Internasjonale operasjoner i Afrika

Bergen arbeidersamfunn, 6. mars 2013

«Internasjonale operasjoner i Afrika»

Av statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen

*SJEKKES MOT FRAMFØRING*

Kjære alle sammen,

«Ingen kan lære meg hvem jeg er. Du kan beskrive deler av meg, men som jeg er – og det jeg trenger – er noe jeg må finne ut selv».

Den nigerianske forfatteren Chinua Achebe minner oss om noe viktig: For det første at vi som står utenfor ikke vet alt. Og for det andre at Afrika selv må finne ut mye av veien de vil gå selv.

Ja, selv for oss verdensvante bergensere, som ikke fikk ydmykheten i gave ved fødselen, må vi erkjenne at vår kunnskap og forståelse av Afrika er noe begrenset.

Mange av våre forestillinger om Afrika er formet i en tid da sult, lidelse og konflikt preget overskriftene her hjemme. 

La det ikke være tvil, dette er fortsatt et bilde av Afrika vi må ha med oss.

Men det er også et annet bilde av Afrika. Det er et kontinent med land som kan fremvise solid økonomisk vekst og økt politisk stabilitet. Og med det, en voksende middelklasse og store infrastrukturprosjekter som gjør at de økonomiske hjulene skyter fart.

Økt mangfold i økonomisk samarbeid og handel med flere deler av verden – ikke minst asiatiske land – har gjort flere afrikanske land mer robuste overfor svingninger i verdensøkonomien.

Av de 20 hurtigst voksende økonomiene i verden i dag, er 11 afrikanske. Land så ulike som Angola, Etiopia, Ghana, Sør-Afrika, Botswana, Namibia og Marokko har det siste tiåret opplevd betydelig økonomisk vekst. Men la det også være sagt – mange av disse landene har fortsatt stor fattigdom og arbeidsløshet. Fraværet av en aktiv omfordelingspolitikk, gjør at mange faller utenfor.       

Likevel er det grunnlag for betydelig optimisme. Og det samtidig med at Europa gjennomlever en dyp økonomisk uro. 

For mange europeere åpner det seg nye muligheter i Afrika. I dag drar tusenvis av portugisere til land som Mosambik – fordi det er et tilfluktsted fra eurokrisen og med utsikter til en trygg jobb. For bare få år siden var dette ganske utenkelig.

Dette merker også norsk næringsliv. Afrika vokser og blir mer interessant som marked og investeringsmål. Fra år 2000 har norske investeringer på kontinentet økt med 540 prosent. Det er en ny og viktig utvikling.

Vi står altså foran 54 svært forskjellige land.

En økende gruppe land som klarer seg stadig bedre;

Færre land som opprettholder det gamle bildet av Afrika;

Land som strever med å finne en trygg og farbar vei fra den arabiske våren til ny maktfordeling og demokratiske kjøreregler;  

Og land som vekker stor internasjonal bekymring fordi radikale islamister og tidligere leiesoldater finner hverandre i stater der sentralmakten er svak.

Bildet er altså sammensatt.

Et annet trekk er også svært viktig og gledelig. Sammen med det øvrige internasjonale samfunn møter Norge et Afrika der større regionale organisasjoner, med den afrikanske union i front, har vokst seg sterkere.

Vi ser at den afrikanske union i økende grad utgjør Afrikas politiske stemme i nye og gamle konflikter. Det er en organisasjon med økende legitimitet, og som blir lyttet til. Vi så det under den arabiske våren og vi har sett det overfor Mali.

Vi har altså å gjøre med et langt mer brokete bilde av Afrika. Det er et kontinent som er i endring. Og det påvirker vår tenkning om fremtidige militære innsatser.  

Jeg synes det er et viktig utgangspunkt når jeg i dag skal snakke om internasjonale operasjoner i Afrika.

Fra Bergen til Aden-bukta

La meg likevel starte her hjemme, hjemme i vid forstand og hjemme som i Bergen.

Det er tross alt med utgangpunkt i vårt eget forsvar dimensjonert for oppgavene her hjemme, at vi legger grunnlaget for å ta et internasjonalt medansvar.

