Svar på Dok 8:105 (2011 - 2012) Representantforslag om nytt ankerfeste for den økonomiske politikken

Representantforslag dokument 8:105 fra Solvik-Olsen, Svendsen, Tybring-Gjedde og Rytman om et nytt ankerfeste for den økonomiske politikken

Jeg viser til forslag fra stortingsrepresentantene Solvik-Olsen, Svendsen, Tybring-Gjedde og Rytman om et nytt ankerfeste for den økonomiske politikken.

1. Handlingsregelen som finanspolitisk retningslinje

Formålet med finanspolitikken er å styre bruken av fellesskapets midler. Offentlig forbruk, offentlige investeringer og overføringer må tilpasses slik at vi over tid får mest mulig velferd igjen. Samtidig må finanspolitikken bygge opp under arbeid og verdi­skaping. Finanspolitikken bestemmer sammensetningen av og nivået på statens utgifter og inntekter, herunder skatter og avgifter.

På kort sikt må budsjettet tilpasses konjunktursituasjonen. Samtidig må finans­politikken være opprettholdbar over tid. Den må derfor også ses i et mellomlangsiktig og langsiktig perspektiv. Dette er særlig viktig i land med store, men midlertidige inntekter fra uttapping av en ikke-fornybar naturressurs. Det har tatt naturen flere hundre millioner år å frambringe olje- og gassreservene på kontinental­sokkelen. Det vil trolig ta rundt hundre år å hente ressursene opp. Finanspolitikken må bidra til en forvarlig forvaltning av denne rikdommen, slik at den også blir til glede for kommende generasjoner. I denne sammenheng må det tas høyde for at aldringen av befolkningen vil legge et gradvis større press på offentlige budsjetter i tiårene framover.

Over tid har flere regjeringer og Storting bygget opp et godt system for håndtering av statens oljeinntekter. Statens pensjonsfond og handlingsregelen er bærebjelker i dette systemet. Handlingsregelen ble lagt fram av Regjeringen Stoltenberg I i St.meld. nr. 29 (2000-2001) Retningslinjer for den økonomiske politikken og fikk tilslutning fra et bredt flertall i Stortinget. Retningslinjene innebærer at:

- Petroleumsinntektene fases gradvis inn i økonomien, om lag i takt med utviklingen i forventet realavkastning av Statens pensjonsfond utland. Den forventede real­avkastningen er anslått til 4 pst. av fondskapitalen.

- Det legges vekt på å jevne ut svingninger i økonomien, for å sikre god kapasitets­utnyttelse og lav arbeidsledighet.

Selv om fondet ikke er øremerket til finansiering av pensjoner, vil avkastningen av fondet kunne gi et varig bidrag til finansiering av statens utgifter. Det vil gjøre det lettere å møte de økte utgiftene til pensjoner og helse og omsorg som følge av aldringen av befolkningen.

Handlingsregelen legger til rette for en balansert utvikling i økonomien

Handlingsregelen innebærer en gradvis økt bruk av petroleumsinntekter i norsk økonomi, i takt med veksten i fondet. Innbetalingene fra petroleumsvirksomheten til staten plasseres i Statens pensjonsfond utland, mens det over tid er den forventede realavkastningen av fondet som skal brukes over statsbudsjettet. Dermed får kort­siktige svingninger i olje- og gasspriser lite å si for finanspolitikken, samtidig som oljeformuen bevares for framtidige generasjoner.

Den løpende bruken av petroleumsinntekter måles ved det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet, og ikke det oljekorrigerte underskuddet. Dette innebærer at over­føringene fra fondet til budsjettet tillates å øke når skatteinntektene faller eller utgiftene til ledighetstrygd øker i en lavkonjunktur, mens det er omvendt i en høykonjunktur. På den måten skjermes budsjettets øvrige inntekter og utgifter fra konjunkturelle svingninger i skatteinntektene. De såkalte automatiske stabilisatorene i budsjettet er sterkere i Norge enn i mange andre land.

Ved store endringer i fondskapitalen, eller i forhold som påvirker det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet, skal konsekvensene for bruken av petroleumsinntekter jevnes ut over flere år. En jevn innfasing av petroleumsinntektene bidrar til å redusere faren for brå og store omstillinger mellom konkurranseutsatte og skjermede næringer.

