Svar på spm. 501 fra stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter

Spørsmål nr. 501 til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter av 21. februar 2006

Jeg viser til brev av 22. februar 2006 fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter:

”Regjeringens innstramming i beskatningen av mobil ser ut til å medføre at viktige samfunnsoppgaver trues fordi folk ikke vil ha tjenestemobil pga. den økte skattebyrden forbundet med dette. Vil Finansministeren snarlig sørge for at det fortsatt er skattefritak for å bruke mobiltelefon dersom arbeidstakeren har behov for telefon av hensyn til sitt arbeids, og det er samfunnsinteresser som tilsier at det er viktig at arbeidstaker er tilgjengelig på telefon?

Begrunnelse:

Det har tidligere vært skattefritak for telefonutgifter dersom arbeidstaker har behov for telefon av hensyn til sitt arbeid. I mange tilfeller vil det over hodet ikke være å anse som en fordel at arbeidsgiver pålegger en å være tilgjengelig på telefon utover den vanlige arbeidstiden, men snarere en ekstra byrde og arbeidsinnsats. Samtidig er det ofte viktig for arbeidsgiver at medarbeideren er tilgjengelig.

VG skriver tirsdag 21. februar at politifolk vil legge fra seg mobiltelefonen etter endt tjeneste hvis de ikke får mulighet til unntak fra de nye skattereglene for mobiltelefon.

I St.prp. nr. 1 (2005-2006) i forbindelse med statsbudsjettet om skatte og avgiftsendringer problematiserte ikke Finansdepartementet dette forholdet, og anga heller ikke tydelig at det ville bli en slik innstramming for arbeidstakere som har særskilt behov for å være tilgjengelig av hensyn til jobben.

I forskriftene til skatteloven bør Departementet derfor opprettholdes unntak for beskatning av telefon for arbeidstakere som har særskilt behov for å være tilgjengelig av hensyn til sitt arbeid.”

Svar:

I utgangspunktet skal alle ytelser fra arbeidsgiver som utgjør en privat fordel anses som skattepliktig inntekt for arbeidstakeren, uavhengig av om ytelsen blir gitt i form av kontanter eller som en naturalytelse. Dette gjelder selv om tjenesten/ytelsen også er et helt nødvendig arbeidsredskap.

Stortinget har enstemmig vedtatt en omlegging av regelverket for beskatning av privat bruk av elektronisk kommunikasjon (fasttelefon, mobiltelefon og bredbånd mv.) finansiert av arbeidsgiver. Endringen betyr en klar forenkling for de fleste som forholdt seg lojalt til det tidligere regelverket, og klargjør at alle som har en privat fordel av arbeidsgiverfinansiert telekommunikasjon skal beskattes for denne.

Sjablonmetoden innebærer et inntektspåslag for den ansatte på inntil 4000 kroner hvis arbeidsgiver dekker en tjeneste, som oftest mobiltelefon, og inntil 6000 kroner hvis arbeidsgiver dekker to eller flere tjenester, for eksempel mobiltelefon og bredbånd. Det er verdien av tjenesten som er utgangspunktet for inntektspåslaget. Eventuell egeninnbetaling fra den ansatte reduserer den skattepliktige fordelen tilsvarende. Dekning på inntil 1000 kroner til slike utgifter kan skje skattefritt. Arbeidsgiverens kostnader til apparatanskaffelse og vedlikehold inngår ikke i inntektspåslaget.

Hvis arbeidsgiver dekker en tjeneste med en verdi på 2000 kroner, blir den skattepliktige fordelen satt til 1000 kroner. Hvis verdien er 4000 kroner, blir inntektspåslaget 3000 kroner. Hvis arbeidsgiver dekker mer enn 5000 kroner, vil aldri inntektspåslaget bli mer enn 4000 kroner, såfremt arbeidsgiver bare dekker en elektronisk kommunikasjonstjeneste. Et maksimalt inntektspåslag på 4000 kroner innebærer at den ansatte må betale ca. 1800 kroner per år i skatt ved en skattesats på 44,8 prosent (toppskatt trinn 1).

Til sammenligning er den gjennomsnittlige private kostnaden til mobiltelefon, ifølge Post- og teletilsynets prisoversikt, 3 800 kroner per år, jf. St.prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.

