Finansråd Tore Eriksen om den økonomiske utviklingen og hva norske myndigheter gjør

Takk for invitasjonen hit til Molde og Mørekonferansen. Vi er inne i en svært urolig tid preget av stor usikkerhet. Jeg vil gi noen vurderinger av den økonomiske situasjonen. Jeg vil også redegjøre for hvordan norske myndigheter møter situasjonen med tiltak i den økonomiske politikken.

Den internasjonale finanskrisen skaper utfordringer for mange. Som jeg vil komme tilbake til tror jeg Norge står bedre rustet til å møte uroen enn mange andre land.

Min presentasjon har fire hoveddeler:

• Jeg vil starte med å gå kort gjennom noen sentrale utviklingstrekk i internasjonal økonomi de siste tiårene. Hva skyldes finanskrisen? Jeg vil også komme inn på tiltak som er gjennomført internasjonalt for å dempe virkningene av den krisen som har utviklet seg så raskt og med så stor styrke. 
• Deretter retter jeg blikket mot norsk økonomi, før jeg
• I den tredje delen redegjør for hvordan norske myndigheter møter denne utviklingen.
• Avslutningsvis vil jeg peke på noen lærdommer som kan trekkes så langt.

Globalisering i flere faser –  integrering av kina og india i verdenshandelen
Verdensøkonomien er inne i en periode med raskt økende økonomisk integrasjon mellom land over hele verden – et fenomen som ofte omtales som globalisering. Nasjonale markeder knyttes tettere sammen. Lavere transaksjonskostnader som følge av teknologisk utvikling og politiske og institusjonelle endringer ligger bak. Dette pågår både i markeder for produkter – varer og tjenester – og i markeder for innsatsfaktorer –  arbeidskraft, kapital og råvarer.

Økt økonomisk integrasjon har i varierende tempo kjennetegnet viktige perioder av verdenshistorien. Den første betydelige runden i moderne tid fant sted fra midten av attenhundretallet fram til første verdenskrig. Denne perioden var preget av industrialisering og økende handel, og mange av dagens industriland kom ut av den verste fattigdommen. Globaliseringen vi i dag er inne i startet i industrilandene rundt 1950, med bl.a. Japans inntreden i verdensøkonomien, og har tiltatt i styrke de siste 25 årene. Siden begynnelsen av 1980-årene har særlig to store omveltninger bidratt til at denne prosessen har skutt fart. Den ene var Sovjetunionens sammenbrudd for snart tyve år siden. Etter dette orienterte flere land i den tidligere østblokken seg i retning av Vesten, både politisk og økonomisk. Den andre store omveltningen skjedde ved at Kina, India og andre framvoksende land valgte å åpne seg mot den øvrige verden. Sammenliknet med land som var blitt integrert i verdensmarkedet i tidligere globaliseringsrunder, er disse landene svært folkerike, og de har et lavt inntektsnivå. Fordi utviklingsland og land fra den tidligere østblokken de siste tyve årene i økende grad har tatt del i det internasjonale varebyttet, har det globale tilbudet av arbeidskraft økt.

Globaliseringen gir store gevinster for verdensøkonomien og har bidratt til at millioner av mennesker er løftet ut av fattigdom. Også industriland tjener på denne utviklingen, selv om den også skaper utfordringer og omstillingsbehov.

Internasjonal økonomi
Verdensøkonomien har vokst sterkt siden årtusenskiftet. I perioden etter år 2000 har veksten vært særlig sterk i mange framvoksende økonomier og utviklingsland. Selv om veksten er ujevnt fordelt, har levestandarden økt markert i alle verdensdeler. Millioner av mennesker er løftet ut av fattigdom.

Inntredenen av framvoksende økonomier i verdensøkonomien førte også til at OECD-landenes import fra lavkostland som Kina og India økte kraftig. Dette var en viktig grunn til den lave prisveksten OECD-landene hadde en lang periode etter årtusenskiftet, og som bidro til at sentralbanker kunne holde renten lavt.

Det siste tiåret har det imidlertid også bygd seg opp store ubalanser i verdensøkonomien. USA har hatt store og økende underskudd både i driftsregnskapet overfor utlandet og i offentlige budsjetter. Dette er i stor grad blitt finansiert av betydelige spareoverskudd i flere asiatiske land. Lærdommen fra Asia-krisen på 1990-tallet var for flere av disse landene at det var risikabelt ikke å ha tilstrekkelig med valutareserver. Det kunne oppstå situasjoner med behov for å forsvare valutaen. Sentralbankene her har derfor store dollarreserver. Den høye etterspørselen fra bl.a. Asia etter amerikanske obligasjoner har bidratt til at langsiktige realrenter har holdt seg lave i USA, også etter at den amerikanske sentralbanken begynte å stramme til i pengepolitikken.

De lave rentene har stimulert til raskt økende forbruk og opplåning, og til stigende priser i bl.a. bolig- og aksjemarkedet. Lave renter og billig kapital bidro til at finansinstitusjoner gradvis tok på seg mer risiko, og hevet belåningsgraden for å øke avkastningen på kapitalen.

Dette gikk bra så lenge aksjekurser og boligpriser fortsatte å stige, og låntakere stadig kunne refinansiere lånene sine og få bedre betingelser.

