Minnestund for falne norske soldater i Mazar-e Sharif, 24. september 2013

*Sjekkes mot fremføring*

Kjære soldater,

Kjære alle sammen!

I dag samles vi her i minnelunden for å hedre våre norske soldater som har mistet sitt liv i tjeneste her i Afghanistan.

Til minnelunden kommer vi for å minnes at et militært engasjement kan ta liv, at oppdraget er alvorlig og at det har kostet oss dyrt.

Det var desember 2005 jeg besøkte norske styrker i Afghanistan for første gang. Den gang sørget vi sammen over grenader Tommy Rødningsby som døde på post i Kabul. 

I dag, åtte år senere, har minnelunden fått ni nye navn.

Ti av Forsvarets kvinner og menn har måttet bøte med livet i det de var på oppdrag for Norge og for det internasjonale samfunnet her i Afghanistan. Det er dem vi minnes i dag.

Jeg har besøkt Afghanistan en rekke ganger. Jeg føler derfor at jeg kan si med en viss tyngde at innsatsen dere gjør er imponerende. Det gjør stort inntrykk å se engasjementet og seriøsiteten som gjennomgående preger dere som er i tjeneste i Afghanistan.

Det er mennesker som dere som gjør at vi kan løse oppdraget vårt her i Afghanistan. Dere kjenner bedre enn noen andre den risikoen dette innebærer. Dere lever med den hver dag. For dette har dere min, regjeringens og hele det norske folks dype respekt og anerkjennelse.

Når vi i dag minnes avdøde venner og kolleger, kjenner jeg på sorgen og savnet. Jeg kjenner på det sterke fellesskapet dere har som kolleger og venner. Jeg kjenner på ansvaret. Og jeg kjenner ikke minst på fortvilelsen og savnet særlig de etterlatte hjemme lever videre med.

«En sorg ligner på havet», skriver Iben Sandemose. «Til å begynne med er bølgene veldig krappe. Så kommer dønningene, men det blir aldri mer havblikk».

Synet av landskapet her mot nord er alltid det samme. Likevel er vi inne i en tid preget av endring. Vi står foran en tid som vil bli viktig for Afghanistan og for det internasjonale samfunn.

Det Afghanistan vi forlater vil ikke være preget av fred og harmoni. Landet bærer med seg en historie der konflikt og indre spenning kaster lange skygger. Dette tok til lenge før norske soldater ankom landet.

Den dagen vi endelig bryter leir og vender hjem, må vi derfor akseptere at Afghanistans fremtid fortsatt vil være turbulent og vanskelig. Vi må akseptere at det afghanske folk fortsatt vil bli satt på alvorlige prøver.

I oppbruddets time skal vi også reflektere over alle de positive fremskritt. Det Afghanistan vi ser i dag er et ganske annet enn det som i sin tid ble et oppmarsjområde for internasjonale terrorister. Dette må vi holde fast ved.

Vi har utrettet mye. Vi har bygget en barriere for at noe tilsvarende ikke skal skje igjen. Og vi har lagt til rette for at vi snart kan overlate ansvaret til afghanske myndigheter.

Denne historien slutter ikke i 2014. Heller ikke for Norges del gjør den det. Vi skal fortsette å ta vårt ansvar og sikre at alt det vi har oppnådd ikke forvitrer.   

I en stund som dette er det likevel en tanke som tar størst plass. Hjemme i Norge sitter familie og venner som ikke fikk sin kjære levende hjem igjen. Vi sender våre varmeste hilsener til dem i denne stund.

Det er med ære og respekt vi sammen minnes våre falne soldater ved å legge ned en krans ved dette minnesmerket.

Vi minnes dem alle i dyp takknemmelighet.

De vil aldri bli glemt.

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen holdt tale ved minnestunden i Camp Marmal, Mazar-e Sharif, Afghanistan (foto: Stephen Olsen, Forsvaret).