Tale ved likestillingskonferansen på Lillehammer 14-15. mai

*SJEKKES MOT FREMFØRING*

Kjære alle sammen!

I år feirer vi 100-årsjubileet for kvinners stemmerett. Det var en historisk milepæl og et vendepunkt for kvinners frihet og rett til innflytelse.

Siden den gang har Norge kommet langt innen likestilling.

Vi har det høyeste sysselsettingsnivået for kvinner av alle land i OECD. Hele 70 % av kvinnene i Norge jobber. Vi har også høyere deltakelse i arbeidslivet blant innvandrerkvinner enn kvinner i snitt har i Italia!

Vi har gode permisjonsordninger, ordninger ved sykdom for barn og ikke minst full barnehagedekning.

Noen mener at det ikke er mer å kjempe for i likestillingspolitikken i vår tid.

De som sier det tar feil. Utfordringene står fortsatt i kø. 

Over 40 % av kvinner i Norge jobber deltid. De har høyere sykefravær enn menn og arbeidslivet er fortsatt veldig kjønnsdelt. Kvinner tar ut 82 prosent av foreldrepengedagene og i enkelte bransjer forekommer et stort omfang av seksuell trakassering. Bare for å nevne noe. 

Likestilling handler om grunnleggende verdier, om menneskerettigheter, likeverd og rettferdighet.

Men det handler også om god samfunnsøkonomi. Likestilling er det viktigste grunnlaget for den velferdsstaten vi har i dag.

Hele verdiskapningen i samfunnet er avhengig av at kvinner jobber. Verdien av arbeidskraft og kunnskap er mange ganger større enn verdien av oljeformuen. Likestilling lønner seg fordi det gir flere mennesker i arbeid, og det er den verdiskapningen som finansierer våre velferdssamfunn. Kvinner er altså viktigere enn olje.

Likestilling gir innovasjon og utvikling, fordi det innebærer at vi tar hele samfunnets samlede kompetanse i bruk. Det gjør meg veldig glad.

I forsvarssektoren har denne tankegangen slått inn for fullt. Det gjør meg veldig glad.

Selv om vi i vår sektor har et godt stykke  igjen til  full likestilling, så er vi også i forkant i offentlig sektor når det gjelder tenkningen omkring kompetanse, mangfold og likestilling. En ny kompetansereform  er i gang nå, og føringene ble lagt i stortingsmeldingen om kompetanse som kom i februar.

Meldingen slår fast at forsvaret trenger et større mangfold og nye former for kompetanse dersom det fortsatt skal være på topp i framtiden. Mangfold er nødvendig for å øke den operative evnen i et forsvar som har fått nye og mer komplekse  oppgaver. Vi må lete etter de best egnede og mest motiverte i hele befolkningen, ikke bare en del av den.

Vi snakker om mangfold i utdanning, erfaring og tenkemåter, men ikke minst når det gjelder kjønn. Når det gjelder å øke kvinneandelen i forsvaret, så trenger vi nye og radikale virkemidler.

Kjønnsnøytral verneplikt

Derfor mener jeg at det går en lang linje fra stemmerettskampen i 1913, til kampen for kjønnsnøytral verneplikt i dag.

Innføring av kvinners stemmerett skjedde ikke av seg selv. Det var en prosess som ble drevet fram av kvinner som ikke ville gi seg.

Det de gjorde var kontroversielt. Det var profetier om at kvinner ville miste sin kvinnelighet. Det ble henvist til genetikere som mente at en nøytralisering ville gå i arv. Kvinner som gjorde menns gjerning ville faktisk miste sitt kvinnegen.

I dag er det vanskelig å forstå at stemmerett for kvinner i det hele tatt var en diskusjon.

Vedtaket om å innføre kjønnsnøytral verneplikt er en ny milepæl i likestillingspolitikken, slik stemmerett for kvinner var for 100 år siden.

Jens sa på landsmøtet: Dette vedtaket er så stort at vi faktisk ikke er i stand til å forstå det nå.

Det har blitt holdt mot kvinnelig verneplikt at forsvaret allerede har nok motiverte gutter og derfor ikke trenger flere jenter.

De som sier det har misforstått.

Vi skal ikke innføre kjønnsnøytral verneplikt fordi vi ikke har nok menn. Vi gjør det for å ha et bredere spekter å hente inn de beste fra. Vi gjør det for å få større bredde, mer utvikling og til syvende og sist bedre operativ evne.  