Uten et forsvar i stand til raskt å reagere på oppdukkende kriser eller konflikter, gjør vi oss selv sikkerhetspolitisk irrelevante. Veien mot økt relevans er nettopp den røde tråden i Forsvarets omstilling de siste 15 årene.

Fortellingen om Luftforsvarets deltakelse i Allied Force i Kosovo i 1999 og i Libya i 2011, er derfor også en fortelling om et forsvar som har gått fra å stille i bakerst i rekken, til å være blant de mest etterspurte i NATO. Fra å være i utakt med tiden, til å gå i takt med våre viktigste allierte. Det er det jeg kaller endringsvilje. Det er god og fremsynt forsvarspolitikk. Regjeringens viktige og nødvendige grep har gitt resultater.

Et annet eksempel på endringsvilje ser jeg her i Bergen. Det er et av de hyggeligste gjensynene jeg har hatt etter at jeg på ny ble forsvarsminister. Mitt møte med Forsvaret i Bergen har virkelig gjort, og gjør inntrykk.

For jeg husker så godt hva vi hadde. Og jeg husker så godt hvor vi kom fra. Vi hadde jo bare så vidt begynt å fase inn de nye fregattene. Våre korvetter eller MTBer var under bygging i Mandal. Planene om en tørrdokk på Haakonsvern lå på tegnebordet. Og det nye treningsanlegget var på tankestadiet. Det er ikke mer enn fem år siden.

Nå er alt dette på plass. Bergen som forsvarsby står på solid grunn – og det skal den fortsette å være.  Regjeringen leverer.

Snart når vi en ny milepæl. Norge skal igjen ta sin tørn ved roret for å holde havene trygge. I disse dager klargjør vi igjen KNM Frithjof Nansen for oppdrag i piratutsatte Aden-bukta.

Den 6. juni vil bli en merkedag i Sjøforsvarets historie. Da overtar KNM Frithjof Nansen kommandoen for NATOs styrke i Ocean Shield. Med det oppfylles en visjon vi har hatt i mange år. Ja, helt siden NATO ble etablert har målet vært å lede NATOs stående maritime styrker. De siste seks månedene i 2013 gjør vi det. For første gang!

Det er en anerkjennelse til Forsvaret og til Norge. Det viser igjen at omstillingen har gitt oss et forsvar som er relevant og leverer når det trengs.

Med norsk styrkesjef og stab vil dette oppdraget gi Sjøforsvaret et betydelig kompetanseløft. Og det vil gi oss en unik mulighet til å operere sammen med våre allierte. Den kunnskapen vi får der, kommer oss til gode her hjemme. Sammen med våre allierte når det trengs.

La meg si noen ord om dette viktige bidraget. Fordi det forteller oss om hvordan ulike innsatsområder er vevd sammen.

Vi drar til Aden-bukta fordi vi ønsker å ta et internasjonalt medansvar. Vi ønsker å stille opp for vår Allianse. Og vi ønsker å delta når FN og verdenssamfunnet ber om det. Og igjen – vi vil som stor sjøfartsnasjon ta vår tørn ved roret. Det er den ubrutte fortellingen om norsk maritim historie. 

I en integrert operasjon der også andre nasjonale og multinasjonale styrkebidrag deltar, vil KNM Frithjof Nansen få en viktig oppgave. Her vil vi møte land vi kjenner godt. Og vi vil møte land vi ventelig vil samarbeide mer med i fremtidige operasjoner.

India er et slikt land. En økonomisk stormakt i Asia, i økende grad også globalt. Med store bidrag til FN-operasjoner. Og med betydelige interesser i tilgrensende havområder. Dette havområdet heter ikke «det indiske hav» for ingenting. Om kort tid reiser jeg til India. Da vil samarbeidet i Aden-bukta og i FN være viktige tema.

Vi er begge land som er berørt av piratvirksomheten. Både på grunn av den globale skipstrafikken og trusselen som humanitære forsyninger til Somalia møter. Til dette bildet hører også det at anslagsvis 20 % av verdenshandelen går gjennom disse utsatte områdene.  

