Historisk arkiv

Dokument 8:23 S (2011-2012) Representantforslag fra Tybring-Gjedde og Halleland om frihet til å bestemme skattemessig bopel ut fra faktiske forhold

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Finansdepartementet

Om frihet til å bestemme skattemessig bopel ut fra faktiske forhold

Jeg viser til representantforslag Dokument 8:23 S (2011-2012) fra stortingsrepresentantene Christian Tybring-Gjedde og Terje Halleland om at Stortinget ber regjeringen legge fram forslag for Stortinget om at skattereglene endres slik at ektefeller som faktisk bor på to ulike steder, får reell mulighet til å få godkjent skattemessig bopel i to ulike kommuner. Forslaget er oversendt fra finanskomiteen til uttalelse.

Reglene om skattemessig bosted framgår av skatteloven § 3-1 med tilhørende forskriftsbestemmelser. Avgjørende for hvor en personlig skattyter skal anses som skattemessig bosatt, er hvor vedkommende må anses for å ha sitt hjem. Person som har felles hjem med ektefelle eller barn, skal etter loven anses for å ha sitt hjem der ektefelle eller barn er bosatt.

Ektefeller som ikke har felles hjem, skal i utgangspunktet anses bosatt hver for seg. Dette er nærmere omtalt i Lignings-ABC 2010/2011, på side 252 og 365.   Skattemessig bosted hver for seg kan være tilfelle hvis den ene ektefellen har flyttet ut og bare sporadisk besøker det tidligere felles hjem. Dersom en av ektefellene er bosatt sammen med felles barn, anses også den andre ektefellen som bosatt der, med mindre vedkommende har så liten kontakt med familien sin at vedkommende ikke anses å leve sammen med den.

Når ektefellene ikke anses for å ha noe felles hjem, skal de normalt lignes hver for seg, selv om ekteskapet består både formelt og reelt. Men ektefeller som har hver sin bolig, skal likevel lignes sammen dersom den ene av dem har så lav inntekt at vedkommende må anses forsørget av den andre, eller dersom de har felles hjemmeboende barn.  

Ved ligning hver for seg, vil ikke kostnadene ved den enes besøksreiser til den andre være fradragsberettiget som pendlerreise. Den enes gjeld og gjeldsrenter m.v. kan heller ikke fratrekkes i den annens formue og inntekt. Oftest vil det derfor være skattemessig ugunstig for ektefeller å bli lignet som bosatt hver for seg.

Hvorvidt det er grunnlag for å anse ektefeller som skattemessig bosatt i et felles hjem eller hver for seg, beror på en helhetsvurdering av forholdene i den enkelte sak. Denne helhetsvurderingen foretas av ligningsmyndighetene i forbindelse med ligningen av den enkelte skattyter.

Hvor man anses skattemessig bosatt, er av betydning først og fremst for skattestedet, dvs. for hvilken kommune man skal skatte til. Etter andre regelverk kan det ofte være mer avgjørende for rettigheter og plikter hvor man er folkeregistrert som bosatt. Skattereglene og folkeregisterreglene om bosted har noen fellestrekk, men også ulikheter. På spørsmålet om hvor ektefeller skal anses som bosatt, er de to regelsettene ganske parallelle., jf. forskrift av 8. november 2007 nr. 1268 om folkeregistrering § 5-3. 

Både skattereglene og folkeregisterreglene om hvor man skal anses bosatt, kan ha stor betydning for den enkelte. Avhengig av hvilket faktum som legges til grunn, kan det være mulig å oppnå ulike rettigheter, for eksempel rett til pendlerfradrag, rett til sykehjemsplass eller oppfyllelse av boplikt på landbrukseiendom.

Det er allerede slik at to ektefeller som faktisk bor på to ulike steder, kan anses for å ha skattemessig bopel på hvert sitt sted. Avgjørelsen om hvor en person med flere boliger skal anses som skattemessig bosatt, bør så langt mulig bygge på objektivt prøvbare kriterier og ikke avhenge av hva som vil være vedkommendes frie valg ut fra hensiktsmessighetshensyn.  Slik valg måtte i stor grad forventes påvirket av hva personen ønsker å oppnå gjennom valget. Det vil gi uheldige resultater og skape usikkerhet om reelle boforhold. Jeg anser det derfor ikke som ønskelig å overlate dette spørsmålet til skattyteren selv. 

Med hilsen
Sigbjørn Johnsen