«Forsvaret og industrien. Nye utfordringer – hvor går veien»

*Sjekkes mot fremføring*

Innledning

Kjære industri, samarbeidspartnere og forsvarsvenner.

Takk for invitasjonen. Det er en glede å holde åpningsinnledningen her ved årets INFO/ERFA konferanse. Å komme til Soria Moria er kjent territorium for en representant for regjeringen Stoltenberg II.

Dette er den sentrale årlige møteplassen mellom industrien og Forsvaret. Det er en god tradisjon som har vart i en årrekke. Det er første gangen jeg er med på konferansen. Man trenger ikke mer enn å delta på lunsj for å skjønne at disse to dagene gir åpenbart en fin anledning for gjensidig faglig oppdatering og dialog.

Jeg vil fokuserer på tre ting her i dag.

Tittelen Nye utfordringer – hvor går veien, beskriver godt hovedsakene jeg vil fokusere på i dag.

1) Hvor står vi?

2) Hva skal vi - særlig med stor materiellinvesteringer & Kampflyanskaffelsen?

3) Hva påvirker oss?

For det første; hvor står vi?

Et godt forhold mellom Forsvaret og industrien er viktig for regjeringen jeg representerer.

Soria Moria - erklæringen legger vekt på at næringslivet skal gis stabile, forutsigbare og konkurransedyktige ramebetingelser. Det er viktig for oss at staten er engasjert i partnerskap med næringsliv og arbeidstakere. 

Vi har gode og solide tall og statistikk på at nettopp det har skjedd etter at Stortingsmelding nr. 38 (2006-2007) kom på plass for seks år siden.

Vi har sett at industrien fortsatt lykkes i å posisjonere seg inn mot sentrale norske forsvarsleveranser.

Vi har erfart at den fortsetter å vinne kontrakter utenfor Norge i et veldig krevende globalt marked. Dette kan og skal vi være stolte av. Mange snakker om et partnerskap mellom Forsvaret og industrien. Et strategisk samarbeid som klarer å nå sine mål definerer vi som et partnerskap. Langt på vei har vi det.

Forsvarsindustrien står utvilsomt overfor en spennende og utfordrende tid. Men også en fremtid som kan gi industrien nye muligheter for fortsatt vekst.

For det andre; hvor skal vi?

Jeg vil i dag drøfte utviklingstrekk jeg tror vil bli viktige for dere og oss. Jeg vil trekke fram sentrale områder ved vårt samarbeid.  Investeringen i nye kampfly og den tilhørende industriplanen er en slik viktig side. Jeg vil også dvele litt ved noen av de mest sentrale globale endringer i rammebetingelsene og hvilke muligheter og utfordringer disse skaper for Norge, særlig for forsvarsindustrien. Disse angår oss alle.

Jeg optimistisk på vegne av industrien. Jeg ser lyst på fremtiden fordi dere har vist dere konkurransedyktige - i stand til å levere "best value" ikke bare i oppgangstider. Dere har tatt kloke og viktige valg for å vinne innpass i et krevende globalt marked. Nye markeder er under etablering i Asia og Sør Amerika, samtidig som de mer tradisjonelle i Europa og Nord Amerika videreutvikles. Dette er oppnådd gjennom egen innsats og gjennom samarbeid med norske myndigheter. Innovasjon, leveringsevne og kostnadsbevissthet kombinert med evne til å stå et langsiktig løp; i sum kompetanse som gir konkurranseevne.  Med andre ord, dere har sett nye markeder, når lavkonjunktur treffer i tradisjonelle markeder. I tillegg har dere opprettholdt en solid posisjon i det norske hjemmemarkedet. Og dette innenfor - og dette er politisk viktig - et godt og strengt kontrollert norsk system for våpeneksport, forvaltet av Utenriksdepartementet.  

For det tredje; hva har vi foran oss.

Årene vi har foran oss vil ikke bli uten utfordringer. Vi står midt i en tid der rammebetingelsene stadig er i endring – ikke minst ser vi betydelig reduksjoner i forsvarsutgiftene hos våre tradisjonelle partnere. Vi befinner oss også i en tid – 2013 intet unntak – der viktige nasjonale beslutninger med potensielt store ringvirkninger for dere skal fattes.