Når vi igjen drar tilbake til Aden-bukta, vet vi at realisme er en nødvendig dyd. Havområdene er her på størrelse med hele Vest-Europa. Oppgaven med å sikre seilingsrutene og bidra til en fortsatt nedgang i piratvirksomheten er likevel viktig.

For fremgang er det. I Adenbukta har det ikke vært gjennomført kapringer av handelsfartøy siden oktober 2011. I Det indiske hav er siste rapporterte kapring av handelsfartøy mai 2012.

Det militære nærværet har altså gitt resultater. Og det vil det fortsatt være for å opprettholde denne positive utviklingen.

Dette er viktig for Somalia og FN. Og det er viktig for våre sjøfartsinteresser og norske rederier og mannskaper.

Den endelige løsningen ligger likevel ikke ute i havet. Piratvirksomheten er symptomet på et fravær av et alternativt levebrød på land. Den har sitt opphav i et krigsherjet område som har satt dype og varige spor.    

Vi har å gjøre med mange kryssende problemstillinger. Et består i å avdekke bakmenn og karteller som står bak. En del av anti-piratvirksomheten er derfor å følge pengestrømmene. Et annet er å støtte opp under en stabil utvikling i berørte land som Somalia. Et tredje handler om å bygge institusjoner og fengsler som sikrer en rettsforfølgelse lokalt. Vi gjør alt dette. Her har flere departementer viktige bidrag.  

Dette handler altså om flere ting. Og det handler som Achebe skrev om at: «Jeg må finne ut selv». Det viktige er å sette landene og regionen i stand til å ivareta sine egne sikkerhetsutfordringer.    

Nettopp Somalia er et godt eksempel på at Den afrikanske union kan påta seg en slik rolle. Den afrikanske union -ledede fredsbevarende styrken i Somalia, AMISOM, er løfterik. Den styrker trenden vi har sett over flere år. At den afrikanske union med FNs støtte kan ta et viktig og stort ansvar i fredsopprettende innsats på eget kontinent.  

Som en viktig og forholdsvis ny aktør i konfliktløsning og fredsbevaring, ønsker vi å bistå den afrikanske union. Vi ønsker en afrikansk union som evner å ta en mer selvstendig rolle i regionale konflikter.  Og en afrikansk union med et større eierskap til løsningene. Det virker forpliktende og det gir legitimitet på eget kontinent.

For den afrikanske union som sikkerhetspolitisk aktør dreier dette seg om å utvikle et bredt sett av virkemidler. Politisk og økonomisk samarbeid er ett. Støtte til utvikling og gjennomføring av valg et annet.

Og det handler også om å utvikle en militær struktur. Fem regionale styrker med hvert sitt geografiske ansvarsområde er derfor under oppbygging. På sikt er målet at Den afrikanske union på egen hånd kan nå sine politiske målsettinger om et mer fredelig Afrika. 

Vårt arbeid er rettet mot Afrikas Horn der situasjonen er meget skjør. Her har den østafrikanske hurtigreaksjonsstyrken Eastern African Stand-by Force et særlig ansvar.

I samarbeid med de nordiske land bistår vi i utviklingen av denne styrken. Norge har tatt et særlig ansvar for den maritime delen av styrken. Her har vi et særlig fortrinn. En slik kapasitet vil være viktig for at kyststatene i Øst-Afrika er i stand til å kontrollere egne havområder. Gjennom det oppnår vi at behovene for et internasjonal maritimt nærvær på sikt reduseres.

KNM Frithjof Nansen`s seks måneder lange tokt er som vi skjønner del av en bred internasjonal innsats. Med FN i front, på lag med Afrikas egen union. Og med regionale sikkerhetsorganisasjoner som EU og NATO som påtar seg FN-hjemlete oppgaver der det viser seg nødvendig.   

La meg reflektere litt mer over dette med utgangspunkt i regjeringens politiske plattform Soria Moria og med et særlig blikk på situasjonen i Nord-Afrika og Mali.   

Fra Soria Moria til Sahel og Mali

Regjeringens målsetting kjenner dere: Norsk deltakelse i internasjonale operasjoner skal være forankret i FN-pakten og de skal ha et klart FN-mandat. Og vi har vært tydelig på at vi vil prioritere deltakelse i FN-ledende fredsoperasjoner.

