Ny langtidsplan for Forsvaret – muligheter og utfordringer for forsvarsindustrien

Forsvarsminister Eide innledet på INFO-ERFA 2012 (Forsvarsdepartementet, Asgeir Spange Brekke)

Innledning

Kjære samarbeidspartnere, kjære forsvarsvenner.

Jeg er glad for å være her i dag sammen med dere. Vi har en felles interesse av å videreutvikle en konkurransedyktig norsk forsvarsindustri i tråd med Forsvarets behov. Det er derfor viktig at Forsvaret og industrien har løpende dialog og tett samarbeid om planlagte materiellinvesteringer og anskaffelsesprogram.

Et strategisk samarbeid som klarer å skape de tilsiktede effekter, er et godt partnerskap. Vi har gode og solide tall på at nettopp det har skjedd etter at Stortingsmelding 38 kom på plass for snart fem år siden. Vi har sett at industrien signerer nye kontrakter fortløpende. Og vi har sett at forsvarsindustrien fortsetter å vinne kontrakter utenfor Norge i et veldig krevende globalt marked. Dette kan vi være stolte av.

Vi går nå over i en ny og viktig fase som både vil utfordre, men samtidig gi nye muligheter for både dere og oss. Regjeringen la fram den nye langtidsplanen for Forsvaret rett før påske. Vi skal fortsette å oppfylle også denne langtidsplanen. I dette arbeidet vil vårt samarbeid være viktig. Vi trenger en industri som fortsetter å ligge i front på sine nisjeområder. Vi trenger en industri som er relevant og konkurransedyktig både hjemme og ute.   

Forsvarsindustrien står utvilsomt ovenfor en spennende tid på flere områder.

Jeg vil i dag snakke om utviklingstrekk jeg tror vil bli viktige for dere og vårt partnerskap. Jeg vil trekke fram sentrale sider ved langtidsplanen. Investeringen i kampfly og den tilhørende industriplanen er en slik viktig side. Det fremtidige investeringsbildet i Forsvaret en annen.

Jeg vil peke på grunnleggende endringer i våre omgivelser og hvilke muligheter og utfordringer dette skaper for Norge, også på det industrielle området. Uroen i de europeiske finansmarkedene, økt behov for flernasjonalt samarbeid og et mer krevende marked er andre stikkord.

Jeg er grunnleggende sett optimistisk på vegne av forsvarsindustrien. Jeg er optimistisk fordi dere har vist dere konkurransedyktige ikke bare i oppgangstider. Dere har tatt kloke og viktige valg for å vinne innpass i et krevende amerikansk marked. Dere har sett nye eksportmarkeder, når lavkonjunktur treffer i mer tradisjonelle markeder. Og dere har funnet en trygg plass i det norske hjemmemarkedet.  

Det betyr ikke at tiden vi har foran oss vil bli uproblematisk. At forsvarsindustriens eksport har vokst med 400 % siden 2000, taler alene for at det er viktig å ha en realistisk forventning til fremtiden.

Vi står midt i en tid der rammebetingelsene endres. Mange av disse endringene er globalt drevet og påvirker så vel norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk som handelspolitikk. Vi nærmer oss også oppløpssiden for viktige nasjonale beslutninger med potensielt store ringvirkninger for dere.

Det dreier om å posisjonere seg og det handler om å se etter nye muligheter. Vi må eksempelvis se på hva som kan gagne industrien i møte med et mer konsolidert europeisk marked. Og vi må se hva som kan gjøre sektoren i stand til å møte Forsvarets fremtidige behov for materiell og tjenester.

Og her ligger mitt budskap til dere i dag:

Vi vil fortsette å arbeide sammen med og for norsk industri. Den nye langtidsplanen for Forsvaret bekrefter dette. Samtidig står vi dårlig rustet hvis vi ikke evner å tenke nytt. Vi har en høyteknologisk og konkurransedyktig industri i hendene. Når rammebetingelsene skritt for skritt endrer seg, har vi et felles ansvar for å finne de beste løsningene for fremtiden.
 
Utgangspunktet er godt

Vi kan legge følgende til grunn: Veksten i norsk forsvarsindustri har knappest vært sterkere enn under denne regjeringen. Industrien hevder seg godt på det internasjonale markedet og er fortsatt en viktig leverandør til det norske forsvaret.

