«På våre vegne – soldatberetninger fra Afghanistan»
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II
Utgiver: Forsvarsdepartementet
Tale/innlegg | Dato: 18.10.2012
- Boken tar med rette opp spørsmålet om hva vi har oppnådd med over ti år innsats i Afghanistan. Beretningene fra vår innsats i nord reiser legitime spørsmål ved strategi og maktanvendelse, sa forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ved lanseringen av boken.
Jeg er glad for å være her i dag for å snakke om en viktig bok. Til nå har jeg kun lest utdrag og fulgt dekningen i media. Mitt inntrykk er at forfatteren Malin Stensønes her gir oss en usminket og ærlig fortelling fra flere oppdrag og faser gjennom vår tid i Afghanistan.
Derfor er dette også en betydningsfull bok. En bok med fortellinger som berører oss. Det er viktig at vi får fram soldatenes historier og refleksjoner. Mange har deltatt i harde kamper. De har tatt liv og mistet kamerater. Dette er tøffe historier som vi her hjemme skal og må tåle. Det handler om åpenhet, forståelse og støtte til våre soldater.
Vi får et unikt innblikk i militære operasjoner og soldatenes egne tanker rundt disse. Vi få mange eksempler på god ledelse under ekstremt krevende situasjoner. Vi får se fryktens ansikt. Vi får høre om tanker soldatene gjør seg idet de ikke vet om de skal komme fra det med livet i behold. Vi får innblikk i et personlig mot langt utover det man kan forvente.
Soldatene som har delt sine historier skal ha stor anerkjennelse for at den gir disse viktige perspektivene. Vi vet at dette ikke er enkelt.
Som forsvarsminister nå og i min forrige periode har jeg vært veldig opptatt av å se menneskene som står bak innsatsen i våre internasjonale operasjoner. Derfor har jeg jevnlig besøkt våre soldater og snakket med dem personlig. Mine møter i Kabul, i Faryab og i Maimanah har gjort varig inntrykk.
Det er sterke fortellinger som skjuler seg bak avisoverskriftene i trygge Norge. Vi her hjemme må, så godt vi kan, forsøke å forstå realitetene våre soldater møter på bakken. Norske kvinner og menn har balansert mellom det å drive opplæring, gi støtte og stå i harde kamper. Mange har gjort dette med fare for eget liv.
Denne boken gir norske lesere et viktig innblikk.
Forfatteren nøler ikke med å kalle våre operasjoner i Afghanistan krig. Vi politikere har derimot tidvis blitt kritisert for skjønnmaling fordi vi ikke kaller dette krig.
Så la meg være tydelig på dette én gang for alle: Ordet «krig» er ikke en beskrivelse av alvorlighetsgraden eller intensiteten i kamphandlinger. Det er en folkerettslig betegnelse på en væpnet konflikt mellom to stater. Og det er ikke tilfellet i Afghanistan. Som politikere er vi nødt til å anvende begrepet korrekt.
Det betyr ikke at det våre soldater har opplevd er mindre alvorlig enn krig. Jeg vil si det mange har opplevd i Afghanistan på mange måter er mer alvorlig og enda vanskeligere. Her har vi ingen kjent og uniformert motstander. Vi har tvert i mot en motstander i sivilt som bevisst utnytter det å skjule seg blant lokalbefolkningen. Det har vært i denne vanskelige og usikre ramme våre soldater har løst sine oppdrag. Boken inneholder sterke vitnesbyrd om hvor krevende dette har vært.
Jeg festet meg ved et gripende øyeblikk i boken, hvor den forteller nettopp om hvordan opplevelsene av å være i kamp er gjenkjennelig for våre veteraner som utkjempet siste verdenskrig. «Det var akkurat slik vi tenkte også», sier veteranen fra 2. verdenskrig da han får høre fortellingen fra en av vår tids Afghanistan-veteraner.