Men så kom omslaget i det amerikanske boligmarkedet
I løpet av 2007 begynte boligprisene i USA å falle og misligholdene på boliglån gikk opp. En rekke banker og finansinstitusjoner måtte ta tap, særlig på boliglån utstedt i det såkalte markedet for subprime-lån. Dette er lån til låntakere med dårlig betalingsevne.

Et særtrekk ved det amerikanske boliglånsmarkedet, i tillegg til den markerte framveksten av subprime-lån, er at det er svært komplisert. Man har ikke det tradisjonelle bank-kunde-forholdet, slik vi fortsatt i stor grad har i Norge. Boliglån er mer og mer blitt satt sammen i større låneporteføljer og solgt videre til andre investorer. Lånene er så pakket om og solgt videre igjen, gjerne i flere omganger, til finansinstitusjoner i USA og i andre land. Da boligmarkedet i USA snudde, ble mange også utenfor USA rammet.

Denne store kreativiteten blant investorer, med stadig å lage nye spareprodukter og med boliglån i bunn, gjorde markedene svært uoversiktlige. Da problemene tok til fikk man både store problemer med å verdsette de enkelte spareproduktene, og man visste ikke hvilke institusjoner som var eksponert mot de tapsutsatte lånene. Dette ga grobunn for en generell mistillit mellom banker og finansinstitusjoner.

Risikopåslagene i pengemarkedene kraftig opp
Denne mistilliten reduserte viljen til å låne til hverandre. Bankenes tilgang til finansiering i internasjonale kapitalmarkeder ble stadig vanskeligere.

Denne figuren viser differensen mellom tremåneders interbankrente og forventet styringsrente i USA, Storbritannia og euroområdet. Denne differansen er et mål på den risikopremien bankene forlanger for å låne til hverandre. Fram til juli 2007, dvs. fram til det tidspunktet da uroen tok til, var normalnivået på denne differansen rundt ¼ prosentpoeng. Utover høsten, da uroen startet, økte risikopremien til mellom ½ og 1 prosentpoeng.

Da den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs den 15. september i år, skjøt imidlertid risikopremiene ytterligere i været. Markedene reagerte da amerikanske myndigheter ikke gikk inn med en redningsaksjon. Usikkerheten økte ytterligere, og tilgangen til finansiering i interbankmarkedet tørket inn.

Aksjekursene har falt betydelig
Uroen har også ført til at aksjekursene på verdens børser har falt markert det siste året. Dette skyldes at aksjene nok har vært overvurdert, men også at uroen forventes å føre til lavere økonomisk vekst og lavere inntjening i næringslivet framover enn man hadde trodd tidligere.

Det siste året har verdien av aksjene på børsene i USA, Canada, Australia, Europa, Asia og Latin-Amerika samlet falt med om lag 44 pst., målt ved samleindeksen S&P Global 1200. Som figuren viser har nedgangen vært særlig sterk for finansaksjer.

De økonomiske utsiktene har forverret seg i løpet av dette året
Det er svært usikkert hvordan realøkonomiene vil påvirkes av finanskrisen framover. Vi ser imidlertid at den økonomiske veksten i de fleste store land i verden har stoppet helt opp. Samtidig som uroen i finansmarkedene har økt og dårlige nøkkeltall har kommet inn, er anslagene for den videre utviklingen i verdensøkonomien justert kraftig ned.

Mens man i januar 2008 anslo veksten for neste år til 2,7 prosent i USA, 1,9 prosent i euroområdet og 2 prosent i Storbritannia, anslås det i november en vekst på minus 0,6 prosent i USA, minus 0,2 prosent i euroområdet og minus 0,9 prosent i Storbritannia. Både IMF og OECD venter negativ vekst for OECD-området i 2009.

Mange tiltak fra myndigheter i ulike land siden september
En rekke tiltak er lansert og iverksatt i mange land for å dempe krisen, både nasjonalt og gjennom koordinerte tiltak. Det er en hovedoppgave å få penge- og kredittmarkedene til å fungere igjen. Bankene må ha tilgang til finansiering for å kunne yte kreditt til husholdninger og bedrifter.

Sentralbanker i en rekke land har tilført ekstra likviditet til banksystemet. De store sentralbankene har også iverksatt samordnede likviditetstiltak, og det er gjennomført koordinerte rentenedsettelser.

Det har også blitt gitt garantier for nye banklån, og sikringsordningene for bankinnskudd er utvidet i en rekke land for å hindre at kunder trekker ut innskudd av frykt for at banker skal innstille. Myndighetene har gått inn og, gjennom kapitalinnskudd og lån, reddet store finansinstitusjoner, for å sikre videre drift.

Innskuddsgarantiordninger i andre land
De siste ukene har flere og flere land utvidet sine garantiordninger for innskudd i bankene. Myndighetene i Irland, Australia, Tyskland, Frankrike, Østerrike og Hellas har stilt fulle garantier for bankinnskudd. Irland og Australia har gjort dette formelt ved lov eller andre bestemmelser, mens myndighetene i de øvrige landene har kommet med mer uformelle, ofte muntlige, løfter om garanti.

