Særfradrag for store sykdomsutgifter - diabetes

Jeg viser til deres e-post 7. mars 2008 om særfradrag for store kostnader ved diabetes. Henvendelsen besvares med dette på vegne av Regjeringen.

Skattyter som i inntektsåret har hatt store kostnader på grunn av egen eller forsørget persons sykdom eller annen varig svakhet, har rett til særfradrag i alminnelig inntekt, dersom kostnadene kan dokumenteres og overstiger 9180 kroner. Dette innebærer at skattyteren, i tillegg til å legge fram legeattest for den aktuelle sykdommen, må dokumentere eller sannsynliggjøre de konkrete kostnadene på tilstrekkelig måte.

For diabetikere ble det inntil 2005 ikke stilt krav om dokumentasjon av de enkelte kostnader, idet det var tilstrekkelig å dokumentere selve sykdomsdiagnosen. I forbindelse med generelle endringer i beløpsgrensene for fradrag, fant den forrige regjeringen det nødvendig å innføre et krav til kostnadsdokumentasjon også for diabetikere, i likhet med det som gjelder for andre pasientgrupper. Daværende regjering begrunnet endringen med at diabetikere utgjør en lite homogen gruppe med varierende nivå på sine helsemessige merkostnader, og at det derfor ikke var riktig å gi særfradrag kun ut fra diagnosen. Videre mente de at likhetshensyn tilsa at diabetikere ble behandlet på lik linje med andre som har rett til særfradrag for store sykdomskostnader.

Regjeringen er kjent med at det har vært stor misnøye blant diabetikere med ligningsbehandlingen for 2006, på grunn av det som oppleves som forskjellsbehandling og uklarhet knyttet til dokumentasjonskravet. For å lette saksbehandlingen ved skattekontorene er det for inntektsåret 2007 vedtatt at ligningsmyndighetene kan legge til grunn et referansetall ved beregningen av eventuelle merkostnader til kost. Referansetallene er basert på statistikk fra Statens institutt for forbruksforskning, SIFO. Referansetallet er imidlertid kun er et utgangspunkt for en mer helhetlig rimelighetsvurdering. Det vil derfor ikke være noen automatikk i å kunne fradragsføre alle kostnader som overstiger referansetallet. I tillegg er den midlertidige sjablonsatsen på 4000 kroner for merkostnader til kost for diabetikere videreført for inntektsåret 2007.

Når det gjelder den påståtte forskjellsbehandlingen av diabetikere, vises det til at ligningen av skattyterne skjer ved såkalt påstandsligning.  Dette innebærer at de opplysninger som skattyter gir i selvangivelsen, i utgangspunktet legges til grunn ved ligningen, så lenge vedkommende ikke tas ut til nærmere kontroll. Diabetikere som krever særfradrag på grunn av store sykdomskostnader trenger ikke å vedlegge dokumentasjon for sin diagnose eller sine kostnader ved levering av selvangivelsen. Dette må først fremlegges dersom ligningsmyndighetene ber om det. For å kunne få sjablonfradraget for kost må det kunne legges fram legeattest på at sykdommen reguleres gjennom kosthold. For fradrag utover sjablonen må de konkrete merkostnadene kunne dokumenteres.

Svært mange diabetikere har verken legeattest eller dokumentasjon for de konkrete kostnadene. Av de som blir tatt ut til nærmere kontroll er det derfor en del som ikke får innvilget fradraget. Andre i samme situasjon, som ikke blir tatt ut til kontroll, blir ikke nektet fradrag. Denne forskjellsbehandlingen er en konsekvens av systemet med selvangivelse, ikke et problem ved særfradragsordningen i seg selv. Skattemyndighetene har ikke kapasitet til å kontrollere alle selvangivelsene like grundig, heller ikke til alle som krever særfradrag for store kostnader ved sykdom. Jeg har forståelse for at dette kan oppleves urimelig for den enkelte. Ordningen innebærer likevel at flertallet av diabetikerne behandles lempeligere enn om alle hadde blitt tatt ut til grundig kontroll. Jeg vil i denne sammenheng vise til at skatteetaten er omorganisert fra 1. januar i år. Formålet er blant annet å styrke og spesialisere skattekontorene, og dermed bidra til større likebehandling av skattyterne.

I nevnte brev fra Sosial- og helsedirektoratet fra november 2007 uttales at personer som følger de offisielle kostholdsanbefalingene sannsynligvis vil ha et noe dyrere kosthold.  Etter Regjeringens oppfatning praktiseres særfradragsordningen allerede i samsvar med det som legges til grunn i brevet, blant annet ved adgangen til å benytte et sjablonmessig fradrag for merkostnader til kost. Sosial- og helsedirektoratet har dessuten, overfor Finansdepartementet, bekreftet at hensikten ikke har vært at uttalelsene i brevet skulle medføre endringer i måten reglene praktiseres på.

Jeg vil avslutningsvis vise til at det generelt burde være slik at utgifter som skyldes sykdom bør dekkes over budsjettets utgiftsside som en del av trygdesystemet, og ikke
 
gjennom fradrag under skattesystemet. Dette taler for å vurdere å se nærmere på forholdet mellom retten til grunnstønad og særfradrag for store sykdomskostnader. 

Med hilsen
Kristin Halvorsen