Svar på spørsmål nr. 734 fra representanten Jørund H. Rytman

Jeg viser til brev av 29. februar 2008 fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål fra stortingsrepresentant Jørund H. Rytman til skriftlig besvarelse:

”Vil finansministeren tillate at Skatteetaten innhenter stjålne opplysninger fra andre land for å sjekke om norske statsborgere har penger i land med lavere skatt enn Norge?

Begrunnelse:

Det spekuleres i en rekke medier om den norske Skatteetaten skal være på jakt etter listene med navn på kunder som har bankkonti i Liechtenstein-banken LGT. Listen er stjålet av en utro ansatt i banken, som er solgt videre til tyske myndigheter.

Blant annet har den danske skatteministeren uttalt at det er moralsk problematisk å belønne en forbryter for stjålne opplysninger, slik Liechtenstein-listen har kommet på avveie.

Liechtensteins kronprins (som er fungerende statsoverhode) mener tyske myndigheter har brukt ulovlige metoder, og anklager tyskerne for å ødelegge vennskapsforholdet mellom landene. Han understreker at Liechtenstein vil forsvare bankens (og dens kunders) rett til hemmelighold. Kronprinsen anklager samtidig Tyskland for å ha det verste skattesystemet i verden, og mener at Tyskland ikke løser sine skatteproblemer ved å angripe Liechtenstein. De bør heller bruke skattebetalernes penger på å få orden i eget skattesystem enn å betale mellom 32-40 millioner for stjålne opplysninger.”  

Svar:
Spørsmålet dekker i utgangspunktet forskjelligartede og også hypotetiske typetilfeller, og det kan derfor ikke besvares generelt. Jeg vil derfor begrense meg til å kommentere min holdning til den konkrete saken som foranlediger spørsmålet.

Skattedirektoratet har gjort det offentlig kjent at de ut fra den spesielle situasjonen som foreligger i denne konkrete saken vil ta kontakt med tyske myndigheter med sikte på å innhente nærmere informasjon. Dette er en beslutning jeg støtter fullt ut. Det dreier seg her om allerede avdekkede kontoopplysninger om et bestemt antall utlendingers investeringer i en bank i Liechtenstein. Dette er opplysninger som på grunn av Liechtensteins lovgivning om hemmelighold av bankopplysninger, har vært beskyttet fra innsyn fra nasjonale og internasjonale skattemyndigheter. I likhet med de fleste EU- og OECD-land er Norge en sterk motstander av bankhemmelighold og Norge arbeider i ulike internasjonale fora aktivt for avvikling av slik lovgivning og for større åpenhet og et bedret internasjonalt avtalegrunnlag for informasjonsutveksling mellom stater. Dette er tvingende nødvendig for å motvirke kapitalflukt og skatteunndragelser, men også for å bekjempe andre former for kriminalitet, som for eksempel hvitvasking, korrupsjon og terrorfinansiering.       

I den konkrete saken har tyske myndigheter betalt en tidligere bankansatt for å få tilgang til informasjonen. Gjennom media er det fremkommet opplysninger om at tyske myndigheter skal ha tilgang til kontoopplysninger om 1400 utlendinger, hvorav 600 skal være tyskere, og at Tyskland skal være villig til å dele informasjonen med andre land. I følge media har flere land allerede kontaktet tyske myndigheter, eller på annen måte skaffet seg tilgang til de opplysninger som gjelder egne borgere. Etter mitt syn er det både riktig og viktig at Skattedirektoratet i denne saken ber om å få tilgang til eventuell informasjon som tyske myndigheter måtte være i besittelse av om norske borgere.

Det ikke lovstridig å motta informasjonen. At den er frembrakt ved en tidligere ansatts videreformidling av taushetsbelagte opplysninger (mot betaling fra en annen stat), er noe man i det konkrete tilfellet vil måtte avveie mot den potensielle nytteverdien av opplysningene og omstendighetene for øvrig. Det er flere forhold ved denne saken som støtter opp om Skattedirektoratets beslutning. Det dreier seg om informasjon som kan bidra til å avdekke betydelige skatteunndragelser og andre alvorlige straffbare forhold. Vesentlig er også at lovverket som legitimerer hemmeligholdet av opplysningene i seg selv er uetisk og strider mot fundamentale prinsipper som vårt samfunn baserer seg på.
Etter mitt syn er det naturlig at dette innvirker på hvordan skattemyndigheten velger å forholde seg til relevant ligningsinformasjon som gjøres tilgjengelig fra ulike kilder.

Det hører med til dette bildet at Liechtenstein har vist seg svært lite innstilt på å myke opp sin lovgivning om bankhemmelighold, og legge til rette for et internasjonalt avtaleverk om utveksling av skatteopplysninger. Dette er synliggjort gjennom OECDs mangeårige arbeid mot skadelig skattekonkurranse, som Norge støtter fullt opp om og deltar aktivt i. Liechtenstein er i dag ett av tre land som fortsatt stiller seg helt avvisende til å samarbeide om økt åpenhet og til å inngå avtaler med andre land om utveksling av skatteopplysninger.         

Jeg vil videre fremheve at Skattedirektoratets beslutning gir et viktig signal om at en fra norsk side er svært opptatt av å bekjempe skatteunndragelser og annen kriminell atferd som bankhemmelighold og manglende informasjonsutveksling kan gi grobunn for.          

Med hilsen
Kristin Halvorsen