Pressenotat, 25. januar 2011

 

NOU 2011: 1 Bedre rustet mot finanskriser

Finanskriseutvalgets utredning

Krisen i de internasjonale finansmarkedene høsten 2008 ga dyrkjøpte erfaringer. Aldri tidligere har problemer i finanssektoren slått så raskt og kraftig ut i den internasjonale realøkonomien. Gjennom en blanding av flaks, dyktighet og forsiktighet er Norge blant de landene som så langt har klart seg best igjennom finanskrisen. Uten omfattende myndighets­tiltak kunne utslagene av krisen blitt svært alvorlige også i Norge. Norge hadde, og har fortsatt, sårbarheter i økonomien og i finanssystemet.

Ingen vet hvilken form den neste finanskrisen vil ta, hvordan den vil slå ut i Norge eller om den vil ha sitt utspring i internasjonale eller nasjonale forhold. Norge må derfor bli bedre rustet mot nye finanskriser. Utvalget foreslår en rekke tiltak som bør gjennomføres eller utredes nærmere. Tiltakene favner et vidt område som kan grupperes innen fem viktige politikkområder:

• Langsiktig økonomisk politikk
• Skatter og avgifter som styringsverktøy
• Styrket finansmarkedsregulering
• Nytt reguleringsverktøy – makroregulering
• Styrket forbrukervern

Utvalget har vært bredt sammensatt og oppnådd bred enighet om forslag og vurderinger. Det gir norske myndigheter en god plattform for videre arbeid på dette området.

Dyrkjøpte lærdommer – den internasjonale finanskrisen

Krisen som brøt ut i de internasjonale finansmarkedene høsten 2008 har ført til den kraftigste nedgangen i verdensøkonomien siden den store depresjonen på 1930-tallet, med sterkt stigende arbeidsledighet og omfattende velferdskutt i mange land. I OECD-området var om lag 8¼ pst. av arbeidsstyrken arbeidsledig ved slutten av 2010. Det innebærer at det nå er 10–15 mill. flere arbeidsledige i OECD-området enn i en normal konjunktursituasjon. I tillegg har mange trukket seg ut av arbeidsstyrken fordi de har gitt opp å finne seg jobb. BNP falt i 2009 med 3½ pst. i OECD-området, etter en oppgang på kun ¼ pst. i 2008.

De offentlige finansene er kraftig svekket flere steder som følge av kostbare støttetiltak overfor finanssektoren, fall i skatteinntektene og aktiv bruk av finanspolitikken for å dempe utslagene av krisen. Mange land har problemer med å håndtere statsgjelden, offentlige budsjetter strammes inn, og det kuttes i velferdstjenester. Aldri tidligere har problemer i finanssektoren smittet så raskt og slått så kraftig ut i realøkonomien, og aldri tidligere har så mange land blitt rammet samtidig.

Forut for denne finanskrisen førte gode økonomiske tider, innovasjon og optimisme til undervurdering av risiko, oppblåste formuespriser og kraftig gjeldsoppbygging i mange land. Finansinstitusjoner internasjonalt kunne tjene på å flytte virksomhet til mindre regulerte institusjonstyper og markeder, og mange tok høy risiko, noen ganger uten å vite det selv. Økt kompleksitet i det internasjonale finanssystemet bidro til å tilsløre hvor risikoen egentlig befant seg. Når problemene etter hvert oppstod viste det seg at bankene verken hadde robust nok finansiering, eller nok egenkapital kapital til å bære tapene.

Det var store forskjeller i kriseforløpet mellom land og verdensdeler, bl.a. var forløpet i USA forskjellig fra kriseforløpet i land som opplevde mer tradisjonelle bankkriser, med utspring i eiendomsmarkedet.

