Forsvarets helserapport 2013

(Rapporten er den første i sitt slag, og inkluderer tall på Kosovoveteraner og kreft, og Afghanistanveteraner og selvmord)

Innledning v/statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen (sjekkes mot fremføring)

Forsvaret er en uvanlig arbeidsplass. Å være soldat er en spesiell jobb. I trening og i operasjoner utsettes soldaten for psykisk og fysisk krevende oppgaver. Noen ganger er feilmarginene små og konsekvensene store. Man kan bli skadet på jobb. Man kan oppleve hendelser som vil prege en for resten av livet. I verste fall er ikke livet til å redde. Slik er soldatyrket. Det stiller store krav til den enkelte, og det stiller store krav til Forsvaret som arbeidsgiver.

Men Forsvaret er også en vanlig arbeidsplass. Her jobber nærmere sytten tusen menn og kvinner, som offiserer, befal, vervede, vernepliktige og sivilt ansatte. Bak hver soldat i fremste linje, står det en stor organisasjon som tar seg av logistikk, administrasjon, IT, organisasjonsutvikling, innkjøp, drift og forvaltning.

Slik er det et stort spenn mellom arbeidsoppgavene og hverdagen blant Forsvarets ansatte. Men det alle har til felles, enten de jobber på et kontor i Bardufoss eller som minerydder i Afghanistan, er at de hver eneste dag fyller en viktig og nødvendig rolle i et forsvar som både skal verne om vårt territorium, våre verdier og interesser og bidra til internasjonal fred og stabilitet.

I dag presenteres for første gang Forsvarets årlige helserapport. Med stadig bedre IKT-systemer og digitaliserte helseregistre, har Forsvaret i dag god oversikt. Denne oversikten er nødvendig for å kunne sikre et trygt arbeidsmiljø og en så trygg tjeneste som mulig. Den trengs for å kunne avdekke mangler, synliggjøre helserisiko og innføre målrettede tiltak. Og den er viktig for å gi befolkningen innsyn i hvordan tjenesten eventuelt påvirker helsen til de som avtjener verneplikten og de som deltar i internasjonale operasjoner. Helserapporten skal heretter presenteres hvert år.

La meg helt kort trekke fram enkelte forhold i denne rapporten.

Mange vil huske et NRK-program om Kosovoveteraner som hadde fått hjernekreft. Det ble stilt spørsmål om dette kunne skyldes eksponering for utarmet uran på Balkan. Både Forsvarets sanitet og flere forskningsmiljøer tilbakeviste dette. Farlige områder ble kartlagt, tiltak iverksatt. Forskere uttalte at de ikke kunne påvise at det var en sammenheng.

For meg var ikke dette nok. Så lenge tvilen er der, må det undersøkes. Forsvarets sanitet har derfor undersøkt alle Kosovoveteraner opp mot kreftregisteret. Jeg er glad for at undersøkelsen som legges fram i dag viser at det ikke er økt forekomst av hjernekreft blant Kosovoveteranene enn i befolkningen for øvrig.

Veteranenes psykiske helse har vært et tema i lang tid. Mange veteraner har vært modige og stått fram og fortalt sin historie. Det er jeg takknemlig for. Psykiske skader en risiko som dessverre aldri kan fjernes helt. Men den kan minimeres gjennom grundige forberedelser og tett oppfølging under og etter tjenesten. Her har Forsvaret kommet langt, og Afghanistanundersøkelsen fra tidligere i år, viste at de aller, aller fleste soldatene klarer seg fint, ja til og med vokser som menneske etter tjeneste ute.

I Aftenposten på lørdag møtte vi noen av disse. Men her kunne vi også lese at stadig flere i befolkningen assosierer veteraner med psykiske lidelser. Dette bekymrer veteranene. Og det bør bekymre oss alle.

Om man er skadet eller frisk, er veteran en hedersbetegnelse, ikke en diagnose. Veteraner er en ressurs for arbeidslivet og for vårt samfunn.  Om to dager markerer vi frigjøringsdagen og den nasjonale veterandagen. Da ønsker vi å løfte fram nettopp dette. Under tittelen «Det tause gullet» vil representanter for veteranene, arbeidslivet og Forsvaret snakke om veteranenes unike kunnskap og erfaring, og hvorfor de er etterspurt av blant annet norsk næringsliv.  

Det er samtidig veldig viktig å huske på at noen får ettervirkninger. Den ytterste konsekvens av psykiske lidelser er selvmord. Afghanistanundersøkelsen som ble lagt fram tidligere i år, ble kritisert for at den ikke inneholdt tall på hvor mange som hadde tatt sitt eget liv. En slik kartlegging er nødvendig og har hele tiden vært planlagt som en del av arbeidet. I dag vil resultatet presenteres. Jeg er glad for at undersøkelsen viser færre selvmord blant Afghanistanveteranene enn i befolkningen for øvrig. Et må uansett være klart: Et selvmord er ett for mye.

Det har vært viktig å få kartlagt hvordan det går med våre Afghanistanveteraner. Snart vil vi også få resultatene fra den store levekårsundersøkelsen, og dermed enda mer kunnskap. Det er viktig.

Forsvarets sanitet vil nå gjennomføre tilsvarende undersøkelser blant våre Libanonveteraner. Dette var en annen tid. Det er et tidkrevende arbeid å samle, digitalisere, kontrollere og ettergå alle lister. Men det skal gjøres, og det skal gjøres grundig. Derfor vil vi først kunne vente svar høsten 2014.

Personellet er Forsvarets viktigste ressurs. Med Forsvarets årlige helserapport har vi fått et verktøy til å avdekke helserisiko og målrettet følge opp så vel tjenestegjørende personell som veteraner. Sammen med rapporten om psykisk helse blant Afghanistan-veteraner som kom for kort tid siden, og andre undersøkelser som vil komme på bordet etter hvert, bygger vi opp et meget godt kunnskapsgrunnlag for det videre arbeidet. Med dette viser Forsvaret det ansvar og den åpenhet som forventes av et Forsvar for vår tid.

Med disse ord vil jeg gi ordet til overlege Einar Kristian Borud, som vil presentere resultatene av FSANs årsrapport mer i detalj.