkene er den internasjonale økonomiske krisen, og euro-krisen i vårt eget nabolag. Denne krisen skaper utfordringer langs mange dimensjoner. I de mest kriseutsatte landene ser vi stor arbeidsledighet, manglende tro på fremtiden, og økende sosial uro. NATOs medlemsland reduserer forsvarsbevilgninger som følge av den økonomiske krisen. Dette er en betydelig utfordring for NATO. Det er også en utfordring for oss, siden alliansen er og forblir hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk. I årene som kommer vil det være avgjørende at det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet videreføres og utvikles. Vi må påse at den økonomiske krisen ikke leder til renasjonalisering av sikkerhets- og forsvarspolitikken. Dette er ingen farbar vei. Historisk sett vet vi at dette har vært veien mot et splittet Europa. Ja, det tilligger meg i min nåværende rolle å minne om at en økonomisk og sosial krise også kan utvikle seg til en sikkerhetspolitisk krise.

Mange langsiktige internasjonale trender rommer både muligheter for positiv utvikling og risiko for motsetninger. Blant slike trender er den fortsatte globaliseringen, fremvekst og konsolidering av nye stormakter samt en pågående økonomisk maktforskyvning fra Europa og USA til Asia. I Norge ser vi et potensial for økt samarbeid med flere av de fremvoksende stormaktene – eksempelvis India og Brasil. Samtidig kan utviklingen gå i retning av økt stormaktsrivalisering. Forholdet mellom USA og Kina vil være svært viktig for hele det internasjonale sikkerhetspolitiske klimaet i mange år fremover.

Hvis vi beveger oss til våre egne nærområder igjen, ser vi at den globale oppvarmingen i nord åpner muligheter for både samarbeid og interessekonflikter. Alt i alt er den sikkerhetspolitiske utviklingen i nordområdene positiv. Regionen er preget av samarbeid og klare kjøreregler. Samtidig ser vi en trend der forholdet mellom Russland og mange av våre vestlige samarbeidsland er preget av tidvise gnisninger. Det er av stor interesse for Norge å bidra til å legge til rette for konstruktiv dialog mellom Russland og våre øvrige partnere i nord.

De senere år har vi sett en utvikling av det internasjonale trusselbildet på flere felter.

Spredning av masseødeleggelsesvåpen er en vedvarende trussel mot internasjonal sikkerhet og stabilitet. Særlig har Iran og Nord-Korea lenge vakt bekymring.

Terrorisme er en kontinuerlig trussel som har fått global utbredelse. Internasjonal terrorisme med utspring i militante islamistiske miljøer er fortsatt en stor utfordring. Men vi ser i økende grad at også fremmedfiendtlige og høyreekstreme strømninger kan være opphav til terrorhandlinger, noe vi er smertelig klar over her i Norge.

Angrep i det digitale rom – eller cyber – er en av de truslene som har vokst sterkest de senere år. I motsetning til andre områder, er cyber et felt der vi utsettes for forsøk på inntrengning hver eneste dag. I forsvarssammenheng innebærer dette at cyber må betraktes som et operasjons- og trusselområde på lik linje med luft, land og sjø. Et forsvar uten kapasiteter innenfor cyber vil i fremtiden være like utenkelig som et forsvar uten marinefartøyer eller uten fly. Vi er avhengige av å kunne utnytte det digitale rom for egne operasjoner, etterretning og overvåkning, og vi må kunne forsvare oss mot spionasje og dataangrep. Derfor vil regjeringen styrke Forsvarets kapasiteter både innenfor cyber og etterretning.

La meg oppsummere: Vi står overfor en fremtid preget av stor usikkerhet. Det er slett ikke slik at alle indikatorer peker i urovekkende retning. Men utfordringene er komplekse og utviklingen kan slå flere veier. Derfor er det avgjørende med et moderne og tilpasningsdyktig forsvar som kan forebygge konflikt. Dette ligger til grunn for den nye langtidsplanen.