Flaks, dyktighet og forsiktighet – utslagene av krisen i Norge

Norge er blant landene som så langt har klart best igjennom den internasjonale finanskrisen, gjennom en blanding av flaks, dyktighet og forsiktighet. I de norske finansmarkedene slo den internasjonale krisen inn først og fremst i form av vanskeligheter i finansieringsmarkedene, slik at bankene fikk problemer med å fornye innlån som gikk til forfall. Uten særlige likviditetstiltak fra myndighetene kunne de norske bankene fått alvorlige problemer. Fallet i verdenshandelen rammet mange norske eksportbedrifter hardt. Svekkede utsikter, høyere utlånsrenter og en innstramming av bankenes utlånstilbud, bidro samtidig til å forsterke nedgangen i eiendomsmarkedene og i husholdningenes etterspørsel.

En rekke forhold ved norsk økonomi, norske finansmarkeder og norsk finansmarkeds­regulering bidro til å dempe utslagene av krisen. Særlig viktig var det at norsk næringsliv i liten grad produserer de varene som ble utsatt for den største etterspørselssvikten internasjonalt, og at etterspørselen fra petroleumssektoren holdt seg oppe. Norge har også en stor offentlig sektor og et godt utbygd sosialt sikkerhetsnett, som under krisen trolig virket stabiliserende på norsk økonomi. Videre hadde Norge et svært godt statsfinansielt utgangs­punkt i møtet med utslagene av den internasjonale finanskrisen, og norske myndigheter hadde en større handlefrihet i den økonomiske politikken enn de fleste andre. Det styrket tilliten til norske finansinstitusjoner internasjonalt, og muliggjorde omfattende tiltak overfor finansmarkedene og realøkonomien.

Kraftig penge- og finanspolitisk stimulans, og særskilte tiltak overfor finansmarkedene virket effektivt til å stabilisere utviklingen i Norge. Etterspørselsvirkningene av den ekspansive pengepolitikken var trolig større i Norge enn i mange andre land, ettersom norske husholdninger i stor utstekning har lån med flytende rente. Det har videre vært viktig at den norske finansmarkedsreguleringen på noen områder er strengere enn det som har vært vanlig i mange andre land, og det som har vært minimumskrav fra EU. Eksempler på dette er strengere krav til kvaliteten på bankenes kapital, strengere krav til verdipapirisering og like kapitalkrav til alle typer finansinstitusjoner. Dette har bl.a. bidratt til at norske finans­institusjoner var bedre kapitalisert ved inngangen til den internasjonale finanskrisen.

Erfaringene fra den norske bankkrisen på 1990-tallet har spilt en viktig rolle for utviklingen av reguleringene på finansmarkedsområdet. Krisen viste særlig at bankenes egenkapital, og kapitalens tapsbærende evne, er viktig for stabiliteten i finanssystemet. Det at norske myndigheter i krisehåndteringen la vekt på at aksjonærene skal bære risikoen ved bankvirksomhet, har trolig også hatt betydning for norske finansinstitusjoner risikotaking i årene forut for finanskrisen.

Den norske utfordringen – neste krise

Norge står overfor betydelige utfordringer. For en liten, åpen økonomi som den norske, vil endringene i den nasjonale politikkens omgivelser ha særlig stor betydning. Det er usikkerhet knyttet til virkningene av de internasjonale regulerings­reformene, bl.a. fordi flere av reformforslagene er blitt vannet ut, og gjennomføringen trolig vil trekke ut i tid. De finansielle ubalansene som bygget seg opp i forkant av krisen er fortsatt ikke rettet opp. Hvilke konsekvenser den vanskelige statsgjeldssituasjonen i mange land vil få for økonomisk utvikling internasjonalt og i Norge er høyst usikkert.

En ny finanskrise kan komme som resultat av nasjonale ubalanser, eller som følge av at globale eller regionale kriseimpulser slår inn i norsk økonomi. Arbeidet for å sikre finansiell stabilitet må baseres på at den neste finanskrisens karakter kan være svært forskjellig fra denne finanskrisen. En rekke forhold ved norsk økonomi, norske finansmarkeder og norsk finansmarkedsregulering, som slo heldig ut under denne krisen, kan utgjøre sårbarheter i andre krisescenarioer. Det at norske husholdninger stort sett eier sin egen bolig og har høy gjeld med flytende rente gjør husholdningene utsatt for en negativ utvikling i boligmarkedet.