Vi handler mye. Vi har et høyt forsvarsbudsjett og avsetter en solid andel til investeringer i nytt materiell – også de kommende år. Dette er gode nyheter for dere. Og det er gode nyheter for oss som ønsker å investere i fremtidige generasjoners sikkerhet.

I følge ny statistikk fra SIPRI er Norge det land i Europa som bruker mest penger på militært materiell. Vi er på verdenstoppen i import av forsvarsmateriell per innbygger. Og vi er på Europa-toppen i å bruke flest kroner per innbygger på Forsvaret.

Kun åtte land møter i dag NATOs krav om å bruke 20 % av forsvarsutgiftene på materiellinvesteringer. Seks nasjoner bruker mindre enn 10 %. Vår materiell-investeringsandel de siste ti årene er blant de høyeste i NATO. I 2012 budsjettet er det avsatt 8,1 milliarder til investeringer i materiell. I tillegg kommer 2 milliarder til eiendom, bygg og anlegg. Dette er nivå som vi skal holde også inn i neste langtidsperiode. Faktisk planlegger vi en reell økning av forsvarsbudsjettet på ytterligere 7 %. Dette er en midlertidig styrking av budsjettet for å gi rom til anskaffelsen av nye kampfly.

Vi kan se tilbake på en omfattende omstilling av Forsvaret. Dette har vært en omstilling som også dere i høyeste grad har vært berørt av. De grep vi har gjort er kommet industrien til nytte. Vi har lykkes med å frigjøre midler som har vært bundet opp i struktur, eiendom og drift. Slik er betydelige investeringer muliggjort i alle forsvarsgrener. 

Vi går altså inn i en ny langtidsplanperiode vel vitende om at de største i omstillingsgrepene ligger bak oss. Vi har lyktes med å skape balanse mellom ambisjoner, struktur og ressurser. Jeg minner om at balanse ikke er det normale. Det normale i Europa i dag er ubalanse og offentlige budsjettkutt. Mitt utgangspunkt som forsvarsminister er altså uvanlig godt. Det samme gjelder for dere.

Målene for omstillingen har hele tiden vært klare: Økt operativ evne, økt anvendelighet, styrket evne til strategisk ledelse, konsentrert og tilpasset base- og støttestruktur og høy fornyelsestakt. Dette er målsettinger vi i dag har oppnådd og som vi nå kan høste resultatene av. Vi ser et forsvar der den operative evnen øker raskere enn bevilgningsnivået. 

Vi har i dag et robust og fremtidsrettet forsvar med dyktig personell, avansert materiell, stor slagkraft og høy reaksjonsevne. Det er fleksibelt nok til å håndtere en rekke ulike scenarier både hjemme og ute. Det er smidig nok til løpende å moderniseres i takt med den sikkerhetspolitiske og teknologiske utviklingen. Vi har nå et solid fundament å bygge videre på, og kan i større grad gjøre endringer fordi det er ønskelig og fornuftig, og ikke fordi vi må.

Vi kan vise til en unik fornyings- og investeringstakt. En omfattende modernisering av alle tre forsvarsgrener ligger bak oss. Gjennom Hærens tilstedeværelse og innats i Afghanistan har vi kontinuerlig høstet viktig kunnskap og erfaring fra innfasingen av nye kjøretøy og våpensystemer. Sjøforsvaret har faset inn fem nye fregatter og nye kystvaktfartøy. Luftforsvaret har fått nye transportfly og nye NH-90 helikoptre. Dette er bare noen eksempler.

Den høye moderniseringstakten har også medført et tett og integrert samarbeid mellom industri og myndigheter. Dere har vært og er i en vekstnæring. I takt med omfattende materiellinvesteringer i Forsvaret, har industrien vunnet kontrakter nasjonalt og internasjonalt. Industrien har lykkes med å omstille seg og tilpasset seg et nytt marked.

La meg minne om den tiden Kongsberg Våpenfabrikk og Raufoss Ammunisjonsfabrikk var lokomotivene som dominerte den forsvarsindustrielle skinnegangen her hjemme. Det var en tid Norge også i stor grad fikk betydelige deler av sitt materiell til sterkt subsidierte priser. 

I dag er bildet veldig annerledes for Forsvaret og ikke minst industrien. Fremfor oss er en industri kjennetegnet av høy kompetanse, bredde og dybde. Lokomotivene er der fortsatt, men et mangfold av større og mindre bedrifter har sluttet seg til. Hvis mine tall stemmer er det i dag 118 medlemsbedrifter i FSi og dette tallet øker hvert år.  