Forsvaret: et godt utgangpunkt

Ved fremleggelsen av denne langtidsplanen er utgangspunktet meget positivt. Mer enn ti års omstilling fra den kalde krigens invasjonsforsvar til et nytt innsatsforsvar er fullført. Vi har oppfylt de økonomiske forutsetningene i forrige langtidsplan. Vi har over tid sett et forsvar som trener mer, øver bedre og er bedre enn det Forsvaret vi hadde tidligere. Senest viser Forsvarssjefens årsrapport dette tydelig. Situasjonen i Forsvaret i 2011 er bedre enn Forsvaret i 2010, og i 2010 var den bedre enn i 2009. Resultatet av en tøff omstillingsperiode er at vi i dag har et forsvar i balanse og med høy operativ evne. Vi har et solid fundament å bygge videre på. Det vil si at når Forsvaret utvikles videre, kan vi gjøre endringer fordi det er klokt og fremtidsrettet, og ikke fordi vi er tvunget til det. Forsvaret er rett og slett en foregangssektor i omstilling av offentlig sektor.

Jeg vil her vise til det brev vi har sendt som svar på spørsmål fra representanten Sverre Myrli med en detaljert oppstilling av hvilke interneffektiviseringstiltak som er oppnådd.

Dette meget gode utgangspunktet skyldes flere forhold. For det første er det et resultat av en lang rekke krevende, fremtidsrettede og nødvendige omstillingsbeslutninger. Dernest er de bevilgningsmessige forutsetningene i langtidsplanene fulgt opp og til slutt har Forsvaret har gjort effektiv bruk av ressursene som er stilt til rådighet. Vi har allerede besvart spørsmål om intern-effektivisering fra denne komité, der vi har spesifisert de gevinster som er hentet ut.

Det er én ting som er viktig å merke seg her. Det er at vi har klart omstille og effektivisere Forsvaret i en periode med økte budsjetter. Vi har vært disiplinerte nok til å pålegge oss endring i forkant fremfor å senere blir tvunget til det. Dette er suksessoppskriften som har gitt oss dagens gode forsvar og som gjør at pilene, med den nye langtidsplanen, kan fortsette å peke oppover. Jeg håper, leder, at vi kan fortsette å gjøre denne type klare valg. Paradoksalt nok er det nok lettere å gjøre strukturendringer når budsjettene peker nedover enn oppover, for da kan man bruke økonomisk innstramming som begrunnelse for f.eks. en basenedleggelse. Her i landet må vi jo tvert i mot si at jo, vi ville hatt råd til å drifte basen hjemme hos deg, men vi prioriterer likevel å flytte de midlene til økt operativ evne og en mer rasjonell struktur.

Leder,

De neste årene vil Forsvarets stridsevne økes ytterligere. Vi vil anskaffe verdens mest moderne kampfly.

Vi vil øke Hærens reaksjonsevne og fleksibilitet samtidig som vi beholder brigaderammen med tre manøverbataljoner.

Vi beholder og styrker vernepliktens rolle samtidig som innslaget av fast personell i Hæren øker.

Vi sikrer et Heimevern med lokalt nærvær som kan yte viktige bidrag både i sikkerhetspolitiske kriser og som bistand til det sivile samfunn.

Og vi vil fortsette utviklingen av Europas mest moderne marine.

La meg også knytte en kommentar til prosessen frem mot langtidsplanen. Ved utarbeidelsen av sitt fagmilitære råd fikk forsvarssjefen som oppgave å vise hvordan vi kunne få et best mulig forsvar innen gitte økonomiske rammer. Der regjeringen har lagt til mer sammenliknet med forsvarssjefens råd, er det er det planlagt med en økning i ressursgrunnlaget for å opprettholde balansen. Og i implementeringen av inneværende langtidsplan har vi vist at slike forutsetninger følges opp.

Denne regjeringen har i planen også lagt frem en løsning som gir tydelige, langsiktige og realistiske forutsetninger for kampflyanskaffelsen, samtidig som vi sikrer viktige investeringer i øvrige forsvarsgrener og felleskapasiteter. I denne sammenheng kan jeg nevne Prop 93 S (2011-2012) som også ligger til behandling i komiteen. Her har regjeringen fremmet forslag om anskaffelser som vil sikre "ryggraden" i den mekaniserte delen av Hæren i lang tid fremover.

I et europeisk perspektiv er Norge nesten enestående. Vi bygger opp der andre bygger ned. I følge SIPRIs årlige gjennomgang av verdens militærutgifter er Norge nå det landet i Europa som bruker mest på forsvarsformål per innbygger i Europa. Vi er nr. 2 i alliansen, etter USA, og nr. 7 i verden.