I tillegg åpner handlingsregelen for at finanspolitikken kan benyttes aktivt til å stabilisere produksjon og sysselsetting. I perioder med høy ledighet kan en bruke mer enn forventet realavkastning av fondskapitalen for å stimulere produksjon og syssel­setting. Motsatt kan det være behov for å holde igjen i finanspolitikken i perioder med høy aktivitet i økonomien. Denne handlefriheten ble bl.a. benyttet i 2009 for å dempe virkningene av finanskrisen og det internasjonale økonomiske tilbakeslaget på aktivitet og ledighet i norsk økonomi. For å dempe presset mot kronen og det konkurranse­utsatte næringslivet er budsjett for 2012 basert på en bruk av oljeinntekter som ligger under 4-prosent­banen.

Handlingsregelen og fondskonstruksjonen bidrar til å stabilisere markedet for norske kroner. Gjennom oljefondet blir statens nettoinntekter fra olje og gass investert i utlandet. Ved at valutainntektene plasseres i utlandet, legges det til rette for bedre balanse i markedet for norske kroner. Dette bidrar til å dempe virkningen på kronekursen av svingninger i oljeprisen.

Handlingsregelen gjør bruken av oljepenger forutsigbar. Dette bidrar til å stabilisere forventningene i bl.a. valuta­markedet. På den måten støtter handlingsregelen opp under penge­politikken og reduserer faren for en forventingsdrevet styrking eller svekkelse av kronen frikoplet fra underliggende realøkonomiske forhold.

Handlingsregelen legger til rette for politiske prioriteringer

Handlingsregelen setter krav til utviklingen i den oljekorrigerte budsjett­balansen over tid, men legger ikke føringer på prioriteringene i budsjettet eller utviklingen i nivået på offentlige inntekter og utgifter. I tillegg til handlingsregelen har derfor skiftende regjeringer gitt signaler om sine prioriteringer, herunder om utviklingen i budsjettets størrelse. Selv om slike prioriteringer kan variere fra regjering til regjering, har det så langt vært bred enighet om den generasjons­messige fordelingen av bruken av petroleums­inntektene som handlings­regelen innebærer.

Finanspolitiske regler er et hjelpemiddel, ikke en garanti for en forsvarlig økonomisk politikk. Internasjonale erfaringer viser at budsjettregler etter hvert utsettes for press og ulike ”kreative” omgåelsesforsøk. I enkelte land har dette gitt seg utslag i urealistisk budsjettering basert på for optimistiske forutsetninger. Videre er enkelte budsjettposter forsøkt holdt utenom det ordinære budsjettet, for eksempel gjennom valg av periodisering, postering av tiltak som finanstransaksjoner eller andre forsøk på kreativ bokføring. En rekke land har også benyttet engangstiltak (bl.a. salg av eien­deler) for å øke handlings­rommet i finanspolitikkfinanspolitikken på helt kort sikt.

Både OECD og IMF har dokumentert en rekke tilfeller av kreativ bokføring blant vestlige land, herunder blant land som er med i EU. Omfanget ser ut til å være særlig stort i land som over tid har hatt en forholdsvis svak økonomisk utvikling. Dette kan skyldes at en svak økonomisk utvikling øker presset mot de finanspolitiske reglene, men kan også reflektere at svak budsjettstyring og manglende vilje til å prioritere over lang tid har svekket landenes konkurranseevne og økonomiske utvikling. På bakgrunn av inter­nasjonale erfaringer anbefaler OECD og IMF at landene etablerer en åpen, helhetlig og oversiktelig budsjettprosess.

Omgåelse av finanspolitiske retningslinjer vil i vesentlig grad redusere nytten av dem. For at rammeverket skal kunne oppfylle sine formål, kan det ikke etableres ordninger der ordinære statlige utgifter finansieres på annen måte enn ved bevilgninger som inngår i det oljekorrigerte underskuddet. Det gjelder også utgifter til samfunns­økonomisk lønnsomme tiltak innenfor bl.a. utdanning, forskning, helse og infra­struktur. Et helhetlig perspektiv på budsjettet, der alle inntekts- og utgiftsposter ses innenfor en samlet og forsvarlig ramme, legger til rette for at de valgene som gjøres i budsjettet gjenspeiler reelle politiske prioriteringer mellom ulike formål i dag og i framtiden.

2. Om representantforslaget

I representantforslaget fremmes det påstander som gir et feilaktig bilde av det finans­politiske rammeverket og dagens budsjetteringspraksis i Norge. Disse er kommentert nedenfor.

