En unnskyldning til krigsseilerne

Fortellingen om våre krigsseilere er en beretning om et samfunn som ikke var godt nok forberedt på å ta vare på noen av sine største krigshelter. Avvisningen og fornektelsen de ble møtt med, rammet tusenvis av krigsseilere og deres familier. I møtet med gjenlevende krigsseilere og deres familier i Risør denne helgen, ba jeg på vegne av den norske stat om unnskyldning for den behandlingen krigsseilerne ble utsatt for etter krigen.

Den norske handelsflåtens rolle under andre verdenskrig kan knapt overdrives. Sikkert er det at krigsseilernes heltedåder var Norges viktigste bidrag til de alliertes seier. Gunnar Sønsteby sa det kanskje best: «Det som hadde innvirkning på den andre verdenskrigens varighet, det var kort og godt den norske handelsflåten».

Krigen hadde en høy pris. Av 35 000 krigsseilere omkom nær 4500 seilende i Handelsflåten. Nesten halvparten av flåten gikk ned.

Da krigen var over befant våre krigsseilere seg på alle verdenshavene. For mange var turen hjem lang. Lang nok til ikke å rekke fram til jubelscenene som preget vårt land disse mai- og junidagene i 1945.

I stedet møtte våre krigsseilere et land og et folk der jubelen over frigjøringen var erstattet av gjenoppbyggingen av et nytt og fredfullt land. Lenger nord var det en nedbrent og ugjenkjennelig landsdel som møtte våre krigsseilere. Og verst av alt, tilsynelatende var det få eller ingen som visste noe om Handelsflåtens innsats og betydning for krigens utfall.

Det forlenget krigen for en gruppe som allerede var mentalt nedkjørt etter flere år på utrygt hav. Først opplevde de å bli drevet mellom ulike instanser for å få bolig, jobb, rasjoneringskort og stemmerett. Siden fulgte en lang og nedverdigende kamp for å få hevet krigsskadepensjon. Takket være et utrettelig engasjement av enkeltpersoner, vant krigsseilerne omsider fram. Det var da gått nesten 25 år siden krigens slutt.

Det som har skjedd, eller ikke skjedd, er også vår historie. Det vil ligge der som avtrykk og som en lærdom for ettertiden. I dag vet vi at gjensynet med hjem og familie er av avgjørende betydning for om senskader utvikles. Den kunnskapen manglet simpelthen den gangen. Det våre krigsseilere opplevde etter krigen er derfor en lærdom vi har med oss når vi i dag sender soldater ut med flagget på skulderen på våre vegne.