Det dreier seg om å posisjonere seg og det handler om å søke etter nye muligheter, også i årene som kommer. Vi må eksempelvis se på hvordan norsk industri kan lykkes inn mot et mer konsolidert europeisk marked og hva som må til for å bedre adgangen til det amerikanske. Samtidig må forsvarsindustrien også evne å møte Forsvarets fremtidige behov for materiell og tjenester.

Hvor står Forsvaret og industrien

Uten å overdrive kan vi ta utgangspunkt i at veksten i norsk forsvarsindustri, ser vi bort fra unntaksåret 2008-2009, knapt har vært sterkere enn de siste årene. Industrien hevder seg godt på det internasjonale markedet og er fortsatt en viktig leverandør til det norske Forsvaret.

Vi handler mye. Vi har et høyt forsvarsbudsjett og avsetter en betydelig andel til investeringer i nytt materiell – det kommer vi også til å gjøre de kommende år. I 2011 importerte vi materiell for 4,3 milliarder kroner og eksporterte for 3,9 milliarder kroner. Dette er viktig for forsvarsindustrien, for viktige norske kompetansearbeidsplasser, og det for å gjøre riktige og langsiktige investeringer i fremtidige generasjoners sikkerhet.

La meg dvele litt ved hvordan det står til med forvarsbudsjettene.

Innenfor NATO møter kun et fåtall nasjoner i dag alliansens mål om å bruke 20 % av forsvarsutgiftene på materiellinvesteringer. Seks nasjoner bruker mindre enn 10 %. Vår materiellinvesteringsandel de siste ti årene er blant den høyeste i NATO.  Norge er ett av få land i alliansen og i Nord Europa som faktisk styrker forsvarsbudsjettet og er nå det land som bruker mest på forsvar per innbygger i Europa. Også det faktum at vi med våre fem millioner innbyggere nå har det desidert største forsvarsbudsjettet i Norden, indikerer en ikke ubetydelig satsing på denne sektoren.  Vårt er større enn flertallet av alliertes forsvarsbudsjett og BNP-andelen har holdt seg relativt stabil over de siste åtte årene.  I 2013-budsjettet er det avsatt 8,8 milliarder til investeringer i materiell. I tillegg kommer drøye 2 milliarder til eiendom, bygg og anlegg. Dette er et høyt nivå vi faktisk skal øke i årene som kommer.

Vi kan se tilbake på en omfattende omstilling av Forsvaret. Dette har vært en endringsprosess som også industrien i høyeste grad har vært berørt av. De grep vi har tatt er kommet dere til nytte. Vi har lykkes med å frigjøre midler som har vært bundet opp i struktur, eiendom og drift. Slik er betydelige investeringer muliggjort i alle forsvarsgrener.  

Vi har lykkes med å skape en balanse mellom ambisjoner, struktur og ressurser. I disse dager hører dette med til sjeldenhetene, særlig i vår del av verden. Det normale i Europa i dag, dessverre, er ubalanse og betydelige offentlige budsjettkutt. Vårt utgangspunkt er derfor langt bedre enn for nær sagt alle andre nasjoner vi ønsker å sammenlikne oss med.

Vi har i dag et robust og fremtidsrettet forsvar. Tre suksessfaktorer  dyktig personell, avansert materiell, stor slagkraft og høy reaksjonsevne – en operativ evne som blir stadig bedre. Det er fleksibelt nok til å håndtere en rekke ulike scenarier både hjemme og ute og videreføre modernisering i takt med den sikkerhetspolitiske og teknologiske utviklingen. Vi har nå et solid fundament å bygge videre på, og kan i større grad gjøre endringer fordi det er ønskelig og fornuftig, snarere enn fordi vi blir tvunget til det.

Vi kan vise til en unik fornyings- og investeringstakt. En omfattende modernisering av alle tre forsvarsgrener ligger bak oss. Gjennom Hærens tilstedeværelse og drøyt ti år lange innsats i Afghanistan, som nå går mot slutten, har vi kontinuerlig høstet viktig kunnskap og erfaring fra innfasingen av nye kjøretøy og våpensystemer. Sjøforsvaret har faset inn nye fregatter, som også har vært i internasjonale operasjoner, kystvakt-fartøy og mer materiell er underveis. Luftforsvaret har fått nye transportfly, nye NH90 helikoptre, og kampflyanskaffelsen er bokstavelig talt i ferd med å skyte fart.

