Spørsmål til nysalderingen fra FRP, nr 3

Jeg viser til brev av 9. desember 2010 fra Stortingets finanskomite, Fremskrittspartiets fraksjon med følgende spørsmål fra stortingsrepresentant Ulf Leirstein.

”Fremskrittspartiets Stortingsgruppe ønsker å få besvart følgende spørsmål så snart det lar seg gjøre:

3. Figuren på side 27 i Prop. 47 LS – Nysalderingen 2010 viser selskapsskatt som andel av BNP for Fastlands-Norge i prosent. Det framgår av figuren at selskapsskattene utgjorde 1,5 prosent til 2 prosent av BNP fra 1960 til begynnelsen av 1990-tallet, mens skatteandelene de siste årene har holdt seg på knapt 4 prosent. Finansdepartementet uttaler at dette ”...bl.a. må ses i sammenheng med skattereformen av 1992.” Skal dette tolkes som utslag av dynamiske effekter som følge av reduksjonen i (de nominelle) skattesatsene fra 1992, og/eller som et uttrykk for en reell økning i selskapsskattesatsene fra begynnelsen av 1990-tallet ved at fradragsmulighetene samtidig ble strammet inn?”

Svar:
Skattereformen 1992 var en gjennomgripende og prinsipielt fundert reform, som i tråd med den internasjonale trenden i begynnelsen av 1990-årene gikk i retning av bredere skattegrunnlag og lavere satser. Et uoversiktlig system med høye formelle skattesatser og omfattende fradrag og unntak ble erstattet med lavere satser og grunnlag som i større grad gjenspeilte de økonomiske realitetene. Dette innebar blant annet økt likebehandling av ulike næringer, eierformer, finansieringsformer og investeringer og at inntekter og tilhørende utgifter ble gjenstand for samme skattesats. Prinsippet om at avskrivningssatsene skal gjenspeile faktisk økonomisk verdifall var også viktig for å sikre at skattemessig resultat i størst mulig grad sammenfaller med faktisk økonomisk resultat. Prinsippene som ble lagt til grunn for selskapsbeskatningen i 1992-reformen, har vist seg å være robuste og bidratt til stabile og forutsigbare rammebetingelser for næringslivet. Større samsvar mellom privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet har ført til at ressursene i større grad allokeres dit de kaster mest av seg for samfunnet. Endringene i bedriftsbeskatningen har dermed også bidratt positivt til økonomisk vekst og gitt økte skatteinntekter.

I NOU 2003:9 ble det pekt på at skattereformen økte avkastningskravet på de fleste investeringer, og at dette bidro til høyere kapitalavkastning i selskapene. Samtidig økte egenkapitalandelen i selskapene i årene etter reformen, slik at en større andel av kapitalavkastningen ble skattlagt på selskapets hånd og ikke hos långiverne.

Brede skattegrunnlag som i stor grad gjenspeiler faktisk økonomisk overskudd, bidrar også til å styrke skattesystemets rolle som automatisk stabilisator. I en oppgangs-konjunktur vil skatteinntektene øke automatisk når overskuddet i bedriftene øker, og motsatt i nedgangskonjunktur. Utviklingen i skatteinntektene bidrar dermed til en automatisk demping av utslagene av konjunktursvingninger. Mye tyder på at skattesystemets rolle som automatisk stabilisator ble kraftig styrket som følge av skattereformen 1992, nettopp ved at en la vekt på å ha brede skattegrunnlag. Økte inntekter fra selskapsskatt skyldes altså et bredere mer effektivt og mer stabiliserende skattesystem, ikke dynamisk skattelette.

Med hilsen
Sigbjørn Johnsen