Avduking av bysten til Johannes R. Kalve, 7. juni 2013

*Sjekkes mot fremføring*

«Stor Johannes» ble han kalt. Det bar bud om kjempekreftene hans. De røslige fiskerhendene. En hardhaus av de sjeldne.

Fiskeren og krigshelten Johannes R. Kalve var likevel mye mer enn det. Han var til å stole på. Han var solid som svabergene her ute på Skansen. 

Ja, han var stor i ordets videste forstand.

Mektige og livsviktige handlinger. En livredder. Et menneske utenom det vanlige.

Selv var den gamle fiskeren fra Bakkasund, beskjeden når han omtalte egne gjerninger. Heller enn å fremheve seg selv, lot han det være.  

For ettertiden vil Johannes Kalve likevel bli stående som et symbol på innsats og offervilje. En av dem som sto opp da vår land var hardt rammet.

Da det røynet på her ute ved kysten, sto noen enkeltmennesker fram.

Og det røynet virkelig på. Vide revner ble slått opp ute i havgapet. 

Ugjerningene begått i Telavåg vil alltid ha en spesiell plass i norsk okkupasjonshistorie.

For fiskeren Kalve ble disse ugjerningene avgjørende. De formet en livsgjerning.

Han så mot det åpne havet. Nordsjøen ble vårt bindeledd til vår viktige allierte i vest.  

Den ble en åpen livsnerve takket være mennesker som Johannes Kalve. 

Totalt var 3 629 nordmenn registrert som englandsfarere, og 300 båter krysset Nordsjøen.

Med fare for eget liv holdt de håpet og kampviljen opp hos et okkupert folk. 

Johannes Kalve kom raskt til å bli en av Shetlands-Larsens mest betrodde menn. Han var derfor en av dem som ble valgt ut i forsøket på å senke slagskipet «Tirpitz».

Kalve var med på turen som matros, og skipper var legendariske Shetlands-Larsen.

Det var en sinnrik og dristig plan som ble klekt ut. Dessverre brøt det ut storm.

Et hederlig forsøk ble avbrutt. Skøyta ble senket og de la i veg til Sverige.

Det ble et dramatisk møte med tyske soldater og norsk natur.

På grensen kom det til en trefning. En av de britiske soldatene ble tatt til fange og senere avrettet. Den uredde og uselviske fiskeren berget seg over til svensk side med livet som innsats.

For dette farefulle oppdraget fikk Kalve St. Olavs-medaljen med ekegren.

Han kunne ha blitt i Sverige. For ham var kampen for et fritt land likevel for viktig.  

Det bragte ham tilbake til Shetland. Tilbake til nye dristige oppdrag. 

I mars 1943 var Johannes Kalve, Shetlands-Larsen og resten av mannskapet om bord på skuta «Bergholm»,  

Oppdraget var å levere tre mann, og fire tonn last i form av våpen og proviant på Træna.

Denne gangen i strålende vær, men i klarvær også et lett gjenkjennelig mål.   

90 mil utenfor Frøya ble de oppdaget av tyske fly. Skytset om bord ble klargjort. I baugen stod Kalve med mitraljøsen og så to tyske sjøfly gå til angrep.

Det ble en kamp på liv og død. Vi kan kun ane den påkjenning mannskapet på åtte gjennomlevde.

Til slutt er det unge Nils Vika som får inn den avgjørende fulltrefferen på flyet. Vika fikk foten skutt bort og døde kort tid etter av skadene.

Fem var skadde. Kalve ble rammet av en splint i armen og i foten. Og livbåten var istykkerskutt.  

Klokka to om natten var den reparert og de kunne begi seg ut på åpent hav.

90 kvartmil fra norskekysten og 350 kvartmil fra Shetland.

Larsen, med en splint i låret, valgte å ro til Ålesund-traktene. Vel vitende at kun tre menn var i stand til å ro, skjønner vi hvilken bragd dette var. I en lekk båt ble det Kalves oppgave å øse uten stans.

Mer enn fire døgn tok det. Takket være gode hjelpere kom de seg trygt i land på Torholmen.

Tyskerne gjennomsøkte både naust og båter på jakt etter «Bergholms» mannskap. Torholmen holdt tyskerne seg unna.  

Det ble en spennende tid. Delvis på flukt, delvis i skjul. Etter nesten fire uker kunne de igjen sette sin ben på fri jord.

Den farefulle Englandsfarten fortsatte. Agenter, flyktninger og våpenlast ble nå fraktet med nye og bedre ubåtjagere.

Båten «Vigra» kom til å bli Kalves førstevalg. 41 turer over Nordsjøen ble det, sammen med sin betrodde venn Leif Larsen.

Vennskapet deres holdt seg livet ut.

Johannes Kalve var derfor en av de første Shetlands-Larsen tenkte på da han skrev dette:

«Dyktigheten og motet hos de menn som var med, de som var i land der borte og de som hjalp meg i Norge, gjorde tjenesten mulig.»

I dag det vår tur til å minne og takke. For en som sto opp da det røynet på.

Med dette minnesmerket skal historiene om Stor Johannes leve videre. Det er viktig for Austevoll og det er viktig for Norge. 

La meg på en dag som dette sende en spesiell hilsen til Kalves familie. Vi deler deres stolthet.  

Det er med dyp respekt og takknemlighet vi i dag avduker minnesmerket over Johannes R. Kalve.