Svar på Dok.8:65 fra Hans Olav Syversen og May-Helen Grimstad

Dokument nr. 8:65 (2005-2006) Forslag fra stortingsrepresentantene Hans Olav Syversen og May-Helen Grimstad om å fjerne dokumentavgift når samboere med felles barn selger bolig til hverandre

Jeg viser til forslaget fra representantene Syversen og Grimstad om å frita samboere med felles barn for plikt til å betale dokumentavgift ved salg av bolig til hverandre.

Forslagsstillerne mener samboere med felles barn i større grad enn andre samboere lever i et ekteskapslignende forhold, og derfor, i forhold til dokumentavgiftsreglene, bør likestilles med ektefeller. Forslaget er primært begrunnet i hensynet til å sikre barn av samboere en stabil og trygg oppvekst. Representantene mener at dokumentavgiftsplikten står i veien for mulighetene for at den ene av foreldrene kan beholde hjemmet ved samlivsbrudd, hvilket kan virke stabiliserende for barna. Det henvises til NOU 1999:25 Samboerne og samfunnet, hvor utvalget gikk lenger i å foreslå likestilling mellom ektefeller og samboere på offentligrettslige områder, som skatte- og avgiftsretten, enn på privatrettslige områder. Det pekes i denne sammenheng på ulike områder hvor samboere allerede er likestilt med ektefeller, som blant annet innenfor arveavgiftsretten. Det vektlegges videre at enhver må ha frihet til å velge den samlivsform han eller hun ønsker, uten at deres barn risikerer å bli skadelidende av den grunn. Forslagsstillerne foreslår at fritaket gjøres avhengig av at samboerne har innsendt en undertegnet samboererklæring til folkeregisteret.

Jeg viser til at det etter Stortingets vedtak om dokumentavgift § 1 skal betales dokumentavgift ved enhver tinglyst hjemmelsoverdragelse av fast eiendom. Dokumentavgiften gjelder i utgangspunktet alle hjemmelsoverføringer – uavhengig av hva som er bakgrunnen for handelen, herunder om den er basert på frivillighet eller

mer ytre, upåvirkelige hendelser. Avgiften gjelder også uavhengig av om kjøper har barn eller om det eksempelvis foreligger særlige hensyn som alder, sosiale eller helsemessige forhold.

Avgiften vil i mange tilfeller derfor kunne oppleves som belastende, og enkelttilfellene kan bli mange. Likevel er avgiften et moment som vedkommende må ta i betraktning når handelen skal gjennomføres. Det har vært et generelt prinsipp for avgiftene at det ikke bør innføres fritak eller dispenseres i tilfeller hvor dette skal ivareta rent økonomiske, sosiale, helsemessige eller kulturelle hensyn. Synspunktet har vært at økonomisk støtte i slike tilfeller ikke bør gis indirekte gjennom et avgiftsfritak, men i stedet ivaretas gjennom bevilgninger på budsjettets utgiftsside. Fritak bidrar generelt til en uthuling og forvansking av avgiftene, og økt byråkratisering. Innføring av et nytt fritak vil også føre til et press om tilsvarende fritak fra andre liknende grupper, hvor begrunnelsen for et fritak kan være vel så stort. Det er et sentralt hensyn at dokumentavgiften skal være enkel og effektiv å praktisere. Fritakene er derfor få og klart avgrensede.

Ektefeller er fritatt for avgiftsplikten, både under ekteskapet, og ved overføringer i forbindelse med samlivsbrudd, jf. stortingsvedtaket § 2 bokstav e og dokumentavgiftsloven § 8 bokstav a. Det er foreløpig ikke innført tilsvarende fritak for samboere.

Jeg har forståelse for at avgiftsreglene kan oppleves som urimelige og vanskelige for den enkelte som får avgiftsomkostninger i forbindelse med et samlivsbrudd. Jeg er også enig i at det er veldig viktig at vi i størst mulig grad sikrer at alle barn får en trygg og stabil oppvekst. Fravær av økonomiske problemer kan bidra til dette. Forslaget tar imidlertid ikke stilling til samboere som har barn hver for seg. Hvis hensynet til barna skulle være eneste begrunnelsen for forslaget, burde også disse gis de samme fordeler. Fritaket vil videre kunne oppleves urimelig i forhold til andre grupper, eksempelvis samboere som av ulike årsaker ikke har barn, men som lever i tilsvarende ekteskapslignende forhold som samboere med barn. Videre vil et fritak her kunne virke urimelig i forhold til aleneforeldre som av en eller annen grunn må anskaffe eller skifte bolig, og som må betale dokumentavgift i den forbindelse. Eksemplene viser at enkelttilfellene kan bli mange og at fritak ved overføringer mellom samboere ved samlivsbrudd og eventuelt en rekke andre situasjoner, fort kan bli meget omfattende. Samboere er heller ikke en klart definert gruppe slik som ektefeller. Et fritak vil derfor også kunne medføre dokumentasjons- og avgrensingsproblemer – selv om det stilles vilkår om formell dokumentasjon gjennom innsending av en undertegnet samboererklæring til folkeregisteret.

På denne bakgrunn kan jeg foreløpig ikke se tilstrekkelige grunner for et fritak for dokumentavgift ved overføring av eiendom mellom samboere med felles barn. Jeg vil imidlertid løpende vurdere regelverket på dette området.

Med hilsen
Kristin Halvorsen