Norge er kanskje likestillingslandet. Og internasjonalt blir vi sett på som et foregangsland. Både for det vi får til nasjonalt, og for det vi får til internasjonalt, ikke minst gjennom arbeidet med å implementere FNs resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Men, for at vi skal rekruttere flere kvinner til internasjonale operasjoner, og bidra kvinners sikkerhet i krig og konflikt, er det avgjørende at vi øker kvinneandelen i våre egne styrker.

Vi satte oss et mål; 20 prosent kvinner i militære stillinger innen 2020 ble vurdert som realistisk. I 2012 var den på 8,5 prosent. Det betyr at vi er omtrent på midten i NATO.

Det er ikke godt nok.

Til tross for at flere regjeringer har hatt stort fokus på dette, så er andelen knapt økende.

Blant elever tatt opp til grunnleggende befalsutdanning (GBU) i 2012 var 15,3 prosent kvinner, mot 16,5 prosent i 2011.

Av de som har møtt til førstegangstjeneste i 2012, er 10 prosent kvinner.

Av de som har deltatt i internasjonale operasjoner i 2012 er 8,7 prosent kvinner. 

La meg gjøre det helt klart. Det er forsvaret som skal utvikle seg. Derfor er regjeringens vedtak om å innføre kjønnsnøytral verneplikt historisk.

Regjeringen tar sikte på å ha et lovutkast klart for høring i løpet av 2013, og å legge frem en lovproposisjon om kjønnsnøytral verneplikt våren 2014. Målet er at lovendringen trer i kraft i 2015.

Parallelt med dette jobber vi med mange andre tiltak for å bedre kjønnsbalansen i Forsvaret. Tiden står ikke stille, vi jobber systematisk og vi kommer til å oppnå resultater også for vår sektor.

Jeg vil nå trekke fram tre områder som jeg mener er spesielt viktige.

For det første:

Forsvaret har nå begynt å se ordentlig på de fysiske kravene. Dette er viktig. La meg si med en gang: Jeg er opptatt av at Forsvaret skal være i god fysisk form.  Det ligger mange gode holdninger og mye viktig kompetanse i dette. Jeg er samtidig opptatt av at ikke alle i Forsvaret gjør det samme. Det betyr at vi er helt nødt til å se hva personellet faktisk skal drive med for å bestemme hvilke krav som stilles til dem. Det vil utfordre nedarvete fysiske krav, men er helt nødvendig.

For det andre.

Diskriminering er det motsatte av likestilling. Det gjøres arbeid for å hindre diskriminering. Forsvaret bruker nå en ny veileder når de håndterer saker der mobbing og trakassering har funnet sted. Det har fått følger for personer som har mobbet eller trakassert andre. Dere i Forsvaret skal vite at dere blir ivaretatt og beskyttet mot slik adferd. Dette er avgjørende.

For det tredje:

Forskningen skjer og hjelper. Den fører til at vi nå gradvis får en helt annen sikkerhet for å vite hvordan det faktisk står til i Forsvaret, når det gjelder kjønn og mangfold, holdninger og kultur. Det har hevet debatten vår med adskillige hakk.

Dette er noen av områdene, men de er byggestener, de er deler av en prosess som er nødvendig og som vil gi resultater.

La meg avslutte med å si at konferanser som dette også er byggestener. Her lærer vi av hverandre, får nye ideer og ny kraft til å fortsette arbeidet. Denne konferansen er derfor så utrolig viktig og det er flott at den holdes hvert år slik at det blir kontinuitet.

Vi har et felles mål om et forsvar der jenter og gutter er likestilt og like mye verdt. Et forsvar som gjenspeiler mangfoldet i samfunnet og som tar innover seg at nettopp mangfold gir økt kompetanse og et bedre forsvar.

Mens forskning viser at menn systematisk overvurderer seg selv, systematisk undervurderer kvinner seg selv. Det må vi slutte med. Vi må tørre å utfordre oss selv. Vi må tørre å utfordre oss selv mer. Vi må ta vår plass.

Jeg tror dere har mye å se fram til, mye å lære og bli inspirert av disse to dagene. Det er et veldig spennende program og jeg er glad for at jeg kan være med en stund utover.

Lykke til med en viktig konferanse og tusen takk for oppmerksomheten!