Holdingselskap i Singapore - forholdet mellom NOKUS-reglene og skatteavtalen

Vi viser til deres brev av 20. desember 2005 angående spørsmålet om det kan foretas NOKUS-beskatning av deltakere i norsk-kontrollert holdingselskap i Singapore.

Det er opplyst at Sentralskattekontoret i en forhåndsuttalelse av 1. juni 2001 kom til at det følger ”av skatteavtalen mellom Norge og Singapore at overskudd i et selskap hjemmehørende i Singapore ikke kan NOKUS-skattlegges i den utstrekning dette overskuddet deles ut som utbytte til aksjonær hjemmehørende i Norge og er avsatt i regnskapet samme år som det opptjenes. Det er videre et vilkår at denne aksjonæren eier eller kontrollerer minst 25 pst av det utbytteutdelende selskapet”.

Det er videre opplyst at Sentralskattekontoret i en forhåndsuttalelse av 29. juli 2005 har kommet til en ny konklusjon på dette spørsmålet. Sentralskattekontoret viste i den forbindelse til at OECD har oppfordret til innføring av CFC-regler og gitt uttrykk for at slike regler er et akseptabelt virkemiddel for å beskytte den enkelte lands skattegrunnlag. Etter en fornyet vurdering kom Sentralskattekontoret derfor til ”at NOKUS-inntekt faller utenfor dividende-begrepet i skatteavtalens artikkel 10. I tillegg kommer, som det fremgår av sitatet fra OECD-kommentaren, at artikkel 10 bare motvirker juridisk dobbelbeskatning, mens det i den foreliggende sak kun er tale om økonomisk dobbeltbeskatning”.

Vi slutter oss til Sentralskattekontorets konklusjoner i uttalelsen av 29. juli 2005 og kan i hovedsak slutte oss til Sentralskattekontorets vurderinger i denne forbindelse.

NOKUS-reglene medfører løpende beskatning av deltakernes andel av selskapets resultat, uavhengig av utdeling av utbytte. Det er ikke grunnlag for å anse slik beskatning som beskatning av dividender, verken i forhold til skatteavtalen eller skatteloven.

Skatteavtalen artikkel 10 nr. 5 definerer uttrykket ”dividende” som inntekt av rettigheter som ikke er gjeldsfordringer og inntekt av andre selskapsrettigheter som etter lovgivningen i det utdelende selskaps hjemstat er undergitt samme skattemessig behandling som inntekt av aksjer. Bestemmelsen forutsetter således at det skjer en utdeling, hvilket ikke er tilfelle ved NOKUS-beskatning.

Definisjonen av utbytte i skatteloven § 10-11 andre ledd forutsetter at det skjer en overføring av verdier fra selskap til aksjonær. At NOKUS-beskatningen ikke er en form for utbytteskatt, underbygges av at NOKUS-reglene selv skiller mellom NOKUS-beskatningen og beskatningen av utbyttet, jf. skatteloven §§ 10-61 og 10-65. Forarbeidene til bestemmelsene, Ot.prp. nr. 16 (1991-1992) kapittel 6, gir ikke grunnlag for andre konklusjoner. Det er ingen forutsetning for den dobbeltbeskatning som § 10-67 er gitt for å hindre, at de to aktuelle skattegrunnlagene begge anses som utbytte.

Ot.prp. nr. 16 (1991-1992) avsnitt 6.7 berører forholdet mellom skatteavtale og NOKUS-beskatning, mens det er i avsnitt 6.12 temaet behandles. Omtalen der av skatteavtalebegrensningene gir ikke grunnlag for andre avgrensninger av reglene enn det som er reflektert i skatteloven § 10-64. Forutsetningen for herværende problemstilling er at tilfellet faller innenfor de internrettslige avgrensningene av NOKUS-reglene og således gjelder selskap hvis inntekter hovedsakelig er av passiv karakter. Omtalen av skatteavtalebestemmelser som unntar enkelte selskaper fra avtalen, klargjør kun at slike bestemmelser gir adgang til NOKUS-beskatning uavhengig av om selskapets inntekter er av passiv karakter eller ikke.

OECD-kommentarene gjør det helt klart at CFC-beskatning ikke er i strid med mønsteravtalens materielle allokeringsbestemmelser. Para. 9.2 i kommentarene til artikkel 1 tar som utgangspunkt at interne regler som skal hindre misbruk, hører til de internrettslige regler som ikke blir regulert av skatteavtalene. At CFC-beskatning ikke er i strid med mønsteravtalen, framgår spesifikt av para. 23 og 26 i kommentarene til artikkel 1 og para. 37 og 39 i kommentarene til artikkel 10. Verken den svært snevre begrensningen av skattefritak etter skatteavtalen mellom Norge og Singapore artikkel 23 eller OECD-kommentarens gjennomgang av andre måter å hindre misbruk av avtalen på, jf. para. 7-26 i kommentarene til artikkel 1, gir grunnlag for motsetningsslutninger om at anvendelsen av internrettslige CFC-regler skulle være utelukket.