Det er fordi vi mener en verdensorden bygget på FN, og med FN som en ledende sikkerhetspolitisk aktør, sikrer en fredeligere og mer stabil utvikling. Det er ingen annen organisasjon som kan legitimere maktbruk internasjonalt. Det er viktig for et lite land som Norge å støtte opp under.  

FN har i løpet av de siste 20 årene vunnet tillit og aksept fordi organisasjonen leverer, ikke minst i Afrika. Slik har det ikke alltid vært.

Etter folkemordene i Rwanda og Srebrenica var det mange som mistet troen på FNs evne til å lede fredsoperasjoner. Etter det har FN gjennomgått omfattende reformer som har gitt organisasjonen helt andre forutsetninger for å lede operasjoner.  

Vi har vært viktige pådrivere i dette arbeidet. For det nye og handlekraftige FN. For et FN som disponerer hele spekteret av virkemidler innen konfliktløsning. For et FN som i dag er langt bedre i stand til å planlegge og å gjennomføre fredsbevarende operasjoner. Og for et FN med langt mer robuste mandater som setter soldatene i stand til å beskytte sivilbefolkningen.   

Reformarbeidet har betydd mye. Oppslutningen om FN har økt betydelig. Fra årtusenskiftet til i dag har antallet som tjenestegjør i FN-operasjoner, gått fra under 20.000 til 120.000. Det sier sitt.

Og enda viktigere: FNs fredsbevarende operasjoner har gitt viktige resultater på bakken. De har utgjort en reell forskjell, og særlig i Afrika. Om det forteller utviklingen i land som Sierra Leone, Burundi, Elfenbenskysten og Liberia.

Det er alle land der FNs nærvær har gitt økt sikkerhet og skapt grunnlag for fred. Gjennom militære styrker og med sitt politiske nærvær. Og vi ser at FN ikke bare har lykkes med å bevare freden. Den legger også grunnlaget for at en inkluderende politisk prosess blir lagt – fulgt av statsbygging i nye og skjøre demokratier.

Sist uke fikk vi den gledelige nyheten om at en helhetlig fredsavtale nå også er på plass for Den demokratiske republikken Kongo. En slik avtale om fred, sikkerhet og samarbeid er et viktig gjennombrudd. I et land og i en region der et menneskelig drama har utspilt seg i årevis, stort sett langt unna det daglige søkelyset fra verdens medier og den internasjonale politiske agenda. Og i det landet som siden 1999 har huset den største fredsbevarende operasjonen i FNs regi.  

Fortsatt er det langt fram. Som ved alle avtaler, er det gjennomføringen som er viktigst. Og det er dette som er mest krevende. Det påhviler en stor innsats fra mange land for å løse konfliktene i dette området. Ikke minst nabolandene Rwanda og Uganda. Det viktige er at avtalen er på plass og at mange berørte land, samt FN og den afrikanske union har undertegnet avtalen. Det gir håp for en hardt prøvet befolkning.

Fra norsk side har vi hele tiden hatt som målsetting å øke antallet norske soldater i FN-ledede operasjoner. Det er flere grunner til det. For det første handler dette igjen om FNs legitimitet. En bredest mulig deltakelse også fra vestlige land er en del av dette. Det gir moralsk autoritet og det øker sjansen for politisk gjennomslag.

For det andre har det å gjøre med utfordringenes skiftende karakter. I vår tid vet vi at sikkerhetsutfordringene, i likhet med økonomien, ikke stanses av landegrenser. Vi er tjent med at konflikter langt borte ikke får utvikle seg. Det internasjonale samfunn har i økende grad erkjent at alvorlige brudd på menneskerettigheter, global terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen, kan kreve inngripen.

En tredje viktig grunn er selve kvaliteten på det FN kan levere. Effektiv fredsbevaring vet vi handler om mer enn antallet soldater. Land i sør har et stort rekrutteringspotensial for soldater som kan sendes i FN-operasjoner.