Dere har lykkes med å høste resultatene av et Forsvar med en betydelig endret innretning. Derfor er dere vinnere. Og derfor er det norske samfunnet vinnere som har opplevd økt verdiskaping og sysselsetting i kjølvannet av en forsvarsindustri i stor vekst.

La meg også si at jeg er overbevist om at en høykompetent forsvarsindustri er kommet for å bli. En slik industri vil naturligvis ikke alene ivareta nasjonale behov, men den er uansett viktig.

Derfor ønsker vi fortsatt å bidra til at industrien vinner nye markedsandeler. Og derfor er regjeringen opptatt av å føre en god næringspolitikk. Viktige næringspolitiske aspekter skal fortsatt ivaretas i tilknytning til Forsvarets anskaffelser. Det er viktig for oss å føre en god politikk ikke minst i tider der uroen på finansmarkedet skaper større usikkerhet.

Vi ønsker en forsvarsindustri med gode rammevilkår og gode utviklingsmuligheter for norske hjørnesteinsbedrifter. Nasjonal verdiskaping er viktig. Sysselsetting, lokalt entreprenørskap og innovasjon er adelsmerker vi skal hegne om.

Det viktigste forblir fra mitt ståsted likevel Forsvarets behov. Derfor må vi vite at industrien leverer topp produkter både hjemme og ute. Norsk forsvarsmateriell skal fortsatt kjennetegnes av å ligge i front av utviklingen innen utvalgte områder. Dette er vesentlig. 

Når Forsvaret kjøper norsk er det fordi løsningen vi velger er best på pris, kvalitet og ytelse. Vi velger utenlandske løsninger når dette viser seg riktig ut i fra de samme vurderinger. Dette er i tråd med fornuftig og forsvarlig anvendelse av forsvarskronene: for å ivareta Forsvarets behov søkes de mest kostnadseffektive løsningene.

Dette vil fortsatt kjennetegne denne regjeringen. Det vil ligge til grunn for samarbeidet vi skal utvikle videre inn i neste langtidsplanperiode.

La meg helt kort si litt om hovedretningen i den nye langtidsplanen.  

Den nye langtidsplanen for Forsvaret

Denne langtidsplanen «Et Forsvar for vår tid» handler mye om å videreutvikle det innsatsforsvaret vi har etablert gjennom tre foregående langtidsplaner. Det dreier seg om å fortsette å få mer forsvar ut av hver krone. Og det handler om å ta vare på det beste av det som er oppnådd, videreføre moderniseringen og fortsette å styrke Forsvarets operative evne.

Vi går med andre ord inn i en ny planperiode der det meste av hovedinnretningen for Forsvaret på mange måter er lagt. Politikken ligger fast og bygger på hovedlinjene i innværende langtidsplan og regjeringsplattformen fra 2009. Våre nordområder er fortsatt solid plassert i det langtidsperspektivet vi tegner for Forsvaret og oppgavene det skal løse. 

Det grunnleggende utgangspunktet i denne langtidsplanen er å investere i fremtidig trygghet og suverenitet. Vi skal fortsette å bygge et forsvar med en nasjonal forsvarsevne som har som primæroppgave å forsvare norsk territorium og hevde norsk suverenitet. Vårt forsvars viktigste oppgave er å forsvare våre områder, vår suverenitet, frihet og selvstendighet. Det er dette vi har forsvaret for. Vi skal utvikle et forsvar som er solid fundert i NATO og som skal kunne utgjøre en krigsforebyggende terskel i våre nærområder. Og vi skal ha et forsvar som er i stand til å bidra når andre alliertes sikkerhet er truet. Dette er den primære oppgaven til Forsvaret. 

Så er det også slik at holder vi artikkel fem-forsvaret i god skikk, har vi en god plattform for å delta også i helt andre typer scenarier. Derfor skal vi fortsette å ha et forsvar som kan brukes i FN, NATO eller EU-operasjoner som ikke er artikkel fem fundert. Det skal være et forsvar som kan bidra til å bygge en bedre verden. Når FN eller EU ber om assistanse, slik vi eksempelvis har sett utenfor kysten av Somalia, skal Norge også kunne ta sin tørn ved roret. Når vi bekjemper piratvirksomhet i Det indiske hav, gjør vi dette med de samme kapasitetene som er trent, øvd og utviklet for å forsvare Norge. Dette er Forsvarets sekundære oppgave som er underordnet artikkel fem og forsvaret av Norge.
 