Bedre rustet mot finanskriser – prioriteringer og forslag

Selv om vi har klart oss bedre gjennom denne finanskrisen enn de fleste andre, må Norge bli bedre rustet mot finanskriser. Utvalget har i sitt arbeid lagt vekt på å drøfte hvilke lærdommer som bør trekkes fra denne krisen. Lærdommer kan trekkes fra hendelsene internasjonalt og i Norge. De svakheter som ble avdekket i de norske finansmarkedene – så som bankenes kortsiktige innlån – bør adresseres raskt. Men, det også viktig å trekke lærdommer fra de erfaringer man har gjort seg internasjonalt.

Utvalget har lagt vekt på å utforme forslag til overordnede, nasjonale politiske prioriteringer, så vel som en rekke konkrete tiltak som bør gjennomføres på flere politikkområder. Til sammen vil disse prioriteringene og forslagene kunne bidra til finansiell stabilitet i Norge, og til at det etableres en bedre kriseberedskap. Målet er at Norge skal stå bedre rustet mot nye finanskriser.

Overordnede prioriteringer

En velfungerende finanssektor bidrar til økonomisk vekst og stabilitet. Problemer i finanssektoren kan gi store skadevirkninger for realøkonomien. Store statsfinansielle og samfunnsøkonomiske kostnader forbundet med krisen har aktualisert spørsmålet om hvilken rolle finanssektoren bør ha i framtiden, og hvilke aktiviteter økonomien som helhet er tjent med at sektoren bedriver. Utfordringene som har å gjøre med gjeld og risikobærende evne kan trekkes fram spesielt. Mer egenkapital og mindre kortsiktig gjeldsfinansiering i finans­systemet, og et bærekraftig og forsvarlig gjeldsnivå i økonomien for øvrig, gir vern mot finansiell ustabilitet.

Etter utvalgets syn er det viktig at et bredt sett av virkemidler benyttes for å sikre en robust og formålstjenlig finanssektor i Norge. Herunder bør skatter og avgifter supplere regulering og tilsyn. Ved siden av en rolle som styringsverktøy, kan nye skatter og avgifter redusere underbeskatningen av finansiell sektor.

Finanskonsern bør organiseres på en oversiktlig måte, slik at eventuelle økonomiske problemer i operative konsernselskaper forplanter seg i rett linje oppover i konsernet, og slik at problemene får minst mulig virkning for andre operative konsernselskaper. Myndighetene bør videre bedre forutsetningene for virksom konkurranse i de norske finansmarkedene, bl.a. gjennom å legge til rette for flere konkurrerende aktører, og enklere og mer sammenlignbare produkter og tjenester. Etterspørselssiden i finansmarkedene er sammensatt og representerer mange ulike behov, noe som etter utvalgets syn også bør gjenspeiles i strukturen på tilbudssiden.

Finansmarkedene i de nordiske landene er i stor grad integrerte og utgjør på mange måter et naturlig reguleringsområde. Dersom det skulle være ønskelig å ha regler som er strengere enn EUs minstekrav til nasjonalt regelverk på finansmarkedsområdet, bør dette etter utvalgets syn først og fremst søkes oppnådd på nordisk nivå, gjennom en harmonisering av de aktuelle reglene i de nordiske landene. Utvalget mener også at norske myndigheter bør ta initiativ til å etablere et nordisk samarbeid om finansmarkedsregulering og tilsyn, f.eks. i form av en ny institusjon. Utvalget understreker at norske myndigheter fortsatt må vurdere de enkelte reguleringsspørsmål på selvstendig grunnlag, og ha et aktivt forhold til hvorvidt et handlingsrom innenfor EØS-forpliktelsene bør benyttes.