Mer enn 80 % av alle soldater med blå beret kommer fra ikke-vestlige land, og spesielt land i sør.  Dette er på den ene side gledelig fordi det markerer at mange land kan spille konstruktive roller for å fremme fred og sikkerhet.

Samtidig mangler ofte disse landene spesialiserte militære kapasiteter som kan gjøre FNs operasjoner mest mulig effektive. Vestlige land har slike kapasiteter. Med mindre og spissede militære bidrag utgjør disse en stor forskjell i fredsoperasjoner.

Derfor har Norges arbeid hele tiden vært innrettet mot spesialiserte bidrag. Vi snakker gjerne om ingeniører, samband, sykehus og etterretning. Derfor bidro vi med feltsykehus, brønnborerlag og norske soldater til FNs operasjon i Tsjad i 2010.

Noen av dere vil huske vårt maritime FN-bidrag i Libanon i 2006. Vi har derimot lett for å glemme at bidraget til Tsjad var det første landmilitære avdelingsbidraget fra Norge til FN på 11 år. Ja, det var det første i Afrika på 16 år.

Dette var viktig etter at norsk-svenske ingeniørbidraget til Darfur, ble avvist av Sudans president Al-Bashir. Det betydde mye for selve operasjonen i Tsjad og for Forsvaret her hjemme. Den ga oss ny og nødvendig kunnskap om FN. Tsjad var for oss en viktig læringsarena.

I dag er det største norske enkeltbidraget til en FN-misjon i Sør-Sudan. 18 offiserer i UNMISS viderefører et engasjement med lange tradisjoner. Helt siden 1970-tallet har vi hatt et omfattende politisk og humanitært engasjement i Sør-Sudan.

Vi var blant landene som bidro aktivt i forhandlingene som førte fram til at Sør-Sudan fikk sin selvstendighet i 2011. I dag er UNMISS en av FNs mest moderne og robuste operasjoner i Afrika. Også her henter vi derfor viktig lærdom.

Selv om mange afrikanske land, også Tsjad og Sør Sudan, har tatt forsiktige steg inn på et fredelig spor, ser vi at årsaken til konfliktene ikke nødvendigvis er løst. Den humanitære situasjonen er dessuten fortsatt meget alvorlig.

I mange land ulmer det under en fredelig overflate. Nettopp derfor er et vedvarende nærvær av FN og den afrikanske union påkrevd. Vi kan ikke tillate oss flere glemte konflikter.

Mange fredsavtaler hviler på en skjør grunn. Blant flere trekk, ser vi gjerne disse:

En lang og innfløkt konflikthistorie;

Et komplekst aktørbilde;

Porøse grenser;

Svake stater med fravær av en sterk sentralmakt;

Svakt utviklede politiske, juridiske og finansielle strukturer;

Og fortatt stor fattigdom og uverdige levekår;

Det er i ly av slike forhold at organisert kriminalitet vinner utbredelse. Og det er også ut fra dette jordsmonnet at internasjonal terrorisme kan vokse fram. 

Landene i Sahel har kommet på dagsorden nettopp på grunn av dette. Og det er en region som har vært hardt rammet av klimaskapte matvarekriser.

Vi må forstå at uroen som er brutt ut i Mali henger sammen med dette. Og den er blitt forsterket av at maliske leiesoldater med oppgaver langt utenfor sine landegrenser, ikke minst i Gadaffis Libya, har vendt hjem med våpen i hånd. Dette har gitt ny næring til den mangeårige konflikten mellom folkene nord i Mali og regjeringen i Bamako.

Vi står i dag overfor en meget alvorlig situasjon i Mali. Selv om den er avhjulpet av den franske intervensjonen, er faren for at konflikten kan spre seg stor. Vi ble brutalt minnet om dette da vi mistet fem statsborgere i terrorangrepet mot Statoils gassanlegg In Amenas.   

Et belte av land preget av store omveltninger strekker seg i dag gjennom hele Nord-Afrika og inn i Midtøsten. Omveltninger som den arabiske våren skaper håp. Men den skaper også potensiale for store menneskelige lidelser. Og potensiale for at mennesker søker mot terroristgrupper.     

