Åpnet Høstutstillingen

Tale ved åpning av Høstutstillingen, 8. september 2012
Ved forsvarsminister Espen Barth Eide

Deres Majestet
Ærede forsamling!

Det er en stor glede og ære for meg å kunne åpne Statens 125. Kunstutstilling – årets Høstutstilling.

Høstutstillingen har røtter tilbake til 1882. Fra 1884 gikk staten inn, og navnet ble Statens Kunstutstilling. Det året var statsstøtten på kroner 3000,-. Kronebeløpet har nok gått litt opp siden da, men intensjonen var den samme.

Når jeg står her som forsvarsminister må jeg få minne om at jeg har gleden av å bestyre det som også er Norges nest største kulturdepartement! I min sektor har vi fem profesjonelle korps, sju museer og 14 nasjonale festningsverk. De siste er for øvrig i stadig hyppigere bruk, det være seg til teater, konserter, opera eller til utstillinger. For noen år siden la regjeringen fram en stortingsmelding om kulturen i Forsvaret - "Kultur å forsvare" som nettopp tok for seg Forsvarets rolle i kultursektoren. Vi ønsker å være en tradisjonsbærer, men også en organisasjon som ser fremover.

Her på Høstutstillingen skal vi igjen la oss begeistre og utfordre. Vi skal oppleve kunstverker som kaster et nytt og kanskje provoserende lys over våre liv og vårt samfunn. Vi skal se nye uttrykksformer som flytter grenser. Det er den røde tråden i Høstutstillingen – engasjement og debatt starter gjerne her en høstdag på trappen av Kunstnerens hus.

Høstutstillingen står for meg som en brobygger mellom fornyelse og tradisjon. Blikket er rettet både fremover og bakover. Det nye brynes mot det bestående. Her stiller unge ukjente kunstnere på linje med anerkjente navn. I dette skjæringspunktet skapes ny og viktig kunst og uttrykksformer. Det var nettopp her på Høstutstillingen at Edvard Munch satte ekspresjonismen for alvor på kunstkartet. "Intet maleri har i Norge vakt slik forargelse", fortalte Munch om publikums reaksjon på maleriet "Syk pike".

Munch er jo faktisk til stede i år også - gjennom et utvalg fotografier. Men det er neppe Munch som kommer til å provosere mest i år. Han skulle bare ha visst!

Gjennom nye og forfriskende virkemidler kan kunsten sette en dagsorden som ikke stanser her ved Kunstnerens Hus. Kunsten kan aktualisere en virkelighet vi ikke oppdager i dagliglivet. Den holder et speil opp for oss alle. Av og til liker vi ikke det vi ser. Vi lar oss forarge, slik Munch påpekte.

Sannheten er vel at dette er en spenning vi ønsker å se. Om kunsten en dag helt sluttet å provosere, har det gått galt med kunsten. Og om samfunnet en dag ikke lenger lar seg provosere, har det gått galt med samfunnet.

Fra det lille jeg har sett så langt, ser det dog ut til fortsatt å være liv laga i så måte!

Årets utstilling skrives mot et ekstra spesielt bakteppe. Begivenhetene 22. juli i fjor - og året vi har bak oss, med rettsak og selvransakelse, vil uvegerlig prege en utstilling som dette. Enten ved at kunstneren har tenkt året som har gått inn i verket, eller ved at betrakteren har det med når kunsten observeres.

Også i en slik stund må kunsten være med å sette dagsorden. Også den skal "gå inn i sin tid", som det heter i Nordal Griegs dikt. Og vår tid har jo nettopp fått et nytt alvor. Da må kunsten hjelpe oss i de eksistensielle spørsmålene.

Året som har gått har vært preget av motstridende inntrykk og følelser. På den ene siden har mange følt på frykten, angsten og utryggheten. Dette vil kunsten også fange. I samfunnsdebatten fører ofte utryggheten til et rop om flere stengsler og mer kontroll. Noen ganger dukker den opp som fremmedfrykt og fremtidsfrykt. Alt dette følelser som ofte males i mørke farger.

På den annen side har vi sett noen av de sterkeste uttrykk for ungdommelig engasjement, livsvilje og fremtidstro. Følelser som styrker vår tro på friheten, toleransen og det åpne samfunn. Dette er stemninger kunstneren gjerne maler i lyse farger; farger som åpner opp og inviterer inn, det være seg nye mennesker eller nye inntrykk.

I en krevende tid trenger vi hjelp til å sortere disse inntrykkene. Kunsten kan hjelpe oss med dette. Den kan også minne oss om at vi har sett vanskelige tider før, og at den menneskelige erfaring har en lang horisont, nettopp i en tid der noen roper på enkle løsninger. Vi kan få hjelp til å nå erkjennelser på et dypere plan enn hverdagspolitikken kan belyse. Dette er til stor hjelp for alle oss som må ta beslutninger, uansett hvor vi sitter.

Det liberale, åpne samfunnet trenger kunsten som et speil.

Et samfunn som ikke ser seg i stand til å akseptere et slikt speil, rammer grunnleggende sett ytringsfriheten. Og et samfunn der kunstneriske ytringer blir ansett å være en trussel mot det bestående, tvinger fram selvsensur.

En 40 sekunders kaotisk aksjon i en kirke i Moskva har igjen gjort disse spørsmålene aktuelle. Rettssaken mot aktivistene i den russiske kvinnegruppen Pussy Riot har vekket oppsikt. Dommen vekker en uro i oss. Det er fordi den er i utakt med en grunnleggende rett til ytringsfrihet og alternative uttrykksformer. For kunstens rett til å provosere, til å sette problemer under debatt. Det gledelige er dog at dommen har vekket reaksjoner, både i vårt naboland, Russland, her hjemme hos oss, og internasjonalt.

Den arabiske våren har også hatt sine artistiske uttrykk. Den arabiske våren har vært et opprør mot vanetenkning og tradisjoner. Nytt har blitt brynet mot gammelt, og våre inngrodde forestillinger om Midt-Østen og Nord-Afrika har fått mange skudd for baugen. Derfor er jeg så glad for at vi også ser innslag fra Midt-Østen på denne utstillingen.

Kunstnerisk frihet i ordets videste forstand skal vi hegne om, uansett hvor provoserende og frastøtende den kan oppleves. Vi skal tåle debatt. Det er en vesentlig del av vårt demokrati, hvis ikke den aller vesentligste.

Vårt samfunn og vårt land trenger kultur og kunst. For at vi skal vokse som mennesker og som fellesskap trenger vi at mange nok opplever at de har tid, rom og inspirasjon til å utøve sitt skapende virke. Her gjør Høstutstillingen en enestående innsats. I dag markerer vi altså at Norges nasjonale kunstarena er 125 år. Gratulerer!

La meg også takke arrangørene og juryen, og gratulere prisvinnerne og alle dere som stiller ut i år. Dere har lagt ned mye arbeid i uttrykk dere ønsker å dele med oss andre. I dag er vi her for å la oss bevege av det dere har skapt.

Jeg gleder meg selv til å ta inn alle inntrykkene, og jeg ønsker alle en fin opplevelse på årets Høstutstilling!

Deres Majestet, ærede forsamling - med dette erklærer jeg Statens 125. kunstutstilling – Høstutstillingen 2012 – for åpnet!