Minnestund for pårørende

Kjære alle pårørende, kjære alle sammen,

I dag samles vi her i minnelunden for å hedre våre norske soldater som har mistet sitt liv i tjeneste her i Afghanistan.

Til minnelunden kommer vi for å minnes at et militært engasjement kan ta liv, at oppdraget er alvorlig og at det har kostet oss dyrt.

Trygt hjemme i Norge kan vi snakke om konflikt, anslag og det å ta risiko i Afghanistan. Vi kan diskutere fremgang og tilbakegang. Og vi kan analysere og forsøke å forstå.

Når jeg står her foran dere kjenner jeg på alvoret og på sorgen. Og jeg kjenner utilstrekkelighet. Vi kan ikke lenger analysere og forstå. Ord strekker ikke til.

Navneskiltene langs veggen på denne minnelunden – norske, latviske, franske, tyske, svenske og mange andre navn – gjør alltid sterkt inntrykk. De synliggjør de vonde og vanskelige tapene. Realitetene bak et farlig oppdrag blir brutalt tydelige.

Vi kan tegne noen streker på kartet. Kabul, Mazar-e Sharif, Lowgar, Meymaneh, Ghowrmachog Almar. Steder i Afghanistan vi aldri vil glemme. En by, et distrikt på kartet har fått etansikt. Fordi her mistet vi våre gode soldater. Dere mistet deres kjære.

Vi ser også et kart med steder der det nå finnes veier mot forsoning og fred og bedre liv. Det peker fram mot det Afghanistan deres kjære valgte å kjempe for.

Vi hedrer i dag det beste i oss mennesker. De som trosset frykt og usikkerhet. De som viste offervilje og mot. De som valgte å ofre egen trygghet for å sikre hva vi er og hva vi har. De som måtte bøte med sitt dyrbare liv.

Disse har gitt sitt liv i kampene her i Afghanistan for å gjøre verden til et tryggere sted å leve:

Grenader Tommy Rødningsby, Telemark bataljonen.
En ærlig og ansvarsfull soldat somforsto bedre enn de fleste hvilket yrke han hadde valgt. At det å være soldat og fredsskaper innebærer en risiko.

Løytnant Tor Arne Lau-Henriksen, Forsvarets spesialkommando.
Omsorgsfull og jordnær som menneske. En modig og dyktig soldat, med en sjelden eventyrlyst. Det var i møtene med naturkreftene han trivdes best.

Grenader Kristoffer Sørli Jørgensen, Heimevernet.
Han sto fram og tok ansvar, alltid like engasjert, alltid med em utstrakt hånd. Fotballturneringene i leiren i Meymaneh var hans.

Kaptein Trond Petter Kolset, Etterretningstjenesten.
Livsglad, sosial, en idealist som brant for det han drev med. Gjennom språk og kulturkunnskap nærmet han seg Afghanistan med respekt og ærbødighet.

Grenader Claes Joachim Olsson, Telemark bataljonen.
Omgjengelig, pliktoppfyllende og sosial. En god venn som fort vant tillit hos soldatene. En god kamerat som alltid ga 100 prosent.

Kvartermester Andreas Eldjarn, Kystjegerkommandoen.
Han sto fram med stort mot, innsatsvilje og profesjonalitet. En trygg medspiller med stort ansvar for sin avdeling og sinekamerater.

Fenrik Simen Tokle, Kystjegerkommandoen.
Raus, omsorgsfull og selvoppofrende. Med ønske om å redde liv ble saniteten hans valg. En livredder og solid støttespiller som aldri klaget.

Løytnant Christian Lian, Kystjegerkommandoen.
En rollemodell, lagspiller og ressurs for hele sin avdeling. Den komplette kystjeger og en enestående kollega med evne til å spre glede og humør.

Orlogskaptein Trond André Bolle, Marinejegerkommandoen.
Sin avdeling mest erfarne offiser. Et personlig mot, fremragende lederevner og et varmt medmenneske som alltid tok vare på dem rundt seg.

Oberstløytnant Siri Skare, Luftforsvaret.
En målrettet kvinne som brøt barrierer. Et forbilde for mange i Forsvaret. Med et hjerte som banket for menneskerettigheter, kvinner og barn.

Alle er de dypt savnet. Alle hadde de fremtiden foran seg, og familie og venner ventende hjemme. De fikk ikke velge sin fremtid. Familie og venner ble ikke gjenforent med sin kjære. Vi bærer alle på en stor sorg over tapet av disse flotte menneskene.

En reise hit til Mazar-e Sharif i Afghanistan, er for dere noe helt spesielt. Det er ikke sikkert den vil lette den sorgen dere bærer. Vi vet at savn og sorg bearbeides forskjellig.

Vi kan kun ane det savn og de følelser dere kjenner. Vi slår ring rundt dere. Vi strekker ut vår hånd. Det er fellesskapet vi må søke til for å finne støtte, trøst, mening og retning.

Jeg håper at dere skal få kjenne glimt av det deres kjære var omgitt av i tiden før de ble revet vekk. Og vi skal ta med oss det de trodde på - en bedre og mer anstendig verden.

Det er vår fortelling om de ti norske soldatene vi har mistet. La det være idealet også vi strekker oss etter.

I ærbødighet og respekt står vi her sammen med dere. I dag går mine tanker om fred, heder og ære til dem som dro til Afghanistan, men som ikke kom hjem.

Det er med ære og respekt vi sammen minnes våre falne soldater ved å legge ned en krans ved dette minnesmerket.