Filialer av utenlandske banker kan utgjøre viktige deler av finansmarkedene i et land (verts­landet) uten at myndighetene der kan stille krav til institusjonens soliditet eller til kvaliteten på tilsynet med institusjonen. Dette følger av EUs prinsipper om hjemstatsregulering og retten til filialetablering. Videre kan finansinstitusjoner som ekspanderer i utlandet gjennom filialer innebære risiko for institusjonens hjemstat, særlig ved rask og risikofylt ekspansjon. Etter utvalgets syn tilsier erfaringene fra finanskrisen at norske myndigheter bør arbeide for en adgang i EU/EØS-retten for vertsland til å kreve omdanning fra filial av utenlandsk bank til datterselskap, og en tilsvarende adgang til å kreve at egne banker organiserer sin virksomhet i utlandet gjennom datterselskaper framfor filialer.

Utvalget foreslår en rekke tiltak som kan bidra til å videreutvikle norsk finansmarkeds­regulering i lys av erfaringene fra den internasjonale finanskrisen. Sentrale trekk og egen­skaper ved norsk regulering og tilsynspraksis bør videreføres og videreutvikles. Det er bl.a. viktig å videreføre reguleringen av finanskonsern og kravene til bankenes egenkapital, som har vært noe strengere i Norge enn i andre land.

Langsiktig økonomisk politikk

Rammeverket for penge- og finanspolitikken i Norge ga et godt utgangspunkt for å stabilisere økonomien under finanskrisen. Erfaringene fra krisen tilsier at finanspolitisk handlingsrom og tillit til statsfinansene må bygges opp i gode tider, slik at man står tilstrekkelig godt rustet til å møte neste tilbakeslag. Land med konjunkturavhengige ressursinntekter, som Norge, bør ha særlig store buffere.

Historisk sett kan det se ut til at kraftige fall i boligprisene særlig ofte sammenfaller med kraftige realøkonomiske tilbakeslag. Ved siden av pengepolitikken har myndighetene i hovedsak tre virkemidler for å påvirke svingningene i boligpriser og boligprisenes virkning på den økonomiske aktiviteten: skatt, regulering av bankenes utlån til bolig og regulering som påvirker tilgangen på tomter og tilbudet av boliger.

Det er bred enighet blant økonomer om at bolig og fast eiendom generelt er for lavt beskattet i Norge, selv om dette neppe har spilt en vesentlig rolle for finanskrisens virkninger i norsk økonomi. Etter utvalgets syn har dagens skattemessige favorisering av boliginvesteringer likevel uheldige sider, bl.a. at husholdningene blir sårbare overfor svingninger i boligpriser. Utvalget mener derfor at beskatningen av bolig bør bringes mer på linje med skattleggingen av øvrige formuesobjekter, men understreker at det også er behov for stabile og forutsigbare skatteregler for bolig, og at det er betydelige utfordringer ved eventuelt å gjøre store endringer i boligbeskatningen raskt.

Skatter og avgifter som styringsverktøy

Skatter og avgifter har som politikkinstrument andre egenskaper enn regulering, og kan bidra til økt fleksibilitet og handlingsrom i den samlede, nasjonale politikken overfor finans­sektoren. Det er noen spesielle trekk ved finanssektoren som kan føre til at den vokser for raskt og blir for stor. Innslag av informasjonsasymmetri mellom kunder og finansinstitusjoner kan øke institusjonenes omsetning og fortjeneste, og mange finansinstitusjoner nyter godt av en såkalt implisitt statsgaranti, som reduserer institusjonenes innlånskostnader. Finans­sektoren er dessuten underbeskattet sammenlignet med andre sektorer, som følge av at omsetning og formidling av finansielle tjenester i hovedsak er unntatt fra merverdiavgift.

Bankene betaler i dag en avgift for å være medlem av Bankenes sikringsfond og dermed for en innskuddsgaranti. Etter utvalgets syn er det viktig at avgiftene for innskuddsgarantien i størst mulig grad reflekterer risikoen i den enkelte bank, og at avgiften ikke faller bort når fondet når en bestemt størrelse. Dette arbeider nå Banklovkommisjonen med.