Men det ligger fremdeles mye foran oss av investeringer det neste tiåret. Kampfly-anskaffelsen som vil kreve store ressurser er nevnt, men også videreutviklingen av cyberforsvaret vil stå sentralt. I tillegg skal vi fortsette moderniseringen av Hæren og vi skal bestemme oss for en videre ubåtløsning etter 2020.  Vi kommer således til å holde fornyings- og investeringstakten gående på et høyt nivå.

Den høye moderniseringstakten har også medført et tett og integrert samarbeid mellom industri og myndigheter.  Vi snakker ikke lenger om en svunnen tid da norsk forsvarsindustri bestod av to store aktører og landet fikk hovedtyngden av sitt materiell til sterkt subsidierte priser. I dag er bildet veldig annerledes for Forsvaret og ikke minst for industrien. Fremfor oss ser vi en næring kjennetegnet av høy kompetanse, bredde og dybde. De store er fortsatt størst, men et mangfold av mellomstore og mindre bedrifter har sluttet seg til. FSi har langt over 100 medlemsbedrifter og de aller fleste er små og mellomstore og sitter i salen her i dag.  Bedrifter flest i Norge er faktisk det – små og mellomstore. Dette er viktig. Når FLO gjennomgår oversikt

Innenfor hvert av deres kompetanseområder har dere og bidratt til moderniseringen av Forsvaret. Norge har opplevd økt verdiskaping og sysselsetting i kjølvannet av en forsvarsindustri i god vekst.  

Regjeringen vil fortsatt å bidra til at industrien vinner nye markedsandeler. Og vil føre en næringspolitikk der sentrale næringspolitiske aspekter også ivaretas gjennom Forsvarets anskaffelser. Det er viktig med en forutsigbar, ikke næringsnøytral poltikk, ikke minst i tider der uroen på finansmarkedet fortsetter å skape usikkerhet.  Vi ønsker en forsvarsindustri med gode rammevilkår og gode utviklingsmuligheter for norske hjørnesteinsbedrifter. Nasjonal verdiskaping er viktig. Det samme er sysselsetting, lokalt entreprenørskap og innovasjon.

Det mest sentrale for oss som politikere er likevel Forsvarets behov. Derfor må vi vite at industrien leverer førsteklasses produkter både hjemme og ute, der dette er påkrevd. Norsk forsvarsmateriell skal fortsatt kjennetegnes av å ligge i front av utviklingen innenfor utvalgte områder. Dette er helt avgjørende også for å lykkes internasjonalt. Samtidig er det nødvendig å kunne «godt nok» der dette er tilstrekkelig.

Når Forsvaret kjøper norsk, er det fordi løsningen vi velger er best på pris, kvalitet og ytelse, samlet sett. Samtidig velger vi utenlandske løsninger når dette viser seg riktig ut ifra de samme vurderingene. Dette er i tråd med fornuftig og forsvarlig anvendelse av forsvarskronene. For å ivareta Forsvarets behov søker vi etter de mest kostnadseffektive løsningene. Dette vil fortsatt kjennetegne denne regjeringen. Det vil ligge til grunn for samarbeidet vi skal utvikle i årene som kommer.

Like fullt kan vi ikke bare kjøpe nytt materiell, det sier seg selv.  I årene som kommer skal vi også bruke betydelige ressurser på å oppgradere og vedlikeholde eksisterende forsvarsmateriell. Samtidig erfarer vi at driftskostnadene knyttet til materiellet øker.  Selv ikke forsvarsbudsjettene vokser inn i himmelen, så vi må også legge vekt på å finne frem til billigere løsninger. Hos de fleste av våre allierte er presset på drift enda større. Billigere og tilstrekkelig gode driftsløsninger gir derfor ikke bare mening rent økonomisk, slike løsninger vil også gi dere et konkurransefortrinn internasjonalt i et mer presset forsvarsmarked.

