Nye regler om referanserenter

Undersøkelser i kjølvannet av finanskrisen har i flere land påvist svakheter i rammene for fastsettelse av referanserente, blant annet i form av uklare definisjoner og prosedyrer, manglende kontroll, interessekonflikter og fravær av markedsforankring, innsyn og etterprøvbarhet. Enkelte av svakhetene har også relevans for Norge. Det siste året har det blitt gjort mye for å rette på dette, stort sett gjennom forbedringer i næringens selvregulering.

– Referanserenter har en sentral rolle i økonomien. Andre renter fastsettes ofte med utgangspunkt i referanserentene. Det er viktig at referanserentene fastsettes på en tillitvekkende og etterprøvbar måte, og at de er underlagt kontroll og tilsyn, sier finansminister Sigbjørn Johnsen.

Selv om det nylig er gjort betydelige forbedringer i måten visse pengemarkedsrenter fastsettes på, er det rom for ytterligere tiltak både internasjonalt og i Norge. Dette arbeides det med i EUs institusjoner og i flere EU-land. Finansdepartementet har i dag bedt Finanstilsynet følge utviklingen i beste internasjonale praksis på dette området og utarbeide utkast til offentlige regler for fastsettelsen av referanserenter innen utgangen av mars 2014. Departementet har også bedt om en utredning av hvilket behov det er for ulike typer av referanserenter i det norske markedet, og hvilke nye referanserenter det eventuelt kan være mulig å etablere. Utredningen skal utarbeides av Finanstilsynet i samråd med Norges Bank og med innspill fra blant annet finansnæringen, og den skal foreligge innen utgangen av mai neste år.

– Disse initiativene vil bidra til at videreutviklingen av betryggende rammer for fastsetting av referanserenter fortsetter i godt tempo, sier finansminister Sigbjørn Johnsen.

Departementets brev til Finanstilsynet

 

Bakgrunn
Referanserenter brukes blant annet for å bestemme priser og betalinger i ulike typer av finansielle kontrakter. De mest brukte referanserentene er ment å gjenspeile rentene på usikrede lån mellom banker for ulike løpetider. Det er generelt svært liten aktivitet i markedene for slike lån, så referanserentene fastsettes typisk ved at et panel av banker daglig rapporterer inn sine anslag på hva prisen på slike lån ville ha vært, dersom transaksjonene hadde funnet sted. Nibor («Norwegian interbank offered rate») er en slik referanserente. Nibor skal gjenspeile rentenivået som bankene krever for usikrede lån i norske kroner seg imellom. Nibor-rentene beregnes av en kalkuleringsagent på oppdrag fra Finans Norge (FNO), ut fra et gjennomsnitt av renteanslag for ulike løpetider et utvalg banker melder inn hver dag (høyeste og laveste renteanslag strykes før gjennomsnittet beregnes for de ulike løpetidene). Reglene for hvordan Nibor skal fastsettes er, i likhet med for mange andre «ibor»-renter internasjonalt, fastlagt av finansnæringen (FNO i Norge).

Finanstilsynet og Norges Bank har på oppdrag fra Finansdepartementet vurdert flere sider ved fastsettelsen og bruken av Nibor og andre referanserenter i det norske finansmarkedet, se departementets nyhetsmeldinger 14. desember 2012 og 8. april 2013. Departementet har blant annet på dette grunnlag gjennomgått behovet for tiltak for å styrke rammene for referanserenter i Norge.