I tillegg til denne typen garantier nyter banker og andre finansinstitusjoner ofte godt av en implisitt statsgaranti fordi markedsaktørene forventer at staten i visse situasjoner vil iverksette støttetiltak overfor markedet eller institusjoner for å forhindre finansiell ustabilitet. Utvalget foreslår at norske finansinstitusjoner ilegges en stabilitetsavgift basert på institusjonenes gjeld ut over egenkapital og sikrede innskudd, og som reflekterer eventuelle forventninger hos kreditorer om at deres risiko er redusert som følge av sannsynligheten for statlig inngripen (implisitt statsgaranti). En slik avgift kan rette opp en markedssvikt, fremme finansiell stabilitet, og bidra til å finansiere statlig inngripen i tilfelle en ny finanskrise. Systemviktige finansinstitusjoner vil måtte betale en høyere avgift enn andre institusjoner.

Omsetning og formidling av finansielle tjenester er i hovedsak er unntatt fra merverdiavgift. Bakgrunnen for unntaket, som gjelder i Norge og i de aller fleste andre land, at det er vanskelig å fastsette et egnet avgiftsgrunnlag, herunder å måle merverdien av finansiell tjenesteyting. Utvalget mener at det er uheldig at tjenestene produsert i en hel sektor i praksis er unntatt fra merverdiavgift. Dersom merverdien i finanssektoren hadde vært skatte- eller avgiftsbelagt på samme måte som merverdien i andre sektorer, hadde det kunnet gi betydelige inntekter, og en reduksjon i vridningene i forbruk og næringsstruktur som følge av at finansielle tjenester er underbeskattet sammenliknet med andre varer og tjenester.

Det kan imidlertid være svært vanskelig å finne fram til en egnet modell for merverdiavgift på finansielle tjenester i Norge, og det vil trolig være vanskelig å innføre en slik avgift uten betydelige tilpasninger og samfunnsøkonomiske kostnader. Utvalget foreslår derfor en alternativ løsning. Utvalget foreslår at det utredes om det bør innføres en skatt (aktivitetsskatt) på finansinstitusjonenes overskudd og lønnsutbetalinger for å beskatte merverdien skapt i finanssektoren, for slik å korrigere for sektorens merverdiavgiftsunntak.

Styrket finansmarkedsregulering

Finanskrisen utløste ikke en soliditetskrise i norske banker, men bankenes likviditetsstyring var ikke tilstrekkelig robust da uroen oppstod i de internasjonale penge- og kapital­markedene. Også internasjonalt har det vært et kjennetegn at banker har hatt problemer med å fornye sin markedsfinansiering. I Norge er den økonomiske utviklingen er god, og finans­institusjonene er solide. Dette er i noen grad tilfellet også i de andre nordiske landene. Det gir landene en større frihet til å vurdere hva som er egnede kapital- og likviditetskrav til finans­institusjoner i lys av erfaringene fra den internasjonale finanskrisen.

Utvalget foreslår at norske myndigheter arbeider for å styrke det nordiske regulerings­samarbeidet, og at man på nordisk nivå vurderer strengere kapitalkrav enn EUs minstekrav, samt særskilte krav til systemviktige finansinstitusjoner. Utvalget viser videre til de foreslåtte kapital- og likviditetsreglene for banker i Basel III-anbefalingene, og til at disse reglene bør kunne implementeres raskere i Norge enn det det ligger an til i EU og internasjonalt for øvrig.

Svært mange renter i norske kroner er knyttet til de norske pengemarkedsrentene, NIBOR-rentene. Etter utvalgets syn bør det være større åpenhet og tydeligere regler rundt fastsettelsen av NIBOR-rentene, enn det som er tilfellet i dag. Til tross for at den norske stat har lavt lånebehov, er det relevant å opprettholde et statspapirmarked i Norge, blant annet ut fra beredskapshensyn og etterspørselen etter sikre plasseringer. Utvalget foreslår at myndighetene vurderer konsekvensene av et lite marked for statsobligasjoner generelt, og i lys av kommende regelverksendringer for banker og forsikringsselskaper.