Et tredje oppgavesett er knyttet til Forsvarets støtte til samfunnssikkerhet. 22. juli og orkanene i romjulen satte dagsorden for en veldig viktig diskusjon. Det gjorde også at vi igjen kunne slå fast det viktige prinsippet om at det er forskjell på politi og forsvar. Forsvaret er enkelt sagt rettet mot ytre trusler – politiet ivaretar indre sikkerhet. Samtidig er det slik at forsvaret vil besitte både kapasitet og evne som kan være nyttig for sivile myndigheter. Dette er derfor også vektlagt i denne langtidsplanen. La meg igjen understreke at dette er kapasiteter som er avledet av Forsvarets primærfunksjon som nettopp er forsvaret av Norge.

Det denne langtidsplanen i hovedsak gjør er å svare på en del av de uavklarte spørsmål fra inneværende langtidsplan. Vi følger opp løftet om å gjennomgå og optimalisere Luftforsvarets basestruktur. Vi forbereder innfasing av nye kampfly og vi går inn for å styrke Forsvaret ytterligere innen Hæren, HV, cyber og etterretning.

Av forståelige grunner graviterer interessen blant mange her i dag mot den største enkeltsaken i langtidsplanen. La meg derfor bruke litt tid på kampfly og hvilke muligheter og utfordringer som ligger her frem i tid.

Kampflyene og det fremtidige investeringsbildet

Beslutningen om kampfly definerer Norges forsvarsambisjon. Den legger grunnlaget for norsk sikkerhet og selvstendighet frem til midten av dette århundret.

F-35 er ikke bare en erstatning for et aldrende kampfly. Det er en ny, høyteknologisk plattform for hele Forsvaret. Vi skal huske at i moderne krigføring er kontroll med luftrommet avgjørende skal sjø- og landstridskrefter ha relevans.  Forsvarsambisjonen blir i dag definert av din evne til å holde kontroll i luften.

Det kunne være fristende å tenke at våre verdier, vårt demokrati og vår befolkning ikke har en prislapp. Vi kunne valgt å bruke statsbudsjettet til å løfte fram andre samfunnsnyttige oppgaver som folk daglig berøres av. En ansvarlig regjering og jeg som forsvarsminister kan derimot ikke tenke slik.

Norge må til enhver tid råde over relevante maktmidler for å motvirke press, aggresjon eller anslag. Med moderne kapasiteter og høy reaksjonsevne skal Forsvaret utgjøre en krigsforebyggende terskel som innebærer høy risiko og kostnad for den som måtte utfordre norsk sikkerhet og selvstendighet.

Vår oppgave er å sørge for at vi har en best mulig forsikring dersom vi skulle bli utfordret. Vår oppgave er å anvende hver forsvarskrone på den mest effektive måten. Det innebærer også fra tid til annen å gjøre et økonomisk generasjonsløft slik nettopp kampfly er. Alt annet ville ha vært uansvarlig.

Dere vet også, bedre enn de fleste, at vi opererer i et marked som er ganske unikt. Vi sier gjerne at det er teknologiintensivt og kapitalintensivt. I klartekst betyr det høye kostnader. Det skyldes ikke minst at vi har å gjøre med et område der det å opprettholde forspranget til en potensiell utfordrer er avgjørende. Derfor kan heller ikke Norge ha kampfly som representerer gårsdagens teknologi. Vi må ha blikket rettet mot fremtiden i alt vi gjør, ikke minst når det gjelder investeringer i Forsvaret.  

I det forslaget som inngår i langtidsplanen, gjør vi viktige grep for å sikre oss at investeringen i kampfly er bærekraftig for hele Forsvaret. Derfor justerer vi anskaffelsesperioden. Vi vurderer om to av de fire treningsflyene vi har bestilt, kan være på plass allerede i 2015. Oppstarten av hovedanskaffelsen vurderer vi å fremskynde til 2017, samtidig som selve anskaffelsesperioden strekkes noe mer ut i tid. De siste flyene vil være på plass i 2023 eller 2024. Vi har også valgt å ta en selvstendig beslutning om de seks siste kampflyene mot slutten av anskaffelsesperioden. Det viktige er likevel at ambisjonen om 52 fly ligger fast.

I forhold til kostnader har jeg hele tiden vært tydelig på behovet for friske midler utenfor forsvarsbudsjettet. Jeg har vært opptatt av å kunne videreføre også nødvendig modernisering i øvrige deler av Forsvaret i den perioden vi anskaffer nye kampfly. Gjennom den løsningen vi nå har falt ned på oppnår vi nettopp dette.