I Sverige ble garantibeløpet hevet fra 250 000 til 500 000 svenske kroner tidlig i oktober. I Danmark er alle kundeinnskudd i banker som deltar i den danske garantiordningen midlertidig garantert fullt ut.

Finansuroen har vist at EUs minimumsbeløp på 20 000 euro var for lavt. EU-landene ble i begynnelsen av oktober enige om permanent å heve beløpet til 50 000 euro. EU-kommisjonen foreslo 15. oktober å heve minstebeløpet ytterligere til 100 000 euro innen et år, og det vurderes nå i Rådet og i Parlamentet om dette også skal gjøres til en øvre grense fra slutten av 2011.

Planen om en slik øvre grense må ses i sammenheng med at flere av de senere tids brå økninger av innskuddsgarantiene i enkelte land, også har tiltrukket seg innskudd «utenfra», og destabilisert innskuddsgrunnlaget i land med lavere garantier. Det er for å unngå slike konkurransevridende effekter at flere medlemsland har tatt til orde for en full harmonisering av innskuddsdekningen.

Dersom forslaget om full harmonisering av innskuddsdekningen blir vedtatt, vil dette gjennom innlemmelse i EØS-avtalen kunne få konsekvenser for den norske innskuddsgarantiordningen. Med en dekning på 100 000 euro vil innskuddsdekningen mer enn halveres fra 2012.  Norske myndigheter ser på dette som svært uheldig. Innskuddsdekningen på 2 millioner kroner har stått uendret siden 1996 og har vist seg robust også i disse krisetider. En solid innskuddsgaranti har bidratt til å skape trygghet for innskyterne og har forhindret at innskytere har løpt til bankene for å ta ut sine innskuddsmidler.

Slik norske myndigheter ser det, har ikke de ordinære og permanente garantiordningene, med ulike innskuddsdekninger i de forskjellige EØS-land, hatt konkurransemessige uheldige virkninger. Det er de mer eller mindre ubegrensede garantiene som er gitt som ledd i de ulike medlemslandenes tiltakspakker rettet mot banksektoren, som har ført til enkelte uønskede konkurransemessige effekter. Det bør derfor være rom for, også i framtida, at hvert land har en innskuddsdekning som står i forhold til nivået på innskuddene i det enkelte land.

Siden norske myndigheter ble klar over forslaget om full harmonisering, har det vært arbeidet aktivt for å søke å påvirke forslaget, slik at Norge kan opprettholde sin gode innskuddsgaranti. Norske myndigheter har benyttet alle mulige kanaler overfor EU og de enkelte medlemsland, for å forklare den norske innskuddsgarantiordningen og hvorfor det er viktig for Norge å kunne beholde denne. Forslaget om fullharmonisering skal drøftes i ECOFIN, Rådet av finansministre i EU, i løpet av kort tid og i Europaparlamentet senere. De signalene vi har fått, tyder på at det er et mindre ønske om fullharmonisering i Parlamentet enn i Rådet, og vi vil derfor sørge for at aktuelle medlemmer av Parlamentet er vel kjent med de norske synspunktene. Finansministeren er for øvrig i Brussel i dette ærend i dag.

Norsk økonomi
Så over til norsk økonomi. Som dere alle har kunnet se går vi ikke fri av finansuroen. Også veksten i norsk økonomi avtar, etter svært sterk vekst i flere år
Jeg vil starte med et lite tilbakeblikk.

Samtidig som finansuroen skaper stor usikkerhet om utviklingen internasjonalt, har norsk økonomi så langt vi har statistikk for, dvs. til og med 3. kvartal i år, vært preget av høy aktivitet. Fra 2003 til 2007 økte aktiviteten i fastlandsøkonomien med hele 5 pst. i gjennomsnitt per år. Vi har ikke opplevd maken siden 1950-tallet. Høy inntektsvekst og flere år med lave renter gav oss mer velstående og svært optimistiske forbrukere. Næringslivets investeringer økte kraftig. Eksporten økte, og vi solgte dyrere og dyrere og kjøpte billigere og billigere. Mye flaks og mye godt håndverk i norske bedrifter og kanskje også hos myndighetene.

Rekordmange personer er kommet i jobb, og arbeidsledigheten er lav, i internasjonal målestokk svært lav.

Men konjunkturtoppen er passert, og vi er inne i en periode med klart svakere vekst. I Nasjonalbudsjettet for 2009 ble veksten i fastlandsøkonomien anslått å avta fra vel 6 pst. i fjor til om lag 3 pst. i år, om lag på linje med det historiske gjennomsnittet. Det kan godt tenkes det er et rimelig anslag.

Hvordan påvirkes Norge av uroen?
Men Norge er, som vi økonomer kaller det, en liten, åpen økonomi. Det betyr også at vi ikke kan skjerme oss fra det som skjer internasjonalt. Vi påvirkes av finansuroen.

