Interpellasjon om samferdselsinvesteringer

I Stortinget i dag svarte finansminister Sigbjørn Johnsen  på interpellasjon fra Øyvind Halleraker (H) om investeringer i samferdselsektoren. Under følger svaret fra finansminister Sigbjørn Johnsen.

 

President,

Innledningsvis vil jeg si noen ord om handlingsregelen.

Regjeringen Stoltenberg I la i St.meld. nr. 29 (2000-2001) fram retningslinjer for bruk av oljepenger, handlingsregelen, som et flertall i Stortinget sluttet seg til. Handlingsregelen innebærer at petroleumsinntektene skal fases gradvis inn i økonomien, om lag i takt med utviklingen i forventet realavkastning av Statens pensjonsfond – Utland, og at det legges vekt på å jevne ut svingninger i økonomien for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet.

I stortingsmeldingen og den tilhørende innstillingen fra finanskomitéen ble det lagt vekt på at det handlingsrommet som følger av økt oljepengebruk, bør anvendes på en måte som også øker vekstevnen i norsk økonomi. Infrastruktur, forskning og skatte- og avgiftsreduksjoner ble i denne sammenhengen trukket fram. Infrastrukturinvesteringer i transportsektoren kan, dersom de innrettes fornuftig, bidra til å øke vekstevnen i norsk økonomi. Det betyr imidlertid ikke at bevilgninger til samferdselsinvesteringer er den eneste anvendelse av statens midler som bidrar til å øke landets inntekter og velferd i framtida. Svært mange av de formål vi bevilger penger til over statsbudsjettet kan bidra til dette. Det gjelder for eksempel utgifter til forskning, utdanning, helsetjenester, barnehager og miljøtiltak. Bevilgninger til infrastruktur må derfor vurderes på samme måte som bevilgninger til andre formål på statsbudsjettet. Samtlige utgifter på statsbudsjettet må vurderes på grunnlag av deres bidrag til å fremme samfunnets interesser på kort og lang sikt.

Budsjettbehandlingen må sikre reell prioritering.

Å utarbeide et statsbudsjett er å prioritere mellom ulike formål. Stortinget har gjennom bevilgningsreglementet slått fast prinsipper for utarbeidelse av statsbudsjettet. Disse prinsippene innebærer bl.a. at alle statlige utgifter og inntekter skal inngå i statsbudsjettet, slik at regjering og storting på et mest mulig fullstendig grunnlag kan foreta sine politiske valg.

Jeg ser det fra flere hold hevdes at statsbudsjettets kontantprinsipp og årlige budsjettvedtak forhindrer at investeringer kan gjennomføres med rasjonell framdrift. Dette er ikke riktig. Innenfor dagens budsjettsystem kan Stortinget vedta større utbyggingsprosjekter gjennom å godkjenne en kostnadsramme for prosjektet og gi departementene fullmakt til å inngå kontrakter som forplikter staten utover første budsjettår. Denne muligheten brukes også i praksis. For eksempel sto ikke årlige statsbudsjettvedtak og kontantprinsippet på noen måte i veien for at det nye operahuset i Bjørvika kunne bygges med rasjonell framdrift. Slik er det for investeringer i veg og jernbane også. Kritikken av budsjettsystemet er, slik jeg ser det, ikke en påvisning av systemfeil, men egentlig ønsker om mer penger til bestemte formål. Det er greit nok, men den debatten blir mer oversiktlig om alle kunne enes om at den dreier seg om prioritering - ikke budsjettsystem.

Gjennom Nasjonal transportplan 2010 - 2019 har Regjeringen tatt grep for å skjerme noen særskilt prioriterte prosjekter ved å prosjektfinansiere dem på egne poster. Det gjelder E6 vest for Alta, E16 over Filefjell og nytt dobbeltspor Oslo-Ski. Formålet med å skille ut enkeltprosjekter på egne poster er å gi Statens vegvesen og Jernbaneverket økt mulighet til å se utbygging av hele strekninger i sammenheng, slik at man kan sikre en mest mulig effektiv utbygging.

Vedlikehold av infrastrukturen kan være en vel så lønnsom bruk av ressurser som nyinvesteringer. Vi har de siste årene sett en nødvendig vridning av samferdselsbudsjettet mot vedlikehold. Dette videreføres også i NTP 2010-2019. Dette kan bygge kapasitet for framtidig transport i like stor grad som nyinvesteringer.

