Dokument 8:19 (2005-2006) Forslag fra Svein Flåtten, Jan Tore Sanner, Peter Skovholt Gitmark og Gunnar Gundersen om at det ved klager på ligningstakster for annen fast eiendom, legges til grunn samme behandling som nå gjelder for bolig- og fritidseiendom

Jeg viser til forslaget fra representantene Flåtten, Sanner, Skovholt, Gitmark og Gundersen om at Regjeringen skal instruere ligningskontorene om å legge til grunn for klager på ligningstakster for annen fast eiendom den samme behandling som nå gjelder for boliger og fritidsboliger, nemlig at ligningstakst ikke kan overstige 30 prosent av eiendommens tekniske verdi eller observerbar markedsverdi.

Forslagsstillerne mener at den vedtatte økningen i ligningsverdier på 25 prosent fra 2006 aktualiserer spørsmålet om en 30 prosentgrense også for annen fast eiendom enn boliger og fritidseiendommer. Representantene viser til at annen fast eiendom vesentlig eies av selvstendige næringsdrivende i primærnæringene, særlig gårdsbruk, og av selvstendige næringsdrivende for øvrig, og at økningen med 25 prosent i formuesansettelsene vil få stor betydning for disse grupper næringsdrivende. Forslagsstillerne viser videre til at det er ønskelig med en mest mulig rettferdig beskatning, og en skattemessig likebehandling av så vel inntekter som formuesobjekter. Det er etter forslagsstillernes mening et vesentlig skattefaglig mål at ulikheter som kan vri investeringsbeslutninger og bidra til feil samfunnsmessig ressursbruk, bør unngås. Videre mener representantene at såkalt annen fast eiendom ofte er en del av en næringsvirksomhet, eksempelvis gårdsbruk, hvor overskuddet fra eiendommen beskattes i tillegg. Forslagsstillerne mener derfor at uten den sikkerhetsventilen som en 30 prosentregel utgjør, vil disse skattytere kunne få en dobbeltbelastning.

Innledningsvis vil jeg vise til at formuesskatten er en kapitalbeskatning som kommer i tillegg til eventuell skatt på kapitalavkastningen. Fast eiendom som inngår i næringsvirksomhet er således ikke i noen særstilling her.

Utgangspunktet i skatteloven er at formue, herunder fast eiendom, skal verdsettes til omsetningsverdien pr. 1. januar i ligningsåret. Med fast eiendom menes bygg, dvs. boligbygg, forretningsbygg, industribygg, lager mv., og tomteareal. For noen eiendomstyper (bolig, jordbruk, skog, kraftverk mv.) gjelder særlige regler for formuesverdsettelsen. Verdien av bolig- og fritidseiendommer kan etter skatteloven settes lavere enn omsetningsverdien, og etter gjeldende regler skal ligningsverdien for bolig- og fritidseiendommer ikke settes høyere enn 30 prosent av markedsverdien. I praksis fastsettes ligningsverdien for både bolig- og fritidseiendom og annen fast eiendom vesentlig lavere enn omsetningsverdien. For kraftforetak treffer ligningsverdien i større grad omsetningsverdien.

Formue i form av kontanter og bankinnskudd verdsettes til faktisk verdi, mens aksjer, grunnfondsbevis og andeler i verdipapirfond ved formuesansettelsen settes til 80 prosent av verdien.

Jeg viser til at det er en generell svakhet ved gjeldende verdsetting av fast eiendom at takstene kan være vilkårlige, dvs. at like eiendommer har forskjellig ligningsverdi. En fordel med en maksimumsgrense også for annen fast eiendom er at den kan bidra til mer ensartet verdsettelse av disse eiendommene. Etter min mening er det imidlertid ikke grunn til at en eventuell maksimumsgrense skal settes lik grensen for bolig- og fritidseiendommer.

En lav maksimumsgrense (30 prosent) for verdsettelse av annen fast eiendom vil føre til økt forskjellsbehandling i forhold til skattlegging av andre formuesobjekter, som aksjer og bankinnskudd. En slik verdsettelse vil gi sterke incentiver til å investere i næringseiendom mv framfor andre formuesobjekter. Dette hindrer effektiv ressursbruk ved at ressursene ikke brukes der de kaster mest av seg.

Store forskjeller i verdsettelsen av ulike formuesobjekter kan også gi urimelig beskatning fordi det ikke er noen sammenheng mellom størrelsen på formuen og betalt formuesskatt. Pensjonister har en stor del av formuen plassert i bankinnskudd, som verdsettes til virkelig verdi. En lav maksimumsgrense på annen fast eiendom vil svekke fordelingsvirkningene av formuesskatten.

Vurderingen av en eventuell maksimumsgrense for ligningsverdien av annen fast eiendom bør uansett inngå som et ledd i den ordinære budsjettprosessen.

Jeg finner på denne bakgrunn ikke å kunne gå inn for et forslag om at ligningskontorene skal instrueres til å legge til grunn for klager på ligningstakster for annen fast eiendom at ligningstakst ikke kan overstige 30 prosent av eiendommens tekniske verdi eller observerbar markedsverdi.

Med hilsen

Kristin Halvorsen