• Den mest umiddelbare virkningen ser vi i finansmarkedene. Verdiene på Oslo Børs har falt kraftig det siste året.  Risikopåslagene også i det norske penge- og kredittmarkedet har økt kraftig. Kronekursen svinger uvanlig mye, og har alt i alt svekket seg det siste året.
• Lavere vekst internasjonalt fører til lavere etterspørsel etter norsk eksport. Dette vil også lede til lavere priser på norsk eksport. Vi har sett det allerede for bl.a. olje og metaller. Med et relativt høyt kostnadsnivå i Norge innebærer det utfordringer for konkurranseutsatte virksomheter.
• En tredje viktig kanal er gjennom folks oppfatning av framtiden. Utsiktene er dystrere, og de aller fleste av oss er blitt mer pessimistiske og forsiktige, både  enkeltpersoner og bedrifter. Det vil lede til mindre forbruk og investeringer, og lavere vekst. 

Norge, som en betydelig investor i de internasjonale finansmarkedene, påvirkes av uroen også gjennom avkastningen av plasseringene i Statens pensjonsfond. Vi må imidlertid huske på i slike perioder at fondet har en langsiktig investeringshorisont, og at vi må regne med til dels store svingninger i perioder.
Dette kommer jeg tilbake til.

Utslagene på Oslo børs har vært betydelige
Hovedindeksen på Oslo Børs økte kraftig, og langt sterkere enn den amerikanske S&P 500 fra slutten av 2002 til 2007. Fra nyttår har imidlertid hovedindeksen sunket med mellom 50 og 60 pst.

Også norske banker merker finansmarkedsproblemene
Norske banker har hatt god inntjening og svært lave tap over lang tid, og soliditeten er god. Bankene merker uroen først og fremst gjennom økte innlånskostnader og vanskeligere tilgang på langsiktig finansiering.

Som følge av økte risikopremier har forskjellen mellom sentralbankers styringsrenter og pengemarkedsrenter vært klart høyere enn normalt det siste året, også i Norge. Risikopåslagene tiltok også i Norge i september etter Lehman Brothers – konkursen. 

Dyrere finansiering for bankene og vanskeligere tilgang på kreditt forplantes videre til bankenes kunder. En tilstramming i kreditten har konsekvenser for realøkonomien. Norges Banks utlånsundersøkelse for 3. kvartal viser at bankene har strammet inn sin kredittpraksis både for husholdninger og bedrifter, og de venter å stramme ytterligere til i 4. kvartal. Strammere kredittpraksis, deriblant mindre vilje blant bankene til å yte mellomfinansiering, var trolig medvirkende til at omsetningen av boliger falt markert fra september til oktober. Også boligprisene avtok markert i oktober.

Vekstutsiktene for Norge i 2009 er nedjustert de siste månedene
Arbeidet med Nasjonalbudsjettet 2009 ble avsluttet 26. september. Så raskt ting skjer i disse dager, føles det som svært lenge siden. Det ble da også understreket i budsjettet at usikkerheten er uvanlig stor, og at veksten kan bli lavere enn anslått som følge av den internasjonale finanskrisen. Det er nok også rimelig å si at budsjettet tok noe høyde for muligheten for svakere vekst enn det som lå i selve anslagene i budsjettet.

Ny statistikk etter at budsjettet ble lagt fram har i all hovedsak vist en svakere utvikling. Dette har også gjort at prognoser om utviklingen framover har blitt stadig nedjustert jo senere de har kommet.

Det er nedgang i boligpriser og – investeringer, privat forbruk, fastlandsbedriftenes investeringer og i eksporten. Offentlig forbruk og investeringer i petroleumssektoren bidrar til å stabilisere økonomien.

Mens vi i Nasjonalbudsjettet anslo en vekst i BNP for Fastlands-Norge på 1,9 pst. i 2009.…, la Statistisk sentralbyrå fram nye prognoser 13. oktober med et anslag på 1,1 prosent vekst.

Norges Bank la så 29. oktober fram anslag på 0,25 prosent.

Det er overveiende sannsynlig at neste prognose fra Finansdepartementet ikke vil være så hyggelig som den vi la fram i begynnelsen av oktober.

Statens pensjonsfond – utland – langsiktige investeringer
La meg også kort komme inn på utviklingen i Statens pensjonsfond – Utland.

Uroen i de internasjonale finansmarkedene har gitt en svak utvikling i Statens pensjonsfond – Utland den siste tiden. I 12-månedersperioden oktober 2007 – september 2008 var avkastningen justert for prisstigning minus 16,1 pst, målt i fondets valutakurv. Aksjeporteføljen hadde en avkastning på minus 35,5 pst. og obligasjonsporteføljen minus 1 pst. Denne 12-månedersavkastningen er den svakeste i fondets historie, og reflekterer de kraftige fallene i de internasjonale aksjemarkedene.

Det er imidlertid viktig å huske på, også i disse tider, at vi har et langsiktig perspektiv på disse investeringene. Resultatene i Fondet svinger, men Fondet skal verken selges i dag eller i morgen. Den langsiktige investeringshorisonten gjør at vi må akseptere svingningene, som tidvis kan være store, slik vi nå opplever.

Historiske tall for siste 100 år og vel så det illustrerer at aksjer, som er mer risikable enn obligasjoner, over tid har gitt mye høyere avkastning enn obligasjoner, til tross for flere kriser.

Selv om aksjemarkedet har falt mye siden toppen i fjor høst, har verdens aksjemarkeder falt enda mer i tidligere kriser. Aksjemarkedene har også vist evne til å ta seg opp igjen, selv om kan ha tatt noen år.