Vi har fått på plass en betydelig midlertidig styrking av forsvarsrammen i årene som kommer. Mer bestemt vil den styrkes i et intervall på mellom 22–28 milliarder kroner fordelt over flere år. Det nøyaktige tallet vil avhenge av hvor lang tid anskaffelsen vil vare og hvorvidt vi beslutter å anskaffe de siste seks flyene.

Tilsvarende sprer vi også utgiftene som vil dekkes over Forsvarets investeringsbudsjett over flere år. Det er dette budsjettet som vil dekke de resterende anskaffelseskostnadene på i overkant 60 milliarder kroner. 

Jeg er også veldig glad for at vi kom i mål med valg av fremtidige kampflybase. Ørland har en beliggenhet som gir stor fleksibilitet i forhold til den daglige virksomheten med store utvidelsesmuligheter. Her er god tilgang til treningsområder over land og hav i kort avstand fra flybasen. Dette gir god trening og effektiv utnyttelse av kostbare flytimer.

Det var politisk ikke mulig for denne regjeringen kun å ha muligheten til å operere kampfly ut fra Midt-Norge. Regjeringen har tatt et strategisk valg for nordområdene. Dette gjelder i høyeste grad også for Forsvaret. Derfor ble Evenes valgt som fremskutt operasjonsbase som skal sikre beredskap og permanent tilstedeværelse i nord. Den anbefalte løsningen ivaretar dermed enebasens stordriftsfordeler og tobaseløsningens operative fordeler – og det til en akseptabel kostnad. Igjen – mer forsvar for hver krone.

Jeg er veldig stolt over at vi klarte dette. Jeg er stolt av at regjeringen gjennom langtidsplanen bekrefter at den står samlet bak ønsket om denne anskaffelsen. Jeg er veldig tilfreds med at vi opprettholder ambisjonen om en endelig struktur på 52 kampfly, som også var forsvarssjefens tilrådning. Og jeg er veldig glad for at vi har fått på plass en anskaffelsesprosess som gjør belastningen på Forsvarets investeringsbudsjett mer håndterbar. 

Anskaffelsen av nye kampfly er viktig for forsvarsindustrien og den er viktig for Norge.
Norske kontrakter har en langsiktig horisont over hele flyets produksjonstid. Vi snakker om de neste 25-30 år. Det betyr mye for arbeidsplassene på Kongsberg, Raufoss, Arendal og Kjeller.

Derfor er jeg veldig fornøyd med at denne langtidsplanen bekrefter at ambisjonen for industriplanen ligger fast. Målsettingen forblir altså uendret: Vi ønsker i samarbeid med forsvarsindustrien å få på plass en god industripakke bestående av konkrete og forpliktende avtaler før endelig kontraktinngåelse.

Langsiktigheten i denne investeringen gjør at vi sammen må opprettholde et aktivt engasjement i årene som kommer. Vi ønsker at kampflyanskaffelsen også skal bli en industriell suksess.

Vi husker at totalt 285 norske bedrifter var direkte involvert i industrisamarbeid forbindelse med anskaffelsen av fregatter. Ringvirkningene nasjonalt var omfattende og varige. For F-35 er JSM en industriell spydspiss vi har store forventninger til. Prosjektet vet vi vil involvere om lag 20 små og mellomstore teknologibedrifter i flere deler av landet. APEX har også løfterike perspektiver for norsk industri. Det er likevel ikke alt. 

Jeg minner om at Lockheed Martin og motorleverandøren Pratt & Whitney har samlet sett presentert industrielle muligheter for norsk industri på om lag 36 mrd. kroner. Dessverre kommer ikke dette rekende på ei fjøl. Så enkelt er det dessverre ikke. Vi må fortsette å jobbe målrettet, tålmodig og systematisk over lang tid for at norsk industri kan konkurrere seg til kontrakter i tilknytning til produksjonen av F-35.

La meg her nevne at vi nylig lanserte et program med fire års varighet som ene og alene er innrettet slik at norsk industris posisjon styrkes i F-35 programmet. Vi tror det byr seg store muligheter for norsk industri i utviklingen av delkomponenter til F-35. Derfor tilbyr vi muligheten for å dekke deler av industriens oppstartskostnader knyttet til utvikling og produksjon. Dette er igjen et politisk løft vi gjør for å bidra til å styrke norsk industriproduksjon til F-35.

