Afghanistan - Grunn til forsiktig optimisme

Av forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Det er nå mer enn ti år siden de første norske soldatene startet sitt oppdrag i Afghanistan. Oppdraget i Afghanistan er på ingen måte over, men vi er inne i en ny fase. Dette er derfor et godt tidspunkt for refleksjoner om hva som er oppnådd.

Det militære oppdraget i Afghanistan kan, litt forenklet, deles inn i to hovedfaser:

1) Ta makten fra Taliban og deres terroristnettverk.

2) Ivareta sikkerheten i Afghanistan og bistå afghanerne med å bygge opp sine egne sikkerhetsstyrker.

De internasjonale styrkene gjennomførte første fase relativt raskt. Taliban-styret ble nedkjempet og terroristorganisasjoner som Al Qaida fikk redusert spillerom. Fase to har vist seg å være mer komplisert. Dette skyldes at man i større grad har kjempet mot en «usynlig fiende». Opprørerne blander seg med sivile og benytter seg i stor grad av bakholdsangrep og veibomber. Deres taktikk går også ut på å terrorisere sivilbefolkningen. Man dreper uskyldige mennesker for å skape frykt og kaos. På denne måten undergraves myndighetenes forsøk på å bygge landet. Det er dessverre grunn til å vente at opprørerne vil fortsette denne taktikken også etter at utenlandske styrker har forlatt landet. Målet er at det afghanske samfunnet da er sterkt nok til å stå i mot.

Det har hele tiden vært en forutsetning at de internasjonale styrkene skulle overlate ansvaret for sikkerheten helt og fullt til afghanerne selv. De afghanske sikkerhetsstyrkene er nå så robuste at de har overtatt ansvaret for sikkerheten i store deler av landet. Så langt har de bestått de fleste prøvene. Det er likevel en lang vei å gå. Mange av soldatene har liten utdanning og frafallet har til tider vært stort. Opprørerne har også i noen tilfeller lykkes i å plassere sine egne innenfor leirene og disse utgjør en konstant trussel både mot utenlandske og afghanske soldater. Dette er det nå tatt tak i både av ISAF og afghanske myndigheter. Norge har lenge bidratt i utdanningen av afghanske soldater og spesialstyrker, og vi har nå trappet opp innsatsen overfor afghansk politi. Store deler av sikkerhetsstyrkene er nå godt trent og godt utstyrt. Jeg ser derfor grunn til forsiktig optimisme når det gjelder afghanernes evne til å ta vare på sin egen sikkerhet.

På sivil side har målsettingen vært å bidra til en oppbygging av det afghanske samfunnet slik at nasjonen kan komme seg ut av sin spiral av vold og undertrykkelse. Den militære målsettingen henger nøye sammen med den sivile. Uten sikkerhet kan man ikke bygge samfunnet, og uten samfunnsutvikling får man ikke endret sikkerhetssituasjonen. Utdanning står helt sentralt i disse bestrebelsene og antall barn under utdanning er derfor en viktig indikator på om utviklingen går i riktig retning. I 2001 gikk under 1 million barn på skole. I dag får sju millioner afghanske barn i skolegang. En tredjedel av disse er jenter. Dette gir håp for framtiden.

Alt dette kan likevel ha vært forgjeves hvis de som sitter med makten ikke bygger opp under den positive utviklingen. Omfattende korrupsjon er med på å undergrave forsøkene på å drive samfunnsutviklingen i riktig retning. Dette gir grunn til bekymring. Det finnes heldigvis også lyspunkter. Afghanistan er i dag et land med folkevalgte ledere. Dette står i sterk kontrast til tidligere, selvutnevnte makthavere i Kabul. Dette er selvfølgelig ikke et endelig bevis på at Afghanistan har blitt en fullverdig demokratisk stat, men det er definitivt et skritt i riktig retning.

Det har skjedd mye i Afghanistan siden de første norske soldatene ankom. Det har til tider vært et svært tungt oppdrag. Jeg mener likevel at den norske innsatsen har vært både viktig og riktig. Vi har klart å stå i mot presset fra opprørerne mens vi samtidig har utdannet afghanske sikkerhetsstyrker. Vår tilstedeværelse har vært en forutsetning for å få jenter inn i skolene og gjort det mulig å bryte et mønster med ekstrem undertrykking av halvparten av Afghanistans befolkning. Vi har bidratt til å utvikle et demokratisk alternativ til tyranni og vanstyre. Vi har kort sagt gjort mye. Tiden vil vise om vi har gjort nok. Jeg for min del er forsiktig optimist.

Publisert i ulike aviser i desember 2012.