Både ut fra teori og erfaringer er det grunn til å forvente at aksjeinvesteringer over tid gir bedre avkastning enn obligasjoner, nettopp fordi risikoen er høyere.

Vi er inne i en periode med omplassering av formue fra petroleum til finansielle aktiva. Også denne formuesomplasseringen innebærer en vesentlig reduksjon i risikoen knyttet til statens samlede formue.

Hvordan møter vi denne situasjonen?
Et godt rammeverk og en ansvarlig økonomisk politikk gjennom flere år gjør at vi står bedre rustet til å møte de utfordringene vi står overfor enn mange andre land.

Finanspolitikken skal, sammen med pengepolitikken bidra til å stabilisere økonomien. Norges Bank har som mandat å innrette renten med sikte på en prisstigning som over tid er nær 2,5 pst. På kort sikt skal Norges Bank bidra til å stabilisere produksjon og sysselsetting. Regjeringen la i forslaget til statsbudsjett for 2009 samtidig vekt på at Norges Bank må ha rom til å kunne sette ned renten. Dette er en klar forskjell fra det rammeverket vi hadde under bankkrisen tidlig på 1990-tallet, da styringsrenten ble satt ut fra hensynet til fast valutakurs. Det innebar også at renten i perioder ble satt høyere enn hensynet å stabilisere økonomien kunne tilsi.

Som jeg har vært inne på har uroen i finansmarkedene gjort situasjonen i det norske pengemarkedet vanskelig. Det aller viktigste nå er å bidra til at finansmarkedene så raskt som mulig kan operere som normalt igjen. Norges Bank tilfører løpende likviditet til banksystemet. I tillegg har Regjeringen innført tiltak overfor bankene som ble iverksatt forrige uke.
Som hjelp til eksportrettet næringsliv har Regjeringen foreslått å øke rammene for Garanti-instituttet for eksportkreditt (GIEK) og Innovasjon Norge, og det er inngått avtale om å yte lån til Eksportfinans for å sikre eksportfinansieringen framover. Jeg vil komme tilbake til dette. Videre vil kommunenes lånemuligheter styrkes gjennom tilførselen av ny egenkapital til Kommunalbanken som Regjeringen har foreslått.

Norske bankers eie av verdipapirer er relativt beskjedent. Det er regnskapsreglene som avgjør i hvilken utstrekning endringer i kursene på slike verdipapirer slår direkte igjennom i bankenes regnskaper. Finansdepartementet fastsatte 16. oktober i år en forskrift som gjennomfører endringer som gir en begrenset mulighet til ikke å nedskrive finansielle instrumenter til markedsverdi ved at det åpnes for såkalt omklassifisering av finansielle instrumenter i handelsporteføljen til kategorien «holdes til forfall». Endringen bidrar altså til å skjerme regnskapene fra den fulle effekten av kursfallene fra og med annet halvår 2008. Endringen er i tråd med det som gjøres internasjonalt.

Bruken av petroleumsinntekter opp på 4-prosentbanen
Regjeringen følger handlingsregelen for en gradvis innfasing av petroleumsinntekter i norsk økonomi. I utgangspunktet skal pengebruken på statsbudsjettet om lag svare til 4 pst. av kapitalen i Statens pensjonsfond – Utland. Men samtidig er regelen fleksibel. Handlingsregelen legger opp til at bruken av petroleumsinntekter bør øke langsommere i en konjunkturoppgang enn i en konjunkturnedgang. I de siste tre årene har bruken av oljepenger, i tråd med dette, ligget under 4-prosentbanen.

I en situasjon der det forventes en klar avdemping i den økonomiske aktiviteten, har Regjeringen i budsjettet for 2009, som ble vedtatt i Stortinget 27. november, lagt opp til en bruk av petroleumsinntekter på 92 mrd. kroner, tilsvarende forventet avkastning av fondet. Budsjettet gir et nokså vesentlig bidrag til å stimulere etterspørselen etter varer og tjenester i 2009.

Penge- og likviditetspolitiske tiltak
På bakgrunn av utsiktene for økonomien, har Norges Bank redusert styringsrenten i to omganger med til sammen ett prosentpoeng siden midten av oktober. Banken signaliserer i den siste pengepolitiske rapporten at renten skal ytterligere ned, jf. sentralbanksjef Svein Gjedrems uttalelse nylig om at det ligger ganske klart i kortene at renten skal videre ned.

Lavere renter vil lette situasjonen for bedrifter og husholdninger med gjeld, og bidra til å stimulere aktiviteten i økonomien. Det forutsetter imidlertid at bankenes utlånsrenter også følger med nedover.

I likhet med sentralbanker internasjonalt har Norges Bank de siste månedene gjennom en rekke tiltak tilført ekstra likviditet for å bøte på den vanskelige situasjonen i pengemarkedet:

Sentralbanken har for det første tilført F-lån i større omfang og med lengre løpetid enn normalt. Det er tilført dollarlikviditet mot sikkerhet i verdipapirer og opprettet en kredittlinje hos den amerikanske sentralbanken for å sikre tilgang på dollar.