Forut for langtidsplanen har vi også tatt grep for at Forsvarets egne støttefunksjoner skal stå bedre rustet i møte med helt nye plattformer. Omdanningen av Luftforsvarets hovedverksted på Kjeller til et statsforetak dreier seg om dette. Vi ønsker at dette høykompetente miljøet skal fortsette å konkurrere seg til større vedlikeholdsoppdrag for leverandørene til F-35 og NH-90. Gjennom etableringen av AIM Norway (Aerospace Industrial Maintenance Norway SF) legger vi til rette for at et høykompetent fagmiljø har nødvendig og relevant handlefrihet til å møte fremtiden som selvstendig foretak. Så er jeg trygg på at AIM vil vise seg konkurransedyktig og bekrefte at dette var et riktig grep.

Mye vil i tiden fremover dreie seg om kampflyinvestering. Det vil handle om å gjøre industripakken så god som mulig. Dette er likevel ikke hele bildet. I langtidsplanen er vi også tydelig på betydningen av at Forsvaret i årene som kommer opprettholder moderniseringstakten på hele strukturen. For å kunne gjøre dette trenger vi å holde fast ved fortrinnet som ligger i vår modell for samarbeid mellom forsvaret og industrien. Sagt med andre ord – vi må vi opprettholde en høy investeringstakt også i hjemmemarkedet.

Min ambisjon er klar: I takt med moderniseringen av Luftforsvaret, må vi fortsette å vedlikeholde hele den vedtatte strukturen. De nye kampflyene må ikke bli en gjøkunge som hindrer andre viktige investeringer. Resultatet vil i så fall bli forvitring og en farlig uthuling av vår samlede operative evne.

Vi skal samtidig være realistiske. Jeg tror vi gjør klokt i å forberede oss på en tid der behovet for å foreta noen tøffe prioriteringer blir viktig. Her tror jeg vi må være tydelige på at grunnkapasiteter i den vedtatte strukturen vil bli gitt prioritet fremfor rene forbedringer eller kapasitetsøkninger.

Vi skal være forberedt på at den høye fornyingstakten vi har sett i Forsvaret de senere årene kan gå noe ned. Vi utfordres til å tenke alternative måter å fremskaffe materiell på. Det kan være å gå sammen med andre land om kjøp av hyllevareprodukter der det er mulig. Jeg ser ikke bort fra en prisnedgang på det europeiske marked som resultat av mindre etterspørsel. Dette kan være gunstig for oss. I økonomiske strammere tider kan vi heller ikke utelukke at nærstående land kansellerer bestillinger. Dette er alle ting vi skal følge nøye. 

La meg med en gang ile til å si at dette ikke kommer uventet på oss. Det fremtidige investeringsbildet tar høyde for kampflyanskaffelsen. Det tar høyde for at vi skal fortsette å investere i den strukturen som ble besluttet i innværende langtidsplan. Den nye langtidsplanen legger til rette for dette også når den velger å fase inn kampflyene over en lenger tidsperiode. Tilsvarende gir en endelig beslutning av anskaffelse av de siste seks flyene oss god fleksibilitet i forhold til øvrige investeringsplaner. Dette er viktig.

Vi skal også huske på at investeringen i kampfly kommer på toppen av en periode der alle tre forsvarsgrenene har vært gjennom en omfattende modernisering av materiellparken. Det betyr at vi langt på vei har lagt bak oss de tyngste materiell-investeringene. Den neste store investeringen som kan komme er på ubåtssiden. Regjeringen har besluttet å utrede en videreføring av ubåtvåpenet også etter 2020.  Konsekvensene med å prioritere F-35 er dermed håndterbar, men vil ganske sikkert by på utfordringer.

Håndterbart og utfordrende. La meg i siste del av foredraget si noen ord om endringer vi ser rundt oss i verden og hvordan de påvirker vårt partnerskap.
Rammebetingelser i endring

Den nye langtidsplanen inneholder oppdaterte beskrivelser av våre sikkerhetspolitiske omgivelser, som enten er nye, uendret eller forsterket. Nytt er eksempelvis utviklingen i Midøsten og Nord-Afrika. Den arabiske våren bragte norske soldater til Libya, noe som vanskelig lot seg forutse kort tid i forveien. Derfor er vi heller ikke skråsikre når det gjelder å spå den videre utviklingen i regionen.