Dette må naturlig nok medføre at Forsvaret i enda større grad avveier de krav som stilles mot de økonomiske konsekvenser. Samtidig er det industrien som sitter med den detaljerte innsikten i hvordan materiell produseres og som derfor også bør ha de beste forutsetninger for å ta frem billigere driftsløsninger. Dette er et område hvor jeg etterlyser et større engasjement fra industrien.

 

Nye kampfly

Beslutningen om kampfly må ses i lys av Norges forsvarsambisjon. Den legger grunnlaget for norsk sikkerhet og selvstendighet frem til midten av dette århundret.  F-35 er ikke bare til erstatning for et aldrende kampfly. Det er en ny, høyteknologisk plattform for hele Forsvaret. Vi skal huske på at kontroll med luftrommet er avgjørende i moderne krigføring skal sjø- og landstridskrefter kunne gjøre seg gjeldende. 

Norge må til enhver tid råde over relevante maktmidler for å motvirke press, aggresjon eller anslag. Med moderne kapasiteter og høy reaksjonsevne skal Forsvaret utgjøre en krigsforebyggende terskel som innebærer høy risiko og kostnad for den som måtte utfordre norsk sikkerhet og selvstendighet.

Dere vet også, bedre enn de fleste, at vi befinner oss i et marked som er ganske unikt. Vi sier gjerne at det er teknologiintensivt og kapitalintensivt. I korthet betyr det høye kostnader. Det skyldes ikke minst at vi opererer innen et felt der det å opprettholde forspranget til en potensiell utfordrer er avgjørende. Derfor kan ikke Norge ha kampfly som representerer gårsdagens teknologi. Vi må ha blikket rettet fremover.

Anskaffelsen av nye kampfly er viktig for forsvarsindustrien og den er viktig for Norge.

To av de fire F-35 treningsflyene vi har bestilt er på plass allerede i 2015, de neste to i 2016.  Vi planlegger også en fremleggelse for Stortinget om anskaffelse av de første seks flyene i hovedleveransen med levering i 2017. Etter planen skal videre anskaffelse deretter besluttes i tilknytning til de årlige budsjettproposisjoner.

Det er vel kjent at regjeringen legger stor vekt på etableringen av et godt industri-samarbeid mellom norsk og amerikansk industri i anskaffelsen av kampflyene. Vi har i nært samarbeid med dere gjennomført en rekke møter med de amerikanske leverandørene for å posisjonere vår egen industri. I mars i år ledet jeg selv en industri-delegasjon til Fort Worth for samtaler med Lockheed Martin. Det var mange av dere her i salen i dag som deltok på denne reisen, hele 9 selskaper: Kongsberg, Nammo, AIM Norway, Kitron, T&G Elektro, Widerøe, Jotne, Corena og Applica. Vår målsetting er å sikre en nasjonal verdiskapning over tid i samme størrelsesorden som flyenes anskaffelseskostnad. Dette utgjør om lag halvparten av kostnadsrammen for hele F-35-programmet.  Dette er ambisiøst, men like fullt en klar målsetting.

Det er som dere vet krevende for norsk industri å få adgang til det amerikanske forsvarsmarkedet. Dette gjelder også for F-35-programmet ettersom partnernasjonene, med unntak av USA, kun får anledning til å konkurrere om utvalgte komponenter og delsystemer. Industrisamarbeidet blant partnernasjonene har fra starten av vært basert på konkurranse innenfor «best value» prinsippet. Til nå har industrien vunnet kontrakter til en verdi av om lag 2,2 mrd. kroner (358 mill. US dollar). Dette er respektabelt, men like fullt er det ikke godt nok at verdien av kontraktene ikke er blitt større det siste året. Her må alle som er involvert bli bedre, gjennom kvalitet, konkurranse og tett oppfølging av amerikanske leverandører.  Vi kan åpne dører – men dere må gå gjennom den.

Men samtidig er det fremskritt for industrien å glede seg over. Amerikanske myndigheter ga i 2012 tydelig uttrykk for foreløpig støtte til integrasjonen av JSM på F-35. 25 millimeter kanon-ammunisjon fra Nammo, APEX, ble også sikret integrering i utviklingsfasen av F-35.  Dette vil være med å styrke mulighetene for å få til integrasjon også av JSM på F-35. 