 

President,

Hvis du har penger på bok, så kjøper du ikke varer på avbetaling.

Representanten Halleraker spør om jeg er villig til å ta i bruk alternative finansieringsmodeller for å unngå kutt i forhold til vedtatte planer. Det ser ut til at Høyre her ønsker å finne måter å omgå handlingsregelen, som partiet, sist i sitt forslag til alternativt statsbudsjett for 2010, presenterte et sterkt forsvar for.

Norge har ikke noe behov for å finansiere store utbygginger med lån som betjenes med framtidige bevilgninger over statsbudsjettet, og lånefinansiering av samferdselsprosjekter skaffer oss ikke noe økt realøkonomisk handlingsrom. Privat lånefinansiering bidrar til og med til å øke kostnadene ved samferdselsprosjekter, siden slik finansiering nødvendigvis er dyrere enn statens egen finansieringskostnad.

I St.prp. nr. 1 for 2006-2007 (Gul bok) drøftet Regjeringen spørsmålet om gjeldende budsjettpolitikk bør legges om slik at langsiktige investeringer i realkapital prioriteres framfor øvrige utgifter på statsbudsjettet. Etter en samlet vurdering kom Regjeringen til at det ikke er ønskelig å innføre slike ordninger. Det ble i denne forbindelse lagt vekt på at mange formål som finansieres over statsbudsjettet kan bidra til å øke framtidig velferd og produksjonsevne i økonomien. Som nevnt kan for eksempel utgifter til utdanning, forskning og helse bidra til dette på samme måte som investeringer i fysisk realkapital. Regjeringen konkluderte derfor med at investeringer i veg og jernbane fortsatt skal bevilges etter gjeldende budsjetteringsprinsipper, og at det således ikke etableres ordninger med lånefinansiering.

Og så til spørsmålet om alternative organisasjonsmodeller. Selskapsorganisering av statlige virksomheter er først og fremst hensiktsmessig for virksomhet som opptjener inntekter i et marked og i konkurranse med andre produsenter. Det kan også være andre forhold ved virksomhetens karakter, for eksempel spørsmål om å finne en hensiktsmessig ramme for statens styring av ulike aktiviteter, som kan begrunne at virksomheter organiseres som egne rettsubjekter. Ønsker om å kunne lånefinansiere statlige utgifter bør imidlertid ikke begrunne selskapsorganisering av statlig virksomhet. Selskaper som tar opp lån for å finansiere statlige utgifter med lån som senere må betjenes gjennom bevilgninger over statsbudsjettet i mange år framover, er i realiteten ikke annet enn forsøk på å skjule statens utgifter og gjeld. Slik finansiell kreativitet er vi ikke tjent med. Det ser for øvrig heller ikke ut til at land som har utvist stor kreativitet for å holde utgifter og forpliktelser utenfor statsbudsjettet, har gode erfaringer med slikt.

 

Offentlig privat samarbeid (OPS)

President,

Regjeringen åpner ikke for flere OPS-prosjekter. OPS er omtalt i St.meld. nr. 16 (2008-2009) Nasjonal transportplan 2010-2019, der det blant annet fremgår at OPS-modellen har gitt raskere prosjektgjennomføring, men at det er ikke mulig å dokumentere verken høyere eller lavere kostnader enn ved tradisjonell gjennomføring. Videre står det, som jeg har vært inne på i dag, at gevinster også kan hentes ut gjennom bedre kontraktstrategier innenfor dagens system. Det konkluderes med at OPS-finansiering av vegprosjekter innebærer at staten lånefinansierer utgifter til vegprosjekter og at Regjeringen derfor foreslår ikke å åpne for flere OPS-prosjekter nå.

 

President,

Handlingsregelen gjør bruken av oljepenger forutsigbar. Slik støtter handlingsregelen også opp under pengepolitikken og reduserer faren for en forventningsdrevet styrking av kronen. Dette forutsetter imidlertid at handlingsregelen er troverdig. Ulike former for "kreativ bokføring" øker ikke statens budsjettpolitiske handlingsrom, samtidig som det undergraver handlingsregelen. Viktige valg må tas gjennom reelle prioriteringer.