For det andre er det lempet på kravene til sikkerhet for lån i Norges Bank, med sikte på å øke bankenes låneadgang.

Tiltakspakken som ble lagt fram 12. oktober
For ytterligere å bidra til at penge- og kredittmarkedet kan operere som normalt igjen, lanserte Regjeringen og Norges Bank en tiltakspakke med nye tiltak for bankene den 12. oktober.

Banker gis anledning til å bytte egne boliglånsobligasjoner mot statspapirer. Dette bedrer bankenes muligheter til å stille sikkerhet ved opptak av lån i markedet og bedrer på den måten bankenes tilgang på langsiktig finansiering. Ordningen har en ramme på inntil 350 mrd. kroner. Den første auksjonen ble holdt 24. november 2008, da det ble tildelt 10 mrd. kroner. I den andre auksjonen i forgårs ble det tildelt 11 mrd. kroner.

Bytteordningen er et nytt tiltak, som vi vinner erfaring med underveis.

Etter anmodning fra Norges Bank legger Finansdepartementet nå opp til visse endringer i ordningen, som kan få virkning fra og med neste auksjon 8. desember. For det første legges det opp til at bankene også kan delta i auksjonene gjennom sine kredittforetak. For det andre vil kravet om sikkerhetspåfylling i løpetida til bytteavtalene under visse forutsetninger falle bort. Hensikten med disse endringene er at flest mulig banker raskt kan delta i ordningen.

Som en del av tiltaket legger Norges Bank ut F-lån med to års løpetid. Disse F-lånene har maksimale lånerammer på én milliard kroner, og er først og fremst rettet mot mindre banker som ikke kan ta del i byttelånsordningen med boliglånsobligasjoner.

Den første auksjonen ble avholdt 26. november, og det ble tildelt i underkant av 12,6 milliarder kroner, det samme som budgivningen. Lånene har fast rente på 4,4 pst. Norges Bank tar sikte på å legge ut nye auksjoner med virkning 1. februar og kanskje én til i mai måned.

Vi har ikke lang erfaring med disse tiltakene ennå, men vi har tro på at de vil bidra til at likviditeten igjen vil flyte bedre.

Myndigheter i ulike land har valgt noe ulike virkemidler. De svenske og danske virkemidlene bygger på statsgarantier. Statsgarantiene innebærer at staten påtar seg et stort økonomisk ansvar. Selv om de statlige myndighetene i Sverige og Danmark nok regner med at det reelle garantiansvaret, det vil si det som eventuelt materialiserer seg kan være begrenset, innebærer garantiansvaret en stor risiko for staten.

Gjennom å overta kredittrisikoen på bankene gjennom garantier står staten i fare for å gi en implisitt statsstøtte til bankene, og å forrykke det eksisterende konkurranseforholdet mellom bankene.

Garantiene kan også forhindre bankene i å motta prissignaler fra kreditorene. Det kan skape moral hazard, hvor bankenes eiere ser fordelene ved økt risiko, men ikke tar tilbørlig hensyn til de kostnader dette kan medføre for garantisten.

Virkemidlene i Danmark og Sverige, og mange andre land, må nok karakteriseres som mer omfattende og mer inngripende enn de norske. I en situasjon som fortsatt er under utvikling skal en ikke avskrive ulike typer tiltak, men min foreløpige vurdering er at de virkemidlene vi har tatt i bruk er adekvate.

Håndtering av vanskeligstilte institusjoner
Norge har et godt rettslig rammeverk for håndtering av vanskeligstilte institusjoner som følges opp av Finansdepartementet og Kredittilsynet. Håndteringen av den norske virksomheten i Kaupthing, Glitnir og Landsbanki denne høsten viser at systemet virker.

Etter at den norske filialen av Kaupthing 9. oktober stengte virksomheten i Norge, samtidig som banken fortsatte sin virksomhet på Island, fattet Finansdepartementet 12. oktober vedtak om offentlig administrasjon av Kaupthing i Norge. Ved kongelig resolusjon 13. oktober ble det vedtatt at staten garanterer for den andelen av innskuddene i den norske filialen av Kaupthing som er sikret av den islandske innskuddssikringsordningen, det vil si innskudd opp til motverdien av om lag 20 000 euro. Garantivedtaket ble fulgt opp overfor Stortinget, som fattet tilsvarende vedtak om garanti 14. november.

Bankenes sikringsfond er statens fullmektig i forbindelse med utbetalingene. Utbetalinger etter garantien er i ferd med å sluttføres. Per 21. november er det utbetalt i underkant av 1,2 milliarder kroner fra Bankenes sikringsfond, hvorav statens forskudd etter garantien utgjør i underkant av 370 millioner kroner.

Etter at det islandske kredittilsynet, FME, 8. oktober tok kontroll over islandske Glitnir, fikk det norske datterselskapet Glitnir Bank ASA problemer med tilførselen av likviditet. Bankenes sikringsfond ga 9. oktober likviditetsstøtte til Glitnir Bank ASA på inntil 5 mrd. kroner med formål å legge til rette for salg. Banker i SpareBank 1-alliansen inngikk den 20. oktober avtale om kjøp av Glitnirs norske filial. Finansdepartementet har mottatt konsesjonssøknad.