Siden Stortinget sluttet seg til valget av F-35 har vi vært meget opptatt av å øke den norske industrideltakelsen. Både JSM og APEX er sentrale kapasiteter på F-35 for Norge, og gitt at utvikling og integrering er vellykket, vil vi anskaffe disse systemene til våre fly. Det er tatt høyde for dette innenfor kostnadsrammen til F-35 programmet.

Det er etter mitt syn kommet på plass et godt grunnlag for at kampflyanskaffelsen skal kunne møte den industrielle målsettingen. Totalt foreligger det et potensial for norsk industri på 60–70 mrd. kroner over hele levetiden under forutsetning av at norsk forsvarsindustri fortsetter å være konkurransedyktig. Kongsberg anslår et salgspotensial for JSM på 20-25 mrd. kroner, mens Nammo anslår 10 mrd. kroner for APEX. Dette betyr mye for arbeidsplassene på Kongsberg, Raufoss, Arendal og andre steder.

Men Luftforsvaret vil også i årene som kommer være mer enn de nye kampflyene. I takt med moderniseringen, må vi fortsette å vedlikeholde hele den vedtatte strukturen. De nye kampflyene må ikke legge så mye beslag at det hindrer andre viktige investeringer. Resultatet vil i så fall bli forvitring og en farlig uthuling av vår samlede operative evne.  Vi skal samtidig være realistiske. Jeg tror vi gjør klokt i å forberede oss på en tid der behovet for å foreta noen tøffe prioriteringer blir viktig. Her må vi være tydelige på at grunnkapasiteter i strukturen vil bli gitt prioritet fremfor rene forbedringer eller kapasitetsøkninger.

Men ikke la det være noen tvil, det fremtidige investeringsbildet tar høyde for kampflyanskaffelsen. Det ivaretar at vi skal fortsette å investere i den strukturen som ble besluttet i forrige langtidsplan. Nå legger vi til rette for dette når vi faser inn kampflyene over en lengre tidsperiode.

Vi skal også huske på at investeringen i kampfly kommer på toppen av en periode der alle forsvarsgrenene har vært gjennom en omfattende modernisering av materiell-parken. Det betyr at vi langt på vei har lagt bak oss de tyngste materiellinvesteringene. Den neste store investeringen vi har begynt å planlegge er ubåtkapasitet etter 2020. Konsekvensene med å prioritere F-35 er dermed håndterbar, men vil ganske sikkert by på utfordringer.

Krevende men håndterbart, utfordringer er ikke noe nytt for oss. La meg nå endre tema og løfte blikket litt utover, og si noe om utviklingen i de internasjonale ramme-betingelsene og hvordan de påvirker oss, Forsvaret og industrien.

Rammebetingelser i endring

Det ville være unaturlig om vi innledningsvis i konferansen ikke skulle løfte blikket å beskrive noen av de internasjonale utviklingstrekk som påvirker våre ramme-betingelser.  Verden er ikke blitt fredeligere, men den endrer seg og det er mye som skjer.  Borgerkrigen i Syria har rast i to år, situasjonen i Egypt er fortsatt skjør, Israel-Palestina konflikten står på stedet hvil. Den arabiske våren var det ingen som forutså. Norske fly til Libya. Derfor er vi heller så ikke påståelige når det gjelder den videre utviklingen i denne regionen eller andre steder.  

Det er allikevel noen holdepunkter, ikke minst litt lenger øst. ISAFs gradvise uttrekking fra Afghanistan er viktig. Den kommer sammen med mindre vilje og evne til landtunge militære operasjoner blant våre allierte. Dette vil trolig også påvirke teknologiområdene som det vil satses på fremover. Det vil derfor ikke være usannsynlig om sjø- og luftmakt vil bli høyere vektlagt de kommende årene.

Et USA som i økende grad ser mot Stillehavsområdet, er en utvikling vi har vært vitne til over tid. Det nye er at dette i økende grad får konsekvenser for landets militære nærvær i Europa. En mer statisk amerikansk militær tilstedeværelse i vår delen av verden, erstattes nå av et mindre, mer dynamisk og øvelsesrettet nærvær.

