Tale til Uijeongbu 25. juli 2013

*Sjekkes mot fremføring*

Kjære ordfører, veteraner, mine damer og herrer

Det er en stor ære å få komme hit til Uijeongbu i dag. Jeg satte mine ben på koreansk jord for første gang for tre timer siden. Jeg er mektig imponert over det jeg har sett på min reise opp hit. Sør-Korea har gjennomgått en utrolig utvikling siden landet lå i ruiner for 60 år siden. Det er bare et folk med samhold, stor viljestyrke og pågangsmot som kan klare å gjenreise landet slik dere har klart.

Dette er mitt første besøk til Sør-Korea. Likevel føler jeg at jeg allerede kjenner landet ganske godt. Fortellingene fra våre veteraner er en ting. Som to land en gang rammet av krig deler vi et skjebnefellesskap. Vi vet begge hva gode venner betyr.

Vi deler normer og verdier og troen på en internasjonal rettsorden. Gjennom økt industri- og næringslivssamarbeid utnytter vi gjensidige fordeler. I vår tid med store og varige klimaendringer, bringes vi enda tettere sammen. Vi har begge ansiktet vendt mot havet og de muligheter det gir.

Sør-Korea er blitt en økonomisk stormakt. Når det gjelder industriell utvikling er landet i første rekke. Dessverre gjør den sikkerhetspolitiske situasjonen også at landet stadig er en av toppsakene i nyhetsbildet. Det er mitt ønske at de sikkerhetspolitiske problemene skal bli løst en gang for alle – slik at dette landet og folket som bor her kan få leve i fred – vi vil at Sør-Korea skal bli akkurat det det er kjent for - morgenstillhetens land.

Jeg vil gjerne berømme den gjestfrihet jeg personlig og hele den norske delegasjonen er blitt møtt med.

Jeg er ikke overrasket. Det er mange norske veteraner som har deltatt i det flotte revisitt program som Korea inviterer veteranene fra Korea-krigen til. Det er en unison tilbakemelding. Gjestfriheten og takknemligheten i Korea overgår alt de har opplevd. Den varme og omtanke jeg har hørt om så mange ganger har jeg selv allerede fått oppleve.

Det er også fint å få komme til Uijeongbu nettopp i år. La meg få gratulere med 50 årsdagen, ordfører.

Uijeongbu har gjennomgått en fantastisk utvikling i løpet av de siste 50 årene. Byen er nesten like stor som Norges hovedstad Oslo. Vi er likevel ikke her for å feire denne 50-årsdagen.
Vi er samlet for å markere en viktig historisk hendelse. På dette sted ble det i mai 1951 etablert et norsk feltsykehus. De nordmenn som var her den gang husker stedet som eplehagen - selv om det ikke var knyttet noen idyll til stedet.

For de fleste av oss er det vanskelig å tenke seg hvordan det så ut her i 1951.

Men vi har alle sett bilder, lest og hørt om de store lidelsene og tragedier som utspant seg nettopp her.

Vi har dokumentert en del av denne historien i en bok som i dag lanseres på koreansk.

Ved det norske feltsykehuset her tjenestegjorde 78 nordmenn. 78 dedikerte, rause og dyktige nordmenn.
Det er veldig hyggelig at en av de to som fortsatt lever kunne være med oss på den lange reisen fra Norge til Korea.

Gerd Semb var kaptein og sykepleier da arbeidet startet. Hun hadde erfaring fra et norsk feltsykehus i den tiden Norge var i krig og en hel landsdel var brent ned og rasert av nazistene. Hun viste hva krig var da hun meldte seg til tjeneste seks år etter at Norge igjen var blitt et fritt land.

Hun kom til et fremmed land for seksti år siden for å verne om fred og frihet – for å hjelpe et folk i nød.

TAKK – et ord som betyr så utrolig mye. Vi kan lære mye av dere koreanere.
Dere har gjort takknemlighet til en livsstil. Dere vet hva vennskap og hjelp er betyr. Knapt noe annet land forstår bedre enn dere at frihet ikke kan tas for gitt. Vi blir alle dypt rørt over den måten dere i Sør-Korea viser dette.

De 21 nasjonene og de tusenvis av veteraner som kom da dere trengte det som mest, takker for den oppmerksomhet de har fått i mange år og som vi får i dag.

Det er en ære å få være sammen med dere – og det er med stor glede jeg på vegne av den norske regjering, det norske folk og de 623 norske kvinner og menn som kom til Korea i tiden mellom 1951 og 54, avduker dette minnesmerke.

La meg på norsk si: Tusen takk eller – kamm-sa-hamm-nida.