Islandske FME tok 7. oktober kontroll over Landsbanki. Virksomheten i Norge ble innstilt, og arbeidet med å avvikle virksomheten tok til. Finansdepartementet har ikke fattet vedtak om administrasjon av den norske filialen av Landsbanki. Norske myndigheter har fått opplyst fra Island at det vil bli stilt til rådighet nødvendig likviditet til å avvikle den norske virksomheten på en kontrollert måte.

Tiltak rettet mot eksportbedrifter og kommunene
Som hjelp til eksportrettet næringsliv vil Regjeringen foreslå å øke rammene for Garanti-instituttet for eksportkreditt (GIEK) og Innovasjon Norge. Regjeringen har også inngått avtale om å yte lån til Eksportfinans for å sikre eksportfinansieringen framover.

Eksportfinans forvalter den statsstøttede ordningen for fastrentelån til eksportnæringene, såkalte CIRR-lån, etter avtale med staten. Gjennom ordningen tilbyr Eksportfinans langsiktig finansiering til utenlandske kjøpere av norsk eksport. Staten garanterer gjennom GIEK, det sentrale statlige organ for garanti-stillelser og kredittforsikring av eksportkreditter, for eksportkredittene.

For å sikre fortsatt tilgang til kreditt til norske eksport, har staten inngått avtale om å gi lån på markedsmessige vilkår til Eksportfinans mot at Eksportfinans påtar seg å videreføre utlån som kvalifiserer for CIRR-ordningen. Lånene fra staten vil ha en løpetid på inntil 5 år, og gis over en periode på inntil 2 år.

Det er satt som begrensning at lånene fra staten utelukkende kan benyttes til å finansiere nye eksportkreditter. Staten har sikret seg en preferanseaksje med rett til årlig utbetaling av en andel av overskuddet i Eksportfinans. Annet utbytte til aksjonærene er betinget av statens samtykke. Det er også satt begrensninger på lederlønn og bonuser.

Tiltaket er satt i verk for å sikre finansiering av norsk eksport. Ordningen er betinget av samtykke fra Stortinget, og må godkjennes av ESA.

Regjeringen styrker videre kommunenes lånemuligheter gjennom tilførselen av ny egenkapital til Kommunalbanken på 300 mill. kroner.

Ytterligere finanspolitiske tiltak
I brev til Stortinget den 26. november varslet finansministeren at Regjeringen vil sikte mot å legge fram forslag til finanspolitiske tiltak i månedsskiftet januar/februar. Det er viktig at slike tiltak er målrettede og hensiktsmessig dimensjonert. Som et ledd i forberedelsen av tiltakene vil Regjeringen derfor utarbeide nye anslag for utviklingen i norsk økonomi, som vil bygge på så god og oppdatert informasjon om den økonomiske utviklingen og virkningen av iverksatte tiltak som mulig.
Disse tiltakene skal stimulere sysselsettingen. Tiltak som kan reverseres når den økonomiske situasjonen er normalisert vil bli prioritert. Regjeringens miljø- og fordelingsprofil vil ligge til grunn ved utformingen av nye budsjettendringer. I arbeidet med nye tiltak vil situasjonen for kommunesektoren bli vurdert spesielt, både fordi  kommunesektoren har betydelige utfordringer og fordi kommunene har muligheter til raskt å sette i gang tiltak som har betydning for sysselsettingen.

Finanspolitiske tiltak i andre land
Det er så langt ikke mange land som har foreslått eller vedtatt konkrete finanspolitiske tiltakspakker for å motvirke den økonomiske nedgangskonjunkturen. Flere land har imidlertid lagt fram ekspansive budsjettforslag i høst, i likhet med det den norske regjeringen gjorde.

Flere av de land som allerede har lagt fram konkrete forslag om eller vedtatt stimulansepakker, er rammet hardere av den internasjonale konjunkturnedgangen enn Norge.

Blant våre viktigste handelspartnere er det kanskje i Storbritannia at de kraftigste motkonjunkturtiltakene er foreslått. 24. november la den britiske regjeringen fram forslag til en finanspolitisk stimulanspakke, med konkrete forslag til tiltak med en ramme på om lag 1 pst. av BNP i tillegg til at de automatiske stabilisatorene får virke. Det britiske finansdepartementet har beregnet effekten på økonomien av tiltakene til ½ pst. av BNP i kalenderåret 2009, og basert på dette anslås BNP å falle med ¾ pst. i 2009. Pakken innholder både skatte- og utgiftsforslag. De viktigste stimulansetiltakene er et midlertidig kutt i merverdiavgiften fra 17,5 pst. til 15 pst. med virkning fra 1. desember i år til utgangen av neste år og framskynding av offentlige investeringer. Men britene har samtidig varslet økte skatter på høye inntekter fra neste budsjettår, som starter 1. april 2010.