Dette kjenner jeg godt igjen fra mitt arbeid med veteraner. Det er parallelle liv og parallelle historier. Men én ting deler de, og det er behovet for å bearbeide og snakke om sine opplevelser. Kamp mot mareritt og traumer er noe vi vet at enkelte dessverre opplever. Mange synes dette er vanskelig å snakke om. Det er forståelig. Jeg har derfor dyp respekt for dem som i denne boken velger å stå fram med en meget personlig og vanskelig historie om tiden etter. Dere skal vite at dere gjør dette på vegne av mange.
Møtet med et rolig Norge åpner et vell av følelser og er for mange vanskelig å takle alene. I mine møter med soldater og veteraner har jeg sett dette. Vår deltakelse i Afghanistan har gitt oss et helt annet alvor i hvordan vi tar vare på dem som skal ut i internasjonale operasjoner. Før, under og i tiden etter. Tidligere var vi ikke gode nok. I dag har vi et helt annet og mer robust system for å ta vare på våre veteraner. Forsvaret er bedre rustet, berørte institusjoner og hele vårt samfunn er i dag satt bedre i stand til å ta i mot dem som kommer hjem med tung bagasje de vanskelig kan bære alene.
Jeg erfarte også dette fra ståstedet som helse- og omsorgsminister, men erkjenner at vi fortsatt har en vei å gå før vi kan si vi er fornøyde.
Boken tar med rette opp spørsmålet om hva vi har oppnådd med over ti år innsats i Afghanistan. Beretningene fra vår innsats i nord reiser legitime spørsmål ved strategi og maktanvendelse. Det er også en viktig debatt.
Jeg tror ikke det finnes et enkelt svar. Utfordringene i Afghanistan er komplekse. Det finnes ingen raske løsninger. Konfliktene vil ikke være borte når vi drar derfra. Poenget er at vi dro til Afghanistan fordi det ikke var andre virkemidler som nådde fram. Vi dro til Afghanistan for å hindre at landet skulle være et fristed for al Qaida og opptrening av terrorister. Det oppdraget er utført.
Samtidig har norske soldater gjort en fremragende innsats med å bygge opp en afghansk hær. Norge var blant de første som skjønte at nøkkelen til et uavhengig Afghanistan, går gjennom en troverdig og slagkraftig afghansk hær under politisk kontroll.
Det var å gjøre afghanerne selv i stand til å håndtere sikkerhetsutfordringene.
Da vi tok over ledelsen i Faryab i 2005 var det tre bataljoner for å forsvare hele Nord Afghanistan. En av disse hadde til enhver tid dedikerte oppgaver i Sør-Afghanistan. I dag har Nord-Afghanistan femdoblet antall soldater. Nord-Afghanistan har i dag tre brigader. Faryab provins har flere soldater enn hele Nord-Afghanistan hadde i 2005. Dette er det viktig å ikke glemme.
Tilsvarende har vi bygget om den afghanske spesialpolitienheten (Crisis Response Unit) i Kabul. Norske spesialstyrker har gjort en unik innsats under meget krevende forhold. De vant tidlig afghanernes tillit. De gikk foran en enhet som var dårlig bemannet, mangelfullt trent og utrustet. I dag går de et steg bak en profesjonell styrke på rundt 300 spesialpoliti fordelt på tre skvadroner. Måten disse slo tilbake angrepene i Kabul i våres, viste at vår innsats nytter og utgjør en forskjell. Norske spesialstyrker har mye av æren for dette.
Fortellingene om vårt engasjement i Afghanistan er mange. Det er viktig at disse kommer fram. Vi trenger en informert debatt og en debatt som tar våre soldater på alvor. For meg er det viktig å understreke at våre soldater har gjort jobben i tjeneste for Norge. De har gjort sin plikt på våre vegne. Det er dette dypest sett denne boken handler om. Derfor er den et viktig debattinnlegg som jeg håper får mange lesere.