Beslutningen om ISAFs uttrekning fra Afghanistan, er et annet nytt og viktig trekk. Den kommer sammen med en merkbar mindre appetitt på større landtunge militære operasjoner blant våre allierte. Dette påvirker trolig også teknologiområdene som det vil satses på fremover. Sjø og luft vil ventelig bli høyt prioritert i de kommende årene.

Et USA som vender oppmerksomheten mot Stillehavsområdet, er en utvikling vi har sett komme over tid. Det nye er at det faktisk gjennomføres og at det får konsekvenser for USAs militære nærvær i Europa.  Et mer statisk amerikansk militært nærvær i Europa, erstattes nå av en mindre, mer dynamisk og øvelsesrettet tilstedeværelse. For Norges del kan det faktisk bety økt amerikansk tilstedeværelse på norsk jord.

Vi ser dessuten at vår viktigste allierte fastholder store kutt i forsvarsbudsjettet. Antallet soldater i aktiv tjeneste skal reduseres. Ventelig vil dette påvirke investeringene Forsvaret vil gjøre. Det kan i så fall bety at forsvarsindustrien og store selskaper som Lockheed Martin, Boeing og General Dynamics også vil bli rammet. Jeg er slik sett beroliget av min amerikanske kollega når det gjelder kampflyprogrammet – dette ligger fast.

Jeg vil hevde at den kanskje største utfordringen vi står overfor på kort sikt, er den økonomiske krisen i vår egen verdensdel. Det er en økonomisk krise som sammenfaller med at nye og revitaliserte stormakter etablerer seg. Fremfor oss ser vi en ny verdensøkonomi gro fram der land som India, Kina, Brasil og Russland er de nye finansielle tyngdepunktene.

For ikke mange år siden var USA og Europa dominerende. År for år har de framvoksende økonomiene tatt større andeler av verdenshandelen. Vi ser også at med økonomisk makt og innflytelse følger også ønsket om økt politisk og militær innflytelse. Derfor er dette også i stor grad land, som i motsetning til de europeiske, øker sine forsvarsbudsjetter.  La meg med en gang legge til - flertallet av de fremvoksende stormaktene er demokratier. Det er altså land Norge ønsker å utvikle kontakt med for å fremme norske interesser og verdier.

Jeg tror vi i dag er vitne til fundamentale endringer som vil kreve nytenkning av så vel industri som myndigheter. Den første handler om at det tradisjonelle markedet i Vest-Europa på sikt tørker ut. Vi ser at det blir færre penger som går til Forsvaret. Reduserte forsvarsbudsjetter, fraværet av en reell omstilling, investeringskutt, er det flertallet av mine allierte kolleger i NATO i dag strir med. 

Reduksjoner i forsvarsbudsjettene i land vi normalt handler med, har allerede resultert i hardere konkurranse. At 90 % av norsk forsvarsmateriell eksporteres til NATO-land, Sverige og Finland, gjør oss sårbare. Så langt har norsk forsvarsindustri vist seg å være konkurransedyktig også i krisetider. Dette vitner om konkurransekraft!

Vi har i flere år tatt grep for å utvide industriens markedsandeler til nye fremvoksende markeder. Dere har lykkes med å vinne kontrakter i spesialiserte og globale markeder. Og dere har lykkes med å tegne viktige kontrakter med land vi tradisjonelt ikke har samarbeidet med. Det er god og riktig næringspolitikk å eksponere norsk forsvarsindustri overfor nye markeder. Den brede satsningen vi har hatt mot land som Chile, Korea, Brasil og Malaysia begynner vi nå å høste resultater av. 

Med land som etablerer seg som økonomiske og demokratiske maktsentra skal Norge være med å kjempe om forsvarskontrakter. Sikkerhetspolitisk må vi også finne nye og viktige partnere. Den tid er over at vi bare samarbeider med land i sonen mellom Washington og Moskva.

India er et slikt land jeg har vært særlig opptatt av. Jeg besøkte landet som statssekretær i 2008. Dette var det første møtet på politisk nivå mellom våre to lands forsvarsdepartement noensinne. Dette var etter min mening på høy tid. India vil være blant de mest sentrale aktørene i global politikk i dette århundret. Det er et land med innflytelse vi samarbeider med innen rammen av FN, senest i anti-piratoperasjonen i fjor i Det indiske hav.
   