Finanskrisen har ikke avdekket behov for å endre reguleringen av livsforsikringsselskaper og pensjonskasser ut fra soliditetshensyn, men krisen kan ha langsiktige virkninger for livsforsikringssektoren, først og fremst ved at rentene kan forbli lave i lengre tid. Videre har norske pensjonsleverandører store beholdninger av fripoliser og produkter med flytterett og årlige rentegarantier, som samlet sett kan gjøre situasjonen mer krevende i Norge enn i mange andre land. Utvalget foreslår derfor at regelverket gjennomgås for å løse de særskilte norske soliditets- og kostnads­utfordringene.

Ved utgangen av 2009 var om lag 940000 arbeidstakere omfattet av innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger. Dette vil trolig øke i årene framover. Slike ordninger innebærer at arbeidstakeren bærer risikoen for verdiutviklingen på den underliggende kapitalen. Utvalget foreslår at det åpnes for alternative pensjonsprodukter som kombinerer egenskaper fra innskuddsbaserte og ytelsesbaserte pensjonsprodukter.

Nytt reguleringsverktøy – makroregulering

Sårbarhet kan bygges opp i det finansielle systemet, selv om finansinstitusjonene hver for seg framstår solide. Finansiell stabilitet kan ikke ivaretas bare ved tilsyn og regulering av hver enkelt finansinstitusjon eller hvert enkelt finansmarked. Det er også nødvendig å overvåke det finansielle systemet som helhet og gjennomføre tiltak dersom det oppstår fare for forstyrrelser i viktige finansielle tjenester. Dette kan betegnes som makrotilsyn med, og makroregulering av, finanssektoren.

Utvalget mener at det er viktig å styrke arbeidet med å overvåke systemrisiko i finansiell sektor i Norge, og legge til rette for bruk av nye virkemidler som kan begrense system­risikoen. For eksempel kan et motsyklisk kapitalkrav for å bedre bankenes kapitaldekning og bremse kredittveksten i gode tider være et nyttig supplement til øvrig regulering og tilsyn. Begrensninger på bankenes utlån, som f.eks. en øvre grense for pantelån i forhold til pantets verdi («loan-to-value») og avdragsplikt på boliglån kan også være aktuelle tiltak.

Utvalget foreslår at norske myndigheter legger vekt på makrotilsyn med, og makro­regulering av, finanssektoren, og at det etableres en klar ansvars- og rollefordeling mellom myndighets­organene på området. Utvalget foreslår bl.a. at Norges Bank gis et klarere formelt ansvar til jevnlig å gi presise råd om bruk av diskresjonære virkemidler i makro­reguleringen av det finansielle systemet.

Styrket forbrukervern

Mange av de valgene forbrukerne tar i finansmarkedene skiller seg betydelig fra andre valg. Valg om f.eks. pensjonssparing, lån til boligkjøp og verdipapirinvesteringer kan medføre stor risiko for den enkelte, og det er sjelden rom for «prøving og feiling». Det er derfor viktig at informasjonen som gis av finansinstitusjonene til forbrukerne tilpasset den finansielle kunnskapen hos mottakeren, og så standardisert og sammenlignbar som mulig.

Etter utvalgets vurdering kan det være ønskelig med nye regler som kan gjøre det enklere for forbrukerne å treffe gode investeringsbeslutninger, f.eks. i form av særskilte krav til bruken av begrep som «spareprodukt» e.l., og krav om at de som gir råd om investeringsprodukter, fondsandeler mv. i tillegg alltid skal opplyse om egenskapene ved et enkelt produkt, så som bankinnskudd eller nedbetaling av lån.

Utvalget legger også fram forslag om bl.a.

• et standardisert opplysningsdokument om spare- og investeringsprodukter,
• videreføring av motregningsrett når lån overføres fra en bank til et kredittforetak,
• krav om at finansinstitusjoner som ikke etterlever nemndsvedtak i forbrukerens favør må dekke forbrukerens kostnader ved behandling av saken i første rettsinstans, og i høyere instanser dersom institusjonen skulle anke, og
• utvidede hjemler for tilsynsmyndighetene til å ilegge administrative sanksjoner.