Avkastning på 4 prosent

Representantene reiser spørsmål ved om anslaget for forventet fondsavkastning bør justeres ned og om regjeringen følger handlings­regelens intensjon ”når man tviholder på 4 pst.”.

De siste årene har utviklingen i verdens finansmarkeder vært spesiell og preget av betydelig uro. Det er fortsatt stor usikkerhet i markedet om utviklingen framover. Handlingsregelen skal imidlertid gjelde for et tidsrom som er langt nok til å dekke mange opp- og nedgangstider. Det ekstraordinære ved dagens situasjon taler etter mitt syn for at vi bør være varsomme med å endre de langsiktige forventningene til real­avkastning utelukkende basert på det lave rentenivået vi nå ser.

Siden 2007 har verdensøkonomien vært gjennom den kraftigste nedgangsperioden siden andre verdenskrig. Som en reaksjon har investorer solgt risikable investeringer som aksjer og kjøpt statsobligasjoner. Det har gitt svært lave obligasjonsrenter. For å stimulere til vekst har sentralbankene satt sine styringsrenter nær null. I tillegg har de kjøpt obligasjoner for å presse de langsiktige rentene ned.

Dagens realrenter på mellom null og en prosent er svært lave historisk sett. I perioden 1966-2010 lå realrenten på statsobligasjoner i utviklede land i gjennomsnitt om lag én prosentenhet høyere enn den økonomiske veksten. I dag er realrenten lavere enn den økonomiske veksten i mange land. Det vil neppe vare ved.

Jeg viser for øvrig til boks 2.1 på side 15 i Meld. St. 17 (2011–2012) Forvalt­ningen av Statens pensjonsfond i 2011 der det er gjort nærmere rede for realavkastningen av Statens pensjonsfond utland.

Beregning av strukturell, oljekorrigert budsjettbalanse

I representantforslaget hevdes det at regjeringen har nektet innsyn i hvordan det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet er beregnet. Dette er ikke riktig. Finans­departementets beregninger er dokumentert i vedlegg til Revidert nasjonalbudsjett 2010, samt i et arbeidsnotat som kan lastes ned fra departementets hjemmeside. Beregningene har også vært drøftet i Finans­departementets rådgivende utvalg for modell- og metodespørsmål. Referat fra disse møtene ligger på departementets hjemmesider.

Tar regjeringen konjunkturhensyn i finanspolitikken?

For å legge til rette for en balansert utvikling i norsk økonomi er det viktig at de ulike delene av den økonomiske politikken spiller på lag. Pengepolitikken er første­linje­forsvaret når utsiktene for prisstigning og vekst endrer seg. Pengepolitikken er mer fleksibel enn finanspolitikken og kan reagere raskt når den økonomiske situasjonen tilsier det. Samtidig legger handlingsregelen til rette for at de automatiske stabilisatorene i budsjettet skal få virke. I tillegg åpner handlingsregelen for at statsbudsjettet også aktivt kan benyttes til å stabilisere produksjon og sysselsetting.

Innretningen av budsjettet vil normalt fastsettes ved Stortingets behandlingen av stats­budsjettet på høsten, basert på en vurdering av den økonomiske situasjonen slik den da framstår. Gjennom budsjettåret vil budsjettet kunne endres som følge av ny informasjon eller nye anslag, for eksempel for skatter og avgifter eller utgifter til pensjoner eller andre regelstyrte ordninger. Bevilgninger til kommuner, helseforetak, universiteter, politi mv. holdes i utgangspunktet fast gjennom budsjettåret.

Ved store endringer i de økonomiske utsiktene kan regjeringen vurdere det som nødvendig å foreslå endringer i budsjettet i løpet av året. Den finans­politiske tiltaks­pakken i 2009 er et eksempel på dette. I arbeidet med den la Regjeringen bl.a. vekt på at tiltakene skulle kunne iverksettes raskt og ha virkning på de mest utsatte delene av arbeidsmarkedet, jf. St.prp. nr. 37 (2008-2009) Om endringer i statsbudsjettet 2009 med tiltak for arbeid.

I representantforslaget stilles det spørsmål ved om regjeringen tar hensyn til konjunktur­­situasjonen ved utformingen av finanspolitikken. Blant annet vises det til at Olje­industriens Landsforening (OLF) høsten 2011 – etter at budsjettet for 2012 var lagt fram – oppjusterte sitt anslag for olje­investeringene i 2012, uten at Regjeringen gikk tilbake til Stortinget og foreslo endringer i budsjettet.