Etter det tidligere regelverket ble ikke arbeidsgivers dekning av arbeidstakers private telefonutgifter ansett som skattepliktig inntekt når arbeidstakeren hadde behov for telefon av hensyn til sitt arbeid, og dekningen ikke oversteg 800 kroner per kvartal. Hvis sterke tjenstlig grunner tilsa at arbeidstaker hadde behov for to abonnementer, kunne arbeidsgiver dekke inntil 1600 kroner i kvartalet skattefritt.

Disse tidligere regler medførte at et dekningsnivå som tilsvarte normal privatbruk for de fleste, ble skattefritt. Overskytende dekning, som faktisk meget vel kunne skyldes ekstrabruken på grunn av yrket, ble skattepliktig hvis ikke den ansatte oppfylte særlige og strenge dokumentasjonskrav. Dette systemet var nærmest bakvendt i forhold til den alminnelige skattepolitiske målsetting om å skattlegge privatfordeler, men ikke yrkesrelatert kostnadsdekning. Derfor var det all grunn til å revidere systemet i den retning som nå gjelder, nemlig at skatteplikten er siktet inn mot den normale privatfordel som inntrer når arbeidsgiveren betaler telefonholdet for den ansatte. Overskytende dekning, som oftest vil skyldes tjenestesamtaler, blir nå skattefri.

Det er velkjent at beredskapshensyn m.v. kan lede til tjenstlig behov for å være tilgjengelig på en tildelt mobiltelefon hele døgnet. Dette reduserer ikke den private fordel av telefonen, gitt at den også kan brukes privat. Noen grunn til skattemessige særregler på dette beredskapsområde er det neppe. Heller ikke tidligere var det slike særregler.

Jeg har merket meg innvendingen om at viktige samfunnsoppgaver kan bli svekket hvis nye skatteregler fører til vegring mot å ha med seg tjenestetelefon utenom vanlig arbeidstid. Det er imidlertid arbeidsavtalen og stillingens nærmere innhold som må avgjøre behovet for slik tjenestetelefon og beredskap. Dersom skatteplikten skulle være det moment som avvikler beredskapen, tyder det på at beredskapsbehovet ikke prioriteres av partene i arbeidsavtalen.

Det kan antas at reaksjonene mot de nye skattereglene særlig er knyttet til tilfeller av liten faktisk privatbruk av tjenestetelefonen. Da kan sjablonbeløpet for fordelsberegning oppleves som høyt i forhold til privatnytten av telefonen. Kritikk på dette grunnlag overser imidlertid to ganske sentrale punkter i begrunnelsen for de nye reglene.

Det ene punktet er at adgang til privatbruk av tildelt tjenestetelefon normalt sparer den ansatte for kostnadene til tilsvarende, privatbetalt telefon. Sjablonbeløpet for fordelsbeskatning er fastsatt under hensyntagen til slike normale privatkostnader ved egen telefon. Alminnelig adgang til å benytte tildelt tjenestetelefon privat må generelt kunne anses å medføre en reell fordel i samme størrelsesorden som (de sparte) kostnadene ved tilsvarende privat telefonhold. Det er da ikke grunnlag for noen rabatt i fordelsberegningen fordi om den faktiske privatbruk av telefonen er mindre enn gjennomsnittet.

Det andre punktet som overses, er at omfanget av den faktiske privatbruk av en tildelt tjenestetelefon oftest vil være svært arbeidskrevende å måle i praksis. Den generelle beskatningen av mobiltelefon kan ikke baseres på slike målinger, og en sjablonfastsetting av fordelen, lik for alle, framtrer da som det eneste reelle alternativ.

Ved tilstrekkelig bevisføring for at en tildelt tjenestetelefon ikke brukes privat overhodet, skal fordelsbeskatningen frafalles. Det ligger imidlertid i sakens natur at beviskravene her må være høye. Det blir skattemyndighetene som må håndtere slike bevisspørsmål.

Alt i alt har vi fått et mye bedre skattesystem for telefonhold enn tidligere. Den enstemmige holdningen i Stortinget til dette er det all grunn til å videreføre.

Med hilsen Kristin Halvorsen