Svar på spm. 293 fra representanten Hans Olav Syversen

Svar på spørsmål 293 fra representanten Hans Olav Syversen

Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til skriftlig besvarelse til finansministeren:

Vil finansministeren legge fram en ny vurdering av om en gunstig skattemessig behandling av arbeidsgivers dekning av medisinsk behandling av sykemeldte arbeidstakere kan være lønnsomt både for den enkelte arbeidstaker, for samfunnet og for offentlige myndigheter?

Begrunnelse:

I Aftenposten 5. desember vises til en konkret sak hvor arbeidstaker får tilleggsskatt fordi arbeidsgiver har betalt for nødvendig behandling for at arbeidstakeren skulle kunne unngå langvarig sykemelding. Dette er en konsekvens av regelendringer gjennomført av sittende regjering.

Departementet argumenterer i artikkelen for sitt syn med at ordningen "bidro til å uthule og svekke omfordelingen gjennom skattesystemet, samt forskjellsbehandling mellom ulike grupper arbeidstakere". Det vises også til at de fleste som fikk slik behandling betalte av arbeidsgiver var i toppskatteposisjon ifølge selvangivelsesstatistikk.

Gjennom de nye tiltakene vedtatt av sykefraværsutvalget økes nå kjøp av helsetjenester for å få sykemeldte arbeidstakere raskere tilbake i jobb. En eventuell gjeninnføring av tidligere regler om skattemessig behandling av arbeidsgivers dekning av medisinsk behandling for sykemeldte arbeidstakere medfører et provenytap, men medvirker samtidig til at personer kommer raskere tilbake til jobb. Det kan også være med på at en andel av utgiftene til behandling som ellers vil bli dekket av trygdesystemet, blant annet som følge av de nye tiltakene, betales av arbeidsgiver.

Blant annet som følge av det økte offentlige ansvaret for helsetjenester til sykemeldte arbeidstakere kan det nå være behov for en ny vurdering av hvorvidt et skattemessig provenytap ved å gjeninnføre gamle regler oppveies av de samfunnsmessige fordelene ved raskere behandling, og som det også kan føre til at behovet for offentlige myndigheters kjøp av helsetjenester går noe ned.

Svar:

Skattefritaket for behandlingsutgifter og behandlingsforsikringer ble innført i 2003, og avskaffet i forbindelse med skattereformen 2006, jf. St. prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006). Skattereformen innebar en opprydding og innstramming i en rekke særordninger i skattesystemet, blant annet lempelig beskatning av enkelte naturalytelser.

Som Aftenpostens artikkel 5. desember i år illustrerer, er det gjerne behandling i private helseinstitusjoner som er aktuelle å få dekket av arbeidsgiver. Behandling i det offentlige helsevesenet innebærer som oftest beskjedne kostnader for pasienten. Til gjengjeld vil det ofte være ventetid før man blir tilbudt behandling. Enkelte arbeidsgivere kan da ha interesse av å få sine ansatte fort friske, for eksempel ved å betale for privat behandlingstilbud i tilfeller der det er lang ventetid i offentlig helsevesen. I tillegg dekker enkelte arbeidsgivere behandlingsforsikringer.

Behandlingsutgifter og –forsikringer har karakter av å være private utgifter. Mange er villige til å betale slik behandling eller forsikring selv, slik det også fremgår av Aftenpostens artikkel. Arbeidsgivers finansiering av slike utgifter innebærer en fordel for den ansatte, og dette er en form for avlønning. I utgangspunktet bør all avlønning skattlegges likt, enten avlønningen skjer ved kontant lønn eller naturalytelser. Studier har også vist at frynsegoder eller naturalytelser er svært ulikt fordelt i befolkningen. Om lag tre firedeler av dem som fikk betalt behandlingsutgifter og behandlingsforsikringer av arbeidsgiver i 2003, var i toppskatteposisjon. En skattemessig likebehandling av alle avlønningsformer er derfor viktig for å hindre forskjellsbehandling mellom skattytere.

En vesentlig ulempe ved skattefritaket for behandlingsforsikringer og behandlingsutgifter betalt av arbeidsgiver, var at arbeidstakere uten en særlig sterk posisjon i arbeidslivet, eller ansatte i bedrifter med svak økonomi, ikke fikk et tilsvarende tilbud. De måtte da velge mellom å betale tilsvarende behandling med egne beskattede midler eller å vente på behandling i det offentlige helsevesen. Regjeringen ønsker ikke en ordning der de mest ressurssterke arbeidstakerne og bedriftene favoriseres.

Tiltak som bringer sykemeldte arbeidstakere raskere tilbake i jobb, kan ha en positiv samfunnsøkonomisk virkning. Hvordan dette organiseres og finansieres, vil derimot ha stor betydning for fordelingsegenskapene ved tiltakene.

Etter Regjeringens mening ivaretas målet om rask behandling av sykmeldte på en bedre måte, og med en sterkere sosial profil, med forslaget til kjøp av helse- og rehabiliteringstjenester som foreslått av Regjeringen i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4 (2006-2007). I denne ordningen vil utvelgelsen av hvem som skal få raskere behandling, ikke bli overlatt til arbeidsgivere eller prisgitt den enkelte arbeidsgivers økonomi. Midlene kan dermed samlet sett rettes inn mot de områdene hvor en styrket behandlingskapasitet kan gi best effekt for de sykemeldte.

Med hilsen

Kristin Halvorsen