Videre bør norske tilsynsmyndigheter få et tydeligere lovfestet ansvar for å ivareta forbrukernes interesser og rettigheter i finansmarkedene.

Stadig flere arbeidstakere omfattes av en innskuddsbasert tjenestepensjonsordning. Standard­risikoprofilen i innskuddsordningene, dvs. den risikoprofil som blir gjort gjeldende for den enkelte hvis det ikke foretas et aktivt valg, har stor betydning for hvor mye markedsrisiko som bæres av den enkelte. Utvalget foreslår at det utredes nærmere hvilke nye krav som eventuelt bør stilles til utformingen av standardrisikoprofiler for å sikre at arbeidstakere og pensjonister får en passende markedsrisiko. Det er særlig viktig at risikoen trappes ned i takt med at arbeidstakeren nærmer seg pensjonsalder.

Kriseløsningsmekanismer

Det er viktig at myndighetene har beredskap og fleksibilitet i møte med en eventuell ny krise i finanssystemet og realøkonomien. Myndighetene må være beredt til å gripe inn tidlig med hensiktsmessige tiltak, tilpasset den aktuelle situasjonen i markedene og i økonomien. Det kan ikke legges til grunn at de tiltakene som fungerte godt i forrige krise, vil være egnede i møte med den neste. Det norske krisehåndteringssystemet ble ikke satt på alvorlig prøve under denne finanskrisen, men internasjonalt er det et tydelig behov for bedre systemer for bank­kriseløsning, bl.a. for å sikre uavbrutt tilgang til sentrale banktjenester når institusjoner kommer i problemer.

Systemet for kriseløsning i enkeltinstitusjoner er noe som kan og bør være etablert lenge før en eventuell krise skulle inntreffe. Er systemet godt, kan det redusere faren for finansiell ustabilitet, og øke kvaliteten og framdriften i beslutningsprosessen under en eventuell krise. Etter utvalgets syn bør det utredes nærmere hvilke endringer som raskt bør gjøres i det norske kriseløsningssystemet. Utvalget peker særlig på noen elementer som bør vurderes:

• Pålegg om at banker må utarbeide en avviklingsplan (testament), slik at bankene skal kunne avvikles uten at det vil påføre samfunnet stor belastning i form av finansiell ustabilitet eller betydelige offentlige utgifter.
• Mulighet for å splitte opp en bank og evt. opprette en brobank vil gjøre det enklere å videreføre sentrale banktjenester samtidig som eiere og ikke-garanterte kreditorer påføres tap.
• Mulighet for tvungen omgjøring av gjeld til egenkapital når kapitalen faller under et visst nivå.

Skal adferdsrisikoen begrenses, er det viktig at avvikling av banker og andre finans­institusjoner i krise er et mest mulig troverdig handlingsalternativ. De som har bidratt til den risikotakingen som har skapt problemene, eiere og kreditorer, må være med og ta tap også om institusjonen i en eller annen form drives videre.

Utvalget foreslår også at nye krisehåndteringsverktøy underlegges et permanent, offentlig myndighetsorgan.

Plattform for videre arbeid

Utvalget har vært bredt sammensatt og oppnådd bred enighet om forslag og vurderinger. Det gir norske myndigheter en god plattform for videre arbeid med å sikre finansiell stabilitet og gjøre Norge bedre rustet mot nye finanskriser.

Ingen vet hvilken form den neste finanskrisen vil ta, hvordan den vil slå ut i Norge eller om den vil ha sitt utspring i internasjonale eller nasjonale forhold. Norge må derfor forberede seg til neste krise. Utvalgets forslag omhandler en langsiktig økonomisk politikk, skatter og avgifter som styringsverktøy, styrket finansmarkedsregulering, makroregulering som nytt reguleringsverktøy og et styrket forbrukervern.

Se også:

• Pressemelding fra Finanskriseutvalget
• Finanskriseutvalgets utredning, NOU 2011: 1 Bedre rustet mot finanskriser
• Særtrykk til NOU 2011: 1 (notater utarbeidet til finanskriseutvalgets arbeid)
• Pressemelding fra Finansdepartementet