Norges forsvar er med andre ord i en økonomisk sett i en svært privilegert situasjon.

De beste – på rett plass

Gjennom det siste tiåret har Forsvaret gjennomført en massiv omstilling av struktur og materiell. Men gevinstene av denne moderniseringen kan bare hentes ut om vi legger til en tredje avgjørende forutsetning: personellet.

Dagens arbeidsmarked innebærer stor konkurranse om arbeidskraft, og en rekke kategorier av kompetanse i Forsvaret er svært ettertraktet i det sivile arbeidsmarkedet. Dette gjelder spesielt teknisk kompetanse. Dette stiller endrede og nye krav til forsvarssektoren som arbeidsgiver. Vi må sørge for at Forsvaret er best mulig i stand til å rekruttere, beholde, videreutvikle og ivareta sitt personell.

Forsvarssektoren må rekruttere et mangfold som møter innsatsforsvarets behov for en større bredde i bakgrunn, ferdigheter, egenskaper og erfaringer blant de ansatte. Vi skal tiltrekke oss de beste og plassere dem på rett sted. Det vil si at vi må være i stand til å anerkjenne og utnytte fordelene som ligger i personellets forskjellige evner og kompetanse. Tjeneste som geværmann i et infanterilag stiller andre krav enn tjeneste som computerekspert i cyberforsvaret. Ledelse i strid krever en annen kompetanse enn ledelse av et regnskapskontor.

De kommende årene vil vi gjennomføre en reform av personell- og kompetanseutviklingen. Dette vil være en av de viktigeste strategiske satsingene i sektoren framover. La meg samtidig understreke at dette vil være en langsiktig prosess. De overordnede utfordringene skisseres i langtidsplanen. Innen årsskiftet vil vi legge frem en stortingsmelding som skisserer retningslinjer for det videre arbeidet. Deretter vil det følge en rekke utredninger knyttet til implementeringen. Jeg kommer til å legge stor vekt på at de ansattes organisasjoner får deltatt i dette svært viktige arbeidet.

Modernisering av førstegangstjenesten

Verneplikten er, og vil fortsatt være, selve fundamentet for Forsvaret. Verneplikten er en kontrakt mellom innbyggerne og staten som innebærer en solidarisk plikt til å stå sammen om å verne om vårt samfunn, vårt demokratiske system og våre felles verdier.

Regjeringen vil gjøre førstegangstjenesten mer fleksibel samtidig som innsatsforsvarets krav ivaretas. Det vil derfor åpnes for en større grad av differensiert førstegangstjeneste i Hæren.

Det er en grunnleggende verdi i det norske samfunn at rettigheter og plikter er uavhengig av kjønn. Derfor vil en kjønnsnøytral verneplikt vurderes, basert blant annet på erfaringene som nå høstes i forbindelse med sesjonsplikt for kvinner.

Bistand til det sivile samfunn

Terrorangrepene 22. juli satte naturlig nok et skarpt søkelys på beredskapen i Norge og Forsvarets rolle i denne. Stortingets egen 22. juli-komite bidro på en konstruktiv måte til å identifisere konkrete tiltak her.

Komiteen sluttet seg til Regjeringens syn om at ansvarsfordelingen mellom politi og forsvar er tydelig og at den skal videreføres. Det er politiets oppgave å håndtere kriser og terroranslag på norsk jord. Forsvaret skal dimensjoneres mot eksterne trusler, Forsvaret skal dog kunne bistå på anmodning fra sivil myndighet. Tiltak for å bedre evnen til å bistå er et gjennomgående tema i planen. Forsvaret vil legge vekt på å bedre evnen til å yte bistand til det sivile samfunn. Dette gjelder blant annet for Forsvarets spesialkommando, HM Kongens Garde, Heimevernet og helikoptrene på Rygge. Bistandsinnstruksen gjennomgås i disse dager med henblikk både på forenkling og for et bedre og raskere operativt samarbeid mellom Forsvar og Politi.

Bedre Hær, godt trent Heimevern

Regjeringen vil styrke Hærens reaksjonsevne og fleksibilitet. I Troms skal brigadens 2. bataljon opprettholdes og inngå som en del av en arktisk innsatsstyrke.

