Militær evne i nord

Av statssekretær Roger Ingebrigtsen (Arbeiderpartiet)
Publisert i Nordlys 11. september 2012

På lederplass etterlyser Nordlys større vilje til å diskutere Forsvarets - særlig Marinens – fotavtrykk i nord.

Noen fakta fortjener gjentakelse: Forsvarets operative hovedkvarter er lokalisert på Reitan. Dit skal også Luftforsvarets ledelse, og et nytt luftoperasjonssenter skal etableres der om få år. Hærens ledelse og Brigade Nord har sitt sete i Målselv og Bardu. Luftforsvarets kontroll -og varslingsstasjon ligger på Sørreisa. Våre maritime patruljefly opererer fra Andøya. Evenes blir ny fremskutt operasjonsbase for kampfly. Alle Forsvarets helikoptre skal ledes fra Bardufoss. Kystvakten har hovedbase på Sortland. Vi har sjøforsvarsenheter på Trondenes og i Ramsund. Grensevakten opererer kontinuerlig i Finnmark, og Heimevernet er tilgjengelig og til stede i alle de nordlige fylkene.

I tillegg har Forsvaret betydelig infrastruktur i hele Nord-Norge samt en rekke anlegg for vedlikehold og forsyning av de operative avdelingene. Både det norske forsvaret, våre allierte og våre partnere verdsetter dessuten de gode øvingsområdene i landsdelen. Noe som gjenspeiles i økt alliert interesse for å øve i nord.

Med andre ord: Forsvarets samlede fotavtrykk i nord er meget solid – både større og mer variert enn i noen annen landsdel.

Selvsagt er det viktig at Marinen øver i nordlige havområder. Det gir verdifull kunnskap og erfaring og det demonstrerer operativ evne. For kampfly er det likedan – også de må trene jevnlig i nord. Og trene gjør det hele tiden, ofte i tett samvirke med vår naboer Sverige og Finland. Men den daglige tilstedeværelsen i form av patruljering ivaretas verken av krigsskip eller kampfly – det gjøres av Kystvakten, Grensevakten og maritime overvåkningsfly.

Det er altså en misforståelse at norske krigsfartøyer bare gjør nytte for seg hvis de er på evig tokt på åpent hav i nord. Eller at norske kampfly bør fly konstant hull i polarlufta. Det ville være en meningsløs bruk av ressurser og slite voldsomt på både materiell og personell. Forsvarets krigsfartøyer og kampfly skal primært trenes slik at de har høy operativ evne i skarpe operasjoner. Slik fyller de sin viktigste funksjon: å utgjøre en krigsforebyggende terskel. Derfor er trening ved kai eller i simulatorer en like verdifull del av oppøvingen som lange tokt på havet. Det viktige er ikke å seile alltid, men å seile nok – og få trening i hele spekteret av nødvendige ferdigheter.

Så har deler av Sjøforsvaret noen utfordringer knyttet til å rekruttere og beholde personell, og leverandøren av nye maritime helikoptre har ikke levert tidsnok. Dette har vi aldri lagt skjul på – tvert om. Dersom leverandøren av NH90 ikke er i stand til å levere i henhold til kontrakt, er vi nødt til å undersøke muligheten for å anskaffe alternative helikoptre. Jeg kommer nettopp tilbake fra USA der jeg har undersøkt dette.

Forsvarsministeren og jeg er også svært opptatt av hvordan vi skal rekruttere og beholde teknisk personell i Sjøforsvaret.

Forsvarets tyngdepunkt er i nord. Vi øver og trener regelmessig i nordområdene. Men norsk forsvarsevne måles ikke i antall kjølstriper til havs eller kondensstriper i lufta.

Det sentrale er at Norge besitter topp moderne militære kapasiteter klare til innsats. Bare slik trygger vi norsk sikkerhet og selvstendighet.