Hovedbegrunnelsen for å innføre NOKUS-reglene var at de skal motvirke skattemotiverte investeringer og kapitalplasseringer i lavskatteland, jf. Ot.prp. nr. 16 (1991-92) avsnitt 6.7. På samme sted framgår det at en da reglene ble gitt, la stor vekt på kapitaleksportnøytralitet. Reglene innebærer en framskyndet skattlegging av overskuddet i selskapet sammenliknet med skattlegging ved utbytteutdelingen, men hensynet til kapitaleksportnøytralitet går ut over en slik funksjon. Det utgjør derfor ikke noe argument mot NOKUS-beskatning at det senere utbyttet er skattefritt. Som det framgår av St.mld. nr. 29 (2003-2004) avsnitt 10.4.4.1, vil NOKUS-reglene ved en fritaksmetode sikre beskatning av inntekter som ellers ikke ville bli beskattet i Norge. Selv om hensynet til kapitaleksportnøytralitet etter innføringen av fritaksmetoden ikke i like stor grad som tidligere gjennomsyrer beskatningen av utbytte, innebærer det ikke en overgang til kapitalimportnøytralitet. NOKUS-reglene har således en funksjon også under en fritaksmetode, og da særlig i de tilfellene der forskjellene i skattenivå ellers ville gi en for sterk motivasjon for kapitaleksport.

Så langt kan det konkluderes med at NOKUS-beskatning etter skatteloven §§ 11-60 flg. i alminnelighet ikke vil være i strid med skatteavtale, verken etter den forståelsen departementet ga uttrykk for i Ot.prp. nr. 16 (1991-92) eller etter den forståelsen som reflekteres i OECD-kommentarens nyere versjoner. Spørsmålet om en utvikling i OECD-kommentaren kan gjøres gjeldende overfor et ikke-OECD-land kommer derfor ikke på spissen. Vi vil likevel i denne sammenheng framheve bemerkningen i St. prp. nr. 34 (1997-98) kapittel 2. Der framgår det at gjeldende skatteavtale mellom Norge og Singapore i store trekk bygger på OECD-mønsteret. For slike avtaler er OECD-kommentarene og utviklingen av dem blitt ansett relevante, jf. Høyesteretts dom inntatt i Utv. 2004 s. 649.

Etter dette legger vi til grunn at NOKUS-beskatning etter skatteloven §§ 11-60 flg. kun ville være avskåret overfor eier av et selskap hjemmehørende i Singapore dersom det skulle følge av skatteavtalen med Singapore artikkel 24 nr. 2 bokstav c. Etter departementets oppfatning er dette kun en bestemmelse om at norsk morselskap fritas for beskatning av utbytte fra singaporsk datterselskap. En kopling mellom en slik bestemmelse og NOKUS-reglene synes anstrengt. NOKUS-reglene forutsetter ikke at der foreligger et mor-datterselskapsforhold, men er knyttet til det totale norske eierskap/kontroll over det utenlandske selskapet samt beskatningen av dette. Det vil således være tilfeller der NOKUS-reglene kommer til anvendelse uten at artikkel 24 nr. 2 bokstav c kommer til anvendelse og motsatt. Artikkel 24 nr. 2 bokstav c mister derfor ikke sin funksjon ved at NOKUS-reglene kommer til anvendelse innenfor sitt område.

En tolking som baserer seg på at formuleringen ”dividends are paid” skulle innebære en begrensning av adgangen til NOKUS-beskatning, er vanskelig å avgrense, og har ført til krav om at begrensningen skulle gjelde også når faktisk utbetaling ikke skjer og at den skulle gjelde i flerleddete selskapsstrukturer. Videre oppstår avgrensningsproblemer knyttet til ulik periodisering av inntektene, ettersom NOKUS-beskatning skjer på grunnlag av selskapets inntekter i opptjeningsåret, mens overskuddet deles ut i form av utbytte på et senere tidspunkt. NOKUS-beskatningen for et bestemt inntektsår blir da avhengig av senere begivenheter. Særlig ved utedeling av tidligere års overskudd oppstår avgrensningsproblemer som eventuelt må løses på svært frirettslig grunnlag.

Etter dette finner ikke departementet grunnlag i skatteavtalen mellom Norge og Singapore artikkel 24 nr. 2 bokstav c for å fravike det alminnelige utgangspunktet om at NOKUS-beskatning etter skatteloven §§ 11-60 flg. ikke begrenses av skatteavtale.

Til slutt bemerkes at vi ikke har grunnlag for å anta at singaporske myndigheter skulle ha et annet synspunkt enn norske myndigheter på det ovenstående. Skattytere som ikke aksepterer den ovennevnte forståelsen av skatteavtalen, er henvist til å klage på likningen og eventuelt bringe likningen inn for domstolene til avgjørelse, eller til å fremme sine synspunkter overfor singaporske myndigheter. Disse vil ta saken opp med norske myndigheter dersom de ikke er enig i den norske praktiseringen av skatteavtalen på dette punkt.

Med hilsen

Per Olav Gjesti e.f.
lovrådgiver

Omar G. Dajani
seniorrådgiver