Medaljeseremoni for Norwegian Aereomedical Detachement, 9. november 2012

Soldater,

Kjære alle sammen!

Vi er samlet her i dag for å takke for at dere har løst et viktig oppdrag på vegne av oss alle. Vi er her for å markere at et svært viktig bidrag i Afghanistan nå er ved veis ende.

Den tryggheten det har gitt å ha helikopter har de siste årene vært en forutsetning for å kunne operere i Afghanistan. En trygghet for våre norske soldater, for våre allierte og for våre afghanske partnere. Når alarmklokkene har gått, har dere hatt en livsviktig funksjon. I løpet av fire og halvt år har dere evakuert 270 mennesker. Dere har reddet syn, bevegelighet og noen ganger liv.

De fleste av dere har vært hjemme en stund. Det er godt å se dere forent med deres familie og venner. I lange perioder har ukebrevene fra NAD'en vært deres eneste innblikk i deres kjæres hverdag. Ordene og bildene, historiene, portrettene, ja enkelte ganger også eventyr for barn, forteller om et unikt samhold. Og savn.

Av mange ukebrev gjør særlig ett stort inntrykk. Det er fra våren 2010. Det første ukebrevet etter at seksten norske soldater ble angrepet i nærheten av landsbyen Tutak i Ghowrmach-distriktet. I ukebrevet leser vi: «Belønningen man får ved at man da faktisk redder liv er uvirkelig og de følelser man sitter igjen med kan ikke beskrives. Denne belønningen skal dere som sitter hjemme i aller høyeste grad ta del i. Det offer dere gjør ved at deres kjæreste er her nede er med på å redde liv».

De ordene slutter jeg meg til. Ja, dette også en tid for å takke alle dere som har vært hjemme. Dere har levd med savn og med lengsel, og ganske sikkert også uvisshet. Dere skal vite at vi setter veldig høyt det dere gjør for våre soldater.

Vi høster mye lovord for det vi gjør i Afghanistan. Vårt omdømme blant våre allierte er godt. Forsvarets omdømme her hjemme er solid. Oppdragene som løses i Afghanistan har bred oppslutning på Stortinget. Grunnen til det er dere soldater.

Dere utmerker dere på mange måter. Fordi dere har erfaring fra å fly i krevende norsk vintervær, behersker dere også røffe sandstormer i Afghanistan. Det er blitt lagt merke til. Når andre allierte har vært værfaste, har dere vært i luften.

Det er profesjonalitet og mot satt i system. Det er gjennomtrente rutiner rammet inn av grundighet og høy motivasjon. Det er klare mål under en kyndig ledelse. Det er kameratskap og samhold. Og det er ikke minst et ønske om å redde liv.

Det har vært deres hovedfokus. Dere har drevet livredding. Dere har reddet norske og allierte soldater. Dere har evakuert skadde afghanske soldater og sivile. Og dere har gitt skadde opprørere livsviktig hjelp. For NAD har det viktigste vært å redde liv uansett uniform eller nasjonalitet.

«Mennesket er menneskets glede» heter det i Håvamål. Skrevet for snart 1000 år siden, men med gyldighet inn i evigheten. Det er i hverandre, i menneskene rundt oss, livet finner sin mening og mennesket sin glede. Dere har opplevd dette på nært hold. Dere har møtt mennesker i sin mest dramatiske stund. Dere har gitt lindring og trøst når nøden har vært stor. Det finnes knapt noen større og viktigere oppgave.

Det oppdraget dere påtok dere i 1. april 2008 var unikt. Vi ønsket at våre soldater i Afghanistan skulle ha de beste rundt seg i farefulle oppdrag. 339- og 720-skvadronen ble dimensjonert for en til da ny oppgave. Jeg er imponert over hvor raskt og effektivt dere fikk på plass en slik kapasitet.

Samtidig vet vi at dette har påført til tider store belastninger. Dere er en del av et lite helikoptermiljø. Et miljø som forutsetter velvilje og innsats fra både flyvere og teknikere. Det er mange tannhjul som skal passe sammen for å lykkes. Det er mange små biter som skal henge sammen for at våre helikopter skal kunne gjøre jobben sin.

Foran meg ser jeg mange dyktige spesialister. Dere holder et høyt nivå på deres fagfelt. Flyvere og teknikere, bakkepersonell, brannfolk, sanitet og sambandseksperter. En solid laginnsats med Luftforsvaret i lederrollen.

Dere i kommer hjem til nye utfordringer og nye oppgaver for Luftforsvaret. Dere skal være med på en stor omstilling. Vi skal innfase nytt materiell, bygge ny infrastruktur. Vi gjør dette fordi vi ønsker å ha et av verdens mest moderne Luftforsvar. Mange av dere kommer også hjem for å løse et viktig oppdrag til støtte for politiet. Vi har fått en ny bistandsinstruks som tydeliggjør Forsvarets rolle i forhold til politiet. Vi skal bli enda bedre i å samarbeide med spesialstyrkene og beredskapstroppen. Vi skal bidra til å styrke samfunnssikkerheten. Med flere hundre flytimer bak dere under andre himmelstrøk, bringer dere ny og viktig kunnskap hjem til Forsvaret og til deres daglige virke.

Dere kommer også hjem til ett annet liv, en annen hverdag. Selv om dere tidvis har vært utsatt for til dels tøffe påkjenninger, så vet jeg at de aller fleste av dere bringer verdifulle og positive opplevelser med dere hjem. Dere har fått kunnskap og erfaringer som svært få har. Dere har sett og lært mye. Dere har fått ny kompetanse, nye perspektiver og erfaringer.

Verdifull og viktig lærdom om kultur og geografi, om mennesker i krevende omgivelser. Menneskekunnskap. Bruk lærdommen! La den synes og merkes! Det norske samfunn trenger å bli minnet om vårt land sin plass verden.

Dere veteraner er det synlige uttrykket for at Norge ønsker å ta et internasjonalt medansvar. Derfor ønsker norske myndigheter å vise sin respekt og anerkjennelse når dere vender hjem. Det er en selvfølge. Slik har det ikke alltid vært. Dere vet det. Vi vet det.

Medaljene dere får i dag befester og fremhever oppdragets legitimitet. De symboliserer en innsats utover det forventede. De er en anerkjennelse til de kvinner og menn som landet ved regjeringen har sendt ut i operasjoner, hvor de i ytterste konsekvens risikerer liv og helse på vegne av den norske befolkning.

Jeg vil takke hver og enkelt av dere for innsatsen.

Det er godt å ha dere hjemme.

Takk.