I tillegg skal Panserbataljonen videreutvikles med en større andel vervet personell i kombinasjon med vernepliktige mannskaper. Samtidig vil også Telemark bataljon få et innslag av vernepliktige. Dermed beholder vi en fullverdig brigadestruktur med tre manøverbataljoner.

Heimevernet trenger lokal nærhet for å bidra i krisehåndtering både i krig og fred. Derfor går regjeringen inn for at Heimevernet beholder sin størrelse og alle sine 11 distrikter. Samtidig vil vi tilpasse styrkestrukturen noe med om lag 42 000 soldater i områdestrukturen og om lag 3 000 i innsatsstyrkene.

Heimevernet skal utvikles videre med et sterkt fokus på oppdragsløsning innen vakthold og sikring, men også evnen til nasjonal krisehåndtering og oppdragene med sivil-militært samarbeid. Regjeringen tar sikte på å øke treningen gradvis for områdestyrkene og videreføre dagens høye treningsnivå for innsatsstyrkene.

Nye kampfly

Nye kampfly er Forsvarets største materiellinvesteringen noensinne. Det er også den største enkeltinvesteringen vi gjør i egen trygghet, både for oss og kommende generasjoner. Vi skal sikre at Norge også i fremtiden skal kunne gripe raskt og effektivt inn ved hendelser over de store land- og havområdene vi rår over. F-35 er viktig for å hevde norsk suverenitet og vedlikeholde en krigsforebyggende terskel.

I langtidsplanen legger regjeringen frem en helhetlig finansieringsplan for kampflyanskaffelsen. Denne inkluderer en midlertidig økning av forsvarsrammen med 22–28 mrd. kroner fordelt over hele anskaffelsesperioden.

Regjeringens forsvarsambisjon står fast. En struktur på 48 kampfly, i tillegg til de fire treningsflyene som ble besluttet anskaffet i 2011, oppfyller denne ambisjonen. Endelig beslutning om anskaffelse av de siste seks kampflyene tas etter bestillingen av de første 42 kampflyene (i tillegg til de fire treningsflyene som allerede er besluttet bestilt).

Det planlegges å gjennomføre kampflyanskaffelsen som fortløpende anskaffelsesbeslutninger i det enkelte bestillingsår. Dette innebærer at regjeringen legger opp til å legge frem beslutningsgrunnlag for Stortinget i forkant av hver bestilling av fly.

Hvis vi skulle anskaffet alle kampflyene over en kort periode, ville det spist opp handlingsrommet i hele statsbudsjettet i årene med høyest kostnad. Derfor vil regjeringen gjennomføre anskaffelsen av flyene over noen flere år enn det som tidligere har vært lagt til grunn. Konkret vurderes det å fremskynde den allerede vedtatte anskaffelsen av fire treningsfly, ved å anskaffe to av flyene ett år tidligere, allerede i 2015. De to øvrige vil da leveres i 2016. Det er videre aktuelt å fremskynde oppstarten av hovedanskaffelsen fra 2018 til 2017, samtidig som anskaffelsesperioden planlegges forlenget frem mot 2023–2024.

Da regjeringen i fjor ba Stortinget om fullmakt til å anskaffe fire treningsfly ble det angitt en oppdatert kostnadsramme for hele investeringen på 61 mrd. kroner (reelle 2011-kroner). En fornyet kostnadsoppdatering som fremlegges i denne langtidsplanen viser at dette nivået ligger fast. Tallet er helt i overenstemmelse med det prisanslaget Regjeringen la fram i 2008 (42 milliarder 2008-kroner, nåverdi). Investeringskostnaden har altså ikke endret seg nevneverdig siden 2008, stikk i strid med hva som flere ganger har vært hevdet i enkelte media og fra Stortingets talerstol. Dertil kommer at usikkerheten rundt prisanslaget nå er mindre enn i 2008 ettersom programmet er langt mer fremskredet og en rekke fly er bestilt og levert, noe som ikke var tilfelle da.

Levetidskostnadene for anskaffelsen er derimot redusert med 10 prosent i forhold til beregningene fra 2008. Alle disse tallene er eksternt kvalitetssikret våren 2012 i tråd med Finansdepartementets retningslinjer.