Vi ser dessuten reduksjoner i det amerikanske forsvarsbudsjettet. Antallet soldater i aktiv tjeneste skal reduseres. Ventelig vil dette påvirke investeringene. Det kan i så fall bety at forsvarsindustrien og store selskaper som Lockheed Martin, Pratt & Whitney og General Dynamics også vil bli rammet.  Utfordringene er mange.

Like fullt er nok den økonomiske krisen i vår egen verdensdel den største utfordringen vi står overfor på kort sikt. Denne faller sammen med at nye og revitaliserte stormakter etablerer seg. Fremfor oss ser vi en ny verdensøkonomi gro fram der BRIK-landene kan bli de nye finansielle tyngdepunktene. For kort tid siden var USA og Europa dominerende. År for år har de fremvoksende økonomiene tatt større andeler av verdenshandelen. Vi ser også at økonomisk makt gir rom for økt politisk og militær innflytelse. Derfor er dette også i stor grad land, som i motsetning til de europeiske, øker sine forsvarsbudsjetter.   

Jeg tror vi i dag er vitne til endringer som vil kreve nytenkning av så vel industri som myndigheter. Den første og mest markante her hos oss, handler om at det tradisjonelle markedet i Vest-Europa på noe sikt vil kunne reduseres ytterligere. Vi ser at det blir færre penger som går til forsvar. Reduserte budsjetter, fravær av reell omstilling og investeringskutt preger enkelte av våre allierte i dag. Utfordringen er reell.

Reduksjoner i forsvarsbudsjettene i land vi normalt handler med, har allerede resultert i hardere konkurranse. At 90 % av norsk forsvarsmateriell eksporteres til NATO-land, Sverige og Finland, gjør oss sårbare. Reduksjonen av forsvarsbudsjettene blant allierte og partnerland vil føre til strukturelle kutt og at oppdateringer av eksisterende plattformer og systemer blir valgt fremfor investeringer i nye. I tillegg ser vi at den teknologiske utviklingen - med økte krav til ytelse på sentrale områder – kan fordyre fremskaffelsen av nytt materiell.  Dette fører til at bedrifter i økende grad går sammen om utvikling og produksjon av nytt materiell, både nasjonalt og internasjonalt, og ofte kjøper seg opp i hverandres strukturer.

Dette vil også innebære en mer krevende markedsituasjon hvor nasjoner lett vil favorisere egen industri. Det er fortsatt krevende å lykkes i det amerikanske markedet selv om vi bruker mye ressurser for å styrke industrisamarbeidet over Atlanteren. Vi må derfor engasjere oss i større grad for å ta opp konkrete hindringer som norske bedrifter møter i sine forsøk på å komme inn på dette markedet.  Her må også industrien engasjere seg sterkere enn i dag.

Som nevnt har vi i flere år tatt grep for å utvide industriens markedsandeler til nye fremvoksende nedslagsfelt. Dere har lykkes med å vinne kontrakter i spesialiserte og globale markeder, med land vi tradisjonelt ikke har samarbeidet. Det er god og riktig næringspolitikk å eksponere norsk forsvarsindustri overfor nye markeder. Den brede satsningen vi har hatt mot land som Brasil, Chile, Korea og Malaysia begynner nå å gi resultater.  Det er derfor ikke tilfeldig at statsråden akkurat nå er på reise til nettopp Brasil og Chile. Det blir neppe siste gang en norsk forsvarsminister er på de kanter.

I land som etablerer seg som nye økonomiske og demokratiske maktsentra, skal Norge være med å kjempe om forsvarskontrakter. Sikkerhetspolitisk må vi også finne flere viktige partnere. Den tid er over da vi bare samarbeidet med land i den euroatlantiske sonen.

Der eksportregimet åpner for det, skal forsvarsindustrien være del av en norsk bredere satsning. Utviklingen i Europa gjør det nødvendig å tenke nytt skal industrien opprett-holde dagens grep om eksportmarkedet. Norsk fremgang i Asia og i Sør-Amerika er løfterik. Vi skal derfor være ambisiøse og målrettede. Og dette vil kreve tid.