Der eksportregimet åpner for det, skal forsvarsindustrien være del av en norsk bredere satsning. Utviklingen i Europa gjør det nødvendig å tenke nytt skal industrien opprettholde sitt grep om eksportmarkedet. Norsk fremgang i Asia og i Sør-Amerika er løfterik. Vi skal derfor være ambisiøse og målrettede, men også tålmodige. Målsettingen må være å doble eksporten til denne delen av verden. 

I EU og i vår egen allianse skal vi fortsette å være pådrivere for mer felles tenkning omkring militære kapasiteter. Det er i dag bred enighet om at de tradisjonelt rene nasjonale løsningene ikke lenger er bærekraftige. Land må søke sammen for å opprettholde spekteret av militære kapasiteter og unngå gradvis forvitring. Dette er noe vi har vært opptatt av lenge, både innenfor det nordiske samarbeidet og med nordsjølandene.

Materiellsamarbeid gir betydelige økonomiske besparelser som følge av kostnadsdeling. Det gjør det mulig å opprettholde bredde, og videreføre kapasiteter som nasjonene vanskelig kan beholde alene. Mitt håp er at EU og NATO vil fortsette å investere mye i felles materiellprosjekter. Det vil være i alles interesse.

Derfor søker vi mot fellesprosjekter ikke bare i NATO, men også innenfor rammen av EU og det europeiske forsvarsbyrået. For Norges del kan et slikt samarbeid gi muligheter for å realisere eller videreføre kapasiteter som vi vil ha vanskeligheter med å utvikle eller anskaffe på egen hånd. Parallelt med dette vil vi arbeide for at et slikt samarbeid skal gi oss industrielle gevinster.

Jeg tror mye av det vi opplever i dag nettopp tvinger oss til å tenke nytt om industrien. Jeg tror mindre proteksjonisme og mer samarbeid, er en forutsetning for Europas evne til å gjenreise egen forsvarsindustri.  

EUs nye forsvarsdirektiv baner veien for dette. Det åpner europeiske forsvarsmarkedet for konkurranse mellom leverandører hjemmehørende i EØS-området. Direktivet medfører potensielt store muligheter for norsk forsvarsindustri i Europa. Vi er nisjeorienterte og vi har konkurransedyktige produkter. I utgangspunktet har vi mye å tjene på økt konkurranse om forsvarsanskaffelsene i EØS-området.

Samtidig må vi innse at det kommer betydelige utfordringer. Vi må være forberedt på en grunnleggende endring av det forsvarsindustrielle landskapet i EU. Det er en kjensgjerning at de store landene i EU og deres forsvarsindustri ønsker en konsolidering av europeisk forsvarsindustri. Det er også hevet over tvil at deregulering av store europeiske markeder som telekommunikasjon, energi og luftfart har ført til nettopp konsolidering og krysseierskap på tvers av landegrensene. Samtidig ser vi en sterkt økende samarbeidsvilje mellom de europeiske lokomotivene Frankrike og Storbritannia. Alt dette er krefter som virker i samme retning.

Norske myndigheter skal bistå og støtte norsk forsvarsindustri i det nye landskapet som er i ferd med å avtegne seg. Dette er samtidig industriens mulighet til å kjenne sin besøkelsestid. Vi kan ikke gå denne veien alene.

På tampen av mitt innlegg vil jeg derfor utfordre norsk forsvarsindustri til å legge en strategi for vekst i forhold til hva dere tror er fremtiden for europeisk forsvarsindustri. Hvordan ser fremtiden ut i industriens egen krystallkule? Det er bedre å finne gode og veloverveide løsninger i dag enn å bli tvunget til kortsiktige løsninger om ti-femten år.

Avslutning

Langsiktighet er fellesnevneren for deres virksomhet og omstillingen vi har gjennomført av Forsvaret. Vanskelig valg i dag, kan vise seg å være de eneste rette om 10-15 år. Dermed viser bestrebelsene seg bryet verdt.
 
Denne regjeringen har bidratt til at forsvarsindustrien har solide ben å stå på. Det er viktig at dette stødige grunnlaget ikke blir en hvilepute, men får dere til å se framover og møte endringer i rammebetingelsene.
 
Kineserne skal ha to skrifttegn for ordet «krise». Det ene tegnet betyr trussel, det andre mulighet. Den krystallkulen dere ser i preges muligens av en slik ambivalens.
 
Jeg ser først og fremst muligheter og det er det jeg har valgt å vektlegge i dag. 

Takk for oppmerksomheten.