Den største taperen vil alltid være sivilbefolkningen. Dette er Syria i dag en tragisk påminnelse om. Det vi ser er et regime på kanten av stupet. Og vi ser en politisk isolert president som er villig til å bruke ethvert maktmiddel mot egen befolkning.

Både i Mali og Syrias tilfelle, stiller det internasjonale samfunn ovenfor avgjørende valg. Det er dypt beklagelig at verdenssamfunnet har vært ute av stand til å gripe inn i Syria.

Den politiske og militære situasjonen gjør en inngripen svært vanskelig. Landets beliggenhet vet vi også kan medføre alvorlige ringvirkninger regionalt og internasjonalt.    

For Malis del er det annerledes. Her har myndighetene selv anmodet om støtte. Den afrikanske union tok derfor tidlig eierskap. Allerede i desember i fjor fikk den afrikanske union mandat fra FNs sikkerhetsråd til å sette i verk en militær intervensjon for å bistå maliske myndigheter i å gjenvinne kontroll over hele sitt territorium.

FN er også kommet langt. Det ses nå på ulike alternativer for å bistå maliske myndigheter. Og en treningsmisjon ledet av EU er snart klargjort for viktig innsats.  

En viktig diskusjon i de nærmeste uker, vil være arbeidsdelingen mellom den afrikansk-ledede styrken AFISMA og FN. Norge følger dette tett og vi vurderer nå enkeltkapasiteter som kan stilles til disposisjon dersom det blir en FN-ledet operasjon.  

Skulle en FN-styrke vinne fram, vil likevel afrikanske land stå for de tyngste bidragene. Det er de afrikanske landene som må lede an, men med støtte fra vestlige og andre land utenfor regionen. 

Løsningen til konflikten må ligge i regionen. Det mener FNs sikkerhetsråd, det mener Den afrikanske union og det mener ECOWAS (De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap).

Dette er synspunkter vi fra norsk side deler. Det er nettopp dette som er styrende for svært mye av det vi i dag gjør i Afrika.  

Et internasjonalt medansvar

Kjære alle sammen,

Utfordringene i Afrika i dag er sammensatte. Jeg forsøkte innledningsvis å tegne et bilde av et kontinent som ikke lenger preges av kriser og elendighet. Det er faktisk lengre fra sannheten i dag enn på svært lenge.

Som forsvarsminister er det likevel først og fremst krisene og konfliktene jeg blir møtt med. Når kriser inntreffer skal vi være beredt til å svare. Fordi vi har et økonomisk og politisk overskudd. Fordi vi har ressurser og kompetanse. Og fordi vi i mange år har vist at vi kan gjøre et skikkelig arbeid. Ja, vi har norske soldater på oppdrag for FN og Den afrikanske union som gjør dette hver dag. For en tryggere verden og for en bedre framtid for Afrika.

Jeg har besøkt mange av våre soldater på post i Afrika. Og jeg har vært i Addis Abeba i Etiopia, som huser den afrikanske union sitt hovedkontor. Det jeg ser er soldater som gjør en forskjell. Og jeg ser en organisasjon som fremstår mer og mer som en selvstendig regional aktør.

Vi ser det i dens evne til å fatte effektive beslutninger for regionen og vi ser det på måten den gradvis har fått på plass en mer robust militær kapasitet. Men den afrikanske union vil fortsatte trenge støtte. Afrika vil trenge støtte.

Derfor trenger vi et sterkt og handlekraftig FN. Et FN som lindrer menneskelig lidelse, et FN som kan håndtere konflikt og fremme stabilitet.

Dette vil Norge være med på. Dette vil Forsvaret bidra til.

Einar Førde rettet ofte sin skarpe penn mot oss bergensere. Ja, skal vi tro ham, stammer vi fra dem som ikke rakk Amerika-båten. Heldigvis går det flere båter – også for dem som ønsker å ta et internasjonalt medansvar. På vegne av oss her hjemme.  

Symbolikken i dette ser vi når en fregatt seiler fra Haakonsvern i slutten av mai med et mannskap på nær 130 – og denne båten er jeg sikker på at også vi bergensere vil rekke!

Takk for meg.