Skatteregler for beredskapstelefoner

Skatteregler for beredskapstelefoner

Vi viser til deres brev av 30. juni 2006 og tidligere korrespondanse mellom Bodø kommune og departementet vedrørende de nye reglene for beskatning av arbeidsgiverfinansiert elektronisk kommunikasjon.

Sjablonmetoden for beskatning av blant annet arbeidsgiverfinansiert mobiltelefon kommer til anvendelse for arbeidstakere som har adgang til å disponere en arbeidsgiverfinansiert elektronisk kommunikasjonstjeneste utenfor ordinær arbeidssituasjon. Det vil si adgang til privat bruk av tjenesten også utenfor arbeidstiden mv. Beskatningen inntrer selv om tjenesten er et nødvendig arbeidsredskap, eller arbeidsgiver av beredskapshensyn eller andre grunner pålegger arbeidstaker å ha tjenesten disponibel utenfor ordinær arbeidssituasjon. Den private fordelen, som består i at den ansatte kan spare egne utgifter til å anskaffe tjenesten privat, vil normalt være den samme selv om arbeidstakeren er pålagt å være tilgjengelig også i fritiden.

KS og Bodø kommune ønsker at telefoner som benyttes til beredskapsformål skal unntas fra fordelsbeskatning. Dette er begrunnet i at skattereglene kan ha en negativ innvirkning på grunnleggende beredskap i det norske samfunnet.

Departementet vil først og fremst påpeke at det selvsagt ikke er beredskapsbruk (tjenestesamtaler) som begrunner skattlegging, men den private bruk utenom arbeidsforholdets behov. Den private fordelen av slik bruk må være skattepliktig, også om det er beredskapshensyn som har begrunnet arbeidsgiverens tildeling av apparat m.v.

Det er videre viktig i denne sammenhengen å poengtere at beredskaps- og tilgjengelighetshensyn er en problemstilling som i utgangspunktet ikke er relevant for utformingen av skattereglene. Det er den private fordelen av den arbeidsgiverfinansierte tjenesten som er grunnlaget for skatteplikten, uavhengig av årsaken til tildelingen. Behovet for at en ansatt skal være tilgjengelig utenfor arbeidstiden er et forhold som bør reguleres, og eventuelt kompenseres, gjennom arbeidsavtalen. Det bør ikke være slik at viktige beredskapsløsninger baseres på ”velvillighet” fra de ansatte, som en motytelse for at de mottar en skattemessig gunstig behandlet naturalytelse.

Departementet ser at det kan oppstå enkelte vanskelige spørsmål om avgrensningen av virkeområdet for de nye reglene. I den forbindelse er det viktig å huske på at de nye reglene er ment å virke slik at det må foreligge svært spesielle forhold for å anse det som sannsynliggjort at en arbeidstaker ikke benytter telefonen privat, når den er tilgjengelig på fritiden (utenfor ordinær arbeidssituasjon).

Det kan imidlertid ikke utelukkes at det kan føres tilstrekkelig bevis for at en telefon som disponeres utenfor ordinær arbeidssituasjon ikke brukes privat. Det er innkrevings- og ligningsmyndighetene som må ta stilling til om det er ført tilstrekkelig bevis i det enkelte tilfelle.

Vi vil på generelt grunnlag likevel bemerke at vi antar at slik bevisføring bl.a. forutsetter at arbeidsgiver og arbeidstaker gjensidig erklærer at tjenesten ikke skal brukes for noen private formål. Av kontrollhensyn bør dette skje skriftlig. Videre må det være mulig, både for arbeidsgiver og skattemyndighetene, å føre en effektiv kontroll av hvorvidt dette forbudet mot privat bruk faktisk blir etterlevd av de ansatte. Dette kan tenkes gjennomført ved systemmessige løsninger, evt. supplert med manuelle kontroller. Dersom eksempelvis arbeidsgiver påser at beredskapstelefonene kun er åpne for trafikk (inn/ut) mot telefonnummer som er nødvendige av beredskapshensyn, antar vi at dette kan være et viktig element i en slik bevisførsel.

Rene manuelle kontroller, det vil si gjennomgang av spesifiserte fakturaer for å dokumentere at samtlige samtaler mv. er tjenstlig begrunnet, vil i normaltilfeller være svært ressurskrevende både for arbeidsgiver og skattemyndighetene. I praksis antas det derfor at et slikt kontrollgrunnlag bare vil kunne være aktuelt som bevis i tilfeller der det er meget få samtaler i løpet av et år og det er åpenbart at alle samtaler mv. er foretatt av tjenstlige grunner.

Ettersom arbeidsgiver er ansvarlig for å gjennomføre forskuddstrekk for verdien av tjenester som disponeres slik at det er adgang til privat bruk, må arbeidsgiver allerede på trekkstadiet ha gjennomført de nødvendige tiltak for å forvisse seg om at et eventuelt forbud mot privat bruk blir etterlevd, dersom det skal unnlates å gjennomføre forskuddstrekk.

Dersom man finner frem til rutiner som sikrer slik effektiv bevisføring, vil man slippe sjablonbeskatning. Ettersom det finnes svært mange ulike måter å regulere ansatte bruk av arbeidsgivers elektroniske kommunikasjonstjenester på, og ikke minst mobiltelefoni, må vi akseptere at det kan ta noe tid før ligningsmyndighetene rekker å ta stilling til alle de varianter som dukker opp.

Departementet vil til slutt bemerke, som også påpekt i brevet til Bodø kommune av 28. mars 2006, at et generelt unntak fra sjablonbeskatningen for beredskapstelefoner etter departementets mening vil skape grensedragninger som kan bli svært vanskelig å praktisere for ligningsmyndighetene. Heller ikke etter de tidligere reglene for beskatning av arbeidsgiverfinansiert telefon var det slike særregler.

Med hilsen