I EU og i NATO skal vi fortsette å være pådrivere for mer felles tenkning omkring militære kapasiteter. Det er i dag bred enighet om at de tradisjonelt rene nasjonale løsningene ikke lenger er bærekraftige, spesielt driftsmessig. Land må i enda større grad søke sammen for å opprettholde spekteret av militære kapasiteter og unngå gradvis forvitring. Dette er noe vi har vært opptatt av lenge, både innenfor det nordiske samarbeidet og med landene rundt Nordsjøen.

Materiellsamarbeid gir betydelige økonomiske besparelser som følge av kostnadsdeling. Dette gir mening mot land med sammenfallende interesser og verdier. Det gjør det mulig å opprettholde bredde, og å videreføre kapasiteter som nasjonene vanskelig kan beholde alene. Mitt håp er at EU og NATO vil øke satsningen på felles materiellprosjekter og unngå for mye duplisering. Det vil være i alles interesse.

Derfor søker vi mot fellesprosjekter, ikke bare i NATO, men også innenfor rammen av EU og det europeiske forsvarsbyrået, EDA. For vår del kan et slikt samarbeid gi muligheter for å realisere eller videreføre kapasiteter som vi ikke vil kunne anskaffe eller drifte på egen hånd.  Parallelt med dette vil vi arbeide for at et slikt samarbeid skal gi oss industrielle gevinster. Imidlertid innser vi også at det er krevende å få på plass slikt samarbeid i en tid hvor andre land kutter i sine forsvarsbudsjetter.

Jeg tror mye av det vi opplever i dag, på godt og ondt, nettopp tvinger oss til å tenke nytt om industrien. Jeg tror mindre proteksjonisme og mer samarbeid er en forutsetning for Europas evne til å sikre egen forsvarsindustri.  

EUs nye forsvarsdirektiv skal i utgangspunktet bane vei for dette. Det skal åpne det europeiske forsvarsmarkedet for konkurranse mellom leverandører hjemmehørende i EØS-området. Direktivet medfører potensielt store muligheter for norsk forsvarsindustri i Europa. Vi er nisjeorienterte, og vi har konkurransedyktige produkter. I utgangspunktet har vi mye å tjene på økt konkurranse om forsvarsanskaffelsene i EØS-området.

Men dette vil bli mer krevende enn det høres ut. Senere i år skal Norge etter planen iverksette EUs forsvarsdirektiv. Dette vil også påvirke vårt industrisamarbeid og vår markedstilgang. Ut fra intensjonene skal dette som nevnt bidra til en positiv utvikling mot et mer åpent europeisk marked. Vi kan i dag ikke si hvordan dette vil gå for Norge. På myndighetssiden vil vi derfor følge utviklingen i Europa nøye i tiden som kommer.

La meg på tampen få understreke at norske myndigheter fortsatt ønsker å bistå og støtte norsk forsvarsindustri i det nye landskapet som er i ferd med å avtegne seg. Dette er samtidig industriens mulighet til å være pådrivere, til å ta frem det beste dere har av nytenkning, utvikling av teknologi og utholdenhet; i sum skape kompetansen som gir konkurranseevne i et globalt marked. 

Avslutning

Jeg har valgt å male med bred pensel innledningsvis her i dag. Både fordi jeg som statssekretær må føle ansvar for bredden og helheten rundt alle våre politikkområder.   Men også fordi jeg tror at en overordnet tilnærming bereder grunnen for at konferansen kan gå mer i detalj etter hvert den skrider frem.

Denne regjeringen har bidratt til at forsvarsindustrien har solide ben å stå på. Det er viktig at dette stødige grunnlaget ikke blir en hvilepute, men får dere til å se framover og møte endringer i rammebetingelsene som utfordringer snarere enn problemer.  Det er jeg trygg på at industrien har gode forutsetninger for å klare.

Avslutningsvis vil jeg understreke betydningen av en arena som denne, der mangfoldet av FSi bedrifter og myndighetsrepresentanter tilbringer to konstruktive dager i den friske luften her oppe. Jeg oppfordrer derfor alle til å benytte denne anledningen til å se nye muligheter og kreative måter å utvikle samarbeid på.

Takk for invitasjonen, dette er en meget konstruktiv og hyggelig møteplass for oss alle.  Til FSi, alle deltakere - industri og myndighetsrepresentanter - lykke til med konferansen.  

Takk for oppmerksomheten.