Endringer i Luftforsvarets basestruktur

Anskaffelsen av nye kampfly gjør det naturlig å se på Luftforsvarets basestruktur og organisasjon for å redusere driftskostnadene og frigi ressurser til den operative virksomheten. Dette vil oppnås ved å konsentrere Luftforsvarets hovedvirksomhet til enkelte baser og i større grad å rendyrke kompetansemiljøer.

Basert på grundige utredninger over flere år vil regjeringen anbefale at hovedbasen for nye kampfly skal legges til Ørland. I tillegg skal det etableres en fremskutt operasjonsbase på Evenes med permanent tilstedeværelse av kampfly for å ivareta suverenitetshevdelse gjennom QRA (Quick Reaction Alert), og for å ha kortere reaksjonstid i nordområdene. Den fremskutte operasjonsbasen vil i tillegg benyttes for trening og øving, noe som vil vise nærvær i Nord. Dette er en løsning som totalt sett gir best sikkerhetspolitisk effekt innenfor tilfredsstillende økonomiske rammer. I tillegg er det den løsningen som har best utviklingsmuligheter på sikt.

Luftkontroll- og varslingsvirksomheten på Sørreisa vil bli videreført og får tilført skolevirksomhet fra Mågerø. Driften på Mågerø foreslås lagt ned.

Med dagens teknologi og innretning på Forsvaret er det ikke lenger nødvendig og kostnadseffektivt å ha flere kontroll- og varslingsstasjoner med dupliserende oppgaver. Det legges opp til å opprette et luftoperasjonssenter i tilknytning til Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan, der blant annet personell fra Mågerø vil inngå som en viktig ressurs. Dette luftoperasjonssenteret vil også bidra til den ønskede robustheten for kontroll- og varslingsvirksomheten.

Det er viktig her at man skiller mellom radar- og sensorkjeden som sådan og hvor kontroll- og varslingsstasjonene ligger.

Og, leder, jeg vil gjerne bruke anledningen til å slå fast at det altså ikke er slik som det har vært skapt inntrykk av i media at det kun er én linje mellom nord og sør i Norge.

Regjeringen foreslår at luftforsvarsledelsen og inspektoratene flytter til fra Rygge til Reitan. Dette vil gi sterkere tilknytning mellom Luftforsvarets ledelse, det planlagte luftoperasjonssenteret på Reitan, og Forsvarets operative hovedkvarter.

Jeg minner om at da disse funksjonene i sin tid ble flyttet til Rygge, var det hele tiden klart at dette var en midlertidig løsning mens man ventet på at den fremtidige basestrukturen for Luftforsvaret skulle avklares.

For Rygges del vil redningshelikopter og et helikopterdetasjement med taktiske transporthelikoptre bli værende. Disse vil ha beredskap på samme måte som i dag, og forbli en viktig ressurs både for Forsvaret og for politiet i det sentrale østlandsområdet. Rygge som militær flystasjon vil legges ned.

I sum er det regjeringens syn at disse base- og strukturgrepene vil gi et mer effektivt og fleksibelt luftforsvar som er tilpasset innfasingen av de nye kampflyene. La meg understreke, de avdelinger og stasjoner som er foreslått nedlagt eller endret er veldrevene avdelinger. Fagmiljøene høykompetente og besitter viktig kompetanse for Forsvaret. Tross dette har regjeringen foreslår regjeringen å omstille. Dagens teknologi gjør det mulig å drive virksomheten mer effektiv fra færre steder. Midlene som spares vil kunne prioriteres mot andre områder som totalt sett gir større forsvarsevne. Dette bidrar til å gi Norge en bedre krigsforebyggende terskel. Dagens moderne og relevante forsvar er blant annet et resultat av en lang rekke tilsvarende grep. De har alle vært krevende, men nødvendige.

Et forsvar for vår tid

Den nye langtidsplanen for Forsvaret handler om videreutviklingen av innsatsforsvaret. Den tar vare på det beste av det som er oppnådd, den viderefører moderniseringen og den fortsetter å styrke Forsvarets operative evne.

Vi skal ha et forsvar som er en forsikring for egen trygghet og våre barns fremtid.

Vi skal ha et forsvar for vår tid.