Blant våre skandinaviske naboland har Sverige lagt fram et budsjettforslag for 2009 med om lag samme ekspansivitet som vårt eget. I Danmark er det ikke lagt fram forslag om ekspansiv finanspolitikk. Innen EU er det for øvrig uenighet om hvor hensiktsmessig det vil være å legge fram finanspolitiske stimulansepakker. Særlig har Tyskland uttrykt skepsis til dette. (Sitat fra Peer Steinbrück)

Er dette bankkrisen på 1990-tallet eller 1929 på nytt?
Det er store forskjeller mellom bankkrisen i Norge tidlig på 1990-tallet og den finansuroen vi har i dag. Mens krisen på -90-tallet hadde Norge som sentrum, har problemene i dag sitt sentrum på Wall Street i USA. Og mens uroen i USA og flere europeiske land har utviklet seg til å bli en alvorlig soliditetskrise for finansnæringen, er norske banker gjennomgående solide. På 90-tallet led norske banker derimot store tap og måtte få tilført egenkapital fra staten.

Samlet sett er norsk økonomi i dag klart mer solid enn forut for bankkrisen tidlig på 1990-tallet. Selv om husholdningenes gjeldsbelastning er høy, er rentebelastningen klart lavere enn den gangen. Det har bl.a. sammenheng med at rammeverket i dag gir pengepolitikken en klarere rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen og motvirke tilbakeslag. Mens utlånsrentene til husholdningene var over 12 pst. på begynnelsen av 1990-tallet, og med en realrente etter skatt som kom opp i over 7 pst., er realrenten etter skatt på banklån nå rundt eller noe under 3 pst. I tillegg er offentlige finanser klart sterkere i dag enn den gangen.

Det er også vesentlige forskjeller mellom krisen på 1930-tallet og nå:

• Den gang overlot man til markedet å ordne opp. Nå har myndighetene vært raskt ute. 
• Den gang tapte mange husholdninger alle sine sparepenger. Nå er sparepengene i stor grad garantert.
• Det offentlige sikkerhetsnettet for de som faller ut av arbeidsmarkedet er et helt annet enn på 1930-tallet. 

For Norges del er det viktig at:

• Det er mye å gå på i pengepolitikken. Norges Banks styringsrente er nå på 4,75 prosent, og banken har signalisert at renten er på vei ned.
• Norge har stor handlefrihet i finanspolitikken. Vi legger fram en tiltakspakke i månedsskiftet januar/februar, og vi har som jeg sa større mulighet til å motvirke et økonomisk tilbakeslag enn mange andre land.

Kan vi trekke noen lærdommer fra det siste året?

Toppmøte mellom G20-landene
Problemene finanssektoren står overfor i dag, har mange av de samme kjennetegnene en har sett i tidligere perioder med finansmarkedsproblemer. Den lange perioden med lave renter har bidratt til utbredt optimisme og gjort det relativt rimelig å lånefinansiere investeringer i finansmarkedene. Sammen med lav prising av risiko har dette ført til økt etterspørsel etter verdipapirer, en markert oppgang i kredittvekst og aktivapriser og bidratt til at finansinstitusjonenes balanser er økt betydelig. Utviklingen har også avdekket svakheter ved virksomhets- og risikostyringen i finansinstitusjonene, og myndighetene i USA og europeiske land har erkjent svakheter i finansmarkedsreguleringer.

Lederne for G20-landene møttes 14. og 15. november for å identifisere årsaker til finanskrisen og å bli enige om nødvendige tiltak. På kort sikt har G20-lederne satt som mål å stabilisere verdensøkonomien, samtidig som de starter arbeidet med å forebygge nye kriser. Lederne var enige om at for stor risikotaking, mangelfulle reguleringer i enkeltland og sterke internasjonale smitteeffekter var viktige årsaker til krisen.

G20 har derfor innledet en prosess som vil omfatte endringer i regelverk, styrket tilsyn og styrket internasjonalt samarbeid. En rekke tiltak skal iverksettes allerede før neste toppmøte i G20 i april neste år. IMF vil trolig få en nøkkelrolle i å overvåke utviklingen i de internasjonale finansielle markedene og å passe på at enkeltland har egnede rammeverk for finansiell sektor.

G20-landene vil arbeide for tydeligere ansvarsforhold og gjennomsiktighet i finansforetakene, og særlig når det gjelder kompliserte finansielle instrumenter. Myndighetene oppfordres til å styre mot insentiver som forhindrer at foretak og investorer tar for høy risiko. G20-landene lover videre å styrke tilsynsmyndighetene og å vektlegge tilsyn av kredittratingbyråer og foretakenes egen risikostyring spesielt.

Veien videre
Den internasjonale finanskrisen gir store utfordringer, både for husholdninger, bedrifter og myndigheter. 

Myndighetene både internasjonalt og i Norge har vært raskt ute med tiltak for å dempe utslagene som følger av problemene i finansmarkedene. Norske myndigheter har lagt stor vekt på at de tiltak som innføres skal være målrettede og mest mulig treffsikre overfor de problemene man står overfor.

Usikkerheten er fortsatt stor. Man vet ikke hvor lenge finanskrisen vil vare eller hvor store konsekvenser den vil få. Myndighetene har høy beredskap og følger utviklingen nøye.

Både statsministeren og finansministeren har gitt klart uttrykk for at Regjeringen er beredt til å sette i verk alle nødvendige tiltak for å sikre tilliten til det norske banksystemet og stabiliteten i norsk økonomi.

Takk for oppmerksomheten

Powerpointpresentasjonen