Innretningen av statsbudsjettet må baseres på en helhetlig vurdering av det samlede aktivitets­nivået i økonomien. I fjor høst var det endringer i flere forhold av betydning for norsk økonomi. Blant annet ble vekstanslagene for Norges handelspartnere justert ned, og dette trakk isolert sett i retning av litt svakere utvikling i 2012 enn lagt til grunn i budsjettet. I representant­forslaget nevnes det heller ikke at OLFs anslag for vekst i oljeinvesteringene fra 2011 til 2012 bare var litt i overkant av anslaget i Nasjonal­budsjettet 2012, mens deres anslag før oppjusteringen lå klart under.

Siden 2001 har bruken av oljeinntekter svingt rundt 4-prosentbanen, jf. figur 3.2A i Revidert nasjonalbudsjett 2012. Under lavkonjunkturen på begynnelsen av tiåret og under finanskrisen i 2009 lå bruken av oljeinntekter over 4-prosentbanen. Tilsvarende lå bruken av oljepenger lavere enn 4-prosentbanen under høykonjunkturen forut for finans­krisen. I 2011 og 2012 er bruken av oljeinntekter igjen under 4-prosentbanen, av hensyn til kronekursen og konkurranseutsatte virksomheter. Dette er i tråd med handlingsregelen.

Tilførsel av kapital til statlige selskaper

Ifølge forslagsstillerne ”regnes ikke alle utgifter med i handlingsregelen”, noe som anses problematisk ut fra konjunkturhensyn. Blant annet vises det til kapitalinnskuddet i Statkraft høsten 2010, som innebar at ”oljefondet har 14 mrd. kroner mindre,… og Statkraft 14 mrd. kroner mer”.

Midlene i Statens pensjonsfond kan bare anvendes til en beløpsmessig overføring til statsbudsjettet etter vedtak i Stortinget. Overføringen svarer til det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet, slik det blir fastsatt ved stortingsbehandlingen av nysaldert budsjett. Det oljekorrigerte budsjettunderskuddet omfatter alle stats­budsjettets inntekter og utgifter før lånetransaksjoner og utenom petroleums­virksomhet. Handlings­regelen innebærer at dette under­skuddet over tid skal være lik forventet real­avkastning av Statens pensjonsfond utland, beregnet til 4 pst. av fonds­kapitalen. Tilførsel av egenkapital til statsselskaper eller kjøp av aksjer hentes således ikke fra Pensjonsfondet, slik det antydes i representantforslaget. Mens budsjett­balansen påvirker utviklingen i statens nettofinans­formue over tid, påvirker kapital­transaksjonene omtalt ovenfor sammensetningen av finansformuen utenom Pensjons­fondet.

I 2010 ble Statkraft tilført 14 mrd. kroner i ny egenkapital. Av dette ble 4,2 mrd. kroner i allerede utbetalt utbytte i 2010 tilbakeført til selskapet, for å unngå at en samme året både tok ut utbytte og tilførte egenkapital. De resterende 9,8 mrd. kronene ble gitt i form av kapitalinnskudd. I både 2011 og 2012 tok staten som vanlig ut utbytte fra selskapet, tilsvarende 85 prosent av utbyttegrunnlaget. Dette er i tråd med utbytte­politikken som er lagt fram for og drøftet i Stortinget.

Investeringer foretatt av statseide foretak vil påvirke norsk økonomi gjennom etter­spørselen etter varer, tjenester og arbeidskraft. Stortinget har besluttet at finans­politikken skal bidra til å stabilisere den økonomiske utviklingen og på den måten støtte opp under penge­politikken. I arbeidet med budsjettet tar Regjeringen utgangs­punkt i den økonomiske situasjonen i norsk økonomi og anslagene for utviklingen framover. Situasjonen i norsk økonomi og de økonomiske utsiktene legger således viktige premisser for utformingen av budsjettet.

Dagens handlingsregel fører til en uklok ressursallokering

Dagens handlingsregel fører ifølge forslagsstillerne til for lave investeringer i real­kapital. Representantene viser til formuleringer i stortingsmeldingen fra 2001, den tilhørende innstillingen fra finanskomiteen og debatten i Stortinget om at vekst­fremmende tiltak skal vektlegges i finanspolitikken. I 2001 var det imidlertid helt klart at disse formålene skulle prioriteres innenfor den rammen som handlingsregelen setter for bruk av oljeinntekter.

