Medaljeseremoni for NCC, NSE og NAD ved hjemkomsten fra Afghanistan

Forsvarsminister Espen Barth Eide
20. januar 2012

Soldater! Kjære alle sammen!
 
Takk for sist! Det var en glede å møte noen av dere i Afghanistan før jul, og det er veldig godt å se at dere alle er kommet trygt hjem igjen til Norge.

Noen av dere har vært i Afghanistan i seks sammenhengende måneder kun avbrutt av korte turer hjem. Andre, ikke minst flere av dere fra Luftforsvaret, har vært hjemme hyppigere som del av turnusordningen.

I dag samles vi for å markere at dere alle er framme ved vaktskiftet. Deres tid i Afghanistan er over for denne gang.  

At vi samles med familie og venner, øverste militære ledelse, representanter for det politiske Norge, og meg selv som forsvarsminister, er et håndfast uttrykk for den takknemlighet vi ønsker å vise dere soldater. Vi fylles av stolthet over å ha slike soldater ute i tjeneste for Norge.

Jeg vil i dag også få takke de ektefeller, samboere, barn og foreldre som på ulike måter har båret belastningen ved å ha sin kjære langt hjemmefra. Flere av dere har sikkert opplevd perioder med savn og lengsel. Noen har nok også levd med bekymringer for at noe skulle skje. Vår deltakelse i Afghanistan er ikke ufarlig. Jeg ble selv minnet om dette under mitt besøk til like før jul med bombene som gikk av i Mazar-e Sharif og Kabul. Flere titalls mennesker ble drept.

Ja, sikkerhetssituasjonen i områder hvor de norske styrkene befinner seg er til tider vanskelig. Dere er også blitt satt på prøver og dere har opplevd episoder som har vært risikofylte og tøffe. På en dag som dette gjør det veldig godt å vite at de samme som dro ned er med tilbake. 

Vi ønsker i dag tre norske enheter velkommen hjem til Norge: Nasjonal kontingentstab (NCC), Nasjonalt støtteelementet (NSE) og Norwegian Aereomedical Detachement (NAD). Selv om det er et noe forslitt bilde, tror jeg at jeg har de fleste med meg når jeg kaller dere tre livsviktige tannhjul i Norges militære innsats i Afghanistan.

I tillegg har vi også med oss personell som har hatt den viktige jobben som veiledere og instruktører ved den afghanske hærens ingeniørskole i Mazae-e Sharif.

Det er NCC som ivaretar den kommandomessige kontakten hjem til Forsvarets operative hovedkvarter. Det er dere som bygger relasjoner mot sivile afghanske strukturer, provinsguvernører og det legitime maktapparatet.

Det er NSE som sørger for å transportere materiell og forsvarsministere inn og ut av Afghanistan, og internt i Afghanistan. Det er dere som sørger for at tonnevis av utstyr blir levert de norske styrkene. Viktig infrastruktur er bygget og vedlikeholdt.  

Og det er NAD som gir oss her hjemme, men mest norske soldater i strid, en visshet om at medisinsk hjelp er der når behovet er størst. NADs evne til å bistå personell på bakken, av og til også utenfor eget ansvarsområde, har også blitt lagt merke til av våre allierte. 

Dette er bare noen eksempler. Det viktigste er likevel dette; sammen bidrar dere til en bedre framtid for Afghanistans folk. Det er mennesker som dere som gjør at vi kan løse oppdraget vårt i Afghanistan. For dette har dere min, regjeringens og hele det norske folks respekt og anerkjennelse.

Anerkjennelsen kommer også fra våre nære allierte. Dette fikk jeg på nytt bekreftet i mitt møte med USAs forsvarsminister Leon Panetta for en drøy uke side. Han var full av lovord over de norske bidragene. Ingenting er hyggeligere for meg som forsvarsminister å bli møtt av slike store ord. Ingenting gjør meg stoltere.  

Dere har vært i Afghanistan på et tidspunkt hvor vi markerer tiårsdagen for norsk militær deltakelse i Afghanistan. Det var ved årsskiftet 2001-2002 at Norge sendte de første styrkene til Afghanistan til støtte for Operasjon Enduring Freedom. Ti år etter har dere startet arbeidet med å planlegge redeployeringen av norske styrker. Vi bereder i disse dager grunnen for en gradvis nedtrapping. Vi gjør dette i partnerskap med afghanske myndigheter. Vi gjør dette sammen med våre allierte.

“History will be kind to me for I intend to write it”, skrev Winston Churchill. Som statsminister og nobelprisvinner i litteratur for sine bindsterke verk om britisk historie, hadde Churchill gode forutsetninger for å skrive seg selv inn i britisk historie.
 
Min målsetning om historien som skal skrives om vår innsats i Afghanistan er en annen. Først av alt er den endelige historien om hva vi har oppnådd i Afghanistan for tidlig å skrive. Det er likevel ingen tvil om at ti år i Afghanistan har gitt oss mange lærdommer. Jeg tror kanskje den viktigste lærdommen vi har trukket er at vi for sent forsto og aksepterte det regionale spillet og kompleksiteten i den etniske sammensetningen. Vi forsto ikke godt nok at historien var satt i spill lenge før vi kom. Vår innsats i Afghanistan er en del av en lengre historie sett med afghanske og regionens egne øyne. Vår historie startet med et Afghanistan som var blitt et arnested for internasjonal terrorisme.

Derfor skal vi heller på en dag som dette ikke glemme at Afghanistan ikke lenger er en frihavn for internasjonal terrorisme. Vi skal heller ikke glemme de mange framskritt som er gjort. Dere kjenner disse. Dere har selv sett dem. Og dere har sett et Afghanistan som på mange områder har svært langt igjen.

På vei mot en gradvis nedtrapping skal vi være realistiske, samtidig som vi skal være tydelige i våre krav og forventninger til afghanske myndigheter. Vi skal sammen hegne om de målene vi sammen med afghanske myndigheter har nådd. Vi skal være med Afghanistan også etter 2014 når vårt militære nærvær slik vi kjenner det i dag er over. Deres innsats skal huskes og minnes også den dagen vi ikke lenger er i Afghanistan.   

I dag vil jeg at dere skal være stolte av dere selv og hverandre. Jeg vil at dere i tiden som kommer tar vare på hverandre, det gode kameratskapet og de mange minnene. Mens dere var ute, åpnet vi Forsvarets veterantjeneste her hjemme. Der står døren åpen for alle dere veteraner som har tjent Norge i utlandet. Ikke nøl med å ta kontakt.
 
Jeg vil takke hver og en av dere for vel utført tjeneste.

Velkommen hjem, og lykke til videre!