Dok. 8:51 fra Hagesæter og Leirstein om at skatteplikten for arbeidsgiverbetalte kommunkasjonstjenester (mobiltelefon og Internett) bortfaller

Dokument nr. 8:51 (2005-2006) Forslag fra stortingsrepresentantene Gjermund Hagesæter og Ulf Leirstein om at skatteplikten for arbeidsgiverbetalte kommunikasjonstjenester (mobiltelefon og Internett) bortfaller

Jeg viser til forslaget fra representantene Gjermund Hagesæter og Ulf Leirstein om at Regjeringen utformer nye forskrifter og retningslinjer for bruk av elektroniske kommunikasjonstjenester betalt av arbeidsgiver, som innebærer at skatteplikten bortfaller i sin helhet fra og med inntektsåret 2006, og at dette fremlegges for Stortinget til orientering senest i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2006.

Innledningsvis vil jeg presisere at jeg legger til grunn at representantene ikke ønsker at Regjeringen skal regulere bruken av slike tjenester, slik det fremgår av forslaget, men at skattereglene ønskes utformet slik at den private fordel som oppnås ved å disponere slike tjenester skal gjøres skattefri.

Forslagsstillerne mener at beskatning av den private fordel ved å disponere arbeidsgiverfinansierte elektroniske kommunikasjonstjenester utenfor ordinær arbeidssituasjon er et hinder for et moderne, fremtidsrettet og fleksibelt arbeidsliv. De hevder videre at innstrammingene som de nye reglene medfører mange uheldige problemer som ikke er drøftet i Regjeringens saksutredning til Stortinget.

Et mål med skattereformen har vært å sikre større grad av skattemessig likebehandling av personer på samme inntektsnivå, uavhengig av hvordan inntekten er opptjent. Det var bred enighet om dette prinsippet i Stortinget da skattereformen ble behandlet. Endringene i reglene for beskatning av den private fordel av arbeidsgiverfinansierte elektroniske kommunikasjonstjenester er fullt ut i samsvar med dette prinsippet og i tråd med Skaugeutvalgets anbefaling om å gjennomføre vesentlige innstramminger i regelverket for skattlegging av naturalytelser. Forslaget til endringer i reglene om beskatning av elektroniske kommunikasjonstjenester fikk da også tilslutning av et enstemmig Storting ved budsjettbehandlingen i fjor høst.

Forslagsstillerne mener at det er uheldig at reglene ikke skiller mellom tilfeller hvor det faktisk er i arbeidsgivers interesse at arbeidstakeren er tilgjengelig på telefon eller over Internett, og tilfeller hvor telefon og Internett-tilgang hovedsakelig er i arbeidstakers egen interesse. De bemerker imidlertid at et slikt skille vil være vanskelig å praktisere, og at arbeidsgiverfinansiert mobiltelefon og Internett derfor bør være skattefritt for å unngå slike problemer.

Jeg kan ikke se at et slikt skille bør være avgjørende for beskatningen. Det er utvilsomt slik at mobiltelefoni mv. i mange tilfeller er helt nødvendige arbeidsredskap, på lik linje med eksempelvis biler. Dette er imidlertid ikke til hinder for at tjenestene samtidig kan representere en privat fordel for den ansatte. Det er eksempelvis svært usannsynlig at en ansatt som har arbeidsgiverbetalt Internett-tilgang hjemme, ikke også bruker den til private formål. Om utplasseringen skyldes at den ansatte har hjemmekontor eller lignende vil ikke redusere denne fordelen. Tilsvarende gjelder for telefoni, enten det gjelder fasttelefon eller mobiltelefon. Det er denne private fordelen som er gjenstand for beskatning, på tilsvarende måte som for firmabiler.

Forslagsstillerne viser videre til at det har kommet reaksjoner fra interesseorganisasjoner som mener at endringene vil kunne medføre at ansatte legger igjen mobiltelefonen på jobb for å unngå fordelsbeskatning, med den følge at samfunnsnyttige oppgaver står i fare. Det er antakelig bl.a. dette det siktes til når de hevder at endringene har medført ”uheldige problemer” som ikke er drøftet i saksutredningen.

Til det vil jeg bemerke at beredskapshensyn er en problemstilling som i utgangspunktet ikke er relevant for utformingen av skattereglene, jf. at det er den private fordelen av tjenesten som er grunnlaget for skatteplikten uavhengig av årsaken til tildelingen. Dersom arbeidsgiverfinansiert telefon mv. er ment som kompensasjon for at den ansatte skal være tilgjengelig, vil det følgelig ikke være noe argument for skattefritak. Det vil være en parallell til vakttillegg mv., som er fullt ut skattepliktig. Arbeidsgivers eventuelle behov for å kunne nå de ansatte utenfor arbeidstiden er for øvrig et forhold som bør reguleres, og eventuelt kompenseres, gjennom arbeidsavtalen. Det bør ikke være slik at viktige beredskapsløsninger baseres på ”velvillighet” fra de ansatte, som motytelse for at de mottar en skattemessig gunstig behandlet naturalytelse.

På denne bakgrunn vil jeg fraråde det foreliggende forslag.

Med hilsen
Kristin Halvorsen