Det er viktig at budsjettsystemet og den årlige budsjettbehandlingen legger til rette for at prioriterte investeringer i realkapital blir gjennomført. Samfunnsøkonomisk lønn­somhet ved de ulike samferdselsprosjekter er en viktig del av beslutnings­grunnlaget regjeringen legger fram overfor Stortinget. Behandlingen av statlige investeringer har vært vurdert av ulike regjeringer, senest av Regjeringen Stoltenberg II i Gul bok for 2007 (St.prp. nr. 1 (2006-2007)). Etter en helhetlig vurdering kom Regjeringen til at det ikke er ønskelig å innføre særlige budsjettordninger for statlige investeringer.

Tilsvarende vurderinger har også vært foretatt i andre land. Blant annet tok den svenske regjeringen i vår opp spørsmålet om finansiering av statlige investeringer i et eget vedlegg til Vårproposisjonen for 2012 (Regeringens proposition 2011/12:100, bilaga 4). I Sverige finansieres statlige investeringer i infrastruktur innenfor en helhetlig ramme, på samme måte som i Norge. Den svenske regjeringen vil videreføre denne praksisen. Dette begrunnes bl.a. med tidligere erfaringer med særlige budsjettordninger, som oppgis å ha hatt uheldige virkninger på budsjettprosessen, budsjettdisiplinen og opprettholdbar­heten i offentlige finanser.

Både Storbritannia og Tyskland har de siste årene gått bort fra å skille mellom finansieringen av drift og investeringer i realkapital i sin budsjettering (såkalt golden rule). Ifølge OECD er det nå ingen medlems­land som opererer med et slikt skille.

Innenfor de rammene handlingsregelen setter har Regjeringen prioritert investeringer i utdanning, forskning og samferdsel. Investering i arbeidskraften, som satsing på barnehager og skole, er blant de viktigste investeringene vi kan gjøre. I tillegg er forsknings­bevilgningene økt med nesten 30 pst. siden 2005, og Norge ligger nå på andreplass i OECD-området når vi ser på offentlig finansiert forskning per inn­bygger. Samtidig har vi lagt opp til en historisk opptrapping til vei og bane på 100 mrd. kroner fram til 2020. Siden årtusen­skiftet har offentlig forvaltnings investeringer i realkapital som andel av BNP vært høyere i Fastlands-Norge enn i Storbritannia, Sverige, euro­området og USA, men lavere enn i Japan og Korea.

3. Representantenes forslag til nytt ankerfeste for den økonomiske politikken

Representantforslaget inneholder ikke et konkret forslag til ankerfeste for den økonomiske politikken. Representantene ber derimot regjeringen om å fremme et slikt forslag basert på visse føringer. Blant annet skal samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer kunne gjennomføres utenfor budsjettets ordinære rammer, mens statlig forbruk ikke skal vokse raskere enn bruttonasjonalproduktet.

Forslaget innebærer at det ikke lenger skal settes en samlet ramme for bruk av olje­inntekter over statsbudsjettet. Dersom offentlige utgifter utenom investeringer skal følge BNP, samtidig som det gjennomføres et kraftig løft i statlige investeringer i realkapital, vil offentlig sektor legge beslag på en økende del av ressursene i norsk økonomi de nærmeste årene framover. Det vil gi høyere innenlandsk kostnadsvekst, med negative konsekvenser for kronekursen, konkurranseevnen og de delene av nærings­livet som møter konkurranse fra utlandet. Det vil også gjøre det vanskeligere å finansiere pensjoner og andre velferds­­ordninger i framtiden.

Representantene skriver at gjennomføringstidspunktet for investeringene skal tilpasses slik at en unngår presstendenser. Det er nettopp de forhold behandlingen av stats­budsjettet og handlingsregelen hjelper oss med, sidene prosjektene ses under ett innenfor en helhetlig ramme. Tekniske endringer i budsjettregler gir oss verken mer penger eller mer menneskelige ressurser til disposisjon.

Representantene ønsker at retningslinjene skal legge vekt på produktivitetsfremmende satsinger innen infrastruktur, utdanning, forskning og mer konkurransedyktig skatte- og avgiftspolitikk. I praksis er det vanskelig å trekke et fornuftig skille mellom produktivitets­fremmende satsinger og andre satsinger. Men et slikt skille blir helt avgjørende dersom en skulle ha en regel for å finansiere det ene og en annen regel for å finansiere det andre.

Det er ikke rett fram å skille mellom samfunnsøkonomisk lønn­somme og ulønnsomme prosjekter. Prosjekter som framstår som lønnsomme når vi ser på dem en av gangen, kan være ulønnsomme dersom alle blir gjennomført på en gang. Da vil lønninger og kostnader presses opp. Prosjektene blir dyrere og konkurranseutsatte næringer rammes.

At et prosjekt er samfunnsøkonomisk lønnsomt, betyr heller ikke at prosjektet nødvendigvis vil øke brutto nasjonalproduktet eller gi større inntekter på offentlige budsjetter. For eksempel vil gevinster i form av bedre miljø eller økt fritid, som følge av redusert reisetid, ikke gi økte inntekter på offentlige budsjetter.

Regjeringen legger fram informasjon for Stortinget om den samfunnsøkonomiske lønnsomheten ved alle samferdselsprosjekter. Dette gir Stortinget grunnlag for å prioritere prosjekter med særskilt stor samfunnsøkonomisk lønnsomhet dersom man ønsker det. Det er imidlertid også andre hensyn som påvirker prioriteringene av samferdselsprosjektene.

Utgiftene til varig statlig forbruk skal ifølge representantene ikke vokse raskere enn BNP. Dette er om lag i tråd med den observerte utviklingen de siste ti årene. Nasjonal­regnskapet viser at offentlige utgifter utenom investeringer var på om lag samme nivå i fjor som i 2005 og i 2001, målt som andel av BNP for Fastlands-Norge. En konstant andel betyr at den årlige veksten i disse utgiftene over tid har vært på linje med veksten i verdiskapingen.

Å stille opp dette som en regel for det enkelte budsjettår vil imidlertid undergrave budsjettet som redskap i stabiliseringspolitikken. En slik innretting av budsjettet innebærer at vi kan gi gass i gode tider, med høy aktivitet i oljevirksomheten og i fastlandsøkonomien, men må bremse i dårlige tider. I 2009, under finanskrisen, falt for eksempel BNP reelt med 1,6 pst., mens i 2006 og 2007, da norsk økonomi var inne i en kraftig oppgangskonjunktur, økte BNP med 5 pst. hvert år.

4. Handlingsregelen har tjent oss godt

Utviklingen i norsk økonomi har vært svært god i de årene handlings­regelen har vært operativ. Norge er i dag et av verdens mest velstående land. Vi kommer godt ut på de fleste indikatorer for velstand og velferd, og vi scorer høyt på Verdensbankens indikator for hvor lett det er å drive forretningsvirksomhet.

Velstandsveksten skyldes bl.a. at vi har blitt mer produktive. Gjennom de siste tyve årene har veksten i produktiviteten i fastlandsøkonomien vært høyere enn produktivitets­­veksten hos våre handelspartnere i EU. Samtidig har vi greid å opprett­holde en stor arbeidsstyrke og høy sysselsetting. I tillegg har vi gode rammevilkår for næringslivet. Samtidig har vi nytt godt av en gunstig utvikling i prisene på viktige eksportprodukter, herunder olje og gass.

Mange land har erfart at inntekter fra naturressurser kan gi en relativt kortvarig glede, som blir etterfulgt av store tilpasningsproblemer etter hvert som utvinningen av ressursene går ned og inntektene faller. Den norske forvaltningsmodellen sikrer at vi ikke bruker selve formuen, men nøyer oss med å bruke den forventede real­avkastningen av den delen som er overført til Statens pensjonsfond utland. Dermed vil olje- og gassressursene kunne bli til glede også for kommende generasjoner, og vi reduserer omstillingskostnadene når oljeutvinningen etter hvert blir mindre. Denne forvaltningsmodellen er blitt lagt merke til internasjonalt.

Handlingsregelen og et helhetlig budsjett gir et godt grunnlag for politiske prioriteringer mellom ulike formål, innenfor rammer som ivaretar hensynet til en balansert utvikling i økonomien og bærekraften i offentlige finanser. En troverdig plan for bruk av oljeinntekter er også viktig for å forankre forventningene i valuta­markedet, slik at vi unngår unødig ustabilitet i kronekursen. En regel som ikke setter noen samlet ramme for budsjettet, og med vanskelige avgrensninger og store muligheter for triksing, er ingen slik plan.

